AKP-arkivet

En månes død
- og drapet på Asiti Sewer

av Erling Folkvord Oversikt over e-post-adresser

Artikkelen er sendt inn til VG


Fleire artiklar om internasjonale saker | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP

- Er det også kvinner med i den kurdiske revolusjonen? 18 år gamle Asiti Sewer stilte dette spørsmålet da ei gruppe fra De frie kvinnenes parti (Parti a Jinên Azad, PJA) kom på husbesøk. Hun bodde i landsbyen Kellagere, en times biltur fra byen Silêmanîye i den kurdiske delen av Irak.

Like etterpå kom Asiti inn til byen og sa hun ville slutte seg til partiet. Fem dager seinere reiste hun på et kort besøk til landsbyen. Familien hennes var nemlig så bekymret. De frykta for at hun ble dårlig behandlet hos de røde, og hadde bedt om å få se henne og få bekreftet at hun hadde det bra.

Da Asiti kom heim, fikk hun klar beskjed: - Du skal bryte med PJA og PKK! NÅ! Hun fikk juling da hun sa nei. Men hun bøyde ikke av.

Både Asitis onkel og fetter er kommandanter i hæren som tilhører PUK, det sosialdemokratiske regjeringspartiet. 17. desember ble alle i landsbyen samla utafor moskeen. Det skulle statueres et eksempel. Det var Asitis fetter som skjøt henne, med en maskinpistol. Han skjøt ikke bare for å drepe ei opprørsk jente, men også for å maltraktere og krenke kroppen hennes i alles påsyn. Obduksjonen viste at hun var truffet av 72 kuler. Det betyr at han satte inn nytt magasin i maskinpistolen to ganger.

Drept av noen som har gammeldagse sinn

Köystan, en av de PJA-jentene som kjente Asiti, forteller hele historien. Hun bruker ikke store ord. En av naboene oppsøkte PJA i all stillhet, fortalte hva som var skjedd og påviste hvor liket var. Köystan var med i den væpna gruppa som PJA sendte for å hente liket av Asiti.

På gravstøtta leser vi:

Asiti Sewer, fra Kellagere i Piramaguran
Død 17. desember 1997
Drept av noen som har gammeldagse sinn
Her hviler en ekte martyr fra et ærlig parti

På offentlig sted i Silêmanîye går det ikke an å bruke skarpere ord. Det er ikke mulig å skrive rett ut hvorfor hun ble drept. Drapsmennene som "har gammeldagse sinn", har stor makt i klanstrukturene som er en del av det sosialdemokratiske regjeringspartiet.

Köystan forteller om mange kvinner som har opplevd samme slags problemer som Aisiti Sewer. Frykten for tvangsekteskap er ofte grunnen til at unge jenter tar kontakt.

Mange som er blitt gifta bort på denne måten, har rømt og bedt PJA hjelpe dem å komme til geriljaen. Mange har hatt merker og skader etter slag og mishandling.

Sêrko Bêkes

Både kvinner og noen menn innrømmer at kvinnedrap og sjølmord blant kvinner er et stort og økende problem. Forfatteren Sêrko Bêkes, som en av tolkene våre omtalte som kurdernes Shakespeare, fikk høsten 1998 med seg 11 andre sørkurdiske forfattere på et opprop mot mishandling og drap av kvinner. Bêkes fortalte at det siste diktet han hadde skrevet, het En månes død, skrevet til minne om ei anna ungjente. Et familiemedlem drepte henne fordi hun hadde et for nært forhold til en unggutt som familien mislikte.

Da vi møtte partisjef Celal Talabanî i PUK svarte han smilende at kvinnene i dag er likestilte med menn. Men han ble nølende og usikker da vi spurte hva som skjedde med Asiti Sewer. Det var bare 12 måneder siden en av kommandantene hans myrdet henne. Partisjefen lovte at en statsråd neste dag skulle skaffe oss full informasjon om etterforskingen.

Vi møtte statsråden flere ganger og spurte. Men vi fikk aldri noe svar. Köystan ble ikke overraska: Det var aldri noen etterforsking! Asitis morder var fortsatt en fri mann. De lange listene over sørkurdiske kvinner som er drept på liknende vis på 1990-tallet, forteller at kvinnedrap sjelden er straffbart i de irakiske delene av Kurdistan.

21. juli 2000 stengte PUK et krisesenter for kvinner i Silêmanîye. Sentret var drevet av Independent Womens Group (IWO). PUK mistenkte IWO for å samarbeide med Det kurdiske arbeiderpartiet (PKK). Nasrin Aziz, en av de 14 kvinnene som bodde på senteret fram til stenginga, ble 3. august 2000 drept av sin bror i Silêmanîye. Hun hadde bodd på senteret i 6 måneder, og det hadde lyktes å forhandle fram en forståelse mellom henne og familien. Men PUKs stenging skapte en situasjon der menn som ikke godtok dette, kunne drepe henne.

Forhindre at det skjer igjen

Både PJA-jentene og IWOs krisesentergruppe arbeider videre. De lar seg ikke stoppe. Köystan sier det viktigste er å forhindre gjentagelse. Hun og de andre PJA-jentene skulle fortsette med husbesøk i landsbyen der Asiti ble drept. De ønsker å nå fram til de som sto utenfor moskeen da den unge PUK-kommandanten drepte Asiti. De vil nå dem med meldinga om at det går an å skape et kurdisk samfunn der parti- og klanledere ikke bestemmer alt, et kurdisk samfunn der kvinnene bestemmer over egne liv.

De er bestemt på å skape ei bedre framtid for seg og sine medsøstre. Men de vil aldri mer tillate at ei YDK-jente reiser aleine tilbake til en "bekymra" familie.

PKK-lederen Abdullah Öcalan, meiner spørsmålet om kvinnefrigjøring kan avgjøre den kurdiske frigjøringskampen. - Kvinnefrigjøringa blir det viktigste politiske spørsmålet i det 21. århundret, sa han første gang jeg møtte han.

Erling Folkvord, nestleder i Rød Valgallianse


Fleire artiklar om internasjonale saker | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP

Til AKP si heimeside