AKP-arkivet

Norge og Sikkerhetsrådet

av Arnljot Ask, internasjonal sekretær i AKP Oversikt over e-post-adresser

Debattinnlegg sendt Dagbladet april 2001


Fleire artiklar om internasjonale saker | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP

NUPI m.fl. sto 3. april bak et prisverdig samråd om hva Norge bør bruke plassen i FNs sikkerhetsråd til. Hovedtemaet var sanksjonspolitikken, og spesielt sanksjonene mot Irak. Sverre Lodgaard og Henrik Thune fra NUPI hadde et innlegg i avisen her 4. april, hvor de presenterte problematikken rundt sanksjonspolitikken også for et bredere publikum. [Se også her.]

Det er bra at Norges bruk av setet i Sikkerhetsrådet blir gjenstand for en offentlig debatt. Utenriksminister Thorbjørn Jagland tror jeg også er interessert i dette, sjøl om han åpnet sin innledning med å advare mot at utenrikspolitikken gjøres til innenrikspolitikk.

Jagland ønsker sjølsagt at Norges opptreden i Sikkerhetsrådet skal bygge på en oppslutning om den strategien som regjeringen fører. Og at han da tror at Norge kan spille en viktig rolle på det internasjonale planet. Derfor er det irriterende, sett fra hans ståsted, at det er mye innenrikspolitisk uenighet om strategi og enkeltsaker.

Evnukk

For det første: sett at det var nasjonal enighet om hvordan Norge skal bruke sin posisjon, så var det ikke dermed gitt at det ville gi Norge noen sjølstendig internasjonal innflytelse. Og videre: det svarer ikke på spørsmålet om til nytte for hvem? Det avgjørende vil jo være de politiske standpunktene Norge tar. Jagland formulerte sin strategi som å ta utgangspunkt i at Norge måtte jobbe for vedtak som de fem vetomaktene aksepterte, og brukte dette til å forsvare Norges avholdne stemme i spørsmålet om FN-observatører til de palestinske områdene.

Dette eksemplet er en god illustrasjon på at Jaglands strategi ikke er veien å gå, dersom en ønsker å jobbe for en rettferdig fred. Det er en strategi for å gjøre Norge til stormaktenes evnukk. Den bekrefter kritikken om Norge som et haleheng til USA, som det siste tiåret har vært de som både kan hindre vedtak gjennom vetotrussel og presse fram vedtak som andre vetomakter egentlig er uenige i.

Palestina-Israel-konflikten har vært en FN-sak i over 50 år. Det er åpenbart at stillingen til et enkeltvedtak her burde bygge på en langsiktig strategi for hva en ønsker å oppnå. Nå bidro Norge til å gi Israel ryggen fri til å fortsette sin okkupasjonspolitikk. Jagland vil sikkert hevde at Norge "hadde rett", da palestinerne nå har prøvd å få saken opp i Sikkerhetsrådet på nytt, for å få et vedtak i tråd med Norges forslag. Etter min mening er dette desverre et uttrykk for det beklagelige faktum at de palestinske forhandlerne blir jaget fra skanse til skanse. Det tjener imidlertid ikke det palestinske folket, men Israel og USAs interesser i regionen, og kan fortsatt gi noen blomster på Norges bord ...

Hadde USA blitt stående isolert med sitt veto, ville det vært en positiv faktor for prosessen videre.

Irak

I drakampen som nå pågår om Irak-sanksjonene, blir det enda tydeligere at Jaglands strategi fører Norge inn i en rolle som USAs våpendrager. Mens de økonomiske sanksjonene er i ferd med å rakne, går Norge inn for å endre sanksjonsregimet. Etter at sanksjonene, nå ti år på overtid, også skaper problemer for USA, tar Norge på seg jobben med å prøve å gjenvinne initiativet for USA.

Når vi skal vurdere et bestemt sanksjonsregime, må vi ta utgangspunkt i hva som er formålet med det. Den opprinnelige begrunnelsen for sanksjonene var å få Irak ut av Kuwait. Da dette var oppfylt, ble stadig nye krav forkynt og en rekke nye resolusjoner er vedtatt fra april 1991 av. De fleste har dreid seg om ulike betingelser som skulle innfris for å være sikker på at Irak ikke lenger hadde masseødeleggelsesvåpen. I flere år drev Saddam og FNs inspektører "gjemsel og let"-lek med hverandre, i fabrikker og bunkere til Saddams palasser. Da daværende inspektørsjef Butler gikk tilbake på et tilsagn om en slutt på denne leken, sa Saddam nei til flere inspektørbesøk høsten 1998. USA har siden holdt presset oppe med ukentlige bombetokter mot landet.

Å fjerne masseødeleggelsesvåpnene har aldri vært formålet med sanksjonene. Det virkelige motivet er å tukte en regional makt som har satt seg opp mot USA. Når Jagland skal begrunne Norges motiver for å jobbe fram såkalte målrettede sanksjoner til erstatning for de nåværende, så kaster han noe lys over dette og demonstreres at Norge er et høyst bevisst redskap i maktspillet i regionen.

Jagland oppsummerte tre mål for de initiativene Norge tok:

1. Skape et nytt sanksjonsregime bygd på enhet mellom vetomaktene.

2. Bedre forholdene for sivilbefolkningen - som ville være en forutsetning for det tredje målet.

3. Ta fra Saddam propagandaseieren han er i ferd med å vinne, fordi sanksjonene har skapt en "redigert virkelighet som gir FN skylda for miseren de skaper". (Han var også bekymret for at Saddam framsto som palestinernes talsmann. Mens det jo, må vite, var Norge som fortjente denne æren!)

Når vi skal vurdere om økonomiske sanksjoner er et fornuftig redskap i internasjonal politikk, må et viktig moment telle med; Er sanksjonene presset fram av en folkelig solidaritetsbevegelse, som i tilfellet Sør Afrika, eller er de produkt av en stormaktspolitikk?


Fleire artiklar om internasjonale saker | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP

Til AKP si heimeside