AKP-arkivet

Krig for fritt marked
og interessesfærer

av Terje Valen Oversikt over e-post-adresser

29.04.1999


Fleire artiklar om internasjonale saker | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP

Nato-lederne og ledende politikere i Norge sier at krigen mot Milosevic er tiltak for å stanse Milosevics etniske utrensing av kosova-albanerne. Fakta tyder på noe annet. Owen-Stoltenbergplanen for delingen av Bosnia, som stormaktene støttet, bygget på prinsippet om etnisk rensing. Det samme gjelder Dayton-avtalen. Opprettelsen av Kroatia bygget på prinsippet om etniske rensing. I løpet av de krigene som førte til Kroatias selvstendighet og Serbias pasifisering ble omtrent en halv million serbere fordrevet ut fra prinsippet om etnisk rensing - uten at verken FN, USA, EU eller Nato fant på å bombe disse landene i stykker. Ja, de beint frem godtok og støttet prinsippet.

For USA er ikke prinsippet om etnisk rensing noe nytt. Hele det nordamerikanske kontinentet ble jo åpnet for europeerne gjennom brutal etnisk rensing rettet mot det opprinnelige folket i området - indianerne. Så prinsippet om etnisk rensing er like mye et amerikansk prinsipp som et serbisk eller kroatisk.

Vi kan finne en mengde tilfeller der USA har støttet diktatorer som har foretatt etnisk rensing i de landene de har styrt. Et av de mest kjente tilfellene er Indonesia. Der nasjonaliserte Sukarno, med støtte i det svære kommunistpartiet (3 millioner medlemmer) oljekildene i 1965. USA støttet da et statskupp ledet av Suharto. Straks han hadde tatt makten, pisket han opp stemningen til drap på mellom 500.000 og en million kinesere og kommunister. Verdens massemedia holdt helt stille om saken.

Her kan også nevnes Guatemala. I mai 1979 flyktet diktatoren Zomosa fra Nicaragua og sandinistene overtok statsmakten. USA intensiverte da arbeidet sitt i området for knuse sandinisstyret og for å hindre at revolusjonen spredde seg til blant annet Guatemala. Februar 1982 samlet de revolusjonære kreftene i Guatemala seg i Den guatemalketiske enhet. Etter et statskupp i mars samme året startet general Efrain Rios Montt en kampanje som bare kan kalles etnisk rensing. 15.000 indianere ble drept, 70.000 flyktet til naboland og 500.000 søkte tilflukt i utilgjengelige skogsområder. Hundrevis av landsbyer ble rasert og det ble opprettet såkalte "modell-landsbyer" som man tvang lokalbefolkningen inn i for at de skulle drive jordbruk for eksport istedenfor til eget bruk. Alt dette ble gjort med solid amerikansk støtte og med hjelp fra amerikanske rådgivere.

Lignende saker har skjedd mange steder i verden. Da bombingen på Balkan startet var antall døde i Kosova kommet opp i omtrent 2.000. Det er ille i seg selv, men i dette perspektivet ser vi at det ikke kan være den virkelige grunnen til angrepet.

Så kan vi gå tilbake til Balkan. Etterat Tito døde i 1980, formulerte Det nasjonale sikkerhetsråd i USA sin politikk for området i sitt direktiv 133/1984. Direktivet hadde overskriften "USAs politikk overfor Jugoslavia" ble merket "hemmelig" og "følsomt". Innholdet i dette direktivet, som bygget på direktiv 54/1982 for hele Øst-Europa, var at USA skulle gå til "utvidete anstrengelser for å fremme en 'stille revolusjon' for å styrte kommunistiske regjeringer og partier" og for å føre landene i Øst-Europa inn i den markedsorienterte økonomien. Jugoslavias "markedssosialisme skulle nedrigges og Balkan skulle integreres i det "frie markedssystemet". Dette er den blå tråd i hele USA og EU sin politikk. Etter hvert som både Norge og andre land blir lagt mer og mer inn i dette systemet, vil også "balkaniseringen" skyte fart her.

Formuleringen om innføring av det frie marked finner vi igjen i en av artiklene i den såkalte Rambouillet-avtalen som var Natos formelle krav til Milosevic i de forhandlingen som ble drevet frem til bombingen, og som også var det formelle grunnlaget for bombingen av Den føderale republikken Jugoslavia (tidligere Serbia, Vojvodina, Montenegro og Kosova).

Vi må også trekke frem noen andre fakta som blir utelatt av alle som argumenterer for ideen om at Nato bomber for å hjelpe noen. Det gjelder den økonomiske ødeleggingen og parteringen av det gamle Jugoslavia fra 1980 av. Dette arbeidet har foregått i det skjulte uten at massemedia har fortalt oss noe om det. Det var først da økonomiprofessor Michel Chossudovski fra Canada skrev en artikkel om dette i Le Monde Diplomatique høsten 1987 og senere samme året ga ut en bok (på engelsk) om emnet, at det dette ble kjent for den opplyste offentlighet i verden. Men ikke for journalistene i norsk presse.

Det var Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken som regisserte det som skjedde. Det hører med til historien at disse institusjonene er fullstendig kontrollert av USA. Gjennom en rekke "hjelpepakker" ble den jugoslaviske økonomien revet i stykker, folket ble kastet ut i fattigdom og det ble umulig for sentralregjeringen å hjelpe republikkene. Chossudovski konkluderer slik:

"Budsjettkrisen som Det internasjonale pengefondet hadde skapt hadde ført til sammenbrudd i fiskalstrukturen i føderasjonen. Denne situasjonen fungerte på en måte som et fait accompli (et fullført faktum) før den formelle utskillingen av Kroatia og Slovenia i juni 1991.

Politisk press fra EU sammen med Tysklands plan for å dra Balkan inn i sin geopolitiske sfære hadde også oppmuntret utskillingsprosessen. Likevel var det slik at de økonomiske og sosiale vilkårene for å bryte i stykker Jugoslavia var blitt godt podet inn gjennom ti år med 'strukturell tilpasning'"

Det hører med til historien at det var de rike provinsene, Slovenia og Kroatia som ville løsrive seg og at Serbia gikk imot dette hele tiden. Milosevic stod for å beholde landet mest mulig samlet og mest mulig styrt av en sentralmakt. Da Slovenia og Kroatia erklærte sin selvstendighet og gikk ut av Republikken Jugoslavia, og inn i den tyske interessesfære, så kjempet Milosevic for å holde mest mulig av den resterende delen av Jugoslavia samlet under sin makt.

Samtidig med omstruktureringshjelp ble det også, etter krav fra USA, vedtatt nye bedriftslover som skulle lette arbeidet med å rigge ned de selvstyrte samfunnsmessig eide bedriftene. Den store bølgen av privatiseringer og nedlegginger kom på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet. Før september 1990 hadde 600.000 arbeidere av en arbeidsstyrke på 2,7 millioner fått sparken. Da ble enda 1,9 millioner arbeidere klassifisert som "overflødige" og de fleste av disse fikk etter hvert sparken.

Samtidig krevde Det internasjonale pengefondet et kutt i statsutgiftene til den føderale regjeringen på 5% av brutto nasjonalprodukt. De krevde også at lønnene skulle fryses på det nivå de hadde midt i 1989. Dette, sammen med inflasjon, førte til at reallønnen sank med 41% i løpet av de første seks månedene i 1990. Seinere eksploderte inflasjonen, i 1991 var den på 140%, i 1992 på 937% og i 1993 på 1.134%.

En avtale som sentralbanken inngitt med Det internasjonale pengefondet hindret også regjeringen fra å ha tilgang til kreditt fra sin egen sentralbank. Den avtalen paralyserte budsjettprosessen og ødela regjeringens evne til å finansiere økonomiske og sosiale programmer.

Seiner ble nasjonalbanken nedlagt og de andre bankene privatisert sammen med de øvrige bedrifter i landet. Det hører også med til historien at kreditorene i London, Paris og New York fikk kjøpe bedrifter som var slått konkurs på billigsalg fordi verdien ble satt til såkalt "bokført verdi", som var svært lavt. Resultatene av dette var katastrofale. I Makedonia falt for eksempel brutto nasjonalprodukt med 50% i løpet av fire år (1990-93).

Det hører med til historien at alle lån som er blitt gitt til området i all hovedsak har gått med til tilbakebetaling av gjeld og renter til de internasjonale finansinstitusjonene.

Chossudovski sier at USA og de europeiske stormaktene har brukt etnisk rensing og oppdeling av det jugoslaviske territoriet for å hindre en felles-jugoslavisk motstand mot den forferdelige økonomiske ødeleggelsen av fedrelandet deres. Han skriver:

"De økonomisk-politiske tiltakene som er behandlet i denne artikkelen, har bidratt mye til å ødelegge en hel nasjon. De sosiale og politiske virkningene av den økonomiske omstruktureringen av Jugoslavia har blitt visket ut av vår samfunnsmessige bevissthet og den kollektive forståelsen av 'hva som i virkeligheten skjedde'.

En falsk bevissthet har invadert alle sfærer av kritisk debatt. Det som står på spill i det tidligere Jugoslavia er livet til millioner av folk. Makro-økonomiske reformer ødelegger levebrødet og fjerner retten deres til arbeid, mat og bolig. Grenser blir omdefinert og hele det legale systemet blir forandret. De samfunnsmessig eide foretakene ble styrt mot konkurs, finans- og banksystemet ble rigget ned, sosiale programmer og institusjoner ble revet ned.

Når vi ser tilbake er det verd å huske på Jugoslavias økonomiske og sosiale fremganger i etterkrigsperioden (før 1980): BNP vokste gjennomsnittlig med 6,1% i året i løpet av en 20års periode. Legedekningen var en lege per 550 innbyggere, der var frie medisinske tjenester, 91% av befolkningen kunne lese og forventet livslengde var 72 år.

Jugoslavia er et 'speilbilde' av lignende omstrukturerings-programmer som vi finner ikke bare i de fattige landene, men også i de senere år i USA, Canada og Vest-Europa. Folk blir forledet til å tro at bedrifter må legges ned, at arbeidere må få sparken og at sosiale programmer må strykes. Vi må forstå krisen i Jugoslavia på denne bakgrunnen.

Drevet til det ytterste er reformene en grusom refleks av en ødeleggende 'økonomisk modell' som er blitt påtvunget nasjoner over hele verden under den nyliberale dagsorden."

Så langt Chossudovski. Vi kan nå føye til at når de økonomiske virkemidler ikke er ødeleggende nok, så tar lederne i de rikeste landene i bruk bomber og raketter for å ødelegge resten av det økonomiske grunnlaget i landet og sikre makten sin. Milosevics etniske rensing er bare et påskudd og en politikk de ville ha støttet fullt ut dersom han ellers var samarbeidsvillig. Slik de gjorde i forholdet mellom styret i Kroatia og Bosnia og serberne, mellom regjeringen i Israel og palestinaaraberne, og slik de gjør i forholdet mellom regjeringen i Tyrkia og kurderne. Og slik de har gjort i forhold til utallige diktatorer over hele verden som de har hatt et godt samarbeid med.


Fleire artiklar om internasjonale saker | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP

Til AKP si heimeside