= pek på stjerna for å se ordforklaring (fungerer ikke i alle nettlesere)En haug med artikler og bøker, som er publisert i USA og Storbritannia, argumenterer for eller ganske enkelt kunngjør en ny type kolonialisme eller direkte styre av ei imperialistmakt. Forfatterne er viktige og innflytelsesrike mennesker, enda om det går tretten på dusinet av dem intellektuelt sett. Det at denne "nye" doktrinen plutselig har dukka opp er interessant. Det er en del av et åpent forsøk på å forberede folkemeninga på planene som USA (i hovedsak) har for den nære framtida.
Heilt sia den oppstod for fem århundrer sia, har historia til kolonialismen vært prega av motstanden koloniserte folk har gjort mot undertrykkelse og utplyndring. Det var imidlertid i det tjuende århundret en fikk være vitne til den verdensomspennende oppvåkninga til de koloniserte folka, spesielt i kjølvannet av den russiske revolusjonen i november 1917. Kolonimaktene svarte med åpen vold, sågar nedslakting. Prisen var i alt flere titalls millioner liv for den algeriske frigjøringskampen mot fransk styre, den indiske uavhengighetsbevegelsen, det kinesiske folkets krig mot japansk okkupasjon, de væpna kampene i Indokina mot fransk styre og i Malaysia mot britisk styre, frigjøringskampene til folka i Sør-Afrika, Zimbabwe, Namibia og andre steder.
Disse kampene - med sine forferdelige tap - knuste kolonialismens legitimitet og etablerte nasjonenes rett til å rå over eiga framtid, fri fra tvang og imperialistisk intervensjon. Kampen tok heile forrige århundre. Sør-Afrika avskaffa det hvite settlerstyret først i det siste tiåret. Før den russiske revolusjonen trengte imperialistmaktene knapt rettferdiggjøre eller legitimere kolonialismen, men etter første verdenskrig følte Folkeforbundet (forgjengeren til De forente nasjoner) behov for å skape et system av "mandater", som gikk ut på at forskjellige stormakter skulle "rettlede" områder som blei vurdert å ikke være "klare" til å styre seg sjøl. Slike forkledninger for kolonialismen møtte også sterk motstand fra dem som skulle "rettledes". Til slutt blei derfor imperialismen, i andre halvdel av århundret, tvunget til å oppgi direkte styre av den tredje verden.
Det er ingen tvil om at imperialistmaktene raskt tilpassa seg den nye situasjonen ved å forfine og utvide systemet med indirekte styre, eller nykolonialisme, som de alt brukte i enkelte andre deler av verden. Faktisk kunne de i mange tilfeller øke utbyttinga under slike ordninger, men de var aldri tilfreds med å måtte oppgi muligheten for å styre direkte. Endatil når USA sendte inn tropper og reint faktisk okkuperte et land, som i Vietnam, var de tvunget til å sette opp et marionettregime som de kunne hevde å forsvare.
I dag føler USA seg sterke nok til å skape tilnærma koloniale ordninger i enkelte land, trygg i forvisning om at ingen kan utfordre deres globale overlegenhet. Hva anna kan man kalle resultatet av konfliktene i det tidligere Jugoslavia, hvor styret i Bosnia ledes av en utnevnt høykommissær, ikke en bosnier, hvor soldatene som vokter regionen er utenlandske (europeere og amerikanere), og politi, dommere, fangevoktere, endatil sentrale bankfolk - er utlendinger? Områdets lokale politi blir trent og lønna av FN. Valg organiseres og overvåkes av Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, OSSE.
Etter Nato-angrepet på Jugoslavia i 1999 blei styret i Bosnia kopiert i Kosovo. I kjølvannet av USAs invasjon i Afghanistan har de innført tilnærma kolonialt styre der også. Som vi skal se, virker det nå som USA har planer om å gå enda lenger i deler av Vest-Asia, først med Irak.
Det er knappest noe sammentreff at ei gruppe innflytelsesrike apologeter og "teoretikere" for en ny runde kolonialisme plutselig har dukka opp nå. I de amerikanske mediene finner vi blant andre Max Boot (feature-redaktør i Wall Street Journal), Sebastian Mallaby (spaltist i Washington Post), Charles Krauthammer (spaltist i Newsweek) og Robert Kaplan (essayist i Atlantic Monthly). I akademia har vi Charles Fairbanks (utenrikspolitisk ekspert ved Johns Hopkins-universitetet), Michael Ignatieff (professor i menneskerettighetspolitikk ved Harvard), Stephen Peter Rosen (leder for Olin-instituttet for strategiske studier ved Harvard) og G. John Ikenberry (professor i geopolitikk og global rettferd ved Georgetown universitet). I Storbritannia inkluderer de Robert Cooper (utenrikspolitisk rådgiver for statsminister Tony Blair), Martin Wolf (ledende økonomikommentator i Financial Times (London)) og historikeren Paul Johnson (note 1).
Den teoretiske begrunnelsen, om man kan kalle den det, blir gitt av Cooper (som etterplapres av Wolf) og går ut på at høyt utvikla stater er trua av "før-moderne" stater som Afghanistan. De første kan se bort fra den nasjonale suvereniteten til de siste, ettersom "den før-moderne verden er full av mislykka stater. Her oppfyller ikke staten lenger Webers kriterium om å ha enerett på legitim bruk av vold ..." Cooper tar med enorme og vagt definerte områder i denne kategorien: "Noen områder i det tidligere Sovjetunionen ... inkludert Tsjetsjenia. Alle verdens store narkotikaproduserende områder ... Inntil nylig fantes det ingen virkelig suveren myndighet i Afghanistan; heller ikke i det indre Burma eller i enkelte deler av Sør-Amerika. Generelt er afrikanske land i faresonen. Ingen del av verden er uten farlige tilfeller ..."
Hvordan kan slike svake regimer true de mektigste landa i verden? Cooper omgår dette ved å hevde at slike regimer "kan gi skjul til ikke-statlige aktører som kan utgjøre en trussel mot den postmoderne [høyt utvikla] verden ... Dersom de blir så farlige at etablerte stater ikke kan tolerere dem, er det mulig å se for seg en defensiv imperialisme."
Interessant nok er det ikke bare sikkerhetsforholda i de mislykka statene, som synes å kunne rettferdiggjøre kolonisering, men også om slike stater ikke skulle følge den økonomiske politikken de utvikla landa oppfordrer til. Cooper bekymrer seg over at "behovet for kolonisering er like stort som det noensinne var i det nittende århundret. De som står utafor den globale økonomien, risikerer å ende opp i en ond sirkel. Svake stater betyr uorden og det betyr fallende investeringer, "og dermed, formodentlig, kaos. Cooper roper på "en verden der de effektive og godt styrte eksporterer stabilitet og frihet, og som er åpen for investering og vekst". Martin Wolf beskriver en "mislykka stat" som en som er plaga av slikt som "ineffektiv økonomisk politikk som har som mål å favorisere bestemte grupper. Store budsjettunderskudd, inflasjon, kostbar importbeskyttelse og begrensinger i finanssystemet ...".
Ifølge Wolf er det slik at "dersom en mislykka stat skal reddes, må de grunnleggende delene av et ærlig styre - og mest av alt voldsapparatet - komme utafra." (Vår utheving.) Cooper sier at "den mest logiske måten å behandle kaos på, er den som har vært mest benytta - kolonisering" (vår utheving). Men han innrømmer at i dag vil det kreve bedre innpakking: "Det som trengs er da en ny type imperialisme, en som er akseptabel i en verden av menneskerettigheter og allmennmenneskelige verdier." (note 2)
Senteret for dagens apologeter for kolonialismen er i USA. Her snakkes det ikke om "defensiv imperialisme". Snarere er imperiet et positivt oppdrag. Charles Krauthammer ber rett fram om et "nytt imperium". Kaplans bok Warrior Politics argumenterer for et korstog "for å bringe velstand til fjerne deler av verden under USAs milde imperialistiske innflytelse". Ifølge Kaplan er det "ei positiv side ved et imperium. På sett og vis er det den mest godarta formen for orden". Ikenberry ser også USAs "imperialistiske mål og midler" som godarta. Langt mer tydelig er den tidligere nasjonale sikkerhetsrådgiveren Zbigniew Brzezinski, som beskriver hovedoppgaven til De forente stater når det gjelder å bevare sitt imperium slik: "å hindre sammensvergelser og å opprettholde avhengighet hos vasallene, å sikre at tributtstatene forblir samarbeidsvillige og å beskytte dem, og å hindre at barbarene slår seg sammen." (Vår utheving.)
Om du skal ha et imperium, må du nødvendigvis kunne stå for det. Så det er vel ikke unaturlig at amerikanerne er lei av nøling og hemninger på dette feltet. "Folk begynner å komme ut av skapet med bruken av ordet "imperium"", sier Krauthammer. "Faktum er at etter det romerske imperiet har ingen land i verdenshistorien vært så dominerende kulturelt, økonomisk, teknologisk og militært ." John Bellamy Foster peker på at det nå er sterk kontrast til før, da bruken av ordet "imperialist" ville bety at en var venstreradikal. Nå er det "USAs intellektuelle og den politiske eliten som varmt omfavner en "imperialistisk" eller "nyimperialistisk" misjon åpenlyst, gjentatte ganger formulert i prestisjetunge medier som New York Times og Foreign Affairs." Ord som "imperium" og "imperialisme" har igjen blitt akademisk respektable: Charles Fairbanks (utenrikspolitisk ekspert ved Johns Hopkins-universitetet) kaller USA "et imperium under dannelse"; Stephen Peter Rosen (leder for Olin-instituttet for strategiske studier ved Harvard) skriver at "vårt mål (det amerikanske militærets) ikke er å kjempe mot en rival, men å bevare vår posisjon som imperium og dette imperiets orden."
Frekkheten er forbløffende. I sin artikkel "The Case for an American Empire" går Max Boot fra Wall Street Journal inn for militær okkupasjon av Afghanistan og Irak, og påkaller arven fra det britiske imperiet: "Afghanistan og andre plaga land roper etter den type opplyst fremmedstyre som en gang blei gitt dem av engelskmenn i ridebukser og tropehjelmer." Historikeren Paul Johnson, som skriver i Washington Post, ser for seg et vidstrakt direkte imperium:
"Amerika og hennes allierte kan komme til å befinne seg i en posisjon, i det minste midlertidig, hvor de ikke bare okkuperer med tropper, men også administrerer hardnakka terroriststater. Disse kan komme til å innbefatte ikke bare Afghanistan, men også Irak, Sudan, Libya, Iran og Syria. Demokratiske regimer, villige til å følge internasjonal lov [les: følge USAs vilje], vil bli satt inn der det er mulig, men et vestlig politisk nærvær virker uunngåelig i noen tilfeller."
Ifølge apologetene for USAs supermaktspolitikk vil den tidligere "terroriststaten" tilsynelatende ikke lenger eksistere når først amerikanske tropper okkuperer et land, - så hvor kommer den fortsatte "hardnakka" holdninger fra? Det som forblir usagt er at det er folket i et slikt land som kan komme til å fortsette å gjøre motstand, og slik gjøre amerikansk militært styre "uunngåelig".
USA overveier åpenbart å skape internasjonale rettsregler for å legitimere disse ordningene. Kjente systemtru intellektuelle av typen vi har sitert over, gjenspeiler ikke bare generelt tidas eller herskerklassens stemning; de gjenspeiler også konkrete diskusjoner med høytstående tjenestemenn og politikere. Kanskje det forklarer det forbløffende sammenfallet i deres synspunkter. Wolf mener at "en eller annen form for FN-protektorat må kunne skapes", Boot vil gjenopplive Folkeforbundets "mandat"-system, og Johnson slutter seg til:
"Jeg mistenker at det beste ville være å gjenopplive det gamle mandatsystemet til Folkeforbundet, som gjorde utmerka tjeneste som ei "respektabel" form for kolonialisme i mellomkrigstida. Syria og Irak var en gang meget vellykka mandater. Sudan, Libya og Iran har på samme måte vært styrt av spesielle regimer ved internasjonal avtale. Land som ikke kan leve i fred med sine naboer, og som fører skjulte kriger mot det internasjonale samfunnet, kan ikke forvente å ha fullstendig uavhengighet. Nå som alle faste medlemmer av Sikkerhetsrådet i større eller mindre grad støtter det amerikansk-leda initiativet, burde det ikke være vanskelig å formulere en ny type FN-mandat som plasserer terroriststater under ansvarlig rettledning."
En kikk på USAs oppførsel det siste året bekrefter at Wolf, Boot, Johnson og deres like gjenspeiler dagens offisielle tenkning.
Her blei det nåværende regimet innsatt etter en USA-leda invasjon. Det foreløpige statsoverhodet blei håndplukka av USA (etter tidligere å ha vist hvor han stod som ansatt i et amerikansk multinasjonalt selskap og seinere i tjeneste for CIA). Regjeringas budsjett består av utenlandske bistandsmidler. 29. januar foreslo en direktør i Det internasjonale pengefondets avdeling for penge- og vekslingsspørsmål at landet skulle oppgi sin egen valuta og heller bruke dollar som et "foreløpig" tiltak. Landets sentralbank styres av Pengefondet og Verdensbanken. Lærebøker til landets skoler er under utarbeidelse ved et amerikansk universitet. BBC hjelper til med å sette opp medieselskaper i landet.
En internasjonal styrke under amerikansk ledelse holder orden i hovedstaden. Avisa The Times of India rapporterte 21. desember 2001 at USA og dets haleheng Storbritannia hadde krevd at styrken skulle ha "et mandat uten sluttdato under kapittel VII i FN-charteret, noe som tillater dem å bruke tvangsmidler, foreta arrestasjoner og bruke makt i flere situasjoner enn bare sjølforsvar. Washington ønsker også at den FN-godkjente styrken skal virke under kommando av den amerikanske hærens Central Command (CentCom). På denne måten vil styrken kunne tilpasse sine operasjoner til heile det amerikanske militære felttoget i Afghanistan, som Washington sier vil fortsette sjøl om al-Qaida og Taliban ikke lenger kontrollerer områder. Når det gjelder varigheten, vil USA og Storbritannia ha et mandat uten sluttdato heller enn den tidlige sluttdatoen som Russland og Frankrike har ønska ... Herr Abdullah [som var tiltenkt utenriksministerposten] hadde faktisk fortalt FNs sikkerhetsråd at den internasjonale styrken burde få sitt mandat etter kapittel VI, som bare tillater voldsbruk i sjølforsvar. Etter amerikansk press overstyrte Karzai Abdullah og gikk med på det vidtgående kapittel VII-mandatet, som gir styrken - som Storbritannia på egen hånd erklærte at de ville lede - friere tøyler."
I mars 2002 blei det kunngjort at USA vil hjelpe til med å finansiere og trene den nye afghanske hæren. Vurderinga av behova til denne styrken blei gjort av stabssjefen i US Central Command.
I mellomtida fortsetter USA sine militæroperasjoner i forskjellige deler av landet uten å konferere med dem som skal være landets regjering. 4. desember 2001 erklærte Richard Haass, statssekretær i det amerikanske utenriksdepartementet og leder av den strategiske rådgivningsgruppa [Policy Planning Staff], at han ikke så "noen problemer i at vi fortsetter krigen, mens interimsstyret i landet passer sine egne saker".
På grunnlag av informasjon fra en lokal krigsherre bomba USA 20. desember en kolonne med landsby-eldster som støtta Karzai, på veg til innsettelsen av ham. Mens de overlevende flykta opp en bakke mot to landsbyer, kom flya tilbake og bomba de to landsbyene, med 42 døde som resultat.
29. desember bomba amerikanske fly landsbyen Qala Niazi, og slakta ifølge ei FN-talskvinne 52 av landsbyboerne. Etter det bad forsvarsminister Mohammed Fahim om at USA slutta å bombe. Landsby-eldster i det østlige Afghanistan klaga over at hundrevis av landsbyboere var drept. Men dagen etter gikk lederen for interimsregjeringa, Hamid Karzai, ut og støtta bombekampanjen. USAs spesielle utsending til Afghanistan sa at enda om han beklaga de sivile ofrene ("Krig er en veldig omtrentlig affære" [War is a very imperfect business]), så ville bombingene fortsette til måla var nådd.
30. januar drepte amerikanske spesialstyrker 16 tjenestemenn i et distrikt og tok 27 til fange. Den såkalte afghanske "regjeringa" protesterte og sa at ofrene var deres egne tjenestemenn, blant andre politisjefen i distriktet, men Pentagon bare fastholdt at de var et legitimt mål.
1. juli 2002 bomba amerikanske fly fire landsbyer og slakta mer enn 60 uskyldige innbyggere, tilsynelatende fordi de hadde mistanke om at Talibans ledere skulle gjeste et bryllup i Kakarak i Uruzgan-provinsen. Heile familier blei utrydda denne natta. Morgenen etter gikk amerikanske styrker inn i landsbyen, storma husa, bandt hendene på menn og kvinner, og lot ikke folk hjelpe ofrene eller ta dem til behandling. De fikk ikke en gang dekke til de døde som klærne var blitt brent av. Soldatene filma og fotograferte de døde kroppene, også kvinnene, øyensynlig til amerikanske militære arkiv. (Marc W. Herold, "The massacre at Kakarak", Frontline, 16. august 2002.)
Kakarak-episoden satte Karzai-regimet under press. Hundrevis av afghanere (halvparten av dem kvinner) demonstrerte i Kabul i protest mot drapa - ei heilt ny utvikling. Karzai konfererte med sjefen for de allierte styrkene i Afghanistan, generalløytnant Dan K. McNeill. Den afghanske utenriksministeren bad om at den afghanske "regjeringa" skulle få "delta i avgjørelser om luftangrep".
Disse bønnene blei avvist, Pentagon forsvarte sine handlinger, og USA fortsatte med angrepa. Som en av de overlevende fra Kakarak sa til en korrespondent: "Karzai er bare en trafikkpoliti som jobber for amerikanerne."
Isolasjonen og avhengigheten til regimet blei slående illustrert da "president" Karzai i juli bestemte seg for å erstatte sine tidligere livvakter med amerikanske styrker. "Vi vet det kan koste mye politisk å gjøre dette," sa en vestlig diplomat, "men uansett hvor høy prisen blir, er det billigere enn å miste presidenten" (uten å gjøre noe forsøk på å skjule at Karzai var eid av hans land og slik ville være et tap for dem). Karzai er ikke den eneste, de fleste sentrale ministrene har nå fått seg amerikanske soldater som livvakter. I august 2002 opplyste USA at det amerikanske utenriksdepartementets diplomatiske sikkerhetstjeneste ville overta ansvaret for Karzais sikkerhet i minst et år.
Det blei gjort et forsøk på å gi Karzai en slags legitimitet ved å innkalle en loya jirga, ei tradisjonell forsamling eller parlament av delegater fra de forskjellige stammene og lokalsamfunna i Afghanistan, for å velge ny regjering, Delegatene blei nøye silt for å utelukke alle som kunne skape problemer. Ikke desto mindre forlot 60-70 delegater arrangementet i protest. Noen delegater påpekte at antallet deltakere var 1.700, istedenfor 1.550 "valgte" delegater som kunngjort, og at det blant de ekstra, ikke-valgte deltakerne var mange krigsherrer og deres håndlangere. "Mange stammedelegater ... uttrykte bekymring over at "fremmed innflytelse" satte sjølve forsamlinga i skyggen. Alle var oppmerksom på at den amerikanske utsendingen, Zalmay Khalilzad, var den første som kunngjorde at den gamle kongen ikke kom til å delta i regjeringa, etter at en intens politisk drakamp hadde forsinka åpninga av forsamlinga med 24 timer. Kongens beslutning betydde at Karzai ikke fikk noen seriøs utfordrer til presidentembetet. "Dette er ikke et demokrati," sa ministeren for kvinnesaker, Sima Samar, i går. "Dette er sandpåstrøing. Alt har blitt bestemt på forhånd av de mektige"". (Independent, 12. juni 2002; våre uthevinger.) (note 3)
I Afghanistan fant USA et land i "kaos" av den typen som ifølge Cooper rettferdiggjør kolonialistisk overtakelse. Situasjonen i Pakistan er svært forskjellig, men også her likner amerikanerne i oppførsel på en imperiehersker overfor sin "vasall", for å bruke Brzezinskis uttrykk. Dette er ikke ei ny utvikling, men etter 11. september har situasjonen forverra seg dramatisk:
"Umiddelbart etter 11. september bestemte Powell at Pakistan ville være nøkkelen dersom USA skulle gå løs på al-Qaida i deres egne områder. Han og Armitage
Reint bortsett fra at Pakistan måtte oppgi suverenitet på andre måter, betydde direktivet om å tøyle alle innenlands uttrykk for støtte til "terrorisme" mot USA at man tok over styringa med Pakistans politiske liv. Da amerikanske luftangrep starta 7. oktober blei Pakistan rysta av gjentatte protester mot angrepet på Afghanistan. Den pakistanske regjeringa svarte med energisk undertrykking. 9. oktober åpna politiet ild og drepte tre demonstranter i byen Kuchlak. 12. oktober blei tåregass brukt mot demonstranter i Karachi. 14. oktober blei tre mennesker drept da det blei skutt mot tusenvis av demonstranter i Jacobabad, hvor amerikanske tropper var stasjonert (samtidig som den pakistanske regjeringa benekta at de var der). 15. oktober var det generalstreik i Pakistan i protest mot et besøk fra Powell. 23. oktober blei regjeringa tvunget til å stenge av Jacobabad for å hindre folk i å omringe basen. 24. oktober var det en stormfull minneseremoni i Karachi for 35 Harkat-militante som var blitt drept av ei amerikansk bombe i Kabul, og Agence France Presse rapporterte at en demonstrasjon i samme by 26. oktober samla 50.000. På det tidspunktet hadde Musharraf, som lydig gjennomførte det amerikanske direktivet om å "tøyle alle innenlands uttrykk for støtte" til Taliban, arrestert tusenvis over heile landet, inkludert de fleste av framtredende politiske ledere som var mot USAs invasjon i Afghanistan.
Ifølge en opinionsundersøkelse gjennomført av det amerikanske Gallup i oktober 2001, sa 83 prosent av pakistanere at de støtta Taliban, 82 prosent mente Osama bin Laden var en mujahid (rettferdig kriger) og ikke en terrorist, og 75 prosent var mot Musharrafs avgjørelse om å la USA bruke pakistanske baser (Asian Age, 16. oktober 2002). Med andre ord måtte Musharraf tøyle (i realiteten undertrykke) meninger som et overveldende flertall av borgerne i landet delte.
For å hjelpe USA å gjennomføre sin såkalte krig mot terror, har Pakistan undertegna ei "forsvars"pakt som lar amerikanske styrker sende forsyninger gjennom landet, og bruke pakistanske anlegg til trening, felles militærøvinger og andre operasjoner. Takka være invasjonen i Afghanistan har USA skaffa seg fire baser i Pakistan - Jacobabad, Shamsi, Dalbandin og Pasni (på kysten) - uten formelt å måtte invadere Pakistan.
Heile Pakistans politi-, sikkerhets- og etterretningsapparat blir nå underlagt USA i full offentlighet, og personellets lojalitet overfor de nye herrene blir kontrollert. 3. desember, umiddelbart etter et besøk fra direktøren for CIA, George Tenet, sa Pakistans justisminister, Shahida Jamil, at USA, EU og Japan gir "profesjonell opplæring" til de pakistanske sikkerhetsstyrkene og at de vil bidra med moderne etterforskningsanlegg. Den asiatiske utviklingsbanken (Asian Development Bank) lovte et konsesjonslån på 350 millioner dollar over tre år til "reformer innen politi og rettsvesen". 6. desember 2001 meldte Times of India at "Tenets besøk vil føre til et forsterka nærvær av amerikanske etterretnings- og politikrefter i Pakistan for å kunne overvåke "jehadi"-elementer og -organisasjoner. FBI er allerede utstasjonert på de største pakistanske flyplassene for å overvåke bevegelsene til "jehadi" og terrorister."
I følge en amerikansk nyhetskanal har Pakistan undertegna en hemmelig avtale med USA som tillater væpna forfølgelse av al-Qaida-soldater over grensa fra Afghanistan. Den hemmelige avtalen tillater amerikanske tropper å jage soldatene på bakken og å beskyte dem fra lufta innafor Pakistans grenser (Times of India, 21. desember 2001). I april rapporterte den pakistanske pressa at amerikanske tropper opererte i landet. Dette blei benekta av pakistanske tjenestemenn. En talsperson fra Utenriksdepartementet sa at når president Musharraf hadde sagt at det var "noen (amerikanske) tjenestemenn i Pakistan på grunn av kommunikasjonsbehov", da refererte han til "noen få ansatte" fra FBI. Samtidig erkjente tjenestemenn i USA at amerikanske spesialstyrker jakta på al-Qaida eller Taliban inne i Pakistan.
Tidligere hadde ikke en gang den pakistanske hæren patruljert områdene ved grensa i nordvest som bebos av sterkt sjølstendige stammer. De hadde overlatt denne jobben til stammene sjøl. Men nå krevde USA ei endring. I mai meldte den pakistanske avisa The News at pakistanske tjenestemenn hadde bedt den amerikanske statssekretæren for Sør-Asia-spørsmål, Christina Rocca, om at USA skulle slutte med å gjennomføre direkte tokt i stammeområdene. De bad om at det heller blei brukt pakistanske tropper. Ut fra en rapport fra september 2002 ser det ut som om den pakistanske hæren nå opererer i disse områdene "med støtte fra amerikanske organer", på jakt etter al-Qaida/Taliban.
Islamske militante har trappa opp sine angrep på utlendinger i takt med at det amerikanske nærværet øker i området. Dette har i sin tur gitt de amerikanske organene ei unnskyldning for å øke sitt nærvær ytterligere. FBI har vært direkte involvert i etterforskning av bombinga av ei kirke i Islamabad 19. mars, der familiene til to amerikanske diplomater var blant de drepte, av bomba i Karachi 9. mai der franske ubåtingeniører (men ingen amerikanere) blei drept, og av bilbomba utafor det amerikanske konsulatet i Karachi. FBI har vært med på både åstedsbefaring og avhør av mistenkte sammen med det pakistanske politiet.
De begrenser seg faktisk ikke bare til "etterforskning", men deltar til og med i jakta på mistenkte og arresterer folk inne i Pakistan. 14. september 2002 blei Ramzi bin al-Shibh, som påstås å være en viktig al-Qaida-leder, arrestert i Karachi i forbindelse med en felles pakistansk-CIA-FBI-aksjon. "FBI og pakistanske etteretningsenheter etterforsker dem," sa et ledende politibefal. "I utgangspunktet hadde FBI og pakistanske ISI gått inn i området og arrestert to mistenkte, men seinere måtte politiet tilkalles for å bistå aksjonen da andre mistenkte i bygninga gikk til motangrep." (Asian Age, 15. september 2002.) Deretter blei Ramzi bin al-Shibh overlevert USA for å overføres til konsentrasjonsleir på Guantanamo, Cuba. Den samme skjebnen møtte en annen al-Qaida-leder, Abu Zubaydah, noen måneder tidligere.
Pakistan har tidligere overlevert Ramzi Yousef (mistenkt i forbindelse med bombinga av World Trade Centre i 1993) og Aimal Kasi (som skjøt to CIA-ansatte i USA i 1993), uten noe formelt utleveringsvedtak, noe som ville forutsatt en juridisk prosess i Pakistan. Men aktiviteten nå er mye mer omfattende. 19. juni påpekte Amnesty International at Pakistan "tråkka på sitt eget lovverk og brøt med menneskerettighetene når det arresterte og deporterte hundrevis av mennesker fra Pakistan i forbindelse med den amerikansk-styrte "krigen mot terrorisme". Amnesty uttalte at Pakistan "gjennomfører tilfeldige arrestasjoner og sender mistenkte tilbake til sine hjemland der de risikerer tortur og avretting. Rettsstatsprinsipper er tilsidesatt. Fanger blir behandla verken etter pakistansk eller internasjonal lovgivning. En har kasta menneskerettighetene ut av vinduet. Det er ukjent hvem som oppbevares hvor. Fanger fratas forbindelse med sine familier og advokater, og det blir ikke gitt noen offisielle kunngjøringer.
Det er opplagt at det ikke er Pakistan som lager listene over hvem som skal deporteres. Alt dette skjer under ledelse av, faktisk med fysisk tilstedeværelse av de amerikanske etatene. Etter at USA har kidnappa folk fra Pakistan, med hjelp av den pakistanske staten, blir de holdt i juridisk ingenmannsland under forferdelige forhold i konsentrasjonsleiren på Guantanamo, der de kanskje også utsettes for tortur med avanserte midler. Når USA ikke har bruk for dem lenger, blir de sendt tilbake til Pakistan som et slags returavfall med en kommentar om at de ikke kunne knyttes til terrorisme. På samme vis har USA deportert en del pakistanske borgere som blei anholdt i USA under vilkårlige rassiaer mot muslimer over heile landet. Pakistan tar imot alle uten å kny. Man tillater ikke en gang skinnet av suverenitet eller retten til å representere egen stats borgere.
USA begynner å bli utålmodig med det pakistanske rettssystemet. Da en domstol slapp fri en leder fra Lashkar-e-Toiba 20. november 2002, fordi han var blitt satt i ulovlig varetekt, kom visetalsmannen i Utenriksdepartementet, Philip Reeker med en advarsel: "Pakistanske politimyndigheter må, akkurat som andre politimyndigheter i verden, sikre at de som er ansvarlige for terrorforbrytelser bringes for retten." Vi må anta at de nødvendige endringer vil finansieres av hjelpepakken på 350 millioner dollar mynta på reformer innen politi og rettsapparat.
USA planlegger mer enn å omforme Pakistans administrasjon. Det vil omforme sjølve det pakistanske samfunnet. Et krav er at de tradisjonelle islamske skolene, madrassaene, skal endres eller stenges, ettersom de ses på som treningssentre for anti-amerikansk militans. Det var ikke en amerikansk hjelpeorganisasjon, men den nasjonale sikkerhetsrådgiveren Condoleezza Rice som 1. februar uttalte at "vi går raskt til verks med steder som Pakistan, når det gjelder å hjelpe til med å forbedre undervisningssystemet".
"Reformer" gjelder også det politiske systemet. Musharrafs farseaktige og korrupte valg - til et parlament som han kan oppløse etter eget forgodtbefinnende - fikk et uventa resultat. Pakistan Muslim League (Qaid-e-Azam), som støtter Musharraf, fikk ikke flertall. Derimot fikk Muttahida Majlis-e-Amal (MMA) et stort antall seter. Dette er ei samling av islamske partier med en anti-amerikansk plattform (og leda av de samme personene som var blitt fengsla under Afghanistan-invasjonen). Da ingen av partia fikk flertall, skulle MMA vært tatt med ved regjeringsdannelsen, men USA greip inn og forhindra dette:
"Etter tre uker med intense forhandlinger og korridorpolitikk har president general Pervez Musharraf greid å splitte Pakistan People's Party (PPP) og sikre støtte til ei PML(Q)-leda regjering ... I følge pakistanske avisartikler hadde general Musharaff og resten av den etablerte eliten undervurdert MMAs innflytelse, og hadde forsikra amerikanerne undervegs om at MMA ikke ville få mer enn seks prosent av stemmene. Det historiske resultatet var en overraskelse for MMA-ledelsen, og gruppa stod nå fram som en vesentlig faktor ved regjeringsdannelsen. General Musharaff tok først initiativ for å få MMA med i ei brei koalisjonsregjering, men dette blei etter sigende torpedert av USA på grunn av anti-amerikanske uttalelser fra MMA-lederne. Disse hadde ført til oppstandelse i Washington.
I løpet av de første tre ukene da ting skjedde fort, inngikk PPP også en intensjonsavtale med MMA. Det er antyda at fru Bhutto
Den nye skamløse kolonialistiske holdninga finner vi like klart i nylige uttalelser om Palestina. 25. juni tok den amerikanske presidenten utilslørt til orde for at palestinerne må kaste ut presidenten for sjølstyremyndighetene, Yasir Arafat. Om de ikke gjør dette, kan de ikke håpe på å få en egen stat: "Fred forutsetter en ny og annerledes palestinsk ledelse, slik at en palestinsk stat kan bli født. Jeg anmoder det palestinske folket om å velge nye ledere som ikke er kompromittert av terror ... Når det palestinske folket har nye ledere, nye institusjoner og nye sikkerhetsavtaler med sine naboer, da vil USA støtte dannelsen av en ny palestinsk stat." To dager seinere gav Bush en ny advarsel der han sa at amerikansk økonomisk hjelp også var knytta opp mot det å sparke Arafat: "Jeg har tiltru til at palestinerne, når de forstår til fulle hva det er vi sier, at de vil ta de riktige avgjørelsene ... Jeg kan forsikre deg om at vi ikke kommer til å putte penger i et samfunn som ikke er transparent, og som er korrupt. Heller ikke andre land vil det, trur jeg."
Den amerikanske utenriksministeren Colin Powell bekrefta at dette var den offisielle amerikanske holdninga. Utvikling mot ei løsning "må begynne med reformer i den palestinske ledelsen. Det er heilt klart at framskritt betinger at det første skrittet på vegen må være en reformert palestinsk ledelse som så kan få terroren under kontroll." Den nasjonale sikkerhetsrådgiveren Condoleezza Rice kom med en streng advarsel til palestinerne om at de må være klar over konsekvensene av sitt valg: "USA respekterer de demokratiske prosessene, men dersom det framstår en ledelse som ikke kan forholde seg til terrorisme, da kan ikke USA forholde seg til den ... Inntil ei slik endring har funnet sted (i tråd med USAs ønsker), ei endring som vi er forberedt på å støtte aktivt gjennom internasjonal hjelp, kommer vi ikke til å kunne gjøre framskritt i retning fred."
Powell var storsinna og sa at han ville være "mer enn villig til å vurdere" å beholde Arafat som en paradefigur over en statsminister med den reelle makta. Heller ikke dette var ei tilfeldig bemerkning. Den palestinske forhandlingslederen Saeb Erekat avslørte seinere at Powell og Rice, under et møte i Washington, hadde foreslått at det palestinske parlamentet skulle iverksette ei sånn løsning. Erekat sa: "Det sjokkerte oss at amerikanerne snakka om å endre valglovene." USA prøvde å forsinke avstemningene for å få dette på plass, sa han.
Alt dette til tross for Arafats knefall for USA og ettergivenhet overfor israelsk terror. Arafat var desperat etter å benekte at bemerkningene til Bush gjaldt ham, og skreiv et langt brev til Powell om det 100-dagers "programmet for demokratisk reform" som han hadde iverksatt, samtidig som Powell faktisk nekta å møte ham i det heile tatt. "Reformprogrammet" ser ut til å ha blitt skrevet av CIA-sjefen under et besøk i regionen i juni med "oppdrag å omforme de palestinske sikkerhetstjenestene til et organ som kan gjenopprette noe orden" (Times of India, 4. juni 2002).
Som et første skritt gjorde Arafat endringer i regjeringa, men disse blei foraktfullt avvist av USA. "Man kan si at vi er undervelda. Dette er ikke tilstrekkelig for å få avslutta den prosessen som må gjennomføres," sa en tjenestemann fra Utenriksdepartementet (Asian Age, 31. oktober 2002). Washington var særlig irritert over at en av deres favoritter, innenriksminister Abdel-Razzak al-Yahya, var blitt droppa.
Palestinerne står i dag overfor noe som mesteparten av Vest-Asia vil møte i morgen. USA har omfattende planer for regionen. I følge Washington Post har Bush-administrasjonen planer om å sette i gang et prosjekt for å "fremme økonomisk, utdanningsmessige og politiske reformer i Vest-Asia". Prosjektet vil omfatte midler for trening av politiske aktivister og journalister. Washington Post fortsatte med å si at angrepa 11. september gav økt styrke til dem i administrasjonen som er for "demokratibyggings"-programmer i Vest-Asia. "Den store endringa i utgangspunktet vårt når vi ser på Vest-Asia, er at det ikke lenger er forbudt område," sa en ledende tjenestemann i Utenriksdepartementet. "Situasjonen i disse landa må være av interesse for oss." ("U.S. to Seek Mideast Reforms; Programs Aim to Foster Democracy, and Education", 21. august 2002.)
Som vi har vært inne på ellers i denne boka, har den dominerende delen av Bush-administrasjonen, som ledes av visepresident Cheney, planer om å omforme heile regionen:
"Mens Bush-administrasjonen diskuterer krig mot Irak, fremmer de mest aggressive medlemmene en omfattende visjon for Midtøsten. De ser på det å styrte president Saddam Hussein i Irak bare som et første skritt i ei omforming av regionen.
Cheney avslørte en del av tankegangen i en tale i august når han forklarte administrasjonens begrunnelse for et regimeskifte. Han hevda at å styrte Hussein ville "føre til mange fordeler for området" og styrke USAs evne til å utvikle den israelsk-palestinske fredsprosessen. "Når de alvorligste truslene er eliminert, vil de frihetselskende folka i regionen få sjansen til å fremme verdier som kan gi vedvarende fred," sa han til den nasjonale samlinga av Veterans of Foreign Wars." ("Iraq War Hawks Have Plans to Reshape Entire Mideast", Boston Globe, 10. september 2002.)
Blant forslag som er til diskusjon (og som det rapporteres om i amerikansk presse) er en invasjon av Iran og Syria (to regimer som ennå ikke har gitt etter for amerikansk press), at man overtar Saudi-Arabia, en amerikansk alliert med amerikansk base, og Egypt, som har ledere som er de mest USA-tru tjenerne i regionen. Samtidig har Israel alvorlige planer om å fordrive den palestinske befolkninga i de okkuperte områdene til nabolandet Jordan, som styres av USA-klienten det hasjemittiske monarkiet. Jordan kan også være et av de områdene som et amerikansk angrep på Irak kan settes i gang fra. Som motytelse vil kanskje Jordan få en gallionsfigur i Irak (et medlem at den hasjemittiske familien regjerte over Irak til han blei styrta i 1958).
Vi har behandla disse forslaga andre steder i boka. Dette er forslag, ikke endelige beslutninger. Vi nevner dem her for å vise den omfattende ekspansjonen av direkte imperialistisk okkupasjon som blir vurdert.
Naturligvis blir dette forkledd som å "spre demokrati" i regionen. Mens Bush har uttalt likeframt og gjentatt til kjedsommelighet at "det er en uttalt politikk fra denne regjeringa å få til et regimeskifte i Irak". Condoleezza Rice sier at USA vil da "hengi seg fullstendig" til gjenoppbygginga av Irak som en "enhetlig, demokratisk stat".
Med "demokrati" mener hun amerikansk militært diktatur, slik dette blir avslørt i en bemerkelsesverdig artikkel i New York Times (11. oktober 2002), som er verdt et lengre sitat. Her tales uten omsvøp:
"Det hvite hus utvikler en detaljert plan basert på okkupasjonen av Japan etter krigen. Dersom USA styrter Saddam Hussein, vil det bli innsatt ei militærregjering under amerikansk ledelse i Irak, sa ledende tjenestemenn i dag. Planen foreslår også krigsforbryterrettsaker mot irakske ledere og en overgang til sivilt styre i løpet av måneder eller år.
I den første fasen skal Irak styres av en amerikansk militær leder, kanskje general Tommy R. Franks, leder for de amerikanske styrkene i Persiabukta, eller en av hans underordna ...
I sine vurderinger av en okkupasjon, reduserer administrasjonen den opprinnelige rollen tiltenkt irakske motstandskrefter i ei regjering etter Husseins fall. Fram til nå har det vært antatt at irakske dissidenter både i og utafor landet vil danne regjering, men det var aldri heilt klart når de ville få full kontroll. I dag er første gangen at administrasjonen diskuterte det som kan bli en langvarig okkupasjon ved koalisjonsstyrker under USAs ledelse.
Tjenestemenn sier at de ønsker å unngå kaos og indre kamp av den typen som har plaga Afghanistan sia Talibans nederlag. Rådgiverne til Bush sier også at de ønsker å ha full kontroll over Irak mens amerikansk leda styrker gjennomfører deres viktigste oppgave: å finne og ødelegge masseødeleggelsesvåpen.
Da han blei spurt om hva som ville skje om amerikansk press førte til et kupp mot Hussein, svarte en ledende tjenestemann: "Det ville vært bra." Men han antok at det amerikanske militæret vil gå inn i og sikre landet uansett, ikke bare for å eliminere masseødeleggelsesvåpen, men også for å sikre mot anarki ...
Så lenge koalisjonspartnerne administrerer Irak, vil de også kontrollere verdens nest største kjente oljereserver, nesten 11 % av totalen.
Tjenestemenn i administrasjonen sa de var på veg bort fra en modell lik den som er brukt i Afghanistan: Straks å etablere ei provisorisk regjering styrt av irakere. Noen høytstående tjenestemenn i Pentagon støtter dette, men Utenriksdepartementet, CIA og, til sist, Det hvite hus, var mer kjølige. "Vi er ikke heilt sikre på hva slags innflytelse grupper på utsida vil ha på innsida", sa en tjenestemann i administrasjonen. "Det ville også vært forskjeller mellom irakere, og vi vil ikke ha kaos og anarki tidlig i prosessen." ...
I en tale på lørdag sa Zalmay Khalilzad, presidentens spesialrådgiver for saker som vedrører Det nære østen, Sørvest-Asia og Nord-Afrika: "Koalisjonen vil ta ... ansvaret for det territoriale forsvaret og sikkerheten til Irak etter frigjøringa. Våre intensjoner er ikke erobring og okkupasjon av Irak. Men vi gjør det som må gjøres for å oppnå avvæpning, og for å gjøre Irak klart for en demokratisk overgang og så, over tid, for demokrati."
"Irakere vil kanskje kunne assistere en amerikansk-leda militær og, seinere, sivil administrasjon gjennom et konsultasjonsråd," sa en høytstående tjenestemann i dag. Først etter denne overgangen vil de gi makta til irakerne. Han sa at det irakske militæret vil bli "redusert", og at folk fra Ba'ath-partiet som styrer regjeringskontora, vil bli fjerna. "Mye av byråkratiet vil fortsette under ny ledelse," la han til.
Dette nye koloniseringsprosjektet vil neppe gå glatt - av tre grunner.
For det første, som under kolonialismen før, ligger det i dagens målsetting ikke bare å intensivere plyndringa av land i den tredje verden, men også å nekte andre imperialister plass ved mattrauet. (Dette er behandla tidligere.)
For det andre, som James K. Galbraith skriver: "Det er en grunn til at et imperium er sårbart. For å opprettholde det, må en føre krig - stadig, ubøyelig, endeløs krig mot opposisjon." Galbraith peker også på at dagens velstand i USA ikke betyr at vi "har finansiell eller materiell kapasitet til å føre vedvarende krig rundt om i verden. Alt nå, uten krig, presser Bush militærbudsjettet opp i 400 milliarder dollar i året. Dette er litt over 4 prosent av USAs bruttonasjonalprodukt. En liten krig på, la oss si Irak-størrelse, vil kunne øke dette med enda 100 til 200 milliarder dollar. En storkrig, som kan bryte ut i forbindelse med et generelt opprør i Midtøsten eller Sør-Asia, og der det står om kontrollen over kjernefysiske arsenaler, vil koste enda mer, og kan fortsette i lang tid." ("The Unbearable Costs of Empire", American Prospect, 18. november 2002.) Midt i en dyp lavkonjunktur uten noen slutt i sikte, kan en slik utvikling ha dyptgående virkning på amerikansk økonomi. For det tredje, når det amerikanske imperiet utvides, med fysisk nærvær som strekker seg utover heile kloden, vil det i økende grad få problem med å fokusere på og ødelegge de etter hvert mange motstandspunktene. En våken artikkel i Christian Science Monitor (9. oktober 2002) plukker opp denne tendensen alt nå:
"Mens USA forbereder seg på å utvide Washingtons "krig mot terror" til Irak, understreker en serie nye angrep på amerikanske styrker risikoen som er knytta til et voksende antall amerikanske militærutplasseringer.
Fra Kuwait og Afghanistan til Sør-Korea og Filippinene har amerikanske styrker i den seinere tid blitt angrepet på måter som i alle fall delvis ser ut til å innebære nye løfter fra al-Qaida og dets tilhengere om fortsatt krig mot Amerika.
Til og med før et angrep på Irak ser det ut til at amerikanske styrker blir utsatt for økende ild, også i nasjoner som er nære allierte. I Afghanistan fortsetter USAs styrker sine operasjoner i de østre delene av landet, særlig rundt det tidligere Taliban- og al-Qaida-bolverket Khost, og blir ofte møtt av gevær-, rakett- og morterild.
De siste månedene skal amerikanske soldater også ha blitt angrepet av raketter, under operasjoner langs og over grensa til Pakistan, en viktig alliert under Afghanistan-felttoget.
Amerikanske tropper, utplassert på Filippinene sist vår for å hjelpe regjeringa i Manila med å beseire Abu Sayyaf-geriljaen ... sist uke drepte et bombeangrep, utført av en mann på motorsykkel, en amerikansk soldat og skada 23 mennesker utafor en uterestaurant og karaokebar, like ved en militærleir som benyttes av amerikanske og filippinske soldater i byen Zamboanga, ca 80 mil sør for Manila.
I Korea, der 37.000 amerikanske soldater er stasjonert, blei en amerikansk soldat bortført av en sint mobb og tvunget til å be om unnskyldning på en universitetsstadion, for en hendelse sist juni da to koreanske jenter blei overkjørt av et amerikansk panserkjøretøy.
Slike hendelser skjer oftere, idet USAs styrker utvider operasjonene til å inkludere stasjonering i de tidligere sovjetrepublikkene Georgia, Usbekistan og Kirgisistan, og til og med i Djibouti og Jemen."
Historia gjentar seg ikke, og kan ikke gjenta seg. For alle aktørene og de politiske rammene endrer seg med historias gang. Den varige arven fra de store anti-koloniale kampene er den anti-imperialistiske bevisstheten til verdens folk, som nekter - uansett hvor svakt de måtte være organisert - å underkaste seg.
1. Se Cooper, "The Post-Modern State", i Mark Leonard (red.) Reordering the World, The Long-Term Implications of September 11, Foreign Policy Centre, London, Wolf, "The Need for a New Imperialism", Financial Times 9. oktober 2001; og Paul Johnson, "Colonialism and the war against Piracy", Wall Street Journal, 10. oktober 2001. Boot, Brzeziniski, Kaplan, Ikenberry og Rosen er sitert i John Bellamy Foster, "The Rediscovery of Imperialism", Monthly Review, november 2002, som igjen siterer Philip S. Golub, "The Dynamics of World Disorder: Westward in the Course of Empire", Le Monde Diplomatique, engelsk internettutgave, september 2002. Krauthammer og Fairbanks er sitert i ""It Takes an Empire", Say Several US Thinkers", Emily Eakin, New York Times, 1. april 2002, som også siterer både Boot og Kaplan. [Tilbake]
2. Slik pakker Blair budskapet inn på Labours landsmøte i oktober. "Jeg trur dette er en kamp for frihet, ikke bare i ordets smale betydning av personlig frihet, men i breiere betydning - at hvert individ har økonomisk og sosial frihet til å utvikle sitt potensial til fulle ... De sultende, de stakkarslige, de ubemidla, de uvitende, de som lever i nød og fattigdom fra ørkenen i Nord-Afrika til slummen i Gaza til fjellkjedene i Afghanistan: De er også vårt kall." [Tilbake]
3. Khalilzad, en afghanskfødt amerikaner, var tidligere, som Karzai, ansatt i oljeselskapet Unocal i Texas. Dette selskapet finansierte og støtta Talibans erobring av Afghanistan fram til 1998, som en del av sin kampanje for å få lagt ei naturgassledning fra Turkmenistan gjennom Afghanistan til Pakistan og kanskje India. Khalilzad er nå USAs spesialutsending til Vest- og Sørvest-Asia. Han var ikke valgt delegat til loya jirga, men deltok nærmest som visekonge. [Tilbake]