AKP-arkivet

USAs kurderkort

av Arnljot Ask Oversikt over e-post-adresser

5. oktober 1998


Fleire artiklar om internasjonale saker | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP

Washington-avtalen mellom Maoud Barzani og Jalal Talabani den 17. september var først og fremst et ledd i USAs nåværende Irak-taktikk. Irak-spørsmålet er i ferd med å bli et problem for stormakta og står i veien for at de skal komme på offensiven i forhold til den "nyorden" som trenger seg fram for regionen.Blodofferet er det imidlertid fortsatt det irakske folket som betaler.

Da USA lot være å gå mot Bagdad i 1991, var det ikke fordi de ønsket at Saddam Hussein skulle fortsette som sjef i Irak. De la opp en strategi for å velte Saddam, men uten å dele opp Irak på en slik måte at det styrket Iran.

Kurderne skulle ikke hjelpes til en uavhengig, sjølstyrt ordning. Det ble etablert en såkalt "beskyttelsessone" nord for den 36. breddegraden, hvor de ble gjort avhengige av "beskytterne". Denne ordningen gjorde det mulig for kurderne å gjøre noen framskritt; De to viktigste kurderorganisasjonene i Sør-Kurdistan, Kurdistans Demokratiske Parti (KDP) og Patriotisk Union Kurdistan (PUK), sluttet fred og det ble valgt et parlament og oppretta en regjering for området i 1992. Utad fikk de imidlertid ingen status, og særskilt Tyrkia var oppsatt på å understreke at dette var en midlertidig ordning som skulle opphøre når FN og Irak hadde kommet overens.

INC og INA

Det viktigste for USA var at området kunne brukes til å bygge opp en irakisk opposisjon som skulle ta over makta i Bagdad. Noen titalls irakiske opposisjonsgrupper ble samlet i paraplyorganisasjon, Irakisk Nasjonalråd (INC) og gamle opposisjonelle fra de militære sirklene i Iraks Nasjonale Enighet (INA). KDP og PUK samarbeida med INC. som hadde hovedsete i London, men også jobba fra Nord Irak sammen med mannskaper som var direkte underlagt CIA.

Disse prosjekta ramla for alvor sammen i august 1996, da KDP gikk i taktisk allianse med Bagdad i sin rivalisering med PUK (Samarbeidet mellom de to gikk i stå i 1994 og rundt 4.000 kurdere ble drept i kamphandlinger som varte fram til høsten 1997, da USA fikk snekra sammen en våpenhvile mellom dem i Ankara). Da Saddams tropper rykka inn i området ble INCs, INAs og CIAs nettverk brutt opp. Mange ble avretta og fengsla og flere tusen måtte rømme landet, også hjelpearbeidere som ikke var direkte med i dette nettverket. Også eksilorganisasjonene gikk delvis i oppløsning.

Kurderne springbrett

Arbeidet med å føre KDP og PUK sammen igjen, som for alvor starta sist høst, er heller ikke denne gangen basert på omsorg for kurderne. Det er først og fremst et ledd i strategien med å kaste Saddam Hussein.

Siden USA nå innser at det vil være svært risikabelt, politisk sett, å gå til militært angrep på Irak, og sannsynligvis heller ikke være egna til å kaste Saddam, har de det siste året lagt mye krefter i igjen å bygge opp en irakisk opposisjon.

De veit også at sanksjonslinja, som de fortsatt tviholder på, synger på siste verset. Motsigelsen innad i FN-systemet har i høst slått ut i avhopp både av hauker og liberale. Da Irak 5. august krevde at nå måtte det komme et FN-vedtak om avvikling av sanksjonene og nekta fortsatte uanmeldte inspeksjoner, skjerpa det motsigelsene i USA-administrasjonen. Sjefshauken blant inspektørene, Scott Ritter, trakk seg i slutten av august i protest mot at USA ikke lengre satte hardt mot hardt. I slutten av september trakk FNs koordinator for "olje for mat"-programmet, Denis Halliday, seg. Han karakteriserte sanksjonspolitikken som "ødeleggende og fåfengt".. "Den tjener ikke intensjonene til medlemmene (av FN). Den påvirker ikke regjeringen særlig, i stedet er den ødeleggende for det uskyldige folket", var hans avskjedsord.

Det haster derfor for USA å stable på beina en alternativ strategi for å bli kvitt Saddam og innsette et USA-vennlig styre i Bagdad. Å sveise KDP og PUK sammen igjen skal være springbrettet.

Viseutenriksminister for Midtøsten, David Welch, hadde nærmest Nord Irak som bosted fra i våres til i høst i sitt strev med å forberede den avtale som ble undertegna mellom KDP og PUK i Washington 17. september. Utenriksministeren sjøl, Madelaine Albright, leda undertegnelsesseremonien, og pressemeldinga fra amerikansk UD la vekt på at avtalen "forente dem mot regjeringa til Iraks president Saddam Hussein (New York Times 18.9.)

Nye INC

I slutten av september la majoritetsleder i Senatet, Trent Lott, og leder for utenrikskomiteen Benjamin Gilman fram et lovforslag for å påskynde oppbygginga av en irakisk opposisjon. Kongressen har allerede bevilga 5 mill $ til en eksilradio og nye 5 mill $ til opprustning av det gamle INC-miljøet, samt 38 mill $ bokført som humanitær støtte.

Det nye lovforslaget, kalt "Iraq Liberation Act", går langt videre. Det foreslås også å gi direkte militær støtte, til opplæring og utstyr, for inntill 97 mill $. Videre følger det opp kampanjen med å opprette en internasjonal krigsrettdomstol som skal dømme Saddam Hussein (Denne kampanjen ble dratt igang i London for et par år siden, med bl.a. Margareth Thatcher som støttespiller. Beklageligvis har personer og organisasjoner som støtter kurderne også blitt hekta på dette såkalte Indict-initiativet.)

Dette lovforslaget skaper trøbbel for Det Hvite Hus pga den åpne militære støtta. Den internasjonale fronten mot Irak, som allerede er svært frynsete, sett fra Washington, vil få enda et grunnskudd. Også USAs islam-strategi vil bli skadelidende. Derfor er det nå hektisk aktivitet for å få modifisert dette lovforslaget. Sjøl CIA-sjefen har fått kalde føtter.

Kurdisk skepsis

Både KDP- og PUK-ledelsene er sjølsagt klar over hva som er USAs egentlige ærend. Men det ville være feil å klandre dem for at de nå prøver å bygge bro over sine motsetninger. Det de må kritiseres for, er at de igjen lar seg bruke til å splitte den kurdiske fronten. Ett av punktene i avtalen er at de skal bekjempe PKK. For KDP utgjør ikke dette noen forskjell. Men dersom PUK skulle realisere dette punktet, ville det bety en utvidelse av den inter-kurdiske krigen i området.

Om avtalen undertegna av Barzani og Talabani skal bli noe av, avhenger også av de andre spillerne på banen. Alliansene i området kan skifte fort. De to herrene er fullt klare over det. De legger begge vekt på å understreke at avtalen ikke er retta mot Irak, at de ikke vil være med på noe løp for å styrte Saddam Hussein og at Iraks integritet skal bevares. Det siste ble brukt som et taktisk poeng også fra USA i lanseringa av avtalen. Noe som heller ikke var et spill for galleriet, siden det også er i overensstemmelse med USAs nåværende strategi.

Kurderlederne er imidlertid fullt klart over USA hovedhensikt og veit av bitter erfaring at de bare er brikker i spillet. De kunne ikke hindre at en opprømt talsmann for amerikansk UD uttalte til den internasjonale pressen etter avtalen at "de kurdiske lederne vil ikke arbeide direkte for å kaste Saddam Hussein, men freden mellom dem er vesentlig for å nå dette målet".

Tyrkisk mistenksomhet og sinne

Sjøl om Tyrkia har vært inne i prosessen hele tida, fra Ankara-avtalen i november i fjor og til bakrommet i Washington nå, distanserer de seg fra avtalen. Det kan virke som et paradoks, siden det punktet i avtalen som er minst gjenstand for fortolkninger er at PKK skal presses ut av Nord Irak. I tilegg skal neste møte for å følge opp avtalen finne sted i Ankara i november og hovepunktet på dagsorden der er nettopp "PKK-punktet".

Tyrkias fobi mot alt som kan tenkes å stimulere kurdisk sjølstendighet veier allikevel tyngst. Punktene om kurdisk regjering og nye separate kurdiske valg i Nord Irak får de tyrkiske generalene og kemalister som visestatsminister Bulent Ecevit til å tenne på alle plugger. Derfor er det ikke så inkonsekvent som det kan synes at Tyrkia skriker opp om at Iraks integritet må sikres, samtidig som de på nytt sender titusener av soldater inn i landet i sin jakt på PKK.

De har imidlertid ikke noe ønske om å bevare Iraks enhet. Snarere sikler de etter å innlemme den nordlige provinsen, helt ned til Mosul, i Tyrkia. Men bare ikke nå, når de ikke er sterke nok til sjøl å diktere nyordninga i regionen. Nå slår det gnister fordi de er sterkt uenige i playmaker USA sine premisser for spillet. De forsterker sine kontakter med USAs mål nummer en, Bagdad-regimet. Samtidig tar de skjea i egne hender i Nord Irak, siden Saddam ikke kan "ordne opp" der sjøl. At de dermed bryter et av punktene i Washington-avtalen, som forutsetter at KDP og PUK skal ordne opp der, overser de glatt. Det som teller for Tyrkia er den paniske jakten på PKK. De er helt i mot at helheten i Washington-avtalen blir realisert, av frykt for smitteeffekten nord for grensa og for at KDP+PUK fortsatt skal være impotente når det gjelder å hindre PKK i å være i området.

Stein på egne føtter

Det meste taler for at USAs nye Irak-taktikk vil renne ut i sanden og skape flere problemer enn nytte. "Kurder-kortet" vil undergraves av flere grunner. For det første er neppe alliansen KDP-PUK liv laga med de motsigelsene som rår i regionen. Den er ikke engang bygd på kurdisk enhet, men vil skape ennå mer strid dersom PKK-punktet skal gjennomføres. I tillegg er det ikke bare Tyrkia og Irak som er imot avtalen, men også Iran og Syria vil se seg mer tjent med å bevare status-quo uten framvokst av en USA-styrt kurdisk enklave i sin midte.

Når det gjelder å bygge opp et "nytt INC" er det ennå mer dødfødt. At USA satser såpass på det, forteller bare at stormakta er taktisk hardt pressa. De eksilgruppene som skal forenes har så mange ulike kjepphester og så lite fotfeste innad i Irak at en kan fristes til å tro at dette bare er et forsøk på å "trå vannet" fra USA sin side. Mens de har en eller annen skjult agenda for å få tatt Saddam av dage og med æren i behold normalisere sitt forhold til landet.

I mellomtiden rokker de imidlertid opp de fleste av motsigelsene som er knytta til Irak-spørsmålet og skaffer seg nye problemer. Problemet for en stormakt som USA er at dets ære ikke bare er en honorær sak, men først og fremst et spørsmål om makt. Slik sett er ikke "løsningen" med et nytt militært angrep på Irak utelukka, sjøl om de nå følger et annet spor.


Fleire artiklar om internasjonale saker | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP

Til AKP si heimeside