AKP-arkivet

Kurdistan: Tyrkia vil krig

av Arnljot Ask Oversikt over e-post-adresser

Kronikk i Klassekampen juli 2005


Fleire artiklar om internasjonale saker | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP

Mens kurderne i Tyrkia fortsatt appellerer om en fredelig, politisk løsning, satser Tyrkia på en "endelig", militær løsning på det såkalte "kurderproblemet".

I slutten av mai var rundt 150 kurdere samt tyrkiske og europeiske venner samla i Diyarbakir, i hjertet av den tyrkiske delen av Kurdistan, for å diskutere veien videre i kampen for kurdernes rettigheter. Arrangør var Diyarbakir demokratisk plattform i samarbeid med Diyarbakir kommune. Vignetten for konferansen var Fred i Midtøsten og folkenes rett til fred. Blant deltakerne var sentrale aktører i det kurdiske miljøet det siste tiåret, som DEP-parlamentarikerne Leyla Zana og Orhan Dogan, som etter ti år i fengsel ble løslatt i fjor. Den siste var en av innlederne. Veteranene var i flertall blant innlederne, men mange nye krefter prega også forsamlinga.

Kritisk

Konferansen fant sted i ei svært kritisk tid for kurderne, også her i Nord-Kurdistan. Tyrkia har nekta å ta hensyn til den ensidige våpenhvilen som Kurdistan arbeiderparti (PKK) erklærte i 1999 og som dagens etterfølger, Kurdistans folkekongress (Kongra Gel), fulgte opp. De har fortsatt leita opp og angrepet det de kaller kurdiske geriljasoldater.

1. juni i 2004 erklærte derfor Folkets forsvarskrefter (HPG), som er organisasjonen for geriljasoldatene som sogner til Kongra Gel, men som er organisert i en sjølstendig organisasjon, at de ikke ville følge denne selvpålagte våpenhvilen lengre, når Tyrkia avviste alle forsøk på å finne en politisk løsning. De ville fra da av ikke bare forsvare seg mot angrep, men også gå til aksjoner for å forhindre angrep fra tyrkiske soldater. Siden mars i år har Tyrkia intensivert jakten på HPG, og kampene mellom dem og tyrkerne har nådd nesten den intensiteten den hadde på 1990-tallet. HPG ga i mai Tyrkia varsel om at dersom Tyrkia nå ikke tar i mot utfordringa om politiske forhandlinger, så vil krigen trappes opp ytterligere og også spre seg til Vest-Tyrkia.

Samtidig drar Tyrkias statsminister Recep Erdogan, sammen med utenriksminister Abdullah Gül, til Washington for samtaler med George Bush 8. juni. Uttalelser til tyrkiske medier i slutten av mai gjør det klart at de har tenkt å fortsette si harde linje overfor det de kaller PKK, og at de nå forventer å få klarsignal og hjelp fra USA til dette. Gül uttaler til Turkish Daily News (TDN) 31. mai: "Det er ingen tvil om at vår prioritet og største forventninger til USA ligger i kampen mot PKK. Washington har forsikra Ankara at det bare er et spørsmål om tid og prioritering også fra USA sin side".

Vi vet nå at dette møtet ikke ga noen nye konkrete lovnader til Tyrkia om amerikanske angrep på HPG. USA har nok trøbbel som det er i Irak. Erdogan ga uttrykk for at dette var utilfredsstillende. Tyrkia har allerede marsjert opp sine styrker for en offensiv. I slutten av mai hevda kurdiske kilder at Tyrkia allerede hadde 10.000-15.000 soldater i grensetraktene ved Hakkari–Cukurca, og at de hadde hatt flere raid inn i Irak.

Det meste taler derfor for at konflikten mellom kurdere og den tyrkiske statsmakten blir trappa opp i tida vi går inn i, og at Tyrkia vender det døve øret til slutterklæringa fra Diyarbakir-konferansen: "Sosiale og politiske betingelser må skapes for en fredelig, demokratisk løsning, innenfor Tyrkias grenser. De væpna styrkene [HPG, min kommentar] må avvikles og deres innlemmelse og deltakelse i det sosiale livet må sikres."

En uttalelse 2. juni, fra den i ledelsen for Kongra Gel som har ansvar for kontakten med HPG, Murat Karayilan, oppfordrer også til en fredelig, politisk løsning. Han uttaler seg etter at Kongra Gel nettopp har hatt en kongress i den nord-irakiske byen Lijwa, hvor de tilbyr en gjenopptakelse av våpenhvilen og start på fredsforhandlinger dersom Tyrkia innstiller sine militære operasjoner.

Vendepunkt?

Men dagens steile tyrkiske linje er ikke uttrykk for styrke. Mye tyder på at en opptrapping av krigen mot kurderne vil føre til voksende problemer for Tyrkia, både innad og i forhold til omverdenen.

Den forrige Irak-krigen i 1991 ga kurderne i Tyrkia en kortvarig framgang både politisk og militært. Men utover 1990-tallet ble det klart at verken PKK eller Tyrkia kunne vinne en militær seier og de internasjonale rammevilkåra ble ugunstige for PKK. PKKs forsøk på å lose kampen inn på den politiske arenaen ble bryskt avvist av Tyrkia. Bare mindre innrømmelser er gitt i forbindelse med Tyrkias forsøk på å komme inn i EU, mens det å "knuse PKK" har vært et uttalt mål helt fram til denne dag. Det ligger også noe symbolsk her. Alle de 28 tidligere kurdiske opprøra siden 1923 er blitt slått hardt ned. Representanter for den tyrkiske staten, militære som politikere, ynder å understreke at slik skal det også gå med det 29. opprøret. Alle som etter deres syn prøver å tukle med at Tyrkia skal være en enhetlig stat, med ett folk og ett språk, skal straffes.

Den CIA-leda kidnappinga av PKK-leder Abdullah Öcalan i 1999 gjorde situasjonen enda vanskeligere for kurderne i Tyrkia. USA sin offensiv i regionen og invasjonen i Irak økte presset ytterligere. Det førte til en nødvendig omlegging av taktikken for kampen, og også større debatter om analysa og strategien. Ikke overraskende medførte dette også spenninger innad i den organiserte bevegelsen hos kurderne i Tyrkia. Både Tyrkia og USA satsa på at dette ville føre til splittelse. Men kurderne har i hovedsak greid å motvirke dette og i stedet utvida sitt repertoar for politisk arbeid. Når det også virker som de har konsolidert og utbygd sin militære styrke i denne perioden, kan Tyrkias fortsettelse av politikken fra de siste 10-12 åra føre til at det nå blir Tyrkia som blir hardest pressa.

Konjunkturene ser ut til å være i ferd med å skifte. Endringene i dagens globale system krever en ny kurs av Tyrkia for at nasjonen skal kunne spille en sjølstendig rolle og løse sine problemer. Utviklinga i EU nå gjør det ikke enklere for Tyrkia å fortsette på sin gamle kurs. Den sterke bindinga til USA skaper også problemer for Tyrkia. USAs stilling er vanskeligere nå enn for 2-3 år siden og ut i fra sine overordna interesser kan de ikke imøtekomme Tyrkias krav på alle områder.

Den langvarige krigen mot kurderne er en tung byrde for den tyrkiske økonomien. Tyrkia brukte i 2004 over 10 milliarder dollar på militæret, omtrent det samme som Israel. Flere hundre tusen soldater har siden begynnelsen på 1990-tallet vært stasjonert i de kurdiske områdene. At oljerørledninga Baku-Ceyhane ble åpna nettopp, og gassimport fra Iran også er i gang, kompenserer noe for disse byrdene. Gasstransporten fra Iran er også tenkt å utvikles til en gigantisk videreføring av gass til Europa, via Hellas, med lukrative transittinntekter. Problemet er bare at en opptrapping av krigen vil gjøre begge disse prosjekta svært usikre. Rørledninger er sårbare!

Folkelig samarbeid

Mens den pressa situasjonen kurderne i Tyrkia har vært i det siste tiåret, har fremma synspunkter som "vi må tilpasse oss den nye rådende verdensorden", og idealistiske analyser som "USAs Irak-krig har åpna for demokratiske endringer i regionen", har erfaringene med Irak-okkupasjonen og endringene i styrkeforholda som nå er i ferd med å skje, gjort disse synspunkta til mindretallsretninger. Både Diyarbakir-konferansen og andre begivenheter illustrerer dette.

Den garva tyrkiske, liberale journalisten Cengiz Candar holdt et flammende innlegg om at USA nå kom til å bestemme takten i Midtøsten og verden, i alle fall fram til 2025, og at det åpna muligheter for kurderne i Tyrkia også, ikke bare i Irak, hvor kurderlederen Talabani nå var president. Candar har agert som mellommann mellom kurderne og tyrkerne i flere tiår. Blant annet da daværende president Turgut Öcal og PKK-lederen Abdullah Öcalan gjennom bakkanaler drøfta våpenhvile våren 1993. Han har hyppig besøkt Bagdad de siste åra og har gode kontakter i det amerikanske diplomatiet. Han roste Paul Bremers grunnlovsutkast for Irak og så fram til et regimeskifte i Syria og at kurderne skulle få sin "mellomstat" mellom Europa/Tyrkia og det kommende Kina-dominerte Asia. Flere utspill de siste åra tyder på at slike tanker har hatt en viss oppslutning blant kurderne også i Tyrkia. Det førte til at den sentrale HPG-kommandanten Osman Öcalan, yngstebroren til Abdullah Öcalan, i fjor brøt ut og dro til Talabani i Suleymania og prøvde å starte et nytt parti. Det endte i fiasko.

Candar fikk nå kontant tilsvar fra Ragap Duran, en av veteranene fra den kurdiske pressa. Han slo fast at Irak-krigen var urettferdig, at imperialisme ikke i første rekke dreide seg om ideologi (en finte til dem som snakka om at innføring av demokrati var målet med krigen), men om økonomi - og hvem lot Saddam angripe Halabja? Han la vekt på at kurderne fortsatt måtte bygge på egen styrke og samarbeid mellom folka i området. Orhan Dogan fulgte opp formaninga om samarbeid mellom folka, og i sær at kurderne ikke måtte la seg splitte. Han viste til et slikt forsøk fra den tyrkiske storavisen Millyet dagen før, hvor avisas førstesideoppslag var at Leyla Zana oppfordra til å holde avstand til PKK. Men uttalelsene fra Zana viser at det hun poengterte, var at ingen hadde forrang i det strevet som nå pågikk for å bygge opp en enhet mellom alle krefter som var for fred og demokrati, og at de ulike aktørene sjøl måtte oppsummere sine feil og mangler i fortida for å komme videre.

Også når slutterklæringa fra konferansen noen uker etterpå ble presentert gjennom et opprop, ble det vinkla som at underskriverne krevde avvæpning av PKK (TDN 17. juni).

Det arbeides nå for å lage en ny parlamentarisk front foran valga i Tyrkia i 2007, som skal samle både kurdere, tyrkere og andre nasjonaliteter og grupperinger som vil ha en demokratisering i Tyrkia. Dette samarbeidet skal bygges opp nedenfra. På lokalplanet over hele Tyrkia velges det nå ut 2.000 delegater som skal møtes til en stiftelseskongress, kanskje i løpet av dette året. Slutterklæringa fra Diyarbakir-konferansen knytter også an til dette når den sier at "løsninga må komme fra folka i Midtøsten sjøl". I tillegg til å legge vekt på dette aspektet for å få det de kaller en "positiv fred" - i motsetning til dagens "negative fred"- i Tyrkia, er perspektivet her også å finne løsninger som kan skape fred i hele regionen.

Vi finner her berøringspunkter til Öcalans siste utspill, rett før årets Newroz-feiringer, om en "demokratisk konføderalisme". Den sentrale ideen her er at folka sjøl, på grunnplanet, må få bestemme sin skjebne, over alle nasjonale og kulturelle skillelinjer.

Öcalans utspill finnes på Kongra Gel sin hjemmeside. Etter mitt syn er det mye luftig idealisme i det. Men i praktisk politikk er det viktigste nye at det bryter med ideen at imperialismen skaper forutsetninger for en demokratisk løsning i Midtøsten. Uten å direkte si det, propaganderer det at vi verken kan bygge på den ordninga som USA nå prøver å etablere i regionen eller de reaksjonære nasjonale regimene som har eksistert der det siste hundreåret. Det markerer også en distanse til den løsninga de irakiske kurderlederne har valgt, på fanget til USA og i krig med de andre folkeslaga i Irak. Men uten å gå i direkte polemikk med dem.

Som konferansen i Diyarbakir nå viste, som de millioner som slutta opp om Newroz-feiringene i mars viste, og som det mangesidige politiske, sosiale og kulturelle arbeidet til den kurdiske bevegelsen i Tyrkia viser, er det ikke kurderne som står i veien for en rettferdig, fredelig løsning. Den krigen som Tyrkia nå trapper opp igjen, vil også påføre det tyrkiske folket lidelser. Situasjonen er alvorlig, og vi må bidra til å avsløre det som nå skjer i ly av krigen i Irak.


"Den hemmelige krigen"

Oversikt fra HPG Media for perioden 1.juni 2004 til 26.mai 2005:

Geriljaen endra taktikk siden 1990-tallet; mindre enheter, angrep mot etablerte militære mål eller militære enheter ute på jakt etter HPG. Ikke mål å etablere "frie soner", men å tvinge motparten til å bestemme seg.

Tyrkia oppgir ikke samletall over egne tap. Legger vi sammen offentliggjorte tall over PKKere de hevder å ha drept i ulike trefninger, overstiger de HPGs 96.

Tyrkias og USAs tall for HPG-styrker i Nord-Irak har vært ca 5.000. De sier nå at ca 1.500 av disse er trukket inn i Tyrkia. Noen kurdiske kilder sier at det i dag er mer enn 10.000 som er klare i Tyrkia hvis krigen trappes opp ytterligere, da mange er blitt trent opp og holdt i beredskap de siste åra.


Fleire artiklar om internasjonale saker | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP

Til AKP si heimeside