AKP-arkivet

Har vi fred nå?

av Arnljot Ask Oversikt over e-post-adresser

Kommentarartikkel i Klassekampen 17. juni 1999


Fleire artiklar om internasjonale saker | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP

NRKs Christian Borch gjorde seg herostratisk berømt under den spektakulære, fjernsynsoverførte bombingen av Irak i 1991 med spørsmålet "Har vi vunnet nå?". I den vel 11 uker lange bombekrigen Nato førte mot Jugoslavia nå har Natos pressetalsmann, Jamie Shea, ikke vært mindre seiersikker, fra dag 1 til dag 80.

Han måtte riktignok vente mye lengre enn planlagt med seiersfesten. Og når han kom så langt at de kunne fylle champagneglassene, måtte han gjøre det to ganger, med noen dagers mellomrom, etter at Russland ikke lot seg presse på plass så raskt som beregnet. Når dette leses, må Nato-bossene sannsynligvis oppsummere at det nå er større skjær i sjøen enn de liker. Sjøl om de nå er i havn, og har fått festet okkupasjonsgrepet om Kosovo, har farvannet blitt atskillig mer ureint som følge av denne seilasen og varsler om større kollisjonsfarer på veien videre. Svaret på spørsmålet i overskriften er derfor at den tilstanden vi har nå, snarere må sees på som en "time-out" enn en slutt på krigen. Den krigsfasen vi nå har vært gjennom avslutter ikke en gang slaget om Kosovo og er langt i fra enden på den varme Balkan-krigen vi har hatt gående siden 1991. For ikke å snakke om den rekken av konfrontasjoner som venter lengre framme i løypa, når maktposisjonene ellers i den såkalte "eurasiatiske korridor" skal besettes.

Men for Nato-bossene gjelder det å få vendt blikket bort fra hva dette egentlig dreier seg om. - Målet med bombinga var jo å sette serberne på plass og hindre etnisk rensing av kosova-albanere! Det har vi nå oppnådd, messes fra alle hold i Nato. - Omkostningene var beklagelige, men nødvendige, hevder Bombevik. Den etniske rensinga av serbere vi nå ser, ofres like lite omtanke som da vel 200.000 serbere ble fordrevet fra Krajina av kroatene med vestlig assistanse. Denne dobbeltmoralen og hellig-krig-propagandaen skal legitimere krigshandlingene og bruddene på folkerett og andre internasjonale konvensjoner som Nato har stått for. Ikke nok med det. Den skal også forberede opinionen på de hærtoktene som vil komme i fortsettelsen.

Madam Albright slo frampå allerede under planleggingen av innmarsjen i Kosovo at en like godt skulle "løse" Montenegro-spørsmålet i samme slengen. Hvorfor ikke kjøre inn tropper gjennom havna i Bar? At det sto jugoslaviske styrker i havnebyen, spilte mindre rolle. En invitasjon fra den montenegrinske president Milo Djukanovic kunne legitimere operasjonen. Nå besinnet sjøl USA seg her. Men det er bare et tidsspørsmål før Djukanovic sjøl setter prosessen i gang med å gå inn for folkeavstemning i republikken om den skal melde seg ut av føderasjonen Jugoslavia.

Den portugiske. engelskspråklige avisa The News avslørte i slutten av mai at den årlige High Society-frimurerlosjen, Bilderberg-forumet, på årets samling i Sintra i Portugal også skulle drøfte den videre strippinga av Serbia ved å innlemme Vojvodina med sine 350.000 etniske ungarere i Ungarn. For ytterligere å illustrere hva som er i gjære, kommer meldingene om at den rumenske presidenten, Emil Constantinescu, på et besøk i Transylvania 5. juni avviser krav fra intellektuelle om at denne regionen i Vest-Romania skal få sjølstyre innenfor en føderal rumensk stat. Regionen huser en stor andel etniske ungarere, og ekstreme ungarske nasjonalister har allerede fremmet parolen om en omgjøring av grensedragningen fra Trianon-konferansen etter 1. verdenskrig, som plasserte ungarere både innenfor Serbia, Romania og Slovakia.

I utgangspunktet er det ikke USA og EU-sjefenes mål å støtte den ene folkegruppa mot andre. Det er å få kontroll over området det gjelder, og da er splitt-og-hersk-politikken sammen med "retten til humanitære intervensjoner" det sentrale instrumentet. Derfor er det viktig å kjøre fram bildene av jublende kosova-albanere som hyller Nato-soldatene som sine redningsmenn. Redslene albanerne har vært gjennom er reelle. Men sporene etter splitt-og-hersk-politikernes ansvar skjules. Enkle fakta som at det fra 1990 til 1997 regnes med rundt 75 drepte, ca 2.000 drepte fra krigen ble trappa opp våren 1998 til bombene beynte å falle i mars i år og sannsynligvis det mangedobbelte drepte de siste par-tre månedene, i tillegg til halve befolkningen på flukt, skal helst ikke analyseres.

De kommende krigene skal også rettferdiggjøres. 1 og 2. juli trommes det sammen til propagandashow i Paris. Under vignetten "Protecting People in Times of War", skal Hillary Clinton, Tony Blair, Gerhard Schröder og Jacques Chirac, flanert av de store NGOene Røde Kors, CARE, Amnesty og Leger uten grenser forherlige den nye Intervensjonsordenen. For å kringkaste budskapet er CNN, International Herald Tribune, Le Monde m.fl. invitert.

Begrensninger i prinsippet om statenes sjølbestemmelsesrett er satt på dagsorden. Tross alt er det brysomt å bli klaga for brudd på gjeldende folkerett og krigsrett. Da heller legge et løp for å forandre på prinsippene.

Oppgavene for antikrigsbevegelsen er langt fra slutt. Dessverre. Snarere er det grunn til å trappe opp og utvide repertoaret. Både i form av solidaritets- og hjelpearbeid med folkene som står direkte i fremste frontlinje i krigene og gjennom å støtte opp om de ulike internasjonale krigsforbryterdomstolene som nå reises mot de ansvarlige (Clinton som Bondevik og Milosevic). Og ikke minst; gjennom å organisere motstanden mot at Norge nå skal gjøres til en rein leiesoldatnasjon for stormaktenes krigseventyr.


Fleire artiklar om internasjonale saker | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP

Til AKP si heimeside