De ferske avisene på bordet foran meg har alle sammen krigen på forsidene. Datoen er 31. mars, året er 2003. Krigen mot Irak har nå vart i tolv dager, skriver de, og den trekker ut. Den irakiske motstanden mot invasjonsstyrkene er hardere enn ventet. Washington har feilberegnet terrenget, til nå har ingen jublende menneskemengder hilst amerikanerne som befriere, til nå har verden i stedet fått sett en endeløs rekke av bombeangrep mot Bagdad, sett innbyggerne i millionbyen Basra lide av mangel på mat og vann, sett milelange kolonner av amerikanske militærkjøretøyer bevege seg fra grenseområdene mot Kuwait i retning Bagdad, hele tida utsatt for "uventet hard irakisk motstand". Vi har hørt rapporter om bomber mot byene Kirkut og Mosul i nord, om amerikansk framrykking gjennom ørkenen i vest, om fortsatte kamper i de byene som for lengst skulle vært erobret i det sørlige Irak.
Kan irakerne klare det umulige: stanse den amerikanske krigsmaskinen? Svært få trur det. Diskusjonen går i stedet om hvor lenge den irakiske motstanden kan vare, og hva skal til for å knekke den?
Radioen står på mens jeg skriver. NRKs knappe nyhetsbulletiner melder om 20.000 bombetokter mot irakiske mål hittil. En tilkalt militærekspert får 45 sekunder til å presentere ei analyse av krigens gang: bombeangrepene vil sannsynligvis trappes ytterligere opp nå, og innen ei uke kan forsøket på å erobre Bagdad starte. Et varsel om blod, lidelser, traumer i nye, enorme mengder.
Du som leser det jeg skriver nå, kan se tilbake på skjebnemåneden april 2003. Du vil vite mer om hvordan denne krigen utviklet seg, om forløpet av kamphandlingene videre. Men om du vil forstå denne krigen, er de stadige nyhetsbulletinene til liten hjelp. Vil du forstå, må du tvert om skru av radioen, slå av TV-en, legge vekk avisene og sette av en del timer til å lese denne boka. Etter det kan du dukke inn i nyhetsflommen igjen, bedre rusta til å orientere deg i informasjonen og desinformasjonen som velter over deg.
Research Unit for Political Economy, basert i Mumbai i India, har satt seg ned og sammenfattet mye av den kunnskapen vi trenger for å få en mer helhetlig og djuptpløyende forståelse av krigen mot Irak. Ved årsskiftet ga de ut resultatet av dette arbeidet i et dobbeltnummer av tidsskriftet sitt, Aspects of India's Economy. Det har vakt oppsikt. I USA ga det svært viktige forlaget Monthly Review Press ut dette materialet som bok nå i mars. I Sør-Afrika har Nelson Mandela gått ut og oppfordra folk til å lese denne indiske analysen. Mandela framhever denne boka som et vesentlig bidrag til arbeidet med å undersøke hvilke internasjonale krefter som er i sving i forbindelse med krigen mot Irak.
Her i Norge har et tjuetalls personer jobbet gratis i rekordtempo for å gjøre stoffet tilgjengelig for norske lesere. Det skjer i og med denne boka, utgitt som ekstranummer av tidsskriftet Røde Fane.
Fra prosjektet blei dratt i gang 13. mars har alt arbeidet med oversetting, språkvask, ombrekking, design av forside, produksjon og opplegg for distribusjon av boka blitt gjort som dugnad på kveldstid og netter av folk som har ment dette var viktig.
Det det indiske redaksjonskollektivet har greid, er å gi ei kortfatta, konsis og nyansert framstilling av bakgrunnen for krigen nå. De gir ei skisse av historia bak krigen: historia om kolonipolitikken gjennom 100 år, om den irakiske motstanden mot britisk og seinere amerikansk imperialisme, og historia om hvordan Ba'ath-partiet og Saddam Hussein kunne etablere seg som herskere i Irak. De går gjennom de siste 20 årene, med Golfkrigen mellom Iran og Irak, okkupasjonen av Kuwait og den amerikanskleda krigen mot Irak etter dette, sanksjonspolitikken med FN-stempel som brøyt ned det irakiske samfunnet gjennom 1990-tallet, og de amerikanske forberedelsene til det endelige oppgjøret med Irak, den politiske og militære planlegginga av den krigen som nå er satt i gang. Boka tar videre for seg USAs globale strategiske tenkning, og setter Irak-krigen inn i en større sammenheng: Den plasserer krigen som en nødvendig etappe på veien mot totalt amerikansk hegemoni. Alt leveres med fortløpende dokumentasjon, kildehenvisningene er bakt inn i teksten.
En nyttig og god gjennomgang av et materiale mange av leserne kanskje kjenner bruddstykker av på forhand. Men boka gjør mer enn dette: Den går inn i ei analyse av det økonomiske grunnlaget for krigen. Den legger fram materiale og trekker i gang en diskusjon om de røttene til krigen som finnes i utviklinga av amerikansk økonomi og i den globale overproduksjonskrisa som i stadig sterkere grad tynger verden i dag. Redaksjonskollektivet legger fram sterke argumenter for å se denne krigen som et forsøk fra et sjikt i den amerikanske makteliten på å løse svære og voksende økonomiske og sosiale problemer med militære midler. USA bruker det de er sterkest på, militær makt, til å prøve å skaffe seg kontroll og flytte fram posisjoner i en kriserammet verden. Resultatet så langt er en mer og mer åpen nykolonial politikk, der angrepet på Irak er en av flere varsla kriger.
Norge blei trukket inn som militær partner i krigen mot Afghanistan. Det er blitt politisk umulig for den norske regjeringa å gå like åpent inn som støttespiller for USA i krigen mot Irak. Men Norge gir sine bidrag. Og denne boka gjør det mulig å diskutere de norske bidragene til krigen i et nytt perspektiv: vi vet jo at norskprodusert ammunisjon og militær teknologi for milliarder eksporteres til USA, vi vet at Oljefondet har milliardinvesteringer i amerikansk krigsindustri; men hva med de 35 milliarder kronene Oljefondet har plassert i amerikanske statsobligasjoner - hvilken rolle spiller de for krigføringa? Boka gir svar på dette.
Boka kan altså bli et utgangspunkt for å føre en opplyst og mer djuptgående debatt her i landet om tida vi lever i. Finnes det innvendinger mot den framstillinga denne boka gir? Sjølsagt gjør det det. Materialet i boka kan granskes, analysene kan imøtegås, det kan suppleres, det kan sjekkes mot den videre utviklinga framover. Alt dette vil kunne berike debatten her hjemme og gi oss alle mer innsikt. Denne boka er altså ikke gitt ut som en konklusjon, men som en ny start på en nødvendig politisk debatt.
Redaksjonen avslutta sitt arbeid 28. desember i 2002. I månedene som har gått siden da, har vi sett en enorm antikrigsbevegelse vokse fram over hele kloden. Med 15. februar som et høydepunkt, har millioner gått ut i gatene i protest mot krigen. Hundre tusen fylte gatene i norske byer den dagen. Denne folkelige mobiliseringa verden over ga politiske ledere i mange land ryggrad nok til å stå i mot det tunge amerikanske presset for å få FN-godkjenning for denne krigen.
Men boka gir oss også en nøkkel til å forstå hvilke objektive motsetninger som ligger under når Tyskland og Frankrike stiller seg på kollisjonskurs med det framfusende USA og halehenget Storbritannia. Den gjør det mulig å forstå hvorfor det folkelige presset for å si nei til krig kunne vinne gehør hos en Schröder og en Chirac, hvilke langsiktige strategiske interesser som dreiv disse EU-landene - og Russland og Kina - til å blokkere for FN-støtte til USAs krig denne gangen.
Men 20. mars satte USA i gang det store angrepet på Irak. USAs ledere hadde bestemt seg for denne krigen for lenge siden. De trengte dette siste halvåret til troppeforflytninger, til å få logistikk og forsyninger og kommandosentra på plass, og det diplomatiske spillet om FN og våpeninspeksjoner og "avvæpning av Saddam" kan kanskje best forstås som en del av de taktiske politiske forberedelsene til invasjonen av Irak. Men vi må likevel ikke undervurdere betydninga av at USA og Storbritannia mislyktes med å skaffe seg et FN-fikenblad for krigen. Nå står de fram som angripere uten noen hjemmel i internasjonal rett, som to stater som med åpne øyne begår en forbrytelse mot folkeretten. Dette gir alle krigsmotstandere et unikt moralsk og politisk overtak - både i kampen mot krigen nå, og mot den okkupasjonen som vil komme etter en eventuell amerikansk/britisk seier på slagmarka i Irak. Vi må bruke dette til å samle så brei støtte som overhode mulig for kravene: Stopp krigen! USA ut av Irak!
Skal den store antikrigsbevegelsen klare å vokse seg sterk nok til å møte den trusselen den amerikanske krigspolitikken representerer, må den forankres i en djupere forståelse av hva slags krefter vi har med å gjøre. Fredsbevegelsen og antiglobaliseringsbevegelsen må studere sammenhengen mellom økonomi og politikk, mellom "globalisering" og krig, mellom strategisk planlegging og taktisk spill. I Midtøsten, i store deler av Asia, i Sør- og Mellom-Amerika, i en rekke afrikanske land, nærmest over alt i det som har vært omtalt som "den tredje verden", er det ei utbredt oppfatning at krigen mot Irak er et uttrykk for amerikansk imperialisme.
Denne indiske boka bringer argumentene for dette synet inn i den norske debatten. For også i vår del av verden, også her i Norge, må massebevegelsen mot krig og påtvunget nød nå begynne å forholde seg til dette begrepet, til imperialisme. Imperialismen er ikke et spøkelse fra 1970-tallets debatter. Imperialismen er en knallhard realitet.
Tromsø, 31. mars 2003