Jon Børge Hansen: Gaza, Libanon og NorgeDenne bolken har sist fått nytt stoff 27. juli 2006. [Attende til kronikkarkiv, hovudside]
Vi skal her etter beste evne freiste å byggje opp ei samling med interessant stoff frå dei fleste områda kor AKP og AKParar arbeider. Det vil si at vi samlar opp aviskronikkar, artiklar, debattinnlegg osb som medlemer eller venar av partiet har publisert andre stader. Med unntak av dei høva da artiklane er signerte med partiverv, treng ikkje synspunkta som kjem fram på desse sidene vere uttrykk for partiet sine meiningar.
INNHALD:
Jon Børge Hansen: Gaza, Libanon og Norge
(Juli 2006) Norge er tjent med at Folkeretten respekteres. I arbeidet med å forvalte ressursene i havområdene har det for eksempel vært godt å ha FNs havrettskonvensjon som basis. Og for norske soldater i FN-oppdrag har det vært en viss betryggelse at Genevekonvensjonene om regler for krigføring finnes. Likevel er den norske regjeringa nærmest passiv når Folkeretten nå systematisk og voldsomt brytes i Gaza og Libanon.
Ebba Wergeland: Protestene må fortsette!
(Appell utenfor Utenriksdepartementet 15. mai 2006) Norske regjeringer vil være fredsmeklere og brobyggere - ikke minst i Palestina. Men nå vil de nå ikke snakke med palestinernes regjering - Nå vil de brutalt boikotte dem, ved å kutte den økonomiske støtten - Hvorfor er brobyggerne plutselig blitt ekstremister? Svaret er enkelt. Israel og USA bestemmer. Dette er virkelig ekstremisme.
Erling Folkvord: Hilsen på Pakistans nasjonaldag
(August 2005) Kjære guvernør Khalid Maqbool, kjære venner, på vegne av Rød Valgallianse ønsker jeg dere til lykke med markeringa av Pakistans nasjonaldag. Mohammed Ali Jinnah, som ledet både Moslem League og kampen for Pakistans selvstendighet i 1947, er en av de frigjørings- og statslederne som vi fortsatt husker, fordi han kjempet for sitt folks rettigheter, mot britisk imperialisme.
Lars Akerhaug: Militante islamister mot Al-Qai'da
(Juli 2005) "Målet for Al-Qa'ida er å utrydde sjiamuslimer og kurdere, ikke å frigjøre Irak," sa Islamsk Jihad og Jama'a Islamiyya i Egypt. Disse to radikale islamistgruppene i Egypt, Islamsk Jihad og Jama'a Islamiyya har gitt ut en skarp felleserklæring der Al-Qa'ida blir fordømt for sin absolutte forakt for sivile liv, og der de beskylder gruppen for å ha en sekterisk agenda, som - fra å ville drive ut okkupantene - glir over i et illegitimt forsøk på å eliminere og ekskludere iraks sjiamuslimer og kurdere.
Islamic Jihad, Jama'a Islamiya condemn al-Qaeda in Iraq over sectarian agenda, targeting of civilians
Arnljot Ask: Kurdistan -Tyrkia vil krig
(Juli 2005) Mens kurderne i Tyrkia fortsatt appellerer om en fredelig, politisk løsning, satser Tyrkia på en "endelig", militær løsning på det såkalte "kurderproblemet". I slutten av mai var rundt 150 kurdere samt tyrkiske og europeiske venner samla i Diyarbakir, i hjertet av den tyrkiske delen av Kurdistan, for å diskutere veien videre i kampen for kurdernes rettigheter. Arrangør var Diyarbakir demokratisk plattform i samarbeid med Diyarbakir kommune. Vignetten for konferansen var Fred i Midtøsten og folkenes rett til fred. Blant deltakerne var sentrale aktører i det kurdiske miljøet det siste tiåret, som DEP-parlamentarikerne Leyla Zana og Orhan Dogan, som etter ti år i fengsel ble løslatt i fjor. Den siste var en av innlederne. Veteranene var i flertall blant innlederne, men mange nye krefter prega også forsamlinga.
Kristian Kårbø: Fingra av fatet!
(Mars 2004) 10. mars 2005 godkjente EU-parlamentet en resolusjon som stemplet den populære og anti-imperialistiske bevegelsen Hizballah som en "terroristorganisasjon". Dermed fulgte de etter USA, som lenge har hatt Hizballah på sin svarteliste. Resolusjonen oppfordrer EU-rådet til å ta de nødvendige stegene mot organisasjonen. Disse beskyldningene mot Hizballah kommer bare noen dager etter den enorme demonstrasjonen organisert av Hizballah mot imperialistisk innblanding i landet, hvor nærmere 30 % av landets befolkning gikk ut i Beiruts gater.
Leiv Olsen: På toårsdagen for invasjonen
(Mars 2005) Har de høyrt om Fallujah? Motstandsreiret i Irak? Ja, sjølvsagt. Har de høyrt om kva som skjedde i Fallujah i vinter? Nei, det får me ikkje vita. Raseringa av Fallujah skjedde i det stille. Fyrst blei byen avstengd frå omverda. Heller ikkje journalistar fekk sleppa inn. Så kom stormen. Etterpå blei det laga massegraver.
Arnljot Ask: Okkupantens plikt
(September 2004) Å insistere på at USA fortsatt må være i Irak er til de grader å overse hva USA gjør i landet. Bondevik og Petersen har foreslått at 40 irakiske offiserer skal trenes opp ved Nato-senteret i Stavanger. Ingen av partiene på Stortinget protesterte når dette ble lagt fram for dem. Forhåpentligvis holder nå SV på å snu, hvis den øverste partiledelsen tar hensyn til at den overveldende majoriteten av deres medlemmer og velgere er på kollisjonskurs med det standpunktet de tok.
Erling Folkvord: Er ikkje NEI alternativet til JA?
(September 2004) Stortingsgruppa i SV støtta i august Bondevik-regjeringas JA til at offiserar frå quislingregimet i Bagdad skal få trening i Norge. Etter at Klassekampen skreiv om dette, fekk vi m.a. vite at stortingsgruppa handla på tvers av vedtak i Oslo SV som meinte at "det Norge gjør ved å trene irakiske regjeringssoldater, er å forlenge den tilstanden av kaos, krig og terror som preger Irak i dag". Bergen SV meinte det same. Men på Stortinget var det ingen SV-arar verken frå Oslo eller Bergen som forsvarte det synet som lokalpartia stod på.
Erling Folkvord: Kan SV lette Nato-ankeret?
(August 2004) SVs ja til norsk trening av styrkane til det i Irak bør ikkje overraske. Det er ein samanheng i SV sin militær- og utanrikspolitikk sia først på 1990-talet.
Kjersti Ericsson: En potent erobrer?
(August 2004) Hvem husker ikke bildet av Bush i flygerdrakt ombord på Abraham Lincoln, med et fett smil og en kledelig bul på buksa mellom fallskjermstroppene? Et skikkelig mannfolk, en potent erobrer. Siden har erobringen fortsatt, blant annet i Abu Ghraib. En skulle kanskje tro at det å holde fiender innesperret, var erobring nok. Men nei. Ikke for skikkelige mannfolk som Bush og hans drabanter.
Pål Steigan: Imperialismen og de nye krigene
(Juni 2004) I Klassekampen 1. juni har Cathrine Holst (CH) en kommentar under tittelen "De nye krigene". Artikkelen tar opp tendensen til privatisering av krigen i vår tid, kontraktørenes inntogsmarsj, så å si. Men i stikktittel på forsida og framhevet i ramme står følgende utsagn: "Enkle forklaringer om "imperialisme" som årsak til krig kommer definitivt til kort." Artikkelen gir dessverre ingen argumenter for dette utsagnet. Det blir stående som et postulat, uten logisk eller konkret underbygging. Artikkelen handler faktisk ikke om årsaken til krig i det hele tatt, men om privatisering av krigen. Men siden en av Klassekampens faste kommentatorer velger å sette fram en slik spissformulering på et felt der Klassekampen har vært kjent for å ha helt andre oppfatninger, bør den likevel få en kommentar.
Kristian Kårbø: Marwan Bargouti, muren og apartheid
(16. juni 2004) 6. juni 2004 dømte en israelsk domstol den palestinske frihetsforkjemperen Marwan Bargouti til fem livstidsdommer. I følge Amnestys rapporter ble han utsatt for en torturmetode kalt "Shabeh". Denne torturmetoden går ut på at fangen lenkes fast i armer og ben, mens han sitter knelende på en skeiv stol. Rettsaken blir av både utenlandske og israelske jurister betegnet som en rein parodi.
(Internasjonal appell Larvik 1. mai 2004) Kjære antiimperialister! Venner av både jøder og palestinere! Palestinernes valgte president, Yassir Arafat, er drapstruet av Ariel Sharon og sionistene i Israel. Bysentra i okkuperte områder bombes. Palestinske demonstranter skytes. Jorda til palestinerne blir ødelagt. Husene deres blir revet. Er det rart ungdommer kaster stein? Israelske talsmenn sier det er palestinsk terror som er sakens kjerne. La oss ikke glemme i hvilken rekkefølge ting skjedde: (...)
Einar Jetne: Folkemordet i Falluja - og Bondeviks venner
(April 2004) Falluja er ein by som ligg 5 mil vestafor Bagdad. Byen har 300.000 innbyggarar. Den irakske motstandsrørsla har siste året vore særleg sterk i Falluja. For å kjempe ned motstanden mot okkupasjonen bruker USA ikkje berre ordinære soldatar, men også profesjonelle leigemordarar. Desse blir i norske media presenterte som sivile amerikanarar. Det var fire slike "sivilistar" som vart drepne i Falluja 31. mars og på makabert vis likskjenna mens tv-selskapet Al Jazeera gjorde opptak til all verda.
Arnljot Ask: Utenfor hva, Braanen?
(Januar 2004) Klassekampens redaktør har i lederen lørdag 25. januar en besynderlig oppsummering av debatten omkring veien videre for Verdens sosiale forum (WSF). (...) Braanen konkluderer, etter å ha slått fast at det ennå ikke har skilt seg ut noen klare strategier for hvordan bevegelsen skal utvikle seg videre: "Og nettopp fordi så mange spørsmål er uavklart, er det viktig for partier på venstresida å delta, i stedet for å stille seg utenfor i en slags falsk forestilling om at man har alle svarene på forhånd." De som kritiseres for å ha alle svarene på forhånd er Mumbai Resistance (MR). Men her taler Braanen mot bedre vitende, hvis han har lest sin egen avis den siste måneden ...
Arnljot Ask: Hvordan få slutt på okkupasjonen?
(Januar 2004) Holdninga til okkupasjonen av Irak er i dag "vannskillet" for fredsbevegelsen. Ikke først og fremst hva som menes om okkupasjonen, men hva som gjøres i forhold til den. De aller fleste er i mot okkupasjonen, som de var i mot krigen som førte fram til den. Skillene viser seg når vi skal ta stilling til hvordan vi i praksis skal få slutt på den. I land som har stilt soldater til disposisjon for USA, mener jeg hovedsaka må være å få disse soldatene hjem igjen. Fredsinitiativet ble nedlagt i mai i fjor som følge av uenighet om dette. Denne uenigheten står fortsatt i veien for å legge et sterkt press på den regjeringa som svært raskt benytta sjansen til å smette over til krigskoalisjonen. Klarer vi å enes om dette nå fram til den internasjonale aksjonsdagen 20. mars?
Arnljot Ask: Hent soldatene hjem!
(Desember 2003) Utenriksminister Jan Petersen gikk i Dagsavisen 4. desember ut mot dem som kritiserer at Norge deltar i okkupasjonen av Irak og avfeide kritikken som "akademisk". For Petersen står saken slik: "Det er bare ett alternativ i Irak, og det er å stabilisere situasjonen", samtidig som han hevder at dette er enda mer aktuelt nå enn for et halvt år siden. På tampen av krigsåret 2003 jobber han innbitt for å holde seg på laget til Bush, som Bondevik endelig hjalp han inn på den 16. mai i Washington.
Arnljot Ask: Hvilken jobb, Petersen?
(Desember 2003) Utenriksminister Jan Petersen går i Dagsavisen 4. desember ut mot dem som kritiserer at Norge deltar i okkupasjonen av Irak og avfeier kritikken som "akademisk". For Petersen dreier dette som en praktisk ting: "Det er bare ett alternativ i Irak, og det er å stabilisere situasjonen", og hevder at dette er enda mer aktuelt nå enn for et halvt år siden. ... For er det noen som er "akademisk" i denne saken, så er det Petersen og hans regjeringssjef Bondevik, som benekter realitetene og tviholder på at Norge ikke er med på å prøve å befeste en okkupasjon av Irak.
Arnljot Ask: Ingen soldater til USA-tjeneste!
(November 2003) Norge sender ikke 180 spesialsoldatene til ISAF-tjeneste i Afghanistan i fredens tjeneste, for å styrke oppbygginga av en sjølstendig afghansk statsmakt. Sjøl om regjeringa framstiller det slik.
Arnljot Ask: Hent soldatene hjem!
(Oktober 2003) Bondevik har vist seg å selge det meste for å få lov til å være i rampelyset og i de mektiges selskap. 16. mai i Washington solgte han bort standpunktet om å holde Norge ute av Irak-krigen. Han lovte da Bush at Norge kom til å sende soldater til Irak, og forutsatte at den kommende FN-resolusjonen skulle skaffe folkerettslig dekning for dette. Ti dager etterpå proklamerte han at resolusjon 1483 nå ga ryggdekning for å sende soldater til Irak. Og en drøy måned etterpå hadde han 161 soldater klar til tjeneste under det 38. britiske ingeniørkompaniet ved Basra i Sør Irak.
Erling Folkvord: En månes død - og drapet på Asiti Sewer
- Er det også kvinner med i den kurdiske revolusjonen? 18 år gamle Asiti Sewer stilte dette spørsmålet da ei gruppe fra De frie kvinnenes parti (Parti a Jinên Azad, PJA) kom på husbesøk. Hun bodde i landsbyen Kellagere, en times biltur fra byen Silêmanîye i den kurdiske delen av Irak. Like etterpå kom Asiti inn til byen og sa hun ville slutte seg til partiet. Fem dager seinere reiste hun på et kort besøk til landsbyen. Familien hennes var nemlig så bekymret. De frykta for at hun ble dårlig behandlet hos de røde, og hadde bedt om å få se henne og få bekreftet at hun hadde det bra.
Erling Folkvord: Norge treng inga anti-terrorlov
(Februar 2002) Justisminister Dørum bruker no ei usikker tolking av ein FN-resolusjon frå 12. september for å innføre det professor Husabø kallar "sinnelagsstrafferett" i Norge. Det lover ikkje godt for rettssikkerheta. Hittil er hovudregelen i strafferetten at ingen kan bli straffa før ho eller han har prøvd å utføre den straffbare handlinga. Alt som kan bli kalla terrorhandlingar, er frå før straffbart etter dagens straffelov. Strafferamma varierer etter kor alvorleg handlinga er. Det nye er at strafferamma blir 21 år viss gjerningsmannen har "terroristisk forsett", og at "den som planlegger eller forbereder en (terror)handling (...) straffes med fengsel inntil 6 år".
Arnljot Ask: Norge og Sikkerhetsrådet
(April 2001) NUPI m.fl. sto 3. april bak et prisverdig samråd om hva Norge bør bruke plassen i FNs sikkerhetsråd til. Hovedtemaet var sanksjonspolitikken, og spesielt sanksjonene mot Irak. Sverre Lodgaard og Henrik Thune fra NUPI hadde et innlegg i avisen her 4. april, hvor de presenterte problematikken rundt sanksjonspolitikken også for et bredere publikum. Det er bra at Norges bruk av setet i Sikkerhetsrådet blir gjenstand for en offentlig debatt. Utenriksminister Thorbjørn Jagland tror jeg også er interessert i dette, sjøl om han åpnet sin innledning med å advare mot at utenrikspolitikken gjøres til innenrikspolitikk.Jagland ønsker sjølsagt at Norges opptreden i Sikkerhetsrådet skal bygge på en oppslutning om den strategien som regjeringen fører. Og at han da tror at Norge kan spille en viktig rolle på det internasjonale planet. Derfor er det irriterende, sett fra hans ståsted, at det er mye innenrikspolitisk uenighet om strategi og enkeltsaker.
Pål Steigan: Røde Khmers ideologi og ansvaret for folkemord
(November 2002) Bernt Hagtvet vil diskutere Kambodsja og spør om AKPs forhold til Pol Pots ideologi (Klassekampen 30. oktober 2002). Den diskusjonen tar jeg gjerne, sjøl om jeg i dag bare kan svare på egne vegne. Siden jeg har svart på spørsmål knyttet til terroren mange ganger før, kunne det være fristende å starte med ideologien. Var det noe ideologisk fellesskap mellom AKP og Røde Khmer? Overflatisk kunne det se slik ut i 1975 ut fra den felles kampen mot USA-imperialismen, vekten på frigjøring av de fattige landa i den tredje verden osv. Men hvis man bare går litt grundigere til verks, åpner det seg et hav av forskjeller.
Jon Børge Hansen: Hvor fikk Saddam bakteriene fra?
(September 2002) Irak har masseødeleggelsesvåpen - det er en av hovedargumentene Bush bruker for å begrunne en ny storkrig mot landet. Om Irak i dag har noe særlig igjen av slike våpen, om de har raketter som kan brukes til å sende dem mot andre land, det har ekspertisen - både FN-inspektørene som har jobba i landet og internasjonale forskningsinstitutter - trukket sterkt i tvil. Bush og Blair har lovt at det skal legges fram ny dokumentasjon snart. Vi får se. I mens er det et spørsmål som bør stilles: hvordan fikk Irak tilgang til slike våpen? Svaret er: USA skaffet råstoffet. Vesteuropeiske konserner sørget for at Irak fikk teknologien som trengtes, og tyske, sveitsiske og sørafrikanske eksperter jobbet i de irakiske dødsfabrikkene. Irak var den gang en av vestens viktigste allierte i regionen.
Jon Børge Hansen: Flyforbudssoner og bombetokter: Uten FN-vedtak i ryggen
(August 2002) Mens vi venter på Den Nye Store Krigen mot Irak, trappes den lavintensive krigen mot landet opp. De militære aksjonene har pågått kontinuerlig i en årrekke. Uten særlig internasjonal oppmerksomhet har amerikanske og britiske fly jamt og trutt bombet mål i Irak. I skrivende stund meldes det om nye angrep: 14. august hadde flyene kurs mot utvalgte mål like sør for Baghdad. 17. august bombet de installasjoner nord for Basra. 20. august falt bombene på nytt over sør-Irak. - Angrep mot sivile mål, sier irakisk nyhetstjeneste. - Vi smadret mobile radarenheter og antiluftskyts i den sørlige flyforbudssonen, sier U.S. Central Command fra Tampa, Florida.
Terje Skaufjord: 11 måneder etter 7. oktober - angrepet på Afghanistan
(11. september 2002) I går kveld lot jeg meg, stikk i strid med all erfaring, lokke til å se deler av et debattprogram på NRK. Forsvarsminister Kristin Krohn Devold satt der trygg og sikker og lovpriste det norske forsvarets innsats i Afghanistan, den som har vært og den som kommer etter 1. oktober. Igjen ble jeg fullstendig overveldet av det som er totalt fraværende når representanter for norsk offentlighet ytrer seg: Afghanere forblir en fiksjon - i beste fall kulisser, men ikke mennesker.
Erik Ness: Forsvarere av hvafforno?
(November 2001) Per Edgar Kokkvold, generalsekretær i Norsk Presseforbund, hadde en kommentar i Østlands-Posten 17. november og sikkert i flere andre av avisene til A-pressa. Den gjaldt kritikerne av USAs krigføring i Afghanistan, og het "De som bommet". Sjelden har vel så mye feil blitt tillagt en motstander som i Kokkvolds artikkel. Ett eksempel: "Kritikerne fortalte oss, da USA opplevde historiens verste terroranslag, at det var ikke mer enn landet måtte regne med." For det første: Terrorangrepet 11. september var neppe "historiens verste". Hva med USAs atombombing av Hiroshima og Nagasaki i 1945? Eller USAs teppebombing av Vietnam og Kambodsja på 60- og 70-tallet? Men motstandere av USA-imperialismen forsvarer ikke terrorangrep mot USA selv om den største terroristen fortsatt er USA.
Erling Folkvord: Tre artiklar frå kongressen til det pro-kurdiske partiet Hadep (Demokratisk folkeparti) hausten 2000 (trykt i Klassekampen og Dagbladet): 1 | 2 | 3
Frode Bygdnes: Konflikten i Midt-Østen
Interpellasjon til Troms fylkestings samling i desember 2000. Konflikten i Midt-Østen er trappet opp, hovedsakelig av Israels terror mot palestinerne. Med beskytning og drap av demonstrerende barn og ungdommer, bør verdensopinionen fordømme Israels aggresjon og misbruk av Oslo-avtalen.
Erling Folkvord: Til minne om Mohammad al-Arja, 12 år
Appell ved Palestina-demonstrasjon 2. desember 2000. I går døydde Mohammad al-Arja. Han vart skoti av ein israelsk soldat, omtrent samtidig som utanriksminister Shlomo Ben-Ami kom til Oslo for å snakke fredsprosess. Mohammad vart tolv år. Shlomo Ben-Ami er den norske regjeringas gjest.
Arnljot Ask: 5.000 døde irakiske barn per måned - OK også for Jagland?
(September 2000) USAs utenriksminister Madelaine Albright ble herostratisk berømt i 1998 da hun for åpen mikrofon slo fast at det var verdt å ofre en halv million irakiske barn for å knekke Saddam Hussein. Den norske regjeringa er ikke like rett fram, men fortsatt dør 5.000 irakiske barn per måned på grunn av sanksjonene. Og Jagland & Co veit hva de er med på!.
Jens Ingvald Olsen: Stans krigen mot Tsjetsjenia!
Appell under demonstrasjon i Tromsø januar 2000
Arnljot Ask: Fortsatt krig mot Jugoslavia?
(17. januar 2000) På bakgrunn av oppslagene i Aftenposten 5.januar, er det betimelig å rette dette spørsmålet til norsk UD ved statssekretær Janne Haaland Matlary. I forbindelse med at Norge har sørget for at 100 tonn fyringsolje er levert til byene Cacak og Uzic i Serbia, opplyser statssekretæren at "hensikten er å gjøre det synlig for befolkningen at Vesten gjør noe for dem som ikke støtter president Slobodan Milosevic". Det er en fordel at noen ikke er så drevne i å pakke inn sin gjøren og laden i tåketale, men sier rett ut hva de driver med. Matlary forteller her at hensikten med hjelpen til folk i Jugoslavia er å få folk til å sette seg opp mot regjeringen i landet. Det er ikke nøden til sivilbefolkningen som er avgjørende, ikke en gang for nødarbeidet.
Gudmund A Dalsbø: Nato - forsvar, men for hva?
(Desember 1999) Styret i Tromsø Forsvarsforening tar i et avisinnlegg 26. november (Bladet Tromsø) opp Natos nye strategiske konsept. Bakgrunnen er det tverrpolitiske oppropet mot "nye Nato", som foreninga er sterkt uenig i. Flere av påstandene i innlegget krever en kommentar.
Peter M. Johansen: Tsjetsjenia: Hjem med forståelse
(3. november 1999) Bortsett fra en dose bekymring for sivilbefolkningen fikk Russland den norske regjeringas velsignelse til krigen mot Tsjetsjenias terrorister. Krigføringa som Russlands statsminister Vladimir Putin har satt i gang i Tsjetsjenia trenger naturligvis ingen støtte fra Norge. Men etter seansen i Oslo har den tidligere KGB-agenten fått en bekreftelse av å stå på trygg grunn bak sitt felttog i Tsjetsjenia, og Putin har gått med på å slippe til observatører fra Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) så snart den tyngste militære operasjonen er over.
Knut Rognes: NATO og Milosevics planer
(10. november 1999) Forsvarsminister Løwer mener at de hemmelige planer med kodenavn Operasjon Hestesko sammenholdt med de ytterst brutale jugoslaviske aksjoner i den pågående borgerkrigen er bevis på at Milosevic uansett kom til å fordrive alle etniske albanere fra Kosovo (Aftenposten 31.10). Men selv uten kunnskap om Operasjon Hestesko er det åpenbart at Milosevic handlet etter en nøye utarbeidet plan da han fordrev albanere ut av Kosovo etter den 24.3. Han var blitt truet med bombing i lang tid og hadde utvilsomt overveiet alternative mottrekk. Eksistensen av detaljerte planer om utdrivelse er imidlertid fullstendig irrelevant som argument for at de ville blitt gjennomført uansett. NATO planla bombing av Serbia i god tid, men det betyr ikke at bombing ville blitt satt i gang uansett, også om f.eks. Milosevic undertegnet Rambouillet-dokumentene. Til enhver plan hører en utløsermekanisme. Empiriske data viser til overmål at NATOs bombing var utløsermekanismen for Milosevic ondsinnete planer.
Knut Rognes: Natos ferskeste lærdom: Å ramme sivile en "enorm suksess"
(24. september 1999) Det nye Natos ferskeste lærdom av Jugoslavia-krigen, kan en nå lese på U.S.News and World Report's nettside, i en artikkel av Richard J. Newman med tittel: "Bombingen som ikke virket i Kosovo. Angrep på serbiske tropper i felten var uten resultat. Så hva var det som vant krigen?" Jeg sakser og kommenterer noen hovedpunkter:
Tone Beate Windingstad: Amerikabrev fra Fredrikstad AKP
(November 1999) Alf Simonsen har i Fredrikstad Blad 19.11 et innlegg om det barnslige Amerika-hatet. Oddvar Johansen hadde et innlegg i samme leia 1.11. (...) Det var mange grunner til å demonstrere mot Thatcher. I Storbritannia ble hun kalt "the milk snatcher" fordi hun tok vekk skolemelka. Hun sto i spissen for å knuse fagbevegelsen i England. Irlandskonflikten blei jo ikke akkurat løst under hennes regime. Likeledes er det mange gode grunner til å demonstrere mot USAs poltikk. For det første mot dødstraffpraksisen de har. I USA sitter det unge mennesker på dødscelle for forbrytelser de gjorde da de var barn. Amnesty sier (så vidt jeg husker) at det er blitt henrettet 19 barn det siste tiåret. Halvparten av dem i USA.
Arnljot Ask: Med NATO mot fascismen?
(17.6.99) Historia gjentar seg på det allmenne plan og det er nyttig å trekke på historiske erfaringer når en skal orientere seg i dagens landskap. Men det krever at en går inn i en konkret analyse når en trekker paralleller. En parallell som ble kjørt opp av europeiske intellektuelle, gjennom det såkalte Avignon-oppropet under Bosnia-krigen, og som ble ført hit til landet med Edvard Hoem som en av de tyngste markedsførerne, var at krigen mot Milosevic-regimet var å sammenligne med den antifascistiske krigen mot Hitler-Tyskland. Derfor måtte også venstreorienterte og andre anti-imperialister støtte NATO-bombing og intervensjon mot serberne.
Jorun Gulbrandsen: Bondevik og Vollebæk støtter terror - igjen!
(Klassekampen 3. juli 1999) "Vi vil bruke både diplomatiske og politiske kanaler for å fremme vårt syn overfor de tyrkiske myndighetene. Norge tar kraftig avstand fra dommen", sa Bondevik i følge Aftenposten, om dødsdommen mot Öcalan. Tenk det. Bondevik (og Vollebæk) er mot dødsdom. Noe annet ville være nokså oppsiktsvekkende. Men de reagerer over hodet ikke mot at Öcalan er tiltalt eller at han i stedet eventuelt kan få livsvarig fengsel. Öcalan er tiltalt og dømt for å være en massemorder. Han skal ha drept 30.000 mennesker. Hvorfor bringes tallet videre i de fleste mediene, uten at noen spør hvor det kommer fra? Saken er at de omtrent tretti tusen menneskene er kurdere (eller forsiktig, 80-90% er kurdere). De er ikke drept av Öcalan, men av den tyrkiske regjeringas permanente krig mot den kurdiske befolkninga!
(Klassekampen 17. juni 1999) NRKs Christian Borch gjorde seg herostratisk berømt under den spektakulære, fjernsynsoverførte bombingen av Irak i 1991 med spørsmålet "Har vi vunnet nå?". I den vel 11 uker lange bombekrigen NATO førte mot Jugoslavia nå har NATOs pressetalsmann, Jamie Shea, ikke vært mindre seiersikker, fra dag 1 til dag 80. Han måtte riktignok vente mye lengre enn planlagt med seiersfesten. Og når han kom så langt at de kunne fylle champagneglassene, måtte han gjøre det to ganger, med noen dagers mellomrom, etter at Russland ikke lot seg presse på plass så raskt som beregnet. Når dette leses, må NATO-bossene sannsynligvis oppsummere at det nå er større skjær i sjøen enn de liker. Sjøl om de nå er i havn, og har fått festet okkupasjonsgrepet om Kosovo, har farvannet blitt atskillig mer ureint som følge av denne seilasen og varsler om større kollisjonsfarer på veien videre. Svaret på spørsmålet i overskriften er derfor at den tilstanden vi har nå, snarere må sees på som en "time-out" enn en slutt på krigen. Den krigsfasen vi nå har vært gjennom avslutter ikke en gang slaget om Kosovo og er langt i fra enden på den varme Balkan-krigen vi har hatt gående siden 1991. For ikke å snakke om den rekken av konfrontasjoner som venter lengre framme i løypa, når maktposisjonene ellers i den såkalte "eurasiatiske korridor" skal besettes.
Carl-Erik Schulz: Sør-Afrika til valg 1999
(Våren 1999) Sør-Afrika går til valg på nasjonalforsamling og provinsforsamlinger 2. juni i år. Dermed er første valgperiode etter Apartheid over, og landet går inn i mere 'vanlige' politiske forhold. I noen artikler skal jeg kommentere en del omkring situasjonen foran valget. Bakgrunnen for kommentarene er at jeg siden 1995 har fulgt utviklingen i landet, bl.a. ved å arbeide ved et universitet i Cape Town et par måneder hvert år. 1) Hvor står partiene og valgutsiktene? 2) Valg i Sør-Afrika: Har Mandela holdt løftene? 3) Det store bildet - overgangen fra apartheid til post-apartheid 4) Klassekonflikt og rasekonflikt 5) Tar kriminaliteten over? 6) Blir alle korrupte i Afrika?
Frode Bygdnes: Krigen på Balkan og Troms fylke
(Spørsmål til juni-samlinga 1999 i Troms fylkesting) Noen vil kanskje hevde at spørsmål omkring Norges krig mot Jugoslavia ikke vedkommer dette forum, men det gjør det. Krig angår oss, særlig når vi dreper mennesker i et annet land vi ikke har noe utestående med. Norges deltagelse i en angrepskrig, bør angå oss alle både som menneske og som folkevalgt. Jeg skal i denne omgang begrense meg til spørsmål som helt klart er relevant for Troms fylkeskommune.
Erling Folkvord: Anerkjenn Den kurdiske nasjonalkongressen!
(Appell av ved kurdisk solidaritetsmarkering utafor Stortinget 5. juni 1999) For ni dager sia avslutta Den kurdiske nasjonalkongressen den første, konstituerande sesjonen sin i Amsterdam. 180 utsendingar frå nær 30 politiske parti og andre organiasjonar i dei fire delane av det okkuperte Kurdistan, møttest og vedtok den første all-kurdiske Grunnlova. Nasjonalkongressen innleidde dermed ein ny historisk epoke i kampen for Kurdistan og dette første møtet i Nasjonalkongressen vil kome til å spele ei historisk og politisk rolle som tilsvarar den rolla som Riksforsamlinga på Eidsvoll i 1814 har hatt og har for den lille norske nasjonen. I vår eiga tid kan Den kurdiske nasjonalkongressen samanliknast med Det Palestinske Nasjonalrådet som alltid måtte møtast i eksil i tida før Arafat kunne vende heim til Palestina.
Pål Steigan: Nasjonal sjølråderett
(28. juni 1992) En nasjon er et historisk oppstått stabilt fellesskap mellom mennesker basert på fire grunnleggende felles kjennetegn: felles språk, felles territorium, felles trekk i økonomisk utvikling og psykisk egenart, sier den klassiske definisjonen. Særlig dette med psykisk egenart er nokså uhåndgripelig og det punktet som det er lettest å spinne myter omkring. Det er skrevet hele avhandling over temaer som "den norske væremåten", men i denne artikkelen skal jeg la temaet ligge. Hovedhensikten her er å drøfte nasjonene som noe som er oppstått historisk og å se på den nasjonale kampens rolle i forhold til klassekampen.
Jens Ingvald Olsen: Om å gjøre noe
(Nordlys 28. mai 1999) I to måneder har NATO bombet Serbia, Kosova og Montenegro. Bombing for å forsvare menneskerettene (til kosovaalbanerne). Det sto om krig eller krig - alt annet var utprøvd, ble det hevdet. Man måtte bare gjøre noe. Hvordan skal man kunne se framtidas generasjoner i øynene med den ringeste samvittighet dersom NATO lot være å sette i gang bombinga. Milosevic`s framferd og etniske rensing mot kosovaalbanerne var så grusom at det ikke var annen utvei enn å sette i gang. Logikken synes å være at av frykt for at huset en gang skal råtne opp er det like godt å sette fyr på det. Redaktøren i Nordlys har flere ganger, seinest i en leder 19. mai, argumentert for NATO-bombinga som en pris vi må betale i humanismens navn. Riktignok kan vi nå ane en viss tvil hos redaktøren om vellykketheten, siden Slobodan Milosevic har økt den etniske rensinga i Kosova kraftig. Har det egentlig i realiteten på noe tidspunkt vært bombing for menneskerettene?
Arnljot Ask: Stopp krigen - og undertrykkinga!
(28.april 1999) I 1991 kunne ikke IS ta i parola "Irak ut av Kuwait", fordi det var USAs parole for angrep mot Irak. De var redde for at antikrigsbevegelsen, som vitterlig sloss mot USA og Vestens angrep på Irak, skulle bli tatt til inntekt for felttoget dersom den også krevde opphør av Irak sin okkupasjon av nabolandet! I 1999 fører den samme "logikken" til at de ikke kan mane til kamp mot etnisk rensing, fordi de da hevder at de vil havne i fanget på USA & co som bruker den etniske rensinga som påskudd for sitt angrep på Jugoslavia (Andreas Ytterstad i KK 23.4). Sjøl om det er klart som blekk at antikrigsbevegelsen slåss mot NATO-krigen og krever stans i bombinga uten noe som helst forbehold!
Peter M Johansen: En kortversjon av Kosovas historie
Fem artikler fra Klassekampen: Hvem bodde i Kosova? (7. april 1999) - Kosova-konfliktens vugger (8. april 1999) - Kampen om republikken (9. april 1999) - Den totale etniske polariseringa (13. april 1999) - UCKs revolusjonære forløpere (13. april 1999).
Michel Chossudovski: Internasjonal storfinans parterer Jugoslavia
(I 1997 skrev Michel Chossudovski denne artikkelen i Le Monde Diplomatique som vi her gjengir i utdrag. Han beskriver noen av de ytre faktorene som bidro til oppløsninga av det tidligere Jugoslavia.) Vi har fått vite at historisk-kulturelle, etniske og religiøse forskjeller er grunn til konfliktene og krigene i det tidligere Jugoslavia, mens den internasjonale storfinansens ødeleggelse, partering og overtakelse av den jugoslaviske økonomien har vært tabu for massemedia. Ødeleggelsen av et økonomisk system, medregnet overtakelsen av de produktive ressursene og utvidelsen av markedene og "jakten på territorier" på Balkan er den virkelige grunnen til konfliktene i landet. Slik sett er Jugoslavia bare et spesielt eksempel på hva som har skjedd i alle de land som tidligere ble kalt kommunistiske.
Erling Folkvord: Hvorfor støtter Norge radioaktiv forgifting av Serbia og Kosovo?
(Brev til statsministeren av 30. mars 1999) I det som kalles Fase 2 av krigen mot Jugoslavia har NATO nå begynt å bruke panserbrytende fly til bakke - raketter som inneholder fortynna uran. Den vanlige betegnelsen på produsentens morsmål er "depleted uranium". Slik bruk av visse mengder utblanda uran er effektivt - for den som bare tenker kortsiktig militær effektivitet og vil ha størst mulig ødeleggelse av mennesker og materiell for hvert prosjektil. Bruken av fortynna uran øker prosjektilets evne til å trenge gjennom stålplater slik at den kraftigste eksplosjonen kommer etter at raketten har trengt inn i for eksempel en panservogn. Samtidig etterlater eksplosjonen støv og metall- og menneskerester som medfører radioaktiv forgifting av miljøet.
Astor Larsen og Peter M Johansen: Ni bud om krigsgalskap
(27. mars 1999) Begrunnelsen til krigs-kåte Nato-politikere for å gå til krig mot Jugoslavia holder ikke vann. En gjennomgang av de viktigste argumentene viser dette klart.
Peter M Johansen: Nato på nye veier
(10. april 1999) Natos krig mot Jugoslavia handler ikke om Kosovaalbanerne, men om Natos nye angrepskonsept og kampen for en omfordeling i "den eurasiatiske korridoren" som ble lagt åpen etter Sovjetunionens sammenbrudd. USAs spesialutsending Richard Holbrooke, børsmekleren fra Wall Street, har i realiteten innrømmet at den virkelige grunnen bakom bombinga av Jugoslavia, er "Natos troverdighet", konstaterer den kjente australske journalisten John Pilger. Natos troverdighet er argumentet som også president Bill Clinton flittig har brukt ved bombetoktenes innledning. Og under annen del Rambouillet-forhandlingene sto utenriksminister Madeleine Al-bright fast på at "makt er det eneste språket Milosevic forstår", inntil den amerikanske ledelsen ble så fanget av sin egen krigsretorikk at den i seg selv satte "Natos troverdighet" slik på spill at Clinton-administrasjonen fikk advarsler fra Pentagon og CIA.
Pål Steigan: NATO-krig på Balkan
(8. april 1993) NATO har vedtatt å føre krig i Bosnia. Bombefly står klare på basene i Italia. Klare til å slippe sin dødbringende last over Bosnia-serbernes stillinger. Lojale NATO-lakeier som Danmark og Norge har i ulike former fattet vedtak om å sende styrker til det som kan bli NATOs første krig. For halvannet år siden var det pubmagete krigshissere av Carl I. Hagen typen som ville ha Norge inn i Balkan-krigen. Det siste året har stafettpinnen vært overtatt av liberalere som Bondevik (KrF) og Chaffey (SV). Alt i vinter var de ute med klarsignaler til å "la nordmenn dø for Bosnia", vel vitende om at så viktige personer som de sjøl ikke ville være blant dem. Den uunngåelige Bondevik har forsterka kravet i sommer, men det var antakelig mer PR-messige enn militærstrategiske overlegninger som lå bak.
(7. februar 1993) Aftenposten har spurt seks toppolitikere om de er villige til å gi grønt lys for å "la norske soldater dø for Bosnia". Fem av dem, inkludert SVs Paul Chaffey, skal i følge avisa ha svart et relativt klart ja, med visse forbehold. Nå er det i seg sjøl nokså enestående at politikerne svarer et relativt klart ja til noe som helst, så da skjønner man at dette må være noe de brenner for. Et vanlig politikertriks er å nekte å svare på hypotetiske spørsmål. Det har de fem ikke benyttet seg av her. Men så er det heller ikke så veldig hypotetisk lenger. En storkrig på Balkan, der også norske soldater blir drept, kan være nærmere enn de fleste av oss liker å tenke på. Når de første norske guttene (og jentene(?)) kommer hjem i plastsekker bør vi da minnes de fem som har vist en slik vilje til å ofre landsmenns liv. De fem var Chaffey (SV), Fr. Fr. Gundersen (FrP), Bondevik (KrF), Kullmann Five (H) og Skaug (A). Den mest forbeholdne var Lahnstein (Sp).
Pål Steigan: Hva mener SV om NATO på Balkan?
(14. april 1993) I en menneskealder har NATO trent på å utkjempe krig mot sin rival i øst og først når denne rivalen er forsvunnet kommer NATO med i sine første krigshandlinger. Dette skjer attpåtil utenfor NATOs området og uten at noen av medlemsstatene er truet. Denne historiske begivenheten suppleres med to til: for første gang siden der Führer endte sitt liv i førerbunkeren er tyske soldater igjen med i krigssonen. Og når NATO nå tar de første prøvende skrittene inn i det som kan bli alliansens balkanske mareritt så skjer det som FNs militære styrke. Ironisk nok later det til at NATOs og Tysklands nye krig har, om ikke entusiastisk, så i hvert fall velvillig støtte fra de gamle pasifister og NATO-motstandere i SV. I hvert fall sa SVs utenrikspolitiske talsmann til Aftenposten i januar at hans parti ville være med på å "ofre norske liv for Bosnia". Det kyskhetsbeltet som SV dekker bluferdigheten med er FN-navnet. Når FN godtar aksjonen, gjør SV det også. Føler ikke SVs ledelse et behov for å ha en sjølstendig analyse av hva tyske og amerikanske generaler foretar seg på Balkan?
Pål Steigan: Historiske paralleller fra 1914 til 1999
(14. april 1999) Jeg siterer fra Salomonsens leksikon (København, 1928): "…den 23. Juli Kl. 6 Eftm. er der overrakt den serbiske regjering et Ultimatum af saadant Indhold og Form, at ingen serbisk Regering kunde gaa ind paa dets Fordringer. [...] Og slik begynte det vi i dag kaller den 1. verdenskrig. Er det vanskelig å se parallellen?
Astor Larsen: Okkupasjonsavtalen fra Paris
(6. april 1999) Natos offisielle grunn til å gå til krig mot Jugoslavia er at landet ikke undertegnet Rambouillet-avtalen. Avtalen dreier seg ikke bare om Kosova slik mange tror, men hele Jugoslavia som Nato forlanger å okkupere. Påskeaften uttalte Storbritannias statsminister Tony Blair at Jugoslavia må godta alle Natos krav. Alt annet vil bli avvist, var hans kommentar. Hovedkravet fra Nato når bombinga startet, og den offisielle grunnen til å gå til krig, er at Jugoslavia nektet å godta Rambouillet-avtalen, som Kosovaalbanerne godtok i andre runde etter hardt press. Det er den som nå skal bombes på plass. Avtalen åpner med å si at partene er overbevist om "behovet for en fredelig og politisk løsning i Kosova" som en forutsetning for stabilitet og demokrati. I dag, noen uker seinere og etter at Nato har gått til krig, framstår utsagnet som en meningsløshet på linje med at bombinga skulle forhindre en flyktningkatastrofe. Viktigere enn denne type svada er det å gå gjennom hvordan Nato har laget en avtale som gir organisasjonen all makt over det sivile livet i Kosova.
(Klassekampen 17. april 1999) Bombekrigen er ikke sivilisasjonens kamp mot barbariet, men en ny krig for en nyoppdeling av verden. Denne krigen har pågått på Balkan på mesteparten av nittitallet, og den er ikke slutt med den kommende oppdelinga av Jugoslavia. Da Berlinmuren brast natta til 10. november 1989, var det Jaltaavtalen som ble revet ned, for seinere å bli solgt bitvis med graffiti på av fortausselgerne ved Brandenburger-porten. "Og det er ikke bare Jalta som ligger der murpussen etter Berlinmuren. I ruinene av det Jugoslavia som ikke lenger finnes, ligger også en betydelig del av resultatene av den forrige imperialistiske krigen i Europa." Dette skreiv jeg i 1992 i ei lita bok med tittelen Vargtid – eller myten om en fredelig verdensorden.
Peter M Johansen: Det står om Eurasia
(Trykt i Klassekampen 27. mars 1999.) Sovjetunionens sammenbrudd førte til at den eurasiatiske korridoren ble lagt åpen. USA har 15-20 år på å befeste sin makt her, ifølge Clinton-administrasjonens sikkerhetspolitiske strateg. Balkan er inngangen til den eurasiatiske korridoren. Det er neppe tilfeldig valgte ord når president Bill Clinton beskriver konflikten i Kosova og Balkan som "våre nasjonale interesser"; det er heller ikke utelukkende et retorisk knep myntet for å vinne oppslutning om Nato-krigen mot Jugoslavia og få aksept for amerikanske krigsofre i den amerikanske befolkning.
Peter M Johansen: Smakløshet, helvete og propaganda
(Utdrag av artikkel i Klassekampen 22. april 1999.) Det pågår et helvete inne i Kosova. Det blir begått bestialske overgrep, av mange ulike grupper. Den jugoslaviske hæren, innenriksstyrkene og paramilitære grupper, Arkans tigre og visestatsminister Vojislav Seseljs hvite ørner er på rov i Kosova. Serberne har begått forferdelige overgrep i Kosova, fastslår Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) i en uttalelse tirsdag. Kosovaalbanere har fått strupen skåret over, øynene stukket ut og neser, fingre, hender og føtter avskåret; kvinner har fått brystene skåret av. Serberne skjærer sine fascistiske symboler inn i kroppen på ofrene slik at de aldri skal glemme at de er serbernes Untermenschen, den evige fornedrelsen inn under huden.
Terje Valen: Krigen kan føre til økonomisk krise i EU
(4. mai 1999) Siste utgave av Business Week International (10. mai 1999) har en interessant artikkel om hvordan krigen på Balkan virker inn på EUs økonomi. Artikkelen innledes med å påvise det faktum at elven Donau, som er en av Europas viktigste transportveier, renner gjennom den nordre delen av Den føderale republikken Jugoslavia, dvs. gjennom Vojvodina. Da en bro over elven ved Novi Sad ble bombet 3.april, stanset det også all elvetrafikk forbi dette punktet. Dette rammer nabolandene til Serbia ganske hardt. I Ungarn er bøndene redde for at de ikke får skipet ut store berg med korn seinere i sommer og stålverket Dunaferr har et svare strev med å erstatte en halv million tonn med jernmalm fra Sør-Afrika som de ellers får skipet opp på elven. Bulgaria på sin side har mist viktige handelsveier gjennom Serbia og investorer har begynt å flykte.
Michael T Klare: Clintons doktrine
(10. april 1999) President Clintons beslutning om å bruke militær makt mot serberne var ikke bare et kalkulert svar på Slobodan Milosevics steile holdning.Grundigere undersøkelser av Clinton-administrasjonens uttalelser og dokumenter fra Det amerikanske forsvarsdepartementet, viser at Nato-bombingen er del av en større strategisk visjon.
Erling Folkvord: Krigen på Balkan og Norges plass i angrepsalliansen NATO
(8. mai 1999) Det finst krigsmotstandarar som meiner det serbiske Milosevic-regimet er ein uskyldig part. For nokre veker sia snakka eg med tilsynelatande oppegåande personar som sa at alvorlege serbiske overgrep mot albanarane i Kosova enda ikkje var bevist. Mitt syn er at dei som hevdar denslags er politisk blinde på meire enn eitt auge. (...) Hadde NATO vori ute etter å hindre eller begrense humanitære katastrofar, ja så hadde dei vald metodar som kunne tene eit sånt formål. Dei kunne for eksempel mangedobla talet på sivile observatørar i staden for å trekke dei ut. Hadde skiftande norske regjeringar i tida etter Murens fall vori ute etter å hindre humanitære overgrep mot kosova-albanarar, så hadde dei ikkje tvangssendt kjerkeasylantar og andre flyktningar tilbake til Milosevic sin terror berre for nokre få år sia.
Kjersti Jacobsen: Krigen og media
(12. april 1999) "NATO-flyene bomber for å hindre at det desidert mest barbarisk-aggressive regimet vi har opplevd i Europa på femti år, skal få gjennomført sitt … folkemord" skriver Ingar Sletten Kolloen i GD 10.april. Dermed føyer han seg inn i koret av bombe-propagandister som dominerer mediene i hele den vestlige verden. Er poenget å påstå at vi som er mot NATO-bombing er FOR folkemord? Og trur de på det de sjøl sier? I Kosovo har de forskjellige etniske gruppene skiftet på å ha makta og fordrive hverandre i mange hundre år. I denne omgangen er det serberne som har det militære og økonomiske overtaket og vil rense deler av Kosovo for etniske albanere. Det utspiller seg en humanitær katastrofe som verdenssamfunnet må engasjere seg i og bidra til å løse. Spørsmålet er hvilke metoder som er best egnet til å oppnå en varig fred i området. Bombinga har ikke stanset den etniske rensinga, snarere forsterket og utvidet den.
Terje Valen: Krig for fritt marked og interessesfærer
(29.04.1999) NATO-lederne og ledende politikere i Norge sier at krigen mot Milosevic er tiltak for å stanse Milosevics etniske utrensing av kosova-albanerne. Fakta tyder på noe annet. Owen-Stoltenbergplanen for delingen av Bosnia, som stormaktene støttet, bygget på prinsippet om etnisk rensing. Det samme gjelder Dayton-avtalen. Opprettelsen av Kroatia bygget på prinsippet om etniske rensing. I løpet av de krigene som førte til Kroatias selvstendighet og Serbias pasifisering ble omtrent en halv million serbere fordrevet ut fra prinsippet om etnisk rensing - uten at verken FN, USA, EU eller NATO fant på å bombe disse landene i stykker. Ja, de beint frem godtok og støttet prinsippet. For USA er ikke prinsippet om etnisk rensing noe nytt. Hele det nordamerikanske kontinentet ble jo åpnet for europeerne gjennom brutal etnisk rensing rettet mot det opprinnelige folket i området - indianerne. Så prinsippet om etnisk rensing er like mye et amerikansk prinsipp som et serbisk eller kroatisk.
Erling Folkvord: Uredelege debattknep er som å pisse i buksa for å halde varmen
(April 1999) Etter å ha lesi innlegget "Folkvord støtter serberne" av Erik H. Devold (EHD) 20. april, lurer eg på om det er eg som ikkje kan skrive eller EHD som ikkje kan lese. Etter ei vekes krig skreiv eg at NATO-angrepet skapte ein av dei verste flyktningetragediane i Europa siste 50 år. Eg ordla meg slik fordi bombene ikkje stansa etnisk rensing, men ga Milosevic og styrkene hans (frå vanlege soldatar til fascistiske bandar) eit påskot til dramatisk opptrapping av terroren, slik Carl Bildt åtvara før krigen.
Arnljot Ask: Veien fremover for antikrigsarbeidet
(April 1999) Utviklinga går svært fort og utfordringene for antiimperialister vokser oss nesten over hodet. Vi har flere konflikter som pågår nærmest parallellt og det er mye de samme folka og miljøene som trår til enten det dreier seg om Jugoslavia og Kosova, kurdersolidaritet eller kampen mot Irak-sanksjonene. I tillegg trappes Øst-Timor-konflikten kraftig opp og maputeindianerne i Chile slåss desperat mot å bli totalt overkjørt av nordamerikansk og europeisk storkapital i allianse med det chilenske kompradorborgerskapet. Politikken blir militarisert over en lav sko og arrogansen til sjefsimperialisten USA og dens håndgagne menn blir mer og mer usminka.
Kjersti Ericsson: Hvorfor er jeg mot krigen?
For meg, som for det store flertallet av folket i Norge, er Kosovaalbanernes skjebne hovedsaken i konflikten på Balkan akkurat nå. Det albanske flertallet i Kosova er utsatt for en aggressiv, storserbisk sjåvinisme som gir seg utslag i storstilt etnisk rensning og grusomme overgrep. Disse handlingene fortjener betegnelsen forbrytelser mot menneskeheten, og ansvaret for dem ligger hos Milosevic-regimet. Hovedspørsmålet vi stiller oss, er: Hvordan kan denne ufattelige menneskelige tragedien stanses? Og hvordan kan Kosovaalbanerne få fred og rettferdighet? Det er i lys av dette spørsmålet vi vurderer NATOs bombekrig. Er bombekrigen et egnet middel til å nå disse målene: å få slutt på den menneskelige tragedien, å sikre Kosovaalbanerne fred og rettferdighet?
Erling Folkvord: "Adekvat løsning" på Balkan etter Nord-Irak-modellen?
(19.04.99) Viss krigen deler Kosova i eit NATO-protektorat og ein del som er styrt frå Beograd kan folket få omtrent same skjebne som i Sør-Kurdistan, det vi kallar Nord-Irak. Atri Suhrke skriv 8. april at NATO vil ha ei "varig løysing etter Nord-Irak-modellen". Ho meiner dette kan vere ei "adekvat løsning på et vanskelig flyktningeproblem" og spør kor lenge det er "før noe lignende kan realiseres i det sørlig Serbia".
Terje Valen: Sosialisme og kamp for nasjonal sjølvråderett
(16.04.1999 - revidert 20.04.) I denne tida med krigen på Balkan er det rimeleg å sjå på omgrepet sosialisme i høve til kampen for nasjonal sjølvråderett. Under den sosialismen som det jugoslaviske kommunistpartiet gjekk i spissen for å bygge, fann dei ymse etniske og religiøse gruppene sine plassar i den felles staten Jugoslavia. Grunnlaget for det var at alle folkegruppene i det store og heile fekk fordelar av fellesskapen. Det samme skjedde etter den russiske revolusjonen av 1917 i det som då blei Unionen av sosialistiske sovjetrepublikkar. Ettersom sosialismen i desse statane blei meir og meir utvatna og korrumpert blei denne einskapen svekka.
USA har lenge jobba for å endre NATO fra å være en vesteuropeisk forsvarsallianse, til å bli en USA-dirigert militær utrykningsstyrke som opererer uavhengig av FNs Sikkerhetsråd. På NATOs forsvarsministermøte i desember snakka USAs utenriksminister Madelaine Albright tydelig om dette. Hun forklarte for vår daværende forsvarsminister Dag Jostein Fjærevoll og hans kolleger at gryende trusler må nedkjempes før de vokser seg sterke.
Erling Folkvord: Hvorfor bløffer Versto om AKP og Milosevic?
Sist lørdag snudde VGs politiske redaktør virkeligheta på hodet og hevda at AKP støtter det fascistiske Milosevic-regimet.For det er den beskyldninga er innholdet i Verstos påstand om at "AKP fortsetter konsekvent det partiet har gjort i all sin tid; å støtte historiens verste skurker". Jeg vil i all beskjedenhet nevne noen punkter: For 25 år sia hevda AKP at Bresjnev og de andre sovjetherskerne - Milosevics "politiske forfedre" - leda et fascistisk regime. AKP tok bl.a initiativ til mangeårig solidaritetsarbeid mot invasjonene i Tsjekkoslovakia og Afghanistan.
Erling Folkvord: Kva meiner SV om NATO?
(7. april 1999.) Meiner SV framleis at NATO skal vere "ankeret i norsk sikkerhetspolitikk"? Mens SV bur seg til landsmøte, trappar NATO opp krigen mot Jugoslavia. Kanskje bombar dei sund FN-pakta slik Japan og Italia øydela Folkeforbundet med åtaka på Mandsjuria i 1931 og Etiopia i 1935? ... I desember 1995, da NATO var i gang med å innføre den nye strategien som gir NATO "rett" til å føre krig kor som helst (eller out of area som det heiter på stortings-norsk), slo Stortings-SV seg i hop med dei andre NATO-parti og sa at "NATO forblir ankeret i Norsk sikkerhetspolitikk". Hans Røsjorde (Frp) i forsvarskomiteen gledde seg stort den dagen.
Erling Folkvord: Farvel til folkeretten og til FN?
(9. april 1999.) SVs ledelse og 162 stortingsrepresentanter har sagt ja til et NATO-felttog mot FN-paktas skjøre system for å løse konflikter uten krig. Forstår de at de sier farvel til folkeretten og til FN? Humanitær begrunnelse for angrepskrig har snarere vært regelen enn unntaket i dette århundret. Men de færreste mener Benito Mussolini snakka sant da han i oktober 1935 sa han gikk til krig mot Etiopia for å befri slavene. Mange mener at Mussolinis virkelige hensikter ble synlig gjennom metodene han brukte, slik som flyangrep på etiopiske bygder i januar 1936 med sennepsgass som forgifta jord og vann og drepte alt liv. ... Folkeforbundet ble ødelagt av sin manglende evne til å gripe inn mot disse angrepskrigene. På liknende måte prøver NATO nå å bombe sund FN-paktas konfliktløsningsmekanismer, mens 162 av 165 stortingsrepresentanter sier ja og amen.
Frode Bygdnes: NEI til bombing, NEI til NATO
(April 1999.) Det opereres med ¼ til 1 million flyktninger som er fordrevet ut av Kosovo. I Makedonia ser vi groteske scener hvor flyktningene slåss om mat. Det er desperate og sultne flyktninger som ikke blir tatt vennlig i mot. Mange av flyktningene befinner seg i ingenmannsland. Heller ikke Nato-landene kan forhindre den nød og lidelse disse menneskene nå blir utsatt for enda de er utenfor Milosevic sin rekkevidde. Nato-bombingen av Serbia var feil. Disse scenene ved Makedonia taler sitt tydelige språk. Situasjonen for kosovoalbanerne er blitt forverret på grunn av Natos militære løsning. Nato har oppnådd det stikk motsatte av målsettinga. Milosevic har ikke blitt svekka, hverken i Serbia eller i Kosovo. Faktisk er den nøden kosovoalbanerne nå er påført, med på å så splid dem imellom i deres kamp for tilværelsen.
Asgeir Bell: Hvem truer freden?
(Mars 1999.) Natos krig og aggresjon mot Jugoslavia er brudd med FN-charteret og innblanding i en stats indre anliggende. Denne krigen kan få uante følger og i stedet for å løse et humanitært problem, kan det skape enorme flyktningestrømmer og nødstille store folkemasser (jfr Carl Bildt). Hverken Nato eller Serbia støtter kosova-albanernes rett til sjølstyre - Natos krigføring bringer derfor ingen politisk løsning til området. Utfordringen er at alle land støtter kosova-albanernes rett til å bestemme over egen skjebne gjennom folkeavsteming i provinsen. Sanksjonene mot Serbia, som definitivt har tapt retten til å styre over Kosova, må være økonomiske og fredelige. Det er bare det kosova-albanske folket som har rett til å føre væpnet strid i området for å oppnå nasjonal sjølråderett.
Arnljot Ask: Balkania - eller ny balkankrig?
(9. juli 1998.) Krigsskyene tårner seg igjen opp over eks-Jugoslavia og denne gangen trekker de også inn over andre land i området. Albania er allerede en direkte part i konflikten og i Hellas har alarmen gått. Braker det løs for alvor, brister sannsynligvis demningene i Bosnia og både montenegrisk og makedonsk jord blir en del av slagmarken. Ikke bare Europa, men hele verden, er svanger med en ny Balkan-krig med uante følger.
Arnljot Ask: Norge i Midtøsten
(Mai 1998) At Norge så høyt og klart stemte i USAs krigsrop mot Irak sist februar, harmonerer med det norske borgerskapets egeninteresser så vel som den alliansepolitikken de har ført de siste femti åra. Norge er en betydelig aktør i Midtøsten og tilstøtende områder, både på det økonomiske og politiske planet. Aktiviteten strekker seg ut over det langvarige, nære samarbeidet med Israel, nittiåras Osloavtale og Statoils nye oljeeventyr i Kaspihavet. I sjølve Golfområdet har norsk kapital høstet direkte profitt i lang tid - ikke bare indirekte ved at oljepriser er skrudd opp pga konflikter i området. Samarbeidet med Tyrkia har lange røtter, ikke bare pga NATO-samboerskapet. Og går vi over Rødehavet til Afrikas Horn, finner vi også et sterkt engasjement på mange plan.
(5. oktober 1998.) Washington-avtalen mellom Maoud Barzani og Jalal Talabani den 17.september var først og fremst et ledd i USAs nåværende Irak-taktikk. Irak-spørsmålet er i ferd med å bli et problem for stormakta og står i veien for at de skal komme på offensiven i forhold til den "nyorden" som trenger seg fram for regionen.Blodofferet er det imidlertid fortsatt det irakske folket som betaler.
Arnljot Ask: Internasjonal kurderkonferanse - sett Öcalan fri!
(19. februar 1999.) Norge må nå raskt gå ut og kreve en internasjonal kurderkonferanse, som utgangspunkt for å få i stand reelle forhandlinger mellom kurderne i Tyrkia og den tyrkiske staten, skriver Arnljot Ask. Videre mener han at det må reises en kraftig opinion for å få satt Öcalan fri. Kidnapping av en leder for en legitim frigjøringsbevegelse kan ikke aksepteres.