= pek på stjerna for å se ordforklaring (fungerer ikke i alle nettlesere)USAs strategiske dagsorden er overveldende. Den er ikke hemmelig. Tvert imot, den blir diskutert åpent i den amerikanske pressa og blant akademikere. Det sirkulerer ulike offisielle og halvoffisielle dokumenter som reflekterer denne dagsordenen. Og den blir satt ut i livet i et halsbrekkende tempo. Når denne artikkelen blir utgitt, vil USA ha begynt bombinga og invasjonen av Irak, det andre tredjeverden-landet som blir angrepet på under to år.
De amerikanske planene framtrer, slik de beskrives nedafor, som så omfattende og ambisiøse at de virker ugjennomførbare og dumdristige. Vi kommer imidlertid til å prøve å vise at det er en logikk bak disse tiltaka, og at denne logikken har sin kilde i den amerikanske økonomien og dens rolle i verdensøkonomien.
Det er ingen tvil om at USA vil seire militært nå, gitt den massive styrkeforskjellen. Men utsiktene på mellomlang og lang sikt avhenger ikke bare av USAs enestående militære styrke. Det er ytterligere tre faktorer som må tas i betraktning: USAs underliggende økonomiske tilstand - den svekkes. Posisjonen til andre imperialistiske makter - de balanserer på ei tynn grein og dagens holdninger kan snu seg til aktiv motstand. Og holdninga til verdens folk: en voksende og bevisst motstand i den utvikla verden og - mest avgjørende - folkelige eksplosjoner og motstandskamper i området som er målskive: den tredje verden.
Ei oppsummering først: USA planlegger ei massiv ekspansjonistisk satsing i heile verden (og til og med i verdensrommet). De vil fullt ut utnytte sin overveldende militære overlegenhet, - også med midler som hittil ikke har vært mulig å ta i bruk - med forferdelig virkning for dem som utsettes for det. Ikke bare regimer som faller i unåde, men også enkelte klientregimer (som Saudi-Arabia) kan bli målskiver. Disse landa er påtenkt direkte styre fra det amerikanske militæret, eventuelt styre under tett og detaljert amerikansk overvåking. Dette vil ikke bare omfatte utenrikspolitikk og økonomi, men også politiske, sosiale og kulturelle institusjoner. Den direkte kontrollen over olja vil bli ført over på amerikanske hender. Det er viktig å merke seg at denne satsinga er ment å hindre at det dukker opp rivaler til USAs verdenshegemoni.
Den første delen av denne analysen bygger på rapporter produsert av private organisasjoner i USA og på rapporter fra pressa. Vi påstår ikke at alle de "store strategiene" og planene som nevnes, er fullt ferdige. De ulike fløyene i USAs herskerklasse har ofte motstridende interesser, og det er en omstendelig prosess å komme fram til forlik og løsninger. Foruten debatten melom lovgiverne og i mediene, er det gjerne slik at en bråte forskningsinstitutt, halvoffentlige organer og akademiske forum sender rundt ulike forslag som fremmer synspunkta til den ene eller den andre lobbyen (noe som gir regjeringa mulighet til å benekte at slike forslag er offisiell politikk). Forslaga er så grunnlag for motforestillinger fra andre fløyer av herskerklassen som benytter samme slags midler. Også andre mektige land presser på for sine interesser, direkte eller indirekte. Heile diskusjonen (der de ulike interessenes styrke må tas i betraktning) bidrar til å forme tiltak som til slutt settes i verk, og hjelper til med å forene de ulike fløyene av den herskende klassen rundt beslutningene. (Denne prosessen har naturligvis ingenting til felles med demokratisk debatt, ettersom folket er utelukka fra å delta og blir betrakta bare som en faktor i regnestykket.)
Virvaret av "hemmelige" rapporter, private diskusjoner og innspill fra anonyme offisielle kilder som rapporteres i pressa, er en del av denne prosessen. Vi må huske disse begrensningene. Likevel gir slike rapporter et verdifullt vindu mot den politikken den amerikanske herskerklassen fører i dag.
En rapport blei presentert noen måneder før George W. Bush inntok presidentembetet i januar 2001. Rapporten var laga av ei gruppe kalt Prosjektet for det nye amerikanske århundret (Project for the New American Century, PNAC). Den drivende kraften bak gruppa var Richard Perle, et medlem av Reagan-administrasjonen og styremedlem i en del svært høyreorienterte forskningsinstitutt, som American Enterprise Institute og Hudson Institute. Han er nå leder for Rådet for forsvarspolitikk (Defense Policy Board), ei rådgivende gruppe tilknytta Pentagon. Andre grunnleggere av PNAC har ledende posisjoner i Bush-administrasjonen: Dick Cheney (visepresidenten), Donald Rumsfeld (forsvarsministeren), Paul Wolfowitz (viseforsvarsministeren), I. Lewis Libby (Cheneys stabssjef), William J. Bennett (Reagans utdanningsminister) og Zalmay Khalilzad (USAs spesialutsending til Afghanistan og muligens den nye spesialutsendingen til "det frie irakske folket"). (Guvernør Jeb Bush, den yngre broren til George, var også blant grunnleggerne.) Rapporten reflekterer altså intensjonene til dem som nå kontrollerer administrasjonen.
Med tittelen "Ombygging av Amerikas forsvar: Strategi, styrker og ressurser for et nytt århundre" (Rebuilding America's Defences: Strategy, Forces and Resources for a New Century), legger rapporten fram "en overordna amerikansk strategi" for "så langt inn i framtida som mulig". Prosjektets referanse til det nye amerikanske "århundret" tegner antakelig ei ytre grense. Blant det som framheves er følgende:
1. "USA har i flere tiår prøvd å spille en mer permanent rolle når det gjelder regional sikkerhet i Golfen. Sjøl om den uløste konflikten med Irak kan rettferdiggjøre dette reint umiddelbart, er behovet for et betydelig nærvær av amerikanske styrker ei mer omfattende sak enn spørsmålet om regimet til Saddam Hussein." (Vår utheving.) Det er opplagt at den amerikanske planen om å invadere Irak ikke har noe å gjøre med verken Saddam Hussein eller masseødeleggelsesvåpen. En invasjon av Irak har ligget i korta, og Saddam er unnskyldninga. Rapporten sier at "også om Saddam skulle forsvinne fra scenen", vil baser i Saudi-Arabia og Kuwait forbli permanente, ettersom "Iran meget vel kan vise seg å true amerikanske interesser på lik linje med det Irak har gjort".
2. USA bør ha evne til å "kjempe og vinne avgjørende seire i flere store kriger samtidig", og øke militærutgiftene med 48 milliarder dollar for å sikre dette.
3. USA bør utvikle atomvåpen som kan trenge gjennom bunkere [bunker-busters]. Hittil har atomvåpen blitt betrakta som strategiske våpen, en trussel om et massivt tilsvar for å unngå å bli angrepet. Men ei utvikling av mindre atomvåpen vil gjøre dem om til taktiske våpen som kan brukes i løpet av krigens alminnelige gang. Rapporten sier klart og tydelig at USA også bør utvikle biologiske våpen: "Nye angrepsmetoder - elektroniske, "ikke-dødelige", biologiske - vil bli mer tilgjengelige ... Kampen vil antakelig finne sted i nye dimensjoner, i rommet, i kyberrommet og kanskje i mikrobenes verden ... Avanserte former for biologisk krigføring som kan "sikte seg inn på" spesifikke genotyper (det vil si drepe folk selektivt ut fra rase eller etnisk tilhørighet) kan kanskje forandre biologisk krigføring fra terrorens sfære til et politisk nyttig instrument."
4. USA bør lage "De forente staters romstyrker" for å dominere verdensrommet. "Star Wars"-programmet, offisielt kjent som det nasjonale rakettforsvaret (National Missile Defence), bør bli en prioritert oppgave.
5. Rapporten sier at "det er på tide å øke tilstedeværelsen av amerikanske styrker i Sørøst-Asia". Dette kan føre til "amerikansk og alliert makt som kan anspore demokratiseringsprosessen i Kina". Med andre ord bør USA strebe etter å erstatte det nåværende kinesiske regimet med et klart pro-amerikansk.
6. Ut fra det påståtte målet om å ha kontroll med regimer som Nord-Korea, Libya, Syria og Iran, bør det amerikanske militæret lage et "verdensomspennende kommando- og kontrollsystem".
7. PNAC støtter en "plan for å opprettholde amerikansk global overlegenhet, som avskjærer ei rivaliserende stormakt fra å stige opp, og som former den internasjonale sikkerhetsorden i tråd med amerikanske prinsipper og interesser" (vår utheving). Derved tar dokumentet til orde for å hindre at "det amerikanske århundret" skal bli noen andres. Til og med om det skulle skje på fredelig vis. Faktisk er dette, som vi skal se, sakas kjerne. Nære allierte, blant anna Storbritannia, blir omtalt som "de mest effektive og virksomme midlene for å utøve globalt amerikansk lederskap". Det vil si at de bare er masker for amerikansk hegemoni. Fredsbevarende oppdrag blir beskrevet som å "kreve amerikansk politisk lederskap heller enn lederskapet til De forente nasjoner". ("Bush planned Iraq "regime change" before becoming President", Neil Mackay, Sunday Herald, 15. september 2002.)
Men for å kunne slippe løs denne globale offensiven, trengtes "en katastrofeaktig og katalyserende hendelse - som et nytt Pearl Harbor" (den amerikanske basen på Hawaii som Japan angrep i 1941, noe som var foranledninga til at USA gikk aktivt inn i andre verdenskrig).
Naturligvis var hendelsen som trengtes, den som kom 11. september 2001. Den fikk opp farta på de ulike prosjektene som allerede var satt på dagsorden av PNAC. Som John Pilger påpeker (New Statesman, 16. desember 2002): Økninga av militærutgiftene som PNAC krevde har funnet sted, utviklinga av bunker-buster-atomvåpenet og av "Star Wars" er i gang, og Irak er utpekt som foranledning til å stasjonere amerikanske tropper i Golfen. Videre har amerikanske styrker i Sørøst-Asia fått større slagkraft, og Nord-Korea og Iran har sammen med Irak fått betegnelsen "ondskapens akse" av George Bush. Det er logisk å forvente at resten av PNAC-dokumentet blir satt ut i live på samme vis.
Det er nå klart at invasjonen av Irak kun er ment å være den første runden i USAs invasjon av heile regionen. Dette blir bekjentgjort gjennom halvoffisielle kanaler for å berede grunnen for framtidige aksjoner. "Vegen til heile Midtøsten går gjennom Bagdad," sa en representant for den amerikanske administrasjonen til Washington Post (6. august 2002). "Når du først har et demokratisk (les "pro-amerikansk") regime i Irak, som dem vi etablerte i Tyskland og Japan etter andre verdenskrig, er det mange muligheter." Eller for å si det med Tariq Aziz, den irakske visepresidenten , det USA ønsker er ikke "regimeendring", men "regionendring".
Det mest oppsiktvekkende elementet i denne planen er kanskje at man retter inn siktet mot Saudi-Arabia, som lenge har blitt betrakta som amerikanernes mest trufaste allierte blant de arabiske landa. Saudi-Arabia var basen for det amerikanske angrepet på Irak i 1991, og har fortsatt å være en amerikansk base etter det. Landet er det største markedet for amerikanske våpen, den største leverandøren av olje til USA (og det enda til en spesielt lav pris), og kilden til opp mot 600 milliarder dollar i investeringer i USA. 10. juli 2002 holdt en forsker fra Rand Corporation (et framtredende forskningsinstitutt, oppretta av det amerikanske flyvåpenet, men nå kvasi-uavhengig, som regelmessig gjennomfører prosjekter for det amerikanske forsvaret og organer som arbeider med utenrikspolitiske spørsmål) et foredrag for Defence Policy Board (Rådet for forsvarspolitikk) - et råd som, som tidligere nevnt, ledes av Richard Perle. I foredraget, som hadde tittelen "Å ta Saudi ut av Arabia", blei det påstått at "den arabiske verden har vært i systemkrise de siste 200 åra", og at "etter uavhengigheten har kriger vært den arabiske verdens viktigste produkt". Foredraget fortsatte med en bisarr beskrivelse av Saudi-Arabia som en fiende av USA ("ondskapens kjerne, den viktigste spilleren, den farligste motstanderen", "saudiene er aktive på alle nivåer av terrorkjeden, fra planlegging til finansiering, fra kader til fotsoldat, fra ideolog til heiagjengsleder"), og anbefalte at USA gav dem et ultimatum om å sette en stopper for anti-amerikansk aktivitet i Arabia. Og dersom dette ultimatumet ikke blir skulle bli fulgt opp, så ville landets oljefelt kunne bli tatt av amerikanske tropper og kongehuset Saud erstatta med det hasjemittiske monarkiet som regjerer i Jordan. Følgende sitat gir oss en ide om logikken, om det kan kalles det:
"'Saudi-Arabia' er ikke en gudegitt enhet:
- Kongehuset Saud blei gitt kontroll over Arabia av britene i 1922.
- Det tilkjempa seg vokteransvaret over de hellige stedene - Mekka og Medina - fra det hasjemittiske dynastiet.
- Det finnes et "Arabia", men det trenger ikke være "saudisk".
Et ultimatum til kongehuset Saud:
- Stopp all økonomisk og annen støtte til all slags fundamentalistiske madrassaer
- Stopp alt av anti-amerikanske, anti-israelske, anti-vestlige taler, skriverier osv i Arabia.
- Avvikl og bannlys alle kongedømmets "islamske veldedighetsorganisasjoner" og konfisker deres midler.
- Forfølg rettslig eller isoler dem som er involvert i terrorkjeden, medregna den saudiske etterretninga.
Ellers ...
- Det som kongehuset Saud holder kjært, kan bli målskiver:
- Olje: oljefelta blir forsvart av amerikanske styrker og finnes i et område der de fleste er sjiamuslimer.
- Penger: Kongedømmet har store økonomiske problemer, dets verdier er investert i dollar for det meste i USA.
- De hellige stedene: la det bli kjent at alternativer blir vurdert.
- Saudiene er hata over heile den arabiske verden: de er late, overlegne, uærlige og korrupte.
- Dersom virkelig moderate regimer oppstår, vil Wahhabi-Saudi-sambandet bli skjøvet tilbake til sitt ekstremistiske hjørne.
- Hasjemittene har større legitimitet som voktere av Mekka og Medina." (note 1)
Presentasjonen påstod også at et regimeskifte i Irak ville bidra til økt trykk på Saudi-Arabia, da ei sterk økning av iraksk oljeproduksjon vil fjerne de saudiske markedene i Vesten. Med redusert avhengighet av saudisk olje, kan USA konfrontere kongehuset Saud med dets (i følge dette foredraget) støtte til terrorisme.
Til tross for at Rand-forskerens fyndige opus kanskje kan avvises med at det er et svært fantasifullt stykke arbeid (og Pentagon passa på umiddelbart å benekte at det uttrykte deres synspunkter), er det likevel tegn som tyder på at mye av innholdet faktisk er amerikansk politikk.
I tråd med foredraget fra Rand fortalte Cheney landsmøtet til Veterans of Foreign Wars i august at å styrte Saddam ville "føre til flere fordeler for regionen": "Når den viktigste truselen er eliminert, vil de frihetselskende folka i regionen ha mulighet til å fremme verdier som kan føre til varig fred." I følge Patrick Clawson, visedirektør i Washington Institute for Near East Policy, "vil vi være i ei mye sterkere stilling visavis saudiene", når det er etablert et pro-amerikansk Irak. "Alle vil flippe ut, saudiene først", sier Meyrav Wurmser, direktør for Center for Middle East Policy ved Hudson Insitute i Washington, der Perle er styremedlem. "Det vil sende sjokkbølger gjennom heile den arabiske verden." ("Iraq War Hawks Have Plans to Re-Shape Entire Mideast", Boston Globe, 10. september 2002.) (note 2)
Etter henstilling fra en komite nedsatt av Kongressen, har FBI etterforska pengetransaksjoner fra kona til den saudiske ambassadøren til en saudier som var vennlig innstilt overfor 11. september-kaprerne. Man har gått til retten med et krav på 3.000 milliarder dollar der man anklager flere saudiske institusjoner og veldedighetsorganisasjoner og tre medlemmer av den kongelige familien, inklusive forsvarsministeren, for å finansiere terrorisme. Etter at denne anklagen blei reist for retten, har saudiske investorer trukket opp mot 200 milliarder dollar ut av USA. ("Saudis withdraw billions of dollars from US", Financial Times, 20. august 2002.)
Ledende politiske miljøer i Vesten er klar over det amerikanske spillet. Mo Mowlam, et ledende medlem av Tony Blairs regjering fra 1997 til 2001, løfta litt på gardinen i en artikkel som hadde den likeframme tittelen: "Det virkelige målet er erobringa av saudisk olje. Irak er ingen trussel. Bush ønsker krig for å opprettholde amerikansk kontroll over regionen." (The Guardian, 5. september 2002.) Hun beskriver hvordan USA planlegger å spre krigen videre utover Irak:
"Det mest urovekkende er at haukene i Bush-administrasjonen må kjenne til risikoene som finnes. De må være klare over den anti-amerikanske stemninga i heile Midtøsten. De må være klar over frykten i Egypt og Saudi-Arabia for at en krig mot Irak kan utløse revolusjoner, der pro-vestlige regjeringer blir avsatt og erstatta med populistiske, anti-amerikanske, islamsk-fundamentalistiske regimer. Vi må alle huske den islamske revolusjonen i Iran. Sjahen blei støtta av amerikanerne, men han kunne ikke stå i mot folkets vilje. Og det er nettopp det at jeg er sikker på at de fullt ut forstår konsekvensene av sine handlinger som gjør meg mest redd. Jeg trekkes mot den konklusjonen at de må ha et ønske om å lage slik fordervelse ...
Amerikanerne vet at de ikke kan stoppe en slik revolusjon. De må derfor håpe på at de kan kontrollere de saudiske oljefelta, om de ikke greier å kontrollere regjeringa. Og finnes det noen bedre måte å få dette til på enn å ha en stor militær styrke i felten samtidig med oppstanden? Ved å utrope seg til Vestens redningsmann kan USA gripe og kontrollere disse vitale formuene ... Dersom det er kaos i regionen, kan de amerikanske styrkene bli sett på som den globale frigjøreren. Krigen for å sikre oljeforsyningene kan føres under dekke av krig mot terrorisme." (Vår utheving.)
Ei nøktern forsamling av framtredende akademikere, historikere, økonomer, globale strateger og andre eksperter kom fram til en liknende enighet ved Analytica-konferansen i Oxford i september 2002. Konferansen forutså at med invasjonen av Irak,
"kan det i det minste forventes voldelige anti-amerikanske gatedemonstrasjoner i Kairo, Alexandria og andre egyptiske byer - kanskje også utbrudd i Saudi-Arabia og muligens Jordan. Disse vil bli undertrykt med makt, men om de skulle true flere regimer i Midtøsten, kan det tenkes at dette ikke er utafor det amerikanske spillet, antyda noen eksperter ... Å renske ut slike regimer og sette inn andre som ikke bare er vennlige overfor USA utenrikspolitisk, men som også støtter opp under amerikanske verdier, ville fremme målet til Bush-administrasjonens ny-imperialisme. Det ville samtidig sikre den framtidige energiforsyninga for USA. Slike mål kan kanskje oppnås i forbindelse med et utvida felttog i Irak - som kan vise seg å bli langvarig og dyrt. Eller så kan de nås ved å bruke Irak som springbrett for framtidige regime-destabiliserende aksjoner, når Saddam Hussein har blitt kua." ("More to Iraq war than just Saddam? US has wider strategic aims, says an international conference", Anthony Rowley, Business Times, 25. september 2002; vår utheving.)
Det ser ut som om Israel blir gitt en nøkkelrolle i USAs planer for å okkupere og kontrollere regionen. I følge den ledende israelske historikeren Martin van Creveld er Ariel Sharons plan å "flytte" de to millioner palestinerne som lever i okkuperte områder, til nabolandet Jordan med makt. Meningsmålinger viser at 44 % av israelerne støtter et slikt tiltak. Dette ville uten tvil føre til et svar fra Egypt, Jordan, Syria og Libanon (opinionen i disse regionene vil tvinge regimene til å handle), men det ville igjen bare gi Israel høve til å ta i bruk sin overveldende (amerikanske-bygde og amerikansk-finansierte) militære styrke og knuse hærstyrkene deres:
"Sharon ville måtte vente på ei passende anledning - som for eksempel en amerikansk offensiv mot Irak ... En oppstand i Jordan, etterfulgt av at kong Abdullahs regime faller, ville også gi ei slik anledning - på samme måte som en spektakulær terrordåd i Israel med hundrevis av drepte.
Skulle slike omstendigheter inntreffe, vil Israel mobilisere med lynets hastighet - allerede er store deler av den mannlige befolkninga i beredskap. Først vil landets tre ultramoderne ubåter innta stridsposisjoner til sjøs. Grensene vil bli stengt, nyhetsrapportering stoppes og alle utenlandske journalister samles og sperres inne i et hotell, som gjester av regjeringa. En styrke på 12 divisjoner, hvorav 11 er panserdivisjoner, pluss ulike landvernstyrker som kan brukes for okkupasjonsgjøremål, vil mønstres: fem mot Egypt, tre mot Syria og en på grensa til Libanon. Det er da tre til overs som kan rette seg mot øst, og enda tilstrekkelig kapasitet til å sette ei stridsvogn i hver eneste arabisk-israelske landsby, i tilfelle innbyggerne der skulle få rare ideer.
Utvisninga av palestinerne ville kun kreve noen få brigader. De vil ikke dra folk ut av boligene, men bruke tungt militært skyts for å drive dem ut. Skadene i Jenin vil se ut som nålestikk i sammenlikning.
Eihver utenlandsk innblanding vil bli holdt i sjakk av det israelske flyvåpenet. I 1982, som var siste gangen det deltok i omfattende operasjoner, ødela det nitten syriske luftvernbatterier og skjøt ned hundre syriske fly, mot at det sjøl tapte ett. Israels overtak er mye større nå og er en skrekkinngytende trussel mot ethvert syrisk pansra angrep mot Golanhøydene. Når det gjelder egypterne, er det knapt 25 mil med åpen ørken mellom dem og Israel. Skal man dømme ut fra det som skjedde i 1967, ville de bli ødelagt dersom de gjorde forsøk på å krysse den.
De jordanske og libanesiske styrkene er for små til å regnes med, og Irak er ikke i noen posisjon til å intervenere, da det ennå ikke har bygd opp igjen den styrken det hadde før 1991 og blir holdt nede av amerikanerne ... Noen trur at det internasjonale samfunnet ikke vil tillate ei slik etnisk rensing. Det ville jeg ikke stolt på. Dersom Sharon velger å kjøre i gang, er USA det eneste landet som kan stoppe ham. Imidlertid er USAs syn at det er i krig med deler av den muslimske verden som har støtta Osama bin Laden. USA vil ikke nødvendigvis være mot at denne verden får seg en lærepenge - spesielt om det kan gjøres raskt og brutalt som felttoget i 1967 - og særlig dersom oljeproduksjonen ikke stopper i for lang tid.
Israelske militæreksperter regner med at en slik krig vil være over på bare åtte dager. Dersom de arabiske statene ikke intervenerer, vil det ende med at palestinerne blir utvist og at Jordan blir lagt i ruiner. Dersom de skulle intervenere, vil resultatet bli det samme, og de viktigste arabiske hærene vil bli ødelagt." ("Sharon's plan is to drive Palestinians across the Jordan", Daily Telegraph, 28. april 2002.)
Israels angrep på palestinerne og deretter på de arabiske statene ville på en slik måte utfylle den amerikanske invasjonen av Irak og en eller flere andre stater. Israel ville da ha den militære overmakta i regionen som en lokal sikrer av amerikansk makt.
Dette forklarer den rause støtta Sharon har fått fra Bush i forbindelse med angrepa på palestinerne. Dagen etter at han møtte Bush 3. desember 2001, beleira Sharon Arafat i Ramallah og begynte bombing og bombardering av Vestbredden. Etter dette har Sharon ikke bare utløst død og terror i de okkuperte områdene, men han har med vilje forsøkt å ydmyke Arafat og diskreditere ham ytterligere blant palestinerne. Angrepet på Arafat har to mål. For det første: Å diskreditere Israels eneste eksisterende forhandlingsmotpart, og derved bli kvitt den hindringa forhandlinger i seg sjøl innebærer. For det andre å provosere fram en reaksjon fra palestinerne slik at man får ei unnskyldning for å gå til masseutvisning fra de okkuperte områdene, på samme vis som de blei fordrevet i 1948 fra det landet som nå utgjør Israel. (Van Creveld peker på at Sharon alltid har henvist til Jordan som en palestinsk stat, med den naturlige konsekvensen at palestinerne i de okkuperte områdene hører til der.)
Heile dette scenariet er kanskje det som Cheney hadde i hu da han sa i sin tale til Veterans of Foreign Wars i utlandet at ei styrting av Saddam Hussein vil forsterke USAs evne til å fremme den israelsk-palestinske fredsprosessen.
En analytiker (Eric Margolis, "Bush's Mideast Plan: Conquer and Divide", Toronto Sun, 8. desember 2002) gjør rett i å sammenlikne de amerikanske planene for regionen med oppdelinga som blei gjennomført av Storbritannia og Frankrike i Sykes-Picot-avtalen fra 1916. Han lister opp "mulige scenarier som vurderes på høyeste nivå":
"Irak settes under amerikansk militærstyre. Iraks ledelse, særlig Saddam Hussein og (Tariq) Aziz, vil stilles for standrett og eksekusjonspelotong. (note 3)
Den raske, skruppelløse knusinga av Irak forventes å forskrekke (andre) arabiske stater, palestinere og Iran, slik at de følger amerikanske politiske diktater.
Syria som har en hang til uavhengighet, vil få ordre om enten å avslutte sin støtte til Hisbollah i Libanon og akseptere at Israel dominerer Jordan og Libanon, eller å stå foran invasjon og "regimeskifte" ... USA vil uansett undergrave det regjerende Ba'ath-regimet og dets unge leder Bashir Assad, og erstatte ham med et franskbasert eksilregime. Frankrike vil få fornya innflytelse i Syria som en trøstegevinst for tapet av Irak til amerikanerne og britene ...
Iran vil bli satt under massivt press for å oppgi rakett- og atom-våpenprogrammene sine. Alternativet vil være angrep fra amerikanske styrker. Israels høyreorienterte Likud-parti (som styrer mye av Bush-administrasjonens Midtøsten-tenking) ser på Iran, ikke et knust Irak, som sin viktigste fiende og trussel, og presser på Washington for å angripe Iran så snart man har gjort seg ferdig med Irak. I det minste vil USA oppmuntre en oppstand mot Irans islamske regime, slik at det kan erstattes enten med ei monarkistisk regjering eller ei regjering som baserer seg på iranere i eksil i USA. (note 4)
Saudi-Arabia vil kunne få fortsette å ha kongefamilien ved makta, men vil tvinges til å være mer lydhør overfor amerikanske krav og tøyle den stadig mer anti-amerikanske befolkninga. Skulle dette mislykkes, rapporteres det at CIA dyrker ledende offiserer i det saudiske flyvåpenet som kan avsette kongefamilien og få på plass et medgjørlig militært regime lik det til general Pervez Musharraf i Pakistan. Eventuelt dele opp Saudi-Arabia, og gjøre om den oljerike østre delen til et amerikansk protektorat."
Og så videre - med Libyas Gaddafi "merka for tilintetgjørelse så snart større bytter er lagt ned". Det er lite logikk i at de tilsynelatende målene for det amerikanske angrepet er regimene i disse landa, da ingen av dem utgjør noen trussel for USA, og enkelte av dem, som Egypt og Saudi-Arabia faktisk er klientstater. De virkelige måla er de anti-imperialistiske massene i regionen, som noen regimer ikke vil, og andre ikke kan, kontrollere. Det er disse anti-imperialistiske massene i Vest-Asia, ikke herskerne deres av ulike valører, som til alle tider har utgjort den virkelige trusselen mot amerikansk overherredømme. USA ser ut til å tru at den overveldende og høyt sofistikerte militærmakt de har, kan takle massene effektivt dersom de kommer ut i åpent lende. Det er derfor USA faktisk vurderer å provosere fram masseopprør, slik at de kan få anledning til å knuse dem.
Artiklene som er sitert over, er spekulasjoner basert på informerte offisielle kilder, mens "Den nasjonale sikkerhetsstrategien til USA" (National Security Strategy of the USA, utgitt 17. september 2002, heretter forkorta "NSSUSA") er ei offisiell erklæring. Dette er et langt og viktig dokument som fortjener ei fyldig framstilling. (Alle uthevinger i sitatene nedafor er våre.)
Det tjuende århundret har gitt "én bærekraftig modell for nasjonal suksess: frihet, demokrati og et fritt næringsliv". Verdier som må beskyttes "over heile kloden og til alle tider". USA "har en posisjon ingen har hatt tidligere hva angår militær styrke og økonomisk og politisk innflytelse". "I dag befinner verdens største makter seg på samme side" - det vil si at USA ikke har noen rival. Det er ei "mulighetenes tid for USA ... USA vil bruke denne til å fremme frihetens fordeler over heile kloden. Vi vil arbeide aktivt for å få fram håpet om demokrati, utvikling, frie markeder og frihandel til alle verdenshjørner." På denne måten legger det "nasjonale sikkerhets"-dokumentet fram amerikansk utenrikspolitikk.
Til tross for sin uslåelige overlegenhet konfronteres USA med en ny type fiende: "dunkle nettverk av mennesker ... organisert for å infiltrere åpne samfunn ... For å beseire denne trusselen må vi bruke ethvert redskap i vårt arsenal ... Krigen mot global terrorisme er en verdensomspennende oppgave med usikker tidshorisont ..."
På denne måten har formuleringa om "terrorisme" løst spørsmålet som nåværende utenriksminister Colin Powell stilte i 1991, da han var sjef for USAs væpna styrker. "Tenk nøye over det," sa han, "jeg begynner å gå tom for demoner. Jeg begynner å gå tom for skurker." (Sitert i David N. Gibbs, "Washington's New Interventionism: US Hegemony and Inter-Imperialist Rivalries", Monthly Review, september 2001.) På nittitallet, mens USA var på jakt etter demonen de trengte, blei militærutgiftene kutta, og det blei reist spørsmål om behovet for styrker i utlandet. Condoleezza Rice, nåværende nasjonal sikkerhetsrådgiver, innleda en artikkel i Foreign Affairs i 2000 slik: "USA har funnet det stadig vanskeligere å definere sine "nasjonale interesser" etter at Sovjet-makta forsvant." Nicholas Lemann spurte henne i 2002 om dette fortsatt er tilfelle:
"Jeg trur problema med å definere vår rolle er forbi," sa hun umiddelbart. "Jeg trur at 11. september var et av de store jordskjelva som klargjør og skjerper. Hendelsene står nå i et mye klarere lys." Som Bush sa hun at det å stå mot terrorismen og å hindre at masseødeleggelsesvåpen samles "i hendene på uansvarlige stater", er det som nå definerer den nasjonale interessen ... Rice sa at hun hadde sammenkalt ledelsen i Det nasjonale sikkerhetsrådet og bedt dem om å tenke alvorlig gjennom "hvordan vi kan få gevinst ut mulighetene vi nå har" til grunnleggende å endre den amerikanske doktrinen og verdens utseende, i kjølvannet av 11. september." (New Yorker, 1. april 2002, våre uthevinger.)
Med andre ord er ikke terrorismen målet. Den såkalte undertrykkinga av terrorismen verden over gir ganske enkelt "muligheter" for USA til å forfølge sin strategiske dagsorden uten begrensninger i tid og rom.
NSSUSA ser det slik at dersom det finnes "terrorister" i et land, så er det tilstrekkelig til å rettferdiggjøre et amerikansk angrep på landet: "Amerika stiller nasjoner som er kompromittert av terror til ansvar, dette gjelder også de som gir terrorister ly ... Vi skiller ikke mellom terrorister og dem som med viten og vilje gir terrorister ly eller hjelp." Frasen "kompromittert av terror" [compromised by terror] er vag nok til å inkludere alle som USA hevder ikke har tatt tilstrekkelig energiske tiltak mot terrorisme.
Det er ingen tvil om at internasjonal lov, som bare anerkjenner retten til sjølforsvar mot overhengende angrep, ikke møter behova til USA. USA ønsker å "tilpasse ideen om overhengende trussel" til å bety at "Amerika vil ta aksjon mot trusler som måtte vise seg, før de har utvikla seg fullt". Det er nok at man utgjør en potensiell "trussel" for å påkalle amerikansk aksjon. Når vi skal "identifisere og ødelegge en trussel før den når våre grenser ... vil vi ikke nøle med å ta aksjon aleine", og derved se bort fra internasjonale forum som De forente nasjoner.
NSSUSA ser på verden og beskriver USAs oppgaver i de ulike regionene. Europa skal holdes underordna til og avhengig av amerikansk makt. Det siste tiåret har USA vært bekymra over at begrunnelsen for Atlanterhavspakta (Nato), nemlig trusselen fra Sovjet, ikke eksisterer lenger. Til tross for at Europa vurderer ei oppbygging av en egen militær organisasjon, vil USA arbeide "for å sikre at denne utviklinga skjer i samarbeid med Nato". NSSUSA-dokumentet omdefinerer Nato til en global intervensjonsstyrke under amerikansk ledelse: "Alliansen må kunne gå til aksjon hvor som helst der våre interesser er trua, skape koalisjoner under Natos eget mandat, og yte bidrag til prosjektbaserte koalisjoner." Europa bør "dra fordel av teknologiske muligheter og storskalafordeler knytta til våre forsvarsutgifter" heller enn å utvikle sin egen våpenindustri og egne styrker. Dette er i tråd med det synet vi finner i det hemmelige "Defence Planning Guidance" (Rettledning for forsvarsplanlegging), som blei skrevet i mai 1990 av Paul Wolfowitz og I. Lewis Libby for daværende forsvarsminister Dick Cheney. Deler av denne rettledninga blei lekka til New York Times våren 1992. Dokumentet beskrev den amerikanske politikken i tida etter det sovjetiske imperiets kollaps, og hevda at "det er av fundamental betydning å bevare Nato som det viktigste instrumentet for Vestens forsvar og sikkerhet, og som kanalen for USAs innflytelse på og deltakelse i europeiske sikkerhetsspørsmål. Mens USA støtter den europeiske integrasjonens mål, må vi søke å hindre utviklinga av eksklusive europeiske sikkerhetsordninger som vil underminere Nato, særlig alliansens integrerte kommandostrukturer."
NSSUSA gir Kina en likefram advarsel mot "å satse på avansert militær evne som kan true landets naboer i Asia og i Stillehavsregionen". USA truer med å blande seg i Kinas indre anliggender: "Det gjenstår mye arbeid ... for å gjøre den nasjonen virkelig ansvarlig når det gjelder sine borgeres behov og håp." Amerikanske militære utplasseringer i regionen skal styrkes. Og for å sikre at disse blir stasjonert så nær Kina som mulig, må Sør-Korea overbevises om å "opprettholde årvåkenhet (det vil si være fiendtlig) overfor Nord, mens vår allianse forberedes på å delta i den generelle stabiliseringa av regionen i et lengre perspektiv."
I motsetning til Kina, blir India framstilt som ei støtte for amerikansk innflytelse i Asia: "Vi (USA og India) er de to største demokratiene som sverger til politisk frihet under vern av et representativt styresett. India beveger seg også mot større økonomisk frihet. Vi har felles interesser i frihandel, inkludert handelen gjennom de livsviktige sjøfartsårene i Indiahavet. Avslutningsvis, vi har felles interesser i å bekjempe terrorisme og i å skape et strategisk stabilt Asia." Indias atomvåpenrivalisering med Pakistan og kampen om Kashmir gjorde for to år sia området til "det farligste stedet på jorda" for USA. Nå er det ikke ei eneste henvisning til Pakistan eller Kashmir, og til og med Indias rakett- og atomvåpenprogrammer blir behandla som problemer som tilhører fortida. India blir heller framstilt som ei "voksende verdensmakt som vi har felles strategiske interesser med". (Bare det å omtales sammen med Russland og Kina som ei "potensiell stormakt", er svært tilfredsstillende for den herskende indiske eliten, som har fiska etter en eller annen slags anerkjennelse fra USA - uansett hvor virkelighetsfjern denne måtte være.)
På samme måte som NSSUSA feirer USAs "nye og unike styrke og innflytelse" som ei "mulighetenes tid", varsles også at en vil forsvare denne ensomtstående posisjonen. Faktisk ligger den amerikanske "nasjonale sikkerheten" i at det ikke finnes andre stormakter. "Vi er oppmerksomme på at det gamle mønsteret med stormaktskonkurranse kan gjenoppstå ... Vårt militære må ... få andre til å avstå fra framtidig militær konkurranse ... Våre styrker vil være sterke nok til å få potensielle motstandere til å avstå fra å bygge seg opp militært i håp om å gå forbi eller komme på like fot med USA." Denne uttalelsen gjentar utvilsomt dokumentet Defence Planning Guidance fra 1990: "Vårt første mål er å hindre at det gjenoppstår en ny rival, enten på territoriet til det tidligere Sovjetunionen eller andre steder, som kan utgjøre en trussel i samme størrelsesorden som det Sovjet gjorde. Dette forutsetter at eihver fiendtlig makt hindres i å dominere en region med ressurser som ville, under konsolidert kontroll, kunne være tilstrekkelig til å generere global makt. Disse regionene er Vest-Europa, Øst-Asia, territoriet til det tidligere Sovjetunionen, og Sørvest-Asia (det vil si den oljeproduserende regionen) ... Avslutningsvis, vi må opprettholde mekanismene som kan avskrekke potensielle konkurrenter fra noensinne å hige etter ei større regional eller global rolle." (Vår utheving.) Mens dokumentet Defence Planning Guidance fra 1990 var hemmelig, er NSSUSA fra 2002 ei offentlig erklæring om at verdens eneste supermakt ikke engang vil tolerere potensielle rivaler.
Ettersom prosjektet ikke har én definert fiende, men heller et antall potensielle rivaler som må "frarådes" å skaffe seg stormaktstatus, krever dette massiv militær innsats globalt. "For å kunne hamle opp med usikkerheten i dette, og for å møte de mange sikkerhetsmessige utfordringene som ligger foran oss, trenger USA baser og stasjoner i (men også forbi) Vest-Europa og Nordøst-Asia, så vel som avtaler med fjerntliggende land om mulighet for utstasjonering av styrker etter behov. Før krigen i Afghanistan var dette et område lavt nede på lista over eventualiteter. Likevel, på svært kort tid måtte vi operere med alle greinene av våre væpna styrker på kryss og tvers i denne fjerntliggende nasjonen. Vi må forberede oss på flere slike tilfeller ..."
Til og med verdensrommet skal tas under amerikansk kontroll: "militær kapasitet må også ... beskytte kritisk infrastruktur i verdensrommet."
Det er ikke bare trusselen om vold, eller den ennå ikke fullt utvikla trusselen om vold, som utgjør en trussel mot amerikansk nasjonal sikkerhet. "Frie markeder og frihandel er hovedprioriteringer i vår nasjonale sikkerhetsstrategi." "Respekten for den private eiendomsretten" er blant "krava til menneskelig verdighet som vi ikke kan forhandle om". Andre lands økonomiske politikk - deres lover og reguleringer, skattepolitikken ("særlig lavere marginalskatt"), finanssystemer, budsjettpolitikk og (det som USA kaller) "frihandel", alt dette blir betrakta som deler av USAs nasjonale sikkerhet. "Frihandel" er faktisk "et moralsk prinsipp". Men "frihandel" betyr at andre skal åpne sine markeder for USA. For USA sjøl foreskriver NSSUSA i stedet "sikring av at fordelene som følger av frihandel, ikke går på bekostning av amerikanske arbeidere" - les "amerikanske selskaper".
Det antas at multilaterale institusjoner, som lenge har vært dominert av USA, nå blir eksplisitte instrumenter for amerikansk "nasjonal sikkerhet". USA vil "samarbeide med Det internasjonale pengefondet for å strømlinjeforme vilkåra som settes i forbindelse med dets utlån" og "forbedre Verdensbankens effektivitet". USA vil insistere på at bankens utviklingshjelp blir knytta til "konkrete mål og klare målestokker". Landa må erklære at deres utvikling skal være åpen for at kapital kan flyte inn (og ut), og egentlig er det virkelige målet utelukkende slik åpenhet: "Vårt langsiktige mål bør være en verden der alle land har kredittvurderingsgrader som gir dem tilgang til internasjonale kapitalmarkeder og til å investere i si framtid." (note 5)
Et viktig punkt i NSSUSA-doktrinen er at USA nå vil blande seg i og styre alle sider ved "regjeringsutøvelsen" til de landa som er under amerikansk innflytelse, og nå mer direkte enn noensinne tidligere. Tradisjonelt har USA holdt sine klientstater på plass når det gjelder militær- og utenrikspolitikk. Flere ulike krefter - Pengefondet (IMF), Verdensbanken, bilateral hjelp, direkte trykk fra amerikanske selskaper - har holdt den økonomiske politikken på plass. Klientstatenes store forskjeller med hensyn til politiske, sosiale og kulturelle institusjoner lot man i fred. Men NSSUSA understreker gjentatte ganger at "samfunn (må) åpnes og demokratisk infrastruktur bygges", slik at "frihet og utvikling av demokratiske institusjoner blir sentrale temaer i våre bilaterale forbindelser".
Om vi skulle innbille oss, i strid med erfaringer gjort gjennom et heilt århundre, at USA er glad i demokratiske institusjoner i sine klientstater, bør vi merke oss at disse institusjonene skal bygges og drives under tett amerikansk ledelse - særlig med hensyn til tvangsmidler: "Når det regionale felttoget (mot "terrorisme") lokaliserer en trussel mot en bestemt stat, vil vi hjelpe til med å sikre at den staten har de militære, politimessige, politiske og finansielle redskapene som trengs for å avslutte oppgaven." Dersom resultatet av en demokratisk prosess (som hvilken som helst av valga og avstemningene som Hugo Chavez har vunnet i Venezuela), ikke faller i USAs smak, vil landet fortsatt holdes i siktet og under beleiring - inntil folket "reformerer": "USA, det internasjonale giversamfunnet og Verdensbanken står klar til å samarbeide med ei reformert palestinsk regjering (det vil si når den nåværende er kasta) om økonomisk utvikling, økt humanitær hjelp og et program for å etablere, finansiere og overvåke et ekte og uavhengig juridisk apparat."
Dersom man kan anse et juridisk apparat som blir etablert av amerikanerne, betalt av amerikanerne og overvåka av amerikanerne som en demokratisk institusjon, da er kolonialismen en demokratisk institusjon. Faktisk skal amerikanske diplomater nå omdannes til å bli visekonger som evner å regjere klientstater i alle anliggender: "Tjenestemenn som er opplært i hovedsak i internasjonal politikk, må også utvide forståelsen sin av komplekse forhold knytta til indre regjeringsutøvelse rundt omkring i verden. Dette inkluderer offentlig helse, utdanning, politimessige forhold, det juridiske systemet og offentlig diplomati."
Det er ingen tilfeldighet at dokumentet nevner utdanning gjentatte ganger: utdanningssystemet er et av mediene som USA kan bruke for å "føre sin idekrig". USA kan propagandere til fordel for seg sjøl, mens det stenger skoler som propaganderer anti-amerikanske holdninger (den umiddelbare målskiva er madrassaene, de større målskivene er hvilke som helst demokratiske, anti-imperialistiske elementer i et hvilket som helst utdanningssystem).
Ei spesiell målskive i dette prosjektet er de muslimske landa: USA vil støtte "moderate og moderne regjeringer, særlig i den muslimske verden, for å sikre at forholda og ideologiene som fremmer terrorisme ikke finner grobunn i noen nasjon". USA planlegger å reformere islam ved å styrke de "moderate" i et "sammenstøt innafor en sivilisasjon, en kamp for den muslimske verdens framtid. Dette er en kamp om ideer, og dette er et område der USA må være førsterangs."
Den virkelige grunnen til at de muslimske statene har blitt målskiver, har naturligvis ingenting med terrorisme å gjøre, men alt å gjøre med det faktum at ved en merkelig tilfeldighet er så mange av dem - i Vest-Asia, i Nord-Afrika, ved Kaspihavet og til og med i Sørøst-Asia - berika med hydrokarboner. I så henseende er NSSUSA-dokumentet, taktisk som det er, å sammenlikne med ei Hamlet-oppsetning uten prinsen av Danmark: Orda "olje", "petroleum" og "hydrokarboner" finnes ikke et eneste sted. Bare en plass refereres det til at det må arbeides globalt for å "finne og utvikle nye kilder og typer av energi, særlig på den vestlige halvkula, i Afrika, Sentral-Asia og Kaspi-regionen".
Til slutt sier NSSUSA at "vi må ta i bruk ethvert redskap i vårt arsenal". Dette er et ekko fra orda til Bush etter angrepa 11. september: "Vi vil bruke alle nødvendige krigsvåpen." Det er verdt å se på spekteret av våpen som Bush-administrasjonen planlegger å bruke.
Bruk av masseødeleggelsesvåpen: Bruk av atomvåpen forberedes aktivt. I mars 2002 kom en lekkasje av Pentagons gjennomgang av holdninger til atomvåpen ["nuclear posture review"]. Denne viste at den tidligere ideen om atomvåpen bare som ei form for avskrekking, til bruk som tilsvar mot andre atommakter, er vraka. Den nye holdninga ser for seg bruk av atomvåpen med lav ytelse ["low yield"] i tre scenarier: Mot mål som kan motstå konvensjonelle våpen (som underjordiske bunkere), som tilsvar mot angrep med atomvåpen, biologiske eller kjemiske våpen, og "i tilfelle ei uventa militær utvikling", som for eksempel et "iraksk angrep på Israel eller dets naboer, eller et nordkoreansk angrep på Sør-Korea eller en militær konfrontasjon om statusen til Taiwan". "Nord-Korea, Irak, Iran, Syria og Libya er blant de landa som kunne bli involvert i potensielle eller uventa tilfeller," står det. America's National Institute for Public Policy, et høyreorientert forskningsinstitutt, erklærte i en rapport utgitt i 2001 at "atomvåpen kan ... bli brukt i et tilsvarsangrep med mål å nøytralisere fiendtlig militær kapasitet". Blant rapportens forfattere er ledende tjenestemenn fra Pentagon og viserådgiveren for nasjonal sikkerhet. Den britiske forsvarsministeren Geoff Hoon fortalte parlamentsmedlemmer tidligere i år (2002): "Jeg er heilt sikker på at under gitte forhold ville vi være villige til å bruke våre atomvåpen." ("The new nukes", Richard NortonTaylor, Guardian, 6. august 2002.)
Snakket om atomvåpen med "lav ytelse" skal utelukkende berede grunnen for bruk av atomvåpen som sådan. The Defence Threat Reduction Agency har et budsjett på 1,1 milliarder dollar, og blei grunnlagt i 1998. Kontoret studerer hvordan man kan angripe forsterka og dypt nedgravde bunkere ved hjelp av atomvåpen med høy ytelse (Washington Post, 10. juni 2002).
Kostnaden i antall menneskeliv vil være forferdelig. I følge Physicians for Social Responsibility (PSR) i Washington vil et lite atomangrep ["mini-nuke"] på Saddam Husseins presidentbunker medføre at 20.000 menneskeliv går tapt i Bagdad. Mange flere vil bli lemlesta, brent og lide på grunn av strålinga. Amerikanerne synes ikke at dette gir grunn til uro: Jonathan Steele har gjennomført en grundig studie, publisert i Guardian (20. august 2002) [20. mai??], bygd på en mengde ulike kilder (deriblant hjelpeorganisasjoner). Han avslører at over 20.000 afghanere døde som resultat av USAs invasjon, men dette faktum har knapt blitt nevnt i verdenspressa for øvrig. Pressa nevner heller ikke studien gjennomført av Medact, den britiske greina av International Physicians for the Prevention of Nuclear War, som beregner at et amerikansk angrep på Irak vil koste mellom 48.000 og 260.000 liv umiddelbart og 200.000 på grunn av ettervirkninger av krigen. Studien, som bruker en metode som blir støtta av den tidligere sjefen for de australske forsvarsstyrkene, sier også at bruk av atomvåpen ville øke antallet til millioner. (Medact, Collateral Damage: The Cost of War in Iraq, 12. november 2002.)
Fram til nå har man utvikla biologiske våpenprogram under dekke av at de er til fredelig bruk. Pentagon arbeider nå aktivt for at det skal utvikles offensive biologiske våpen for "å produsere systemer som kan svekke kampevnen til potensielle motstandere". Ledende laboratorier tilknytta sjø- og luftforsvaret la fram slike forslag i 1997, og marinekorpset har nå fremma dem til vurdering i US National Academy of Sciences (Counterpunch, 8. mai 2002). At NSSUSA er så opptatt på å få kontroll over de offentlige helsetjenestene i den tredje verden, bør sees i lys av dette.
Provokatører, desinformasjon: Pentagon har organisert en hemmelig hær. Den vil forene CIA med andre hemmelige militære tiltak, informasjonskrig og feilinformasjon. ("Informasjonskrig" er det å bevisst spre usannheter som et våpen i krig.) Hensikten vil være å provosere fram terrorangrep som igjen kan rettferdiggjøre "motangrep" fra USA mot land som "gir terrorister ly":
"En studie sommeren 2002 om Special Operations and Joint Forces in Support of Countering Terrorism [Spesielle operasjoner og fellesstyrker til støtte for arbeidet mot terrorisme], utført av Rumsfelds innflytelsesrike Defence Science Board sier i et hemmelige resyme - et resyme som brukes for å rettlede andre avdelinger i Pentagon - at den verdensomspennende krigen mot terrorisme "krever nye strategier, nye holdninger og ny organisering." Styret foreslår at det skapes ei superstøttegruppe for etterretning [a super-Intelligence Support Activity]. Organisasjonen får navnet Proaktiv forkjøpsoperasjonsgruppe [Proactive, Preemptive Operations Group (P2OG)]. Denne skal forene CIA og militære tjenester som dekkoperasjoner, informasjonskrig, etterretning, hemmelighold og feilinformasjon. Blant anna skal denne organisasjonen gjennomføre tiltak som "stimulerer reaksjoner" blant terrorister og stater som har masseødeleggelsesvåpen - det vil si, for eksempel å få terroristceller til å aksjonere og blottstille seg for hurtig respons fra amerikanske styrker. En slik taktikk vil gjøre "stater og andre aktører ansvarlige" og "signalisere til stater som gir ly at deres suverenitet står på spill", erklærer resymeet." (William Arkin, Los Angeles Times, 27. oktober 2002; vår utheving.)
19. februar 2002 skreiv New York Times at Pentagons nye Office of Strategic Influence (OSI) "utvikler planer for å levere nyheter, kanskje til og med falske, til utenlandske medieorganisasjoner" for å "påvirke opinionen og politikere i både vennligsinna og uvennligsinna nasjoner". OSI blei skapt kort tid etter 11. september 2001, tilsynelatende for å spre den amerikanske regjeringas synspunkter i islamske land og for å bygge opp støtte til USAs "kamp mot terrorisme". I følge Times er "en av de militære enhetene som er avsatt for å sette politikken til OSI ut i livet, US Army's Psychological Operations Command (PSYOPS).
Til tross for at stor offentlig oppstandelse førte til at OSI offisielt blei oppgitt, avslører ei hånlig bemerkning fra Rumsfeld 18. november at det bare er navnet som er kassert:
"Så var det Kontoret for strategisk påvirkning. Dere husker kanskje det. Og "å kjære er det ikke fælt, himmelen kommer sikkert til å falle ned". Jeg gikk ned neste dag og sa det er greit, om dere vil ødelegge noe så fint, så er det greit, jeg skal gi dere liket. Her er navnet. Dere kan få navnet, men jeg skal fortsette å gjøre alt som må gjøres. Og det har jeg (gjort)." ("FAIR Media Advisory: the Office of Strategic Influence is gone, but are its programs in place?", 27. november 2002.) I følge William Arkin (Los Angeles Times, 24. november 2002) skaper Rumsfeld om det militære slik at "informasjonskrig" blir en sentral funksjon. Arkin sier at denne nye politikken i økende grad vil "tåkelegge eller til og med viske ut grensene mellom faktisk informasjon og nyheter på den ene sida og PR, propaganda og psykologisk krigføring på den andre". (Sitert i ovennevnte.)
Omfanget av krigsforbrytelser som vi kan vente oss, blir antyda av at administrasjonen til Bush er svært opptatt av å få immunitet for anklager om dette. Ledende diplomater er sendt til EU, der det insisteres på at det skal gis blanko-immunitet til alle amerikanske statsborgere i forhold til den nye internasjonale straffedomstolen under FN. Denne domstolen skal behandle saker om folkemord, krigsforbrytelser og andre forbrytelser mot menneskerettighetene. (Bill Vann, "Ultimatum to Europe in advance of Iraq war - US demands total impunity on war crimes", World Socialist Web Site, 12. oktober 2002.) Til tross for at sannsynligheten for at en amerikaner skulle bli trukket fram for et FN-organ, er svært liten, tar ikke Bush-administrasjonen noen sjanser.
Det er åpenbart at USAs nåværende planer er et radikalt brudd med tradisjonelle strategier for å opprettholde globalt herredømme. Denne plutselige konsensusen mellom alle fløyene i USAs herskende elite om å ta dristige og potensielt risikable tiltak, kan bare forståes som et svar på ei dyp, truende økonomisk krise.
1. Framstillinga slutter med følgende kryptiske notat:
"Overordna strategi for Midtøsten:
Irak er det taktiske pivotpunktet
Saudi-Arabia er det strategiske pivotpunktet.
Egypt er gevinsten."
Vi må anta et de to første frasene betyr at å invadere Irak gir et utgangspunkt for å ta Saudi-Arabia. Men den siste frasen forblir uklar. [Tilbake]
2. Her er et eksempel på hvordan det nå tenkes i kretsene til de amerikanske politikkplanleggerne:
"De anti-saudiske synspunkta som kommer til uttrykk i artikkelen, ser ut til å være særlig populære blant nykonservative som arbeider med å utvikle utenrikspolitikk. Dette er ei relativt lita, men innflytelsesrik gruppe i Bush-administrasjonen. Kenneth Adelman, tidligere rådgiver for forsvarsminister Donald H. Rumsfeld, og nå medlem av Defence Policy Board (men som ikke deltok i møtet 10. juli), har sagt: "Jeg mener det er feil å betrakte Saudi-Arabia som et vennligsinna land." Han sa at det å se på Saudi-Arabia som motstander av USA, "sikkert er et mer utbredt synspunkt nå enn for et år sia".
De siste ukene har to nykonservative tidsskrifter hatt artikler med samme tone som Pentagon-artikkelen. Weekly Standard (15. juli), som ledes av redaktør William Kristol (tidligere stabssjef for (tidligere visepresident) Quayle og leder for Project for the New American Century), forutså "Den forestående konfrontasjonen med saudiene" [The Coming Saudi Showdown]. Dagens utgave av Commentary, som utgis av American Jewish Committee, inneholder en artikkel med tittelen: "Våre fiender, saudiene".
"Stadig flere framfører deler av denne argumentasjonen, og noen kommer med heile," sier Eliot Cohen, ekspert på militærstrategi ved Johns Hopkins-universitetet. "Saudi-Arabia pleide å ha mange apologeter
"Trommene begynner å slå for Saudi-Arabia," sa Robert Oakley, som tidligere var amerikansk ambassadør i Pakistan og som ofte har konsultasjoner med det amerikanske militæret." (Washington Post, 6. august 2002.)
Når Cohen nevnte "folk med store økonomiske interesser" i Saudi-Arabia tenkte han sikkert på tidligere utenriksminister Henry Kissinger, som har et konsulentfirma der det saudiske kongehuset er blant de viktigste kundene. Det ser ut til at han nå representerer en minoritet i det amerikanske etablissementet. [Tilbake]
3. Tjenestemenn i adminstrasjonen blir sitert i New York Times ("U.S. Has a Plan to Occupy Iraq, Officials Report", 11. oktober 2002). De sier at Irak vil bli satt under amerikansk militært styre for en lengre periode. Når USA i det siste har pressa på for fransk, tysk og russisk støtte til den planlagte invasjonen, har amerikanske tjenestemenn blitt gjengitt som å mene at de foretrekker et "internasjonalt styre" - det vil si at andre land også skal delta i å kontrollere Irak etter invasjonen ("US adopts Kosovo model to follow war", Los Angeles Times - Washington Post News Service, 9. desember 2002). [Tilbake]
4. Sharon krever i et intervju i The Times (London) at Iran må angripes så snart man er ferdig med invasjonen av Irak. (5. november 2002: "Attack Iran the day the Iraq war ends, demands Israel", Stephen Farrell, Robert Thomson og Danielle Haas.) [Tilbake]
5. Det snakkes endatil om spredning av bioteknologi, som USA og dets selskaper som har sett mulighetene for store fortjenester, nå presser på verden. "USA må hjelpe med å bringe (bioteknologiens) fordeler til 800 millioner mennesker, hvorav 300 millioner barn, som fortsatt lider under sult og underernæring." I tråd med dette har USA og FNs mat- og jordbruksorganisasjoner pressa på for å kunne levere genetisk modifiserte (GM) frø til afrikanske nasjoner med hungersnød. Noen av disse har, i redsel for store skader på jordbruket sitt, nekta å ta imot. Slike avslag har gitt høve til dulgte trusler fra USA om at GM-frø vil kunne nå befolkninga gjennom militær intervensjon. [Tilbake]
Mens USA planlegger en invasjon av Irak (og kanskje også av andre land), er økonomien hjemme prega av nedgang - uten åpenbare utsikter til bedring. Heilt i tråd med sin egen natur har ingen av de store medieselskapene gjort noe for å få fram sammenhengen her.
Det er ingen tvil om at den økonomiske nedgangen har vært uvanlig mild, sett i historisk perspektiv. I følge offisielle statistikker er USAs økonomi faktisk i ferd med å snu nedgangen og begynne å vokse igjen. Denne oppturen er imidlertid en illusjon; alle tegn tyder på at USAs økonomi snart vil oppleve en ny nedtur, om den da ikke er i gang allerede. Videre er den offisielle definisjonen av "økonomisk nedgang" i seg sjøl verdt å sette spørsmålstegn ved. For eksempel har det ikke vært noen reell vekst i sysselsettinga i løpet av den såkalte oppgangen. Næringslivet i USA kjenner sannheten: profitt- og investeringsnivået har gjennomgått sin bratteste nedgang sia 1930-tallet.
Dette er viktig: USA er ikke det eneste landet som har lidd denne skjebnen: Japan har hatt nedgang i et tiår, og Europa har også begynt å oppleve det samme. Mens USAs sterke etterspørsel inntil nylig var motoren som trakk verdensøkonomien opp av bølgedalene, ligger USA nå sjøl i dødvanne, og det er ingen annen økonomi som kan overta denne rollen. Det er derfor dystre utsikter til at verdensøkonomien skal styrke seg. Tvert imot, det enorme etterslepet av gjeld og overskuddskapasitet tilsier at nedgangen vil fortsette og bli dypere.
For tre år sia jubla finansanalytikerne og finanspressa fortsatt over det tilsynelatende ubegrensa vekstpotensialet i USAs økonomi. Alan Greenspan, sjef for Sentralbanken i USA, blei mediestjerne for sine geniale håndgrep for å avverge både inflasjon og nedgang. Enkelte lanserte teorien om at ny teknologi, kontinuerlig produktivitetsvekst og globaliseringa hadde gjort USAs økonomi immun mot tilbakeslag.
Det er i økonomiske krisesituasjoner at pressa vender tilbake til virkeligheten. Chicago Tribune hadde nylig en serie artikler om den pågående krisa med bakgrunn i intervjuer med arbeidsgivere, ansatte og finansanalytikere. Den første artikkelen het: "The Economics of Glut. Bloated industries put the economy in a bind. Glut is making it harder to shake off the recession" [Overflodsøkonomi. Oppblåst industri binder økonomien. Overfloden gjør det vanskeligere å komme seg ut av nedgangen] (William Neikirk, 15-18. desember 2002). Artikkelen begynner slik: "Nå kan verdens bilindustri produsere 20 millioner flere biler enn forbrukerne kan kjøpe." Basert på eksempler fra telekommunikasjon og dot-com-firmaer oppdager avisa at "økonomene kaller fenomenet for overkapasitet ... næringslivet kan produsere mer enn vi trenger. Tilbudet har overgått etterspørselen. Når det skjer, faller produksjonen, maskiner stoppes, utgiftene øker, arbeidere sies opp og investeringer utsettes. Det er flere tiår sia vi eller andre land så en kapasitetsoverflod av en slik størrelse, og det forklarer i det minste delvis hvorfor det er så vanskelig for den amerikanske økonomien å komme seg ut av en nedgang som, etter alle målestokker, så liten ut."
Chicago Tribune trekker fram overskuddskapasiteten innen luftfart, bil-, maskin-, metall-, tekstil- og høyteknologi-industri, og til og med innen kjøpesentre og hoteller. I følge Sentralbanken utnytter bedriftene bare 73,5 prosent av kapasiteten, langt under gjennomsnittsnivået på 80,9 prosent i perioden 1967-2001, og 3,5 prosentpoeng under nivået fra den økonomiske nedgangen i 1990-91. I forsøket på å tiltrekke seg kunder har flyselskapene senka prisene til det laveste på fem år, United Airlines, landets nest største, har gått til skifteretten, og Boeing sier at produksjonen av fly vil falle med 28 prosent i år.
Telekomsektoren pådro seg 2.100 milliarder dollar i gjeld mellom 1996 og 2001, og økte realinvesteringene med 15 prosent. (Robert Brenner, "Enron Metastasized: Scandals and the Economy" i Against the Current, september-oktober 2002.) Alle selskapene forsøkte å tilrane seg markedsandeler på bekostning av de andre, ut fra antakelser om enorm vekst i etterspørselen. I 2000 stod telekomindustrien for en firedel av den amerikanske økonomiens samla innkjøp av utstyr. I dag er det 63 millioner kilometer fiberoptiske kabler i verden, men bare tre prosent av kapasiteten benyttes av telekomselskapene.
Sjøl om 45 mikrobrikkefabrikker har blitt lagt ned i USA, sies det at det er 15 prosent overkapasitet innen industrien. Tallet ser ut til å øke - Kina har nettopp bygd noen av de største og mest avanserte mikrobrikkefabrikkene i verden.
Bilindustrien i USA, som fortsatt er den viktigste industrien i landet, kan produsere to millioner flere biler enn det er etterspørsel etter. De tre største - General Motors, Ford og Chrysler - møter den reduserte etterspørselen med å gi kunder rentefrie lån. Salget er anslått å falle fra 17,5 millioner i fjor til 17 millioner i år til 16,5 millioner neste år. Ford planlegger å kutte produksjonen med 16 prosent, eller 900.000 kjøretøyer, fram til 2004, stenge fem fabrikker og fjerne 12.000 arbeidsplasser.
Under monopolkapitalismen fører ikke økt overkapasitet umiddelbart til fall i investeringer. Tvert imot drives bedriftene til å investere i enda større målestokk, til å overby rivalene sine og vinne markedsandeler fra dem. Denne strategien følges av alle selskaper, med resultater som er lette å forutsi. I 1998 kunne verdens bilindustri, den største produksjonsgreina, produsere 18 millioner flere biler enn den kunne selge, og japanske bilprodusenter utnytta bare 50 prosent av kapasiteten sin (Economist, 10. mai 1998). Kapasitetsoverskuddet har nå økt til 20 millioner. Bilgigantene har nå etablert fabrikker i konkurrentenes land for å trenge seg inn på deres markeder.
Da myndighetene seint i 2001 innså at nedturen allerede var i gang, blei ansvaret delvis lagt på 11. september, og det var enighet om at dette dreide seg om et kortvarig fenomen. De nødvendige tiltaka var allerede satt i verk: lavere rente og skattelettelser for å oppmuntre næringsliv og forbrukere til høyere forbruk. På denne måten skulle etterspørselen etter varer og tjenester øke, og dermed stimulere til større investeringer. Likevel, på tross av skatteletter på 1.350 milliarder dollar i løpet av 10 år og på tross av at Sentralbanken satte ned renta 12 ganger på 13 måneder, er "oppgangen" svak.
Chicago Tribune sier: "Enda mer urovekkende er det at fallende priser, eller deflasjon, har satt seg i industrien. Vareprisene har falt, mens den globale overskuddskapasiteten har økt. Tegn tyder også på at deflasjonen nå sprer seg til servicesektoren, f.eks til varehandelen, som indirekte er knytta til produksjonen. USA har ikke opplevd generell deflasjon sia den store depresjonen på 1930-tallet. I situasjoner med deflasjon utsetter folk innkjøp fordi prisene kan falle ytterligere. Etterspørselen synker. Profitten blir lavere og lavere. Arbeidsplasser forsvinner. Sparepolitikken settes inn."
Arbeidsløsheten økte fra 3,9 prosent i september 2000 til seks prosent i november 2002, og ingenting tyder på at den vil gå ned i overskuelig framtid. Tre millioner arbeidsplasser har forsvunnet - hvorav to millioner i industrien. Den enorme overskuddskapasiteten betyr at ikke en gang den lille veksten som har vært, har ført til flere arbeidsplasser. For ett år sia var det en million mennesker som hadde vært arbeidsløse i et halvt år eller mer, nå er tallet 1,7 millioner. Nedskjæringene er særlig store i den "nye økonomien". Brenner peker på dette: "I den korte perioden mellom slutten av 2000 og midten av 2002, mens mer enn seksti firmaer har blitt slått konkurs, sparka telekomselskapene over en halv million mennesker, noe som er 50 prosent flere enn det de ansatte i løpet av den spektakulære veksten mellom 1996 og 2000."
Ingen grunn til bekymring, sier Sentralbanken, ytterligere rentenedganger er på veg. "Men nå," sier Economist (28. september 2002), "har Sentralbanken brukt opp det meste av ammunisjonen sin - når rentene og inflasjonen allerede er så lav, er det lite rom for å dempe den økonomiske uroen. Det åpner for fallende priser, noe som er svært ødeleggende for en så forgjelda økonomi" - når verdien av folks lånesikkerhet synker som et blylodd, starter en ødeleggende kjede av mislighold og konkurser i heile økonomien.
Overkapasitet i industrien, i USA og internasjonalt, er ikke noe nytt fenomen. Det har vært et tilbakevendende kjennetegn ved monopol-kapitalen, og ved økonomien i USA. Kapitalutnyttelsen i USAs industri har falt jamt sia 1960-tallet (se Stagnation and the Financial Explosion, Harry Magdoff og Paul Sweezy, 1987, side 83, figur 2). Det er enorm overkapasitet innen vareproduksjonen på verdensplan, og dette forklarer den ti år lange nedturen i Japan, en økonomi som er ledende på effektivitet i produksjonen. (note 1) Det var videre den enorme globale overkapasiteten i produksjonen av deler til dataindustrien som førte til sammenbruddet i de sørøstasiatiske økonomiene i 1997-98. Disse økonomiene blei kort tid etter fulgt av Russland og Brasil, og så av Argentina i 2000. Nedgang i USA og Europa er bare siste kapittel i et drama vi nå ser utspille seg.
Hvordan oppstår overkapasitet? Kapitalister investerer for å tilegne seg profitt. Hvor mye de investerer, i hvilke industrier, med hvilken teknologi og så videre, bestemmes av utsiktene til profitt. Når kapitalistene konkurrerer for å tilegne seg markedsandeler og maksimere profitten, må de heile tida utvide produksjonskapasiteten sin. Hensikten med produksjon under kapitalismen er å samle mer kapital.
I denne vekstprosessen blir imidlertid produksjonskapasiteten raskt større enn etterspørselen. (Virkelig omfordeling av inntektene i samfunnet ville uten tvil øke etterspørselen, men det ville svekka kapitalistenes profitt og dermed motarbeidd grunnlaget for investeringer under kapitalismen.) Når etterspørselen blir mindre, svekkes mulighetene for å tilegne seg profitt av investeringer. Derfor investerer kapitalistene mindre, dette går ut over etterspørselen etter kapitalvarer og, etter hvert som arbeiderne sparkes, minker etterspørselen etter forbruksvarer ytterligere. Slik oppstår nedturene.
Kapitalismens teoretikere hevder at nedbygging av kapasitet og senking av lønningene (på grunn av massearbeidsløshet og desperasjon som driver arbeiderne til å arbeide for en hvilken som helst pris) etter hvert vil gjøre det lønnsomt for kapitalistene å investere igjen. I virkeligheten kan disse faktorene virke motsatt. Arbeidskrafta blir kanskje billigere, men med mindre penger blant arbeiderne vil etterspørselen forbli lav - og kapitalistene vil nøle med å investere igjen. Så lenge det ikke er noen motkrefter ved sida av disse kreftene, vil produksjonen og sysselsettinga forbli på et nivå langt under den produktive kapasiteten i økonomien. Den store depresjonen fortsatte gjennom heile 30-tallet på tross av at lønnsnivået falt dramatisk.
Slike kriser er særegne for kapitalismen. I tidligere historiske samfunnssystemer var det utvilsomt perioder da veksten, eller også sjølve produksjonen, minka. Årsakene var som regel naturkatastrofer eller krig. Det spesielle med kapitalismen er det merkelige fenomenet at produksjonen faller på grunn av muligheten til å produsere for mye. Den videre produksjonsveksten hemmes ikke av fysiske begrensninger innen produksjonen (utstyr, råvarer, arbeidskraft) eller fysiske begrensninger i forbruket (om behovet for en bestemt vare skulle bli fullt ut tilfredsstilt, så kan investeringene flyttes over til å dekke andre behov). Produksjonen hemmes fordi det ikke er lønnsomt for kapitalistene å produsere mer.
Den eneste måten å løse denne motsigelsen på - å legge overskuddet under samfunnsmessig kontroll slik at det ikke utnyttes til privat profitt, men til samfunnsmessige behov - er per definisjon umulig under kapitalismen. I stedet benytter kapitalistene og regjeringene deres seg av ulike metoder for å håndtere følgene av denne motsigelsen. Disse metodene kan avhjelpe følgene ei stund, men de løser ikke motsigelsen. Metodene kan tvert imot styrke motsigelsen når den igjen kommer til overflata. Det er viktig å poengtere at det ikke er politikken som føres av en eller annen administrasjon eller et eller anna land, men motsigelsen i seg sjøl, en nødvendig del av kapitalismen, som driver denne dynamikken.
Så hvorfor er ikke kapitalistiske økonomier alltid i krise? Fordi de har vært i stand til å benytte seg av ulike motvirkende krefter utafor kapitalakkumulasjonsprosessen, slik den er skissert ovafor. I forrige århundre kom krefter som økte etterspørselen fra ulike kilder. Det var først da USA gikk inn i andre verdenskrig, landet virkelig kom seg ut av den store depresjonen som begynte i 1929, ettersom krigens behov skapte full sysselsetting og utnytta heile den industrielle kapasiteten. Etter krigen kom behovet for gjenoppbygging og innkjøp av forbruksvarer som var utsatt under krigen. Dernest fortsatte etterspørselen å øke ved hjelp av kriger i Korea og Vietnam, samt at den kalde krigen førte med seg enorme rustningsutgifter også i fredstid.
Til slutt kom imidlertid økonomien mer og mer til å bli avhengig av en gjeldseksplosjon hos forbrukere, bedrifter og nasjonalt for å skape etterspørsel, og av en spekulativ finanssektor med en vekst som var langt større enn veksten innen vareproduksjonen. (Magdoff og Sweezy, side 35.)
Som tidligere nevnt, er det utsiktene for profitt som i siste instans avgjør investeringsmønsteret under kapitalismen, men under monopolkapitalismen utsettes regnskapets dag ved hjelp av statlig innblanding (direkte, budsjettmessig og finansielt). Det viser seg nå at lønnsomheten i amerikanske selskaper snudde dramatisk i 1997, på grunn av stor overkapasitet verden over. Brenner understreker at "mellom 1997 og 2000, samtidig som den mye omtalte økonomiske ekspansjonen i USA nådde toppen, falt profitten kraftig, både i absolutte tall og relativt i forhold til investert kapital (fabrikker, utstyr og programvare) i den ikke-finansielle delen av næringslivet - nylig offentliggjorte tall viser fall på 15-20 prosent i begge tilfeller!"
Likevel økte aksjekursene, mye takka være stadig rimeligere finansiering på grunn av gjentatte rentekutt fra Sentralbankens side. Dette resulterte i den største kredittboomen i USAs historie. De rike, som så at aksjeverdiene steig kraftig, økte forbruket sitt. Firmaer tok opp lån, kjøpte tilbake egne aksjer, pressa prisene videre opp og fikk dermed tilgang til rimelig kapital. Med denne kapitalen gjorde de store nye investeringer. Lønnsomheten sank utvilsomt, men skruppelløse revisorer blei henta inn for å pynte på regnskapa. Blant de 27 store selskapene som så langt er avslørt i å drive med slikt, er kjemper som AOL Time Warner, Enron, Worldcom og Xerox. USAs to største banker, Citigroup og JP Morgan Chase, samt Merrill Lynch og landets største revisorfirma, Arthur Andersen, er også sterkt innblanda.
For å si det med Economist (28. september 2002):
"Dette er inga vanlig konjunktursvingning, men den største bobla i USAs historie som sprekker. Aldri tidligere har aksjeverdier vært så overvurdert. Aldri tidligere har så mange mennesker eid aksjer. Og aldri tidligere har noen deler av økonomien investert (ja, overinvestert) i ny teknologi med så stor entusiasme. Alt dette peker mot at bakrusen etter festen vil vare lenger og være mer omfattende enn det man vanligvis venter seg ...
Den ferskeste bobla var ikke begrensa til aksjemarkedet - heile økonomien blei deformert. Firmaer tok opp for store lån og gikk til for store investeringer på grunn av urealistiske forventninger om framtidig profitt og trua på at konjunkturene var døde. Forbrukere satte seg i stor gjeld og sparte for lite i den tru at et stadig økende aksjemarked ville gjøre dem rike. Økninga blei sjølforsterkende ved at stadig høyere forventninger til profitten pressa opp aksjeprisene, noe som igjen økte investeringsnivå og forbruk. Økte investeringer og en sterk dollar bidro til raskere vekst og høyere aksjepriser ved å holde inflasjonen og følgelig rentenivået lavt ..."
Resultatet blei katastrofalt:
"Sia mars 2000 har S&P500-indeksen [en aksjeindeks] falt med mer enn 40 prosent. Verdien av amerikanske aksjer er redusert med rundt sju tusen milliarder dollar, tilsvarende to tredeler av brutto-nasjonalproduktet. Og fortsatt virker aksjekursene høye [dvs. de vil falle ytterligere] ..."
Vi har beskrevet teorien om konjunktursvingninger som det amerikanske etablissementet, inkludert Alan Greenspan, står for. I følge denne teorien fører overinvesteringer og høy sysselsetting til slutt til svekka profittmuligheter, noe som vil utløse en nedgang. Gjennom nedgangen blir de tidligere "overskridelsene" "rensa" ut: kapasiteten går ned, og arbeidere mister jobben. Til sist kommer et punkt der alle krefter akkumulerer for å snu nedgangen, og det blir igjen profitabelt å investere. Imidlertid skulle nedgangen nå, i henhold til denne teorien, være langt unna slutten, ettersom de tidligere overskridelsene faktisk ikke blir rensa ut i det heile tatt. I stedet er Sentralbankens svar å pumpe inn mer gjeld, noe Economist (kapitalens røst i London) bekymrer seg over:
"En god indikasjon på størrelsen av de justeringene som må gjøres, er finansbalansen i privat sektor (eller netto sparing innen sektoren, som er lik sparing minus investeringer) ... I USA endra balansen i privat sektor seg fra et overskudd på fem prosent av bruttonasjonalproduktet i 1992 til et underskudd på fem prosent i 2000, etter en enorm lånefest for husholdninger og selskaper - en forbausende forandring etter nesten 40 år da privat sektor aldri gikk i minus ...
Det er bekymringsverdig at forbrukerne har fortsatt å ta opp lån som om ingenting har hendt. Ved å kutte rentenivået har Sentralbanken oppmuntra til ei kraftig økning av husprisene, noe som delvis har utsatt finansielle tap og som har gjort det mulig for husholdningene å ta opp større lån for å støtte opp om forbruket sitt ... Husholdningenes nedbetaling av lån ... nærmer seg sitt høyeste nivå noensinne, enda rentenivået er lavt.
Husholdninger kan ikke fortsette å låne i nåværende tempo. På et eller anna tidspunkt er de nødt til å spare mer og bruke mindre. Dersom dette skjer brått, vil det føre til en ny, større nedgang. Den amerikanske økonomien likner i dag skrekkelig på Japans tidlig på 1990-tallet. ..."
Sjøl om amerikanske husholdninger låner stort til forbruk, blir den amerikanske vareproduksjonssektoren i stadig dårligere stand til å konkurrere med importen. For hver dollar som eksporteres, bruker USA nå 1,43 dollar på import. Landet har et handelsunderskudd på 40 milliarder dollar i måneden, eller nesten 500 milliarder i året. Amerikanske kommentatorer bekymrer seg for at vareindustrien forsvinner. Mindre vareprodusenter presser på for devaluering av dollaren for å gjøre amerikanske varer billigere enn utenlandske, slik at de sjøl kan bli i bedre stand til å konkurrere. Som vi skal se nedafor er denne løsninga utelukka for USA, ettersom den står i motsetning til landets interesse for globalt finansielt hegemoni.
Vanligvis får et land store problemer når nasjonalgjelda vokser raskt. Investorer bekymrer seg for at det ikke vil være i stand til å håndtere gjelda, og de trekker tilbake investeringene sine, bankene nekter å gi nye lån, og landet havner snart i ei betalingskrise. Dersom det er et land i den tredje verden som skylder penger, tvinges det til å ta opp lån hos Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken. Disse institusjonene legger til gjengjeld fram "strukturtilpasningsprogram" som svekker forbruket blant det store flertallet, senker prisene på arbeidskraft, reduserer prisene på råvarer som eksporteres, legger ut offentlig eiendom og naturressurser for salg til utenlandske investorer til røverpriser og så videre. Hittil har imidlertid USA vært i stand til å bygge seg opp ei gigantisk nasjonal gjeld av en spesiell grunn. I og med at landet er verdens ledende kapitalistiske økonomi og ei militær stormakt, har dets valuta blitt benytta som betalingsmiddel mellom land (og derfor også til vekslingsreserver). Når USA må betale gjeld, utstedes det bare statsobligasjoner (dvs. en låner fra kapitalmarkedet) som investorer verden over mer enn gjerne kjøper. Utenlandske investorer kjøper ikke bare obligasjoner fra myndighetene, men også private obligasjoner, aksjer og eiendom. Disse inntektene, som suger opp oppsparte midler fra heile verden, gjør at USA er i stand til å importere mer enn landet eksporterer, år etter år, uten å få den samme behandlinga fra Pengefondet og Verdensbanken som land som Argentina, Brasil, India og så videre gjør.
Dette uendelige tilbudet av gullegg avhenger av at USA forblir den suverene imperialistmakta, og at dollaren forblir valutaen som brukes til internasjonale transaksjoner. Det er imidlertid dette som i dag trues.
Under andre verdenskrig utarbeidde Bretton Woods-konferansen økonomiske ordninger med henblikk på å sikre imperialistmaktenes stabilitet, bidra til deres vekst og unngå den typen økonomiske kriser en hadde opplevd de siste tiåra. Blant anna knytta konferansen den amerikanske dollaren til gullet - 35 dollar for en unse. De som hadde penger, kunne fritt veksle dollar i gull. Dette skapte ingen problemer så lenge ingen ville gjøre det, men fra midt på 1960-tallet, da inflasjonen (som kom på grunn av økte utgifter til Vietnamkrigen samt velferdsprogrammer) tok til å svekke dollarens verdi, begynte utenlandske eiere å konvertere dollar til gull.
I bekymring over de minkende gullreservene devaluerte USA først dollaren i forhold til gull i 1971, og slo, på egen hånd, fast at den ikke lenger var konvertibel i 1973. Når land, tross dette sjokket, fortsatte å godta dollar som valuta for internasjonale betalinger og investorer fortsatte å sette pengene sine i dollar, var det på grunn av USAs fortsatte internasjonale overherredømme og mangelen på konkurrerende internasjonale valutaer. Amerikansk kontroll over oljeproduksjonen spilte en sentral rolle. Arjun Makhijani bemerker at
"oljeeksportører - leda av Iran, Venezuela og Saudi-Arabia - bestemte seg for fortsatt å regne oljeprisen i amerikanske dollar, et tydelig tegn på tillit til USA og deres penger. Men i virkeligheten hadde de ikke noe anna valg - det var rett og slett ingen realistiske globale alternativer på den tida.
Med olja knytta til dollaren og betydelig amerikansk nærvær i Midtøsten syntes dollarens posisjon å være sterk. På den tida var Iran USAs nærmeste allierte i Persiabukta og ønska amerikansk militært nærvær velkommen. Iran var for øvrig den største militærmakta og det folkerikeste landet i regionen, i tillegg til at det var verdens nest største oljeeksportør.
Fram til i dag har sammenhengen mellom olje og dollar gitt USA en enorm fordel i internasjonal handel. Bedrifter og land handler med amerikanske dollar og gjør dermed det amerikanske finansdepartementet og den amerikanske sentralbanken til de viktigste premissleverandørene for global pengepolitikk. Imidlertid avhenger dollarens stabilitet, og i fortsettelsen det globale pengesystemets stabilitet, delvis av den økonomiske politikken i land ved Persiabukta, som kontrollerer nesten to tredeler av verdens samla reserver av "svart gull" [olje].
Denne svakheten blei åpenbar i 1979 da sjahen av Iran blei styrta av ayatolla Khomeinis islamske revolusjon og USA mista sin viktigste militære allierte i oljesektoren på verdensplan. Oljeprisen økte til 40 dollar per fat (omtrent tre ganger dagens realnivå) og verdien av dollaren falt sterkt i forhold til andre valutaer. Gullprisen økte til 800 dollar per unse. USA måtte øke rentenivået kraftig, til 15-20 prosent, og forårsaka dermed den største økonomiske nedgangen sia andre verdenskrig. Dette for å oppmuntre utlendinger til å beholde sine amerikanske dollar i stedet for å erstatte dem med andre valutaer." ("Saddam's Last Laugh: The Dollar Could Be Headed for Hard Times If OPEC Switches to the Euro", TomPaine.com, 9. mars 2001.)
Vi kan oppsummere slik:
På 1970-tallet fantes det ikke noe alternativ til dollaren. 1. januar 1999 oppstod imidlertid et alternativ i form av euroen, EUs nye valuta. Sjølsagt kasta ikke investorene seg over euroen med en gang. Den sleit til å begynne med, og hadde falt med 30 prosent i forhold til dollaren da 2000 var omme. I løpet av det siste året har den imidlertid tatt seg kraftig opp, og de siste månedene har den begynt å bli lik dollaren i verdi (dvs. omtrent en euro per dollar).
Euroen har blitt attraktiv av tre grunner.
For det første er EU en stor imperialistisk økonomi, omtrent på størrelse med USA, noe som gjør unionen til et attraktivt og stabilt investeringssted for utenlandske investorer.
For det andre ønsker investorer, som har de fleste av sine investeringer i dollar, å spre disse og dermed senke risikoen for tap ved et fall i dollaren - de blir stadig mer nervøse for størrelsen på USAs opphopa gjeld og myndighetenes manglende evne til å håndtere dette problemet.
For det tredje ser visse land som vrir seg i smerte under amerikansk militær dominans, at dollaren er sårbar og ser en overgang til euro som en måte å slå tilbake på.
I november 2000 var euroen enda 30 prosent svakere enn dollaren. Likevel krevde Irak FNs støtte for at inntekter fra olje-for-mat-programmet skulle betales i euro. Dette på tross av at valutamarkedet på denne tida ikke pekte i retning av økning for euroen, og på tross av at Irak ville tape betydelige inntekter umiddelbart, omtrent 10 cent per fat for å kompensere for kjøpernes vekslingsutgifter. Irak bad også om at ti milliarder dollar som stod frosset på konto i New York, skulle konverteres til euro. FN, et redskap for USA, motsatte seg dette til Irak trua med å holde tilbake olja. ("Iraq: Baghdad Moves to the Euro", Radio Free Europe, 1. november 2000; "Iraq uses the euro in its trade deals", ArabicNews.com, 7. september 2001.)
Iran, som USA nå sammen med Irak og Nord-Korea har plassert som en del av en "ondskapens akse", jobber også med å gå over til euro. Det statlige oljeselskapet i Iran ønska euroen velkommen i 1998 og sa at "disse pengene vil fri oss fra dollarstyret", - vi "vil ta dem i bruk". Det statlige oljeselskapet og andre store iranske selskap har gjort det klart overfor sine europeiske og latinamerikanske oljepartnere at de "foretrekker euroen". Enda om Iran har fortsatt å bruke dollaren, er det ting som tyder på at de vil følge Iraks eksempel. Det iranske statsbudsjettet for året fram til mars 2002 var satt opp i dollar, men i desember 2001 sa en talsperson fra oljeministeriet at dette "kunne forandre seg i framtida". Iran News (29. desember 2001) uttalte seg til fordel for en overgang til euro både for oljehandel og annen handel: "Euroen vil kunne bli vår foretrukne valuta," dersom den tar innpå dollaren. Etter dette har euroen vokst 14 % i forhold til dollaren. ("Iran sees euro as way too "free" itself from the US dollar", Agence France Presse, 31. desember 2001.)
I Saudi-Arabia har det blitt foreslått å gå over til euro som "en mer effektiv straff [enn oljeembargo] for USA, Israels hovedkilde til økonomisk og politisk støtte". ("Protest by switching oil trade from dollar to euro", Oil and Gas International, 15. april 2002.)
På toppmøtet mellom Russland og EU i mai 2001:
"EUs ledere ... gjorde et dristig forsøk på å få Russland vekk fra sin avhengighet av dollaren ved å oppfordre Moskva til heller å godta euro som betaling for landets eksport, idet de lokka med kraftig økning i investeringer og handel.
I en rapport bestilt av den russiske sentralbanken i juli 1999 uttalte Det russiske vitenskapsakademiet at "innføring av euro har direkte følger for Russlands strategiske interesser og endrer vilkåra for landets integrasjon i verdensøkonomien. I siste instans er konsekvensene til fordel for landet vårt." Olga Butorina fra akademiet påpekte at EU-landa stod for 33 prosent av handelen i 1998, mens USA stod for 8 prosent; likevel blei 80 prosent av handelskontraktene med utlandet - hovedsakelig om olje, gass og andre forbruksvarer - inngått i dollar ..."[Å gå over til euro] ville føre med seg ei drastisk økning av etterspørselen etter euro i verden," sa hun. "Det ville heilt sikkert bety ei viktig strategisk endring, og euroen ville begynne å konkurrere med dollaren i internasjonal handel."" (Asia Times, 19. mai 2001.)
Venezuela kan også være en sannsynlig kandidat til å gå over til euro. Landets leder, Hugo Chavez, er forsøkt styrta av USA i løpet av det siste året, uten hell (når dette går i trykken). Det er ikke bare oljeøkonomier som vil skifte, for eksempel sa også Nord-Korea nylig at de vil konvertere sine utenlandske reserver til euro. Men det som virkelig ville ha stor og potensielt ødeleggende virkning på dollaren, var om de viktigste oljeeksportørene skulle gå over til å godta betaling i euro. Jo flere land som går over til euro, jo mer attraktiv vil den bli.
Når dollarens andel av handelen faller, vil verdens sentralbanker fordele sine utenlandsreserver tilsvarende. Asiatiske sentralbanker har stått for 80 prosent av veksten i verdens utenlandsreserver. Den nåværende beholdninga er på gigantiske 1.500 milliarder amerikanske dollar, det meste investert i amerikanske obligasjoner. Omtrent 85 prosent av asiatiske sentralbankreserver anslås å være i dollar. Ei endring på bare 15 % ville flytte en verdi av 225 milliarder dollar fra dollar til euro.
Avsløringene om at framstående amerikanske firmaer som Enron og Worldcom har fiksa på regnskapa sine, og at profitten blant USAs vareproduserende firmaer falt med 65 prosent fra de var på toppen i 1997 og til 2002 (Brenner, sitert ovafor), bekymrer også utenlandske investorer, som eier 1.500 milliarder dollar i amerikanske verdipapirer. ("Dollar Crisis may be close at hand", Nick Beams, World Socialist Web Site, 18. juni 2002.)
Sjølsagt er det også tendenser som går i motsatt retning. En ting er at verdens finansielle sentre fortsatt er New York og London, og Storbritannia har ennå ikke slutta seg til euroen. Euroen har ennå ikke noe økonomisk senter som kan ta opp konkurransen med London og New York. Grunnen til at Iran nøler med å innføre euroen, er at London fortsatt er det økonomiske senteret for landets utenlandshandel.
Videre vil verken Europa eller de asiatiske økonomiene at den amerikanske økonomien skal kollapse. For det første ville de ikke være i stand til å realisere verdiene sine i USA før det skjedde, og dermed ville de lide store tap. For det andre ville et sammenbrudd i det amerikanske markedet være et hardt slag for deres egne varer. For det tredje ville amerikanske varer, dersom dollaren mista verdi, bli så billige at de ville erstatte europeiske og asiatiske varer på hjemmemarkedene. Så i motsetning til Irak, vil EU og Asia gå sakte fram for å beskytte verdien av sine investeringer mens de trekker dem ut.
En slik antatt kollektivt rasjonell oppførsel blant investorene, stemmer imidlertid dårlig med virkeligheten. Når ei plutselig endring inntrer, setter flokkmentaliteten inn. Når hver enkelt investor haster med å trekke ut sine investeringer, trekker de kollektivt ned verdien på alle sine investeringer. "Vi ser ut til å nærme oss stupet," sier Avinash Persaud, forskningssjefen ved State Street, en ledende investeringsbank i New York. "Enda om alle bare forventer et lite fall i dollaren, ender de opp med et stort et, ganske enkelt fordi alle vil vente før de kjøper dollar." ("Dollar slide could gather dangerous speed", Christopher Swann, Financial Times, 25. juni 2002.)
I denne perioden har USA ødelagt sine muligheter for samarbeid med Europa og Øst-Asia ved å innta ei egenrådig holdning. Her er noen eksempler:
USA har forkasta de bindende forpliktelsene i Kyoto-avtalen om klimaendringer, og har dermed overlatt ansvaret for å forhindre global oppvarming til resten av verden.
USA har nekta å la seg binde av den nylig oppretta internasjonale straffedomstolen.
USA har nekta å skrive under på en avtale som forbyr anti-personellminer.
USA har ødelagt prosessen for å styrke konvensjonen om biologiske våpen.
USA har forkasta den omfattende prøvestansavtalen som den forrige amerikanske regjeringa forsøkte å påtvinge land i den tredje verden (f.eks. India), og planlegger å teste en ny generasjon atomvåpen, som de nå rolig sier at de tenker å bruke også mot land som ikke har atomvåpen.
USA har ensidig trukket seg fra ABM-avtalen , og iler for å opprette et rombasert "skjold" mot raketter (National Missile Defence, som vil gjøre landet i stand til å angripe andre land med atomvåpen uten fare for gjengjeldelse). Dermed legger de også opp til å vinne kontrollen over det ytre rom.
USA har åpent trua med at FN vil bli sett på som irrelevant dersom organisasjonen ikke følger deres diktater.
Etter å ha fått støtte fra Nato om at angrepet på USA 11. september skulle behandles som et angrep på alle Natos medlemsland, ignorerte USA Nato ved invasjonen i Afghanistan, og gav europeiske styrker bare oppgaver av liten betydning, som politipatruljering.
Innen handel har USA innført høy toll på europeisk stål for å beskytte sin egen industri. Ensidig har landet gjengjeldt det de ser på som europeiske restriksjoner på import av amerikansk kjøtt og bananer. Hver gjengjeldelse har vært i hundremillionerdollar-klassen i året. USA har motsatt seg ethvert forsøk fra Europa på å løse disse uenighetene. Uten at det er gjort vedtak i noen internasjonale organer, har USA iverksatt sanksjoner mot europeiske firmaer som handler med amerikanske fiender som Cuba og Iran.
Flere handelskonflikter truer. Verdens to største flyfabrikanter, amerikanske Boeing og europeiske Airbus, fører en desperat kamp om minkende ordrer. I 2003 vil en større krangel oppstå om landbrukssubsidier, genetisk modifiserte produkter og landbrukshandel generelt. ("America's Two-Front Economic Conflict", C. Fred Bergsten, Foreign Affairs, mars-april 2001.)
I Asia kan trusselen mot USA komme fra den økende tendensen i retning av ei økonomisk blokk av EU-typen. Kina, Japan, Sør-Korea og landa i Sørøst-Asia beveger seg langsomt i retning av et østasiatisk frihandelsområde. Sør-Korea, Indonesia og Thailand har blitt ydmyka ved å måtte be om lån fra Det internasjonale pengefondet (IMF) under krisa i 1997-98. De fikk lån på vilkår av at de fulgte en streng politikk som medførte svekka økonomisk aktivitet, og som gjorde firmaene deres billige for amerikanske oppkjøpere. Dette har ført til ei utvikling i retning av å iverksette felles tiltak for å forhindre valutasammenbrudd, og kanskje også å opprette et asiatisk pengefond (AMF) til dette formålet. Ettersom disse landa har 1.500 milliarder dollar gjensidig investert hos hverandre, vil et AMF kunne ta opp konkurransen med det USA-dominerte IMF. Denne utviklinga kan en gang i framtida lede til en felles valuta (Bergsten, samme sted). USA forsøker å hindre utviklinga av ei slik blokk. De ser på økt integrasjon av det kapitalistiske Kina med de sørøstasiatiske økonomiene som en farlig trussel. ("China Races to Replace US as Economic Power in Asia", Jane Perlez, New York Times, 27. juni 2002.)
Når den verdensomspennende nedgangen setter inn, og både USA, Europa og Japan faller, er det sannsynlig at spenningene vil skjerpes mellom disse tre blokkene. At de skulle anstrenge seg i fellesskap for å øke etterspørselen, er mindre sannsynlig enn økt konkurranse dem i mellom for å få den største biten.
1. Japan er også verdens største kreditor, verdens største sparer, besitter av et enormt handelsoverskudd og har verdens største utenlandsreserver. [Tilbake]
USA har valgt motsatt veg. Landet planlegger å snu de ulike tendensene som er nevnt ovafor ved å erobre verdens rikeste oljeproduserende regioner. Dette forsvares med tre beslekta begrunnelser.
1. Sikre amerikanske forsyninger: For det første blir USA stadig mer avhengig av oljeimport - i dag er mer enn halvparten av forbruket på 20 millioner fat om dagen importert. Olja importeres fra flere land - Canada, Venezuela, Nigeria, Saudi-Arabia og til og med Irak. Men landets egen produksjon faller, og vil fortsette å falle enda om forbruket øker. I framtida vil USA uunngåelig bli mer og mer avhengig av olje fra Vest-Asia/Nord-Afrika, en region der folkemassene forakter USA, der tre av de viktigste oljeprodusentene (Irak, Iran og Libya) er sterkt anti-amerikanske, og tre andre (Saudi-Arabia, Kuwait og De forente arabiske emiratene) står i fare for å bli overtatt av antiamerikanske krefter. USA gjør sjølsagt det de kan for å få leveranser fra andre regioner - Vest-Afrika, det nordlige Latin-Amerika og området rundt Kaspihavet. Likevel kan ikke USA unnslippe tallenes klare tale:
"Det amerikanske energidepartementet og Det internasjonale atomenergibyrået mener begge at den globale etterspørselen etter olje vil vokse fra dagens 77 millioner fat om dagen til 120 millioner fat i løpet av 20 år, drevet fram av USA og voksende markeder i det sørlige og østlige Asia. Institusjonene antar at det meste av tilbudet som trengs for å dekke denne etterspørselen må komme fra Opec, og produksjon herfra antas å øke fra 28 millioner fat om dagen i 1998 til 60 millioner fat i 2020. Så å si heile denne økninga vil komme fra Midtøsten, særlig Saudi-Arabia.
Dette er enkelt å forklare: 63 prosent av verdens oljereserver er i Midtøsten, 25 prosent (eller 261 milliarder fat) i Saudi-Arabia aleine ...
Enda om etterspørselen etter olje trulig kommer til å øke dramatisk i Asia, er det ingen økonomi som betyr så mye for denne veksten som USA. I løpet av det siste tiåret har økninga av USAs andel i handelen med olje vært høyere enn det samla oljeforbruket i noe anna land, utenom Japan og Kina. Veksten i USA utgjør mer enn en tredel av den samla veksten innen oljehandel og mer enn halvparten av den samla veksten i Opecs produksjon på 1990-tallet. Dette, kombinert med fallet i amerikansk oljeproduksjon, betyr at USA vil forbli den viktigste krafta på oljemarkedet. ("The Battle for Energy Dominance", Edward L. Morse og James Richard, Foreign Affairs, mars-april 2002; vår utheving.)
Gitt den økende avhengigheten av oljeimport, kan ikke USA tillate at de oljeproduserende regionene kommer under innflytelse av andre makter eller blir uavhengige. (note 1)
2. Å opprettholde dollarens hegemoni. For det andre, dersom andre imperialistmakter skulle være i stand til å overta den amerikanske dominansen i regionen, ville det bety et enormt slag mot dollaren. Presset for å gå over til euro ville bli uimotståelig, noe som vil være et dødsvarsel for dollarens ledende rolle. På den andre sida vil fortsatt amerikansk kontroll over olja sikre fortsatt bruk av dollaren (ikke bare vil oljeprodusentene fortsette å bruke dollaren til internasjonal handel, dollarens internasjonale stilling vil også øke) og svekke tiltrua til euroen.
På 1990-tallet, etter to tiår med tiltak og endog forbud mot utenlandske investeringer i gass- og oljefelter, begynte de viktigste Opec-landa ivrig å legge forholda til rette for utenlandske investeringer i nye og omfattende prosjekter. Mot slutten av tiåret inngikk Venezuela, Iran og Irak omfattende avtaler med utenlandske firmaer om store felt. Til og med Saudi-Arabia ønska velkommen prosjekt for utvikling av de uberørte naturgassreservene i landet, et trekk som oljegigantene raskt så som ei mulig åpning for at også landets enorme oljefelt seinere vil bli tilgjengelig for utenlandske investeringer. Amerikanske firmaer blei imidlertid stengt ute fra Iran og Irak på grunn av USAs egne sanksjoner; i stedet gikk kontraktene til franske, russiske og kinesiske firmaer. Chavez' økende sjølsikkerhet truer også med å stenge amerikanske firmaer ute fra Venezuela. Avtalen med Saudi-Arabia, som amerikanske selskaper stod bak, er oppheva, etter sigende på grunn av de saudiarabiske myndighetenes frykt for folkelig motstand. Dermed ser det ut til at USA, dersom de ikke invaderer den vestasiatiske regionen, vil miste dollarhegemoniet ved at de taper kontroll over utviklinga av de største oljeutviklingsprosjekta i det kommende tiåret.
3. Olje som våpen: For det tredje vil direkte amerikansk kontroll over olja gjøre mulige konkurrenter til globalt eller regionalt hegemoni (Europas imperialistmakter, Japan og Kina) avhengige av USA. Det er åpenbart at USA fører følgende politikk:
Utfallet er åpenbart: I det USA har tatt kontrollen over oljekildene i Vest-Asia, vil landet ikke bare bestemme hvilke firmaer som får inngå avtaler, ikke bare valutaen som skal brukes i oljehandelen, ikke bare den internasjonale oljeprisen, men til og med hvor olja til slutt havner.
På kort sikt regner USA med å være i bedre stand enn konkurrentene til å håndtere problemene som oppstår i forbindelse med krigen. Det er lite sannsynlig at Iraks konvensjonelt utstyrte styrker - som i dag bare har omkring en tredel av den styrken de hadde i 1990 - vil utgjøre noe særlig problem for den umiddelbare okkupasjonen av Irak.
Mens økt oljepris vil ha innvirkning på alle land, konkluderer USA med at de sjøl vil være bedre i stand til å møte de umiddelbare følgene av høyere oljepriser enn andre land:
For det første har landet større disponibel inntekt enn resten av verden, og netto energiimport utgjør bare en prosent av landets bruttonasjonalprodukt. USA, som er en større og mektigere økonomi, kan lettere beskytte seg mot følgene av prisøkninga. (note 2)
For det andre importerer USA, sammenlikna med andre imperialiststater, en mindre andel av sitt energibehov. (De har også en strategisk oljereserve på 580 millioner fat - tilsvarende nesten to måneders import.) Videre er den amerikanske økonomien mindre avhengig av tungindustri enn både den tredje verden og andre imperialiststater og blir derfor mindre sårbar når oljeprisen øker.
For det tredje - og det er det avgjørende - søker kapitalen trygge havner i internasjonale krisetider. USA regner med at når landet viser styrke overfor resten av verden, og når oljeressursene havner under deres kontroll, så vil investorene sette pengene sine på dollaren. Dersom dollaren stiger i forhold til andre valutaer, vil USA merke prisøkninga mindre enn andre land vil. (Se "The Profits and Pitfalls of War in Iraq", Strategic Forecasting, www.stratfor.com.)
En slik strategi vil imidlertid, også om den lykkes, ha en feilslått effekt. Når dollaren øker i verdi, vil amerikanske varer bli erstatta av de da enda rimeligere importerte på hjemmemarkedet. Næringslivsinvesteringene i USA, som allerede har falt "nærmest til et nivå der kapitalen bare opprettholdes", vil falle ytterligere og svekke grunnlaget for vareproduksjonen (note 3). Handelsunderskuddet - differansen mellom eksport og import - vil bli enda større, men USA vil kunne betale ved hjelp av utenlandsk kapital som søker etter trygghet i den mektige dollaren. Ettersom andre valutaer vil ha falt i forhold til dollar, blir disse økonomiene dårligere i stand til å ta mot amerikansk import. Dermed forsterkes nedgangen i den amerikanske vareproduksjonen og USAs handelsunderskudd vil øke ytterligere. Dette er et bilde av forbruk uten produksjon, avhengig av innførsel av lånt kapital fra utlandet, som igjen er avhengig av amerikansk militær overhøyhet. (Se "The Unbearable Costs of Empire", James K. Galbraith, The American Prospect, 18. november 2002.)
USAs hovedstrategi, som peker mot store omveltninger og lidelser for resten av verden, har altså en logikk. Det er et mønster som kan gjenkjennes av dem som har studert imperialismen - ei svekka imperialistmakt som baserer seg på militær makt og kolonier for å veie opp for egen svinnende økonomiske styrke. USAs strategi med å opprettholde sitt verdenshegemoni ved hjelp av krigseventyr, er imidlertid prega av vanskeligheter som også bør være kjent for dem som har studert imperialismen.
De økonomiske kostnadene ved en ekspansiv imperialistisk strategi på et minkende produksjonsgrunnlag er store. Til og med uten en krig tar militærutgiftene fire prosent av bruttonasjonalproduktet - USAs militærbudsjett i år er på 379 milliarder dollar, 48 milliarder mer enn året før. Til sammenlikning brukte landet 347 millioner 2002-dollar i året under den kalde krigen (da USA stod overfor en formidabel fiende med atomvåpen). (Se statistikken i Defense and the National Interest online magazine, www.d-n-i.net.)
Utgiftene ved en invasjon av Irak er vanskelig å anslå. Den amerikanske Kongressen har stipulert tall mellom 44 og 60 milliarder dollar. De ser ut til å ha undervurdert endatil de direkte utgiftene. Angrepet på Irak i 1991 kosta 61 milliarder dollar, hvorav 48 milliarder blei betalt av USAs allierte. Om vi antar at den kommende krigen vil koste det samme, blir regninga på 80 milliarder dollar i henhold til dagens verdi. Kongressens budsjettkontor anslår utgiftene til militær okkupasjon av Irak til et sted mellom 17 og 45 milliarder dollar i året, basert på lave anslag av utgiftene til okkupasjonen av Kosovo. Videre planlegger USA å invadere andre land i regionen, som for eksempel Iran eller Saudi-Arabia. Det vil gjøre krigsutgiftene til en fast årlig utgift. Direkte militære utgifter vil altså stige med mellom 100 og 200 milliarder dollar, eller nok en prosent eller to av det amerikanske bruttonasjonalproduktet.
De påkrevde pengene må lånes, og det på et tidspunkt der den amerikanske økonomiske nedgangen presser opp budsjettunderskuddet. Mellom våren 2001 og høsten 2002 blei det føderale årsbudsjettet redusert med 360 milliarder dollar.
Som den kjente amerikanske økonomen William D. Nordhaus peker på, er de totale omkostningene for USA mye høyere. Økte oljepriser i perioder når forsyningene stenges av (særlig alvorlig dersom oljebrønner blir ødelagt), samt de psykologiske følgene av usikkerheten, vil i sin tur forsterke den økonomiske nedgangen med et sted mellom to og fem prosent av bruttonasjonalproduktet. Når han summerer de direkte og indirekte kostnadene, kommer Nordhaus til 120 milliarder dollar for en periode på ti år i beste fall. Men han viser også at dersom ting går galt for USA, vil de samla direkte og indirekte kostnadene kunne komme opp i 1.600 milliarder for samme periode. ("Iraq: The Economic Consequences of War", New York Review of Books, 5. desember 2002.)
For å opprettholde hegemoniet over ulike og skiftende potensielle motstandere må USA opprette et stort nettverk av militærbaser. I 1988 var fordelinga av USAs utenlandske baser som følger: 627 i Europa, Canada og Nord-Atlanteren, 121 i Stillehavet og det sørøstlige Asia, 39 i Latin-Amerika, sju i Midtøsten og Afrika og ingen i det sørlige Asia. Sjølsagt var det ikke snakk om å lokalisere baser i Sentral-Asia, ettersom det var en del av Sovjetunionen. ("US Military Bases and Empire", redaktørene av Monthly Review, mars 2002, sitert etter James R. Blaker, United States Overseas Basing, New York, 1990.)
Angrepet på Irak i 1991 bidrog til at det blei etablert amerikanske baser i Saudi-Arabia; intervensjonen i Bosnia, og seinere angrepet på Jugoslavia, sørga for baser i Europas utkant i tilfelle Europa skulle trekke seg ut av det USA-dominerte Nato.
Etter invasjonen i Afghanistan har dette bildet endra seg drastisk. Amerikanske baser, først midlertidige, men snart permanente, kom i Usbekistan, Tadsjikistan, Kirgisistan, Afghanistan og Pakistan, og amerikanske militærrådgivere er stasjonert i Georgia. (Se kartet.) Amerikanske marinefartøy befinner seg jamnlig i indiske havner, og en marinebase er på trappene i det nordlige Sri Lanka, beregna på amerikansk innblanding i tamilenes nasjonale kamp. "I det heile tatt er USAs globale militære nærvær mer omfattende i dag enn noen gang før i amerikansk historie," sier John Pike, en militæranalytiker i Washington. ("US Expands Military Ties Worldwide", Sally Buzbee, Associated Press, 15. januar 2002.)
Men baser er ikke nok. Det er også folkemasser og politiske krefter som slåss mot USA i disse ulike regionene, og disse må undertrykkes. For å møte dette behovet er det for tida ei massiv økning i amerikanske
utgifter til å trene opp utenlandske militære - noe som allerede hadde økt kraftig i løpet av 1990-tallet (i 1999 hadde amerikanske spesialoperasjonsstyrker felles øvelser i 152 land). En amerikansk kongressmedarbeider er sitert slik: "Det er som perioden med anti-opprørskrig [the counter-insurgency era] igjen," med referanse til Vietnam-krigen, "bare at denne gangen slåss vi mot "terrorisme" i stedet for "kommunisme"." ("Alarm bells ring over US overseas military spending", Jim Lobe, Asia Times, 9. februar 2002.) "På en hvilken som helst dag før 11. september deltok mer enn 60.000 [amerikanske] militære tjenestemenn i midlertidige operasjoner eller øvelser i omtrent 100 land, i følge Forsvarsdepartementet." (Los Angeles Times, 6. januar 2002, sitert i "US Military Bases and Empire".)
Visst er det "anti-opprørsperioden" igjen, eller opprørsperioden, om vi ser det fra vinkelen til dem som blir angrepet av USA. De økende amerikanske militære angrepa fører til en voksende verdensomspennende bevegelse som på noen måter er noe heilt nytt. Det fører også til økt sinne blant stadig større deler av folket. Ironisk nok har USAs særlig sterke punkt - landets enorme høyteknologiske militære styrke - vært ute av stand til virkelig å lykkes, til og med i Afghanistan. USAs marionett styrer bare hovedstaden, og det med hjelp av utenlandske styrker og amerikanske livvakter, mens de anti-amerikanske holdningene bare vokser. Kreftene retta mot USA er så sterke at til og med Time (18. november 2002) hadde en artikkel under tittelen: "Tap av kontroll? USA innser at landet har blitt svekka i Afghanistan, samtidig som fiendene styrker seg."
I Sør-Korea, hvor USA kjemper for å beholde basene sine (det er i dag 37.000 soldater der) for å være i stand til å angripe Kina på kort varsel, er det en uvanlig stor bevegelse som nå krever at USA trekker seg ut av landet. Nylig demonstrerte 300.000 i hovedstaden, i tillegg til mindre demonstrasjoner i andre byer.
På Filippinene blei USAs baser lagt ned tidlig på 90-tallet på grunn av kontinuerlige massekamper. Forsøket på å etablere nye baser møter nå store protester fra folket i det som var USAs første oversjøiske koloni.
I Pakistan gikk det eneste parlamentariske alternativet som ville fjerne amerikanske baser, kraftig fram i valget som ellers var nøye regissert av Musharraf. New York Times rapporterer at de amerikanske planene om å angripe Irak styrker hatet mot USA i Pakistan. Avisa siterer "ei nylig gjennomført verdensomspennende meningsmåling utført av Pew Research Center som viser at 69 prosent av pakistanerne har et negativ syn på USA, mens bare 10 prosent har et positivt syn. Av de 44 landa som undersøkelsen blei foretatt i, var Pakistan (sammen med Egypt) det landet der holdninga til USA var mest negativ." ("Anti-American Feeling Rises in Pakistan as U.S. Confronts Iraq", David Rohde, 22. desember 2002.)
Til og med i Kuwait, der amerikanske styrker forbereder seg på invasjon av Irak, møtes de med gjentatte angrep fra det folket de visstnok redda i 1991. En representant for de kuwaitiske myndighetene skal ha sagt at "amerikanerne har bedt oss om å tone ned dette av frykt for å skape et klima der nye angrep kan komme". ("US covers up killings of its troops in Kuwait", Jack Fairweather, The Daily Telegraph, 22. desember 2002.)
I Palestina var Israel, den sterkeste militærmakta i Vest-Asia, fullstendig uforberedt på den motstanden det møtte i flyktningleiren Jenin. De måtte sende inn 10.000 soldater og 200 stridsvogner, skifte kommandant fem ganger og slåss i 16 dager for å slå ned de usselt væpna palestinerne. Palestinerne viste respekt for sine soldater ved å omtale byen som "Jeningrad" - ei henvisning til den heroiske kampen i Stalingrad som markerte vendepunktet i andre verdenskrig. Jenin endte opp som en steinhaug og et ukjent antall palestinere blei slakta ned. Likevel er det en tilsynelatende endeløs strøm av palestinske ungdommer som er klare til å overta for sine døde våpenfeller.
Og mest slående av alt, i Venezuela har det gått en måned sia pro-amerikanske krefter iverksatte sitt andre kuppforsøk ved å prøve å lamme oljeindustrien og regjeringas muligheter til å handle. De har blitt møtt med bølger av massemobilisering, som ikke blir nevnt av de store medieselskapene, til støtte for Chavez-regjeringa, til støtte for landets suverenitet og verdighet.
USAs forsvarsminister har kunngjort at USA er klar og villig til å drive mer enn en "stor konflikt" om gangen. Mens den amerikanske offensiven pågår i Irak, vil det vise seg i resten av Vest-Asia, i Colombia, i Venezuela og i mange andre land om de vil følge dette opp.
USAs gigantiske militærvesen er fortsatt retta inn på å treffe mål som står stille, men har dårlige erfaringer mot geriljamotstand eller masseopprør. Etter som de amerikanske styrkene kjører seg fast i kamper uten noen klar avslutning i syne, vil strategien som dagens offensive kjør bygger på, gå av hengslene.
En ting er at de andre imperialistmaktene, som i dag står på sidelinja, kan trekke fordel av USAs problemer med å få fotfeste i de regionene USA slåss for. EU har allerede (under press fra Frankrike; franske TotalFinaElf er et av verdens fem største oljeselskap) foreslått ei løsning som skiller seg fra den amerikanske planen for Palestina-spørsmålet. Dette har irritert USA. Slik innblanding kan bli vanligere når uroen intensiveres. Sjøl om disse rivaliserende maktene er ute etter å fremme sine egne imperialistiske interesser, vil slike skjerpa forhold til USA hjelpe dem som står overfor den umiddelbare trusselen om et amerikansk angrep.
Når den amerikanske militærmaskinen blir bundet til evigvarende oppgaver som okkupasjonsmakt i den tredje verden, vil utgiftene stige, både økonomisk og politisk. Det er ikke sikkert at den amerikanske økonomien, som allerede er i tilbakegang, er i stand til å bære disse utgiftene. Underskuddet på amerikanske budsjetter og i handelen kan lett komme ut av kontroll. Redusert etterspørsel i resten av verden som et resultat av den amerikanske politikken, vil slå tilbake på USA, ettersom det blir mindre etterspørsel etter landets eksportvarer og økt konkurranse med importvarer på hjemmemarkedet. Det amerikanske håpet om at den usikre situasjonen internasjonalt vil presse dollaren opp, er bare en av to muligheter. Det er like sannsynlig at en nedgang for dollaren vil komme på grunn av investorfrykt for at USA ikke vil være i stand til å møte sine voksende forpliktelser.
De politiske kostnadene ved en dypere lavkonjunktur må ikke glemmes. Heile oppbygginga av et stort hjemlig undertrykkingsapparat - under navna Office of Homeland Security og USA Patriot Act - samt at det piskes opp under sjåvinisme, fremmedfrykt, rasisme og fascistiske holdninger, er forberedelser til å møte mulig motstand på hjemmebane.
En verdensomspennende bevegelse mot krig har allerede oppstått. 28. september opplevde London byens største massemobilisering sia 1930-tallet, en bevegelse som mobiliserer alle i alle grupper av folket. Mer enn fire hundre tusen krevde "Frihet for Palestina" og "Hendene vekk fra Irak" - ei skarp politisk utfordring til de britiske makthaverne, juniorpartnerne i den amerikanske offensiven. Samme dag demonstrerte hundre tusen i Roma, neste dag 50.000 i Madrid. Kulminasjonen av protestene i Europa og den største mobiliseringa mot krig der fant sted 8. november i Firenze. Mange fra andre deler av Europa deltok, og arbeidsfolk og fagforeninger, politiske partier, tenåringer, studenter, eldre, tilhengere av gjeldsslette for den tredje verden, antikapitalistiske aktivister, kunstnere, intellektuelle og andre vanlige folk kom med bannere, plakater og figurer og gikk bak parolene "Ingen krig mot Irak", "Nei til verdenskrig" og "Bush, Blair og Berlusconi (den italienske statsministeren) er mordere".
26. oktober fant de største antikrigsmarkeringene sia Vietnam-krigen sted i Washington, San Fransisco og andre amerikanske byer. Parolene var "Dropp Bush, ikke bomber", "Ikke blod for olje" og "Stopp krigen - få slutt på rasismen". Ved sida av antallet - bare i Washington var det omkring 200.000 demonstranter - er det tre poeng det er verdt å legge merke til. For det første var det et ledd i ei rekke protestmarkeringer over heile landet (inkludert en svær marsj i Washington 20. april til støtte for det palestinske folket og en stor demonstrasjon i Central Park i New York 6. oktober). For det andre var en stor del av deltakerne vanlige folk som ikke tilhørte noen organisasjon eller så på seg sjøl som "politiske". For det tredje, mens det på 60-tallet bare var mulig med slike protester tre eller fire år etter at USA sendte styrker til Vietnam, organiseres de nå før krigen har starta. Antikrigsbevegelsen styrker seg i et uventa tempo.
Det er vanskelig å spå konkret om framtida. Likevel er det klart at det ikke er den avanserte amerikanske militærteknologien, men svaret fra folk i heile verden som vil være det sentrale elementet i å forme denne framtida.
1. Det er tre årsaker til det tidligere mislykka USA-leda kuppforsøket i Venezuela og det foreløpig mislykka forsøket på gjentakelse. For det første gjennomfører Venezuela, under ledelse av Hugo Chavez, en del økonomiske reformer som er til beste for folk flest. Dette skjer ved å sikre seg bedre vilkår fra oljegigantene, ved å motsette seg USAs hegemoni og ved å forsøke å hjelpe andre som gjør det samme. Som sådan er landet et urovekkende eksempel for USAs grep om resten av Latin-Amerika. For det andre er Venezuela den største oljeeksportøren på den vestlige halvkula og en viktig kilde for USAs import. For det tredje har Chavez tatt initiativ til å gjenopplive Opec og befri organisasjonen fra amerikansk innflytelse. I august 2000 provoserte han USA og Storbritannia ved å besøke Bagdad, der han overbeviste Irak om behovet for å opprettholde Opecs produksjonsbegrensninger for å forhindre et fall i oljeprisene. På den samme reisen besøkte han også Iran og Indonesia og forsøkte å skape enhet innen Opec. ("Venezuela's Chavez Holds Iraq Talks", Leon Barkho, Associated Press, 11. august 2000.) "Kan jeg noe for om de (amerikanerne) blir sinte?" sa Chavez etter å ha reist fra Irak til Iran. "Vi er anstendige og Venezuela er et sjølstendig land" - nettopp de grunnene som hissa opp amerikanerne. [Tilbake]
2. I alle tilfelle er det ingen fare for inflasjon i USA (eller i resten av den utvikla verden); det er snarere trusselen om deflasjon, dvs. fallende priser, som hemmer investeringslysten. [Tilbake]
3. Det er ingen tvil om at rustningsindustrien vil få en umiddelbar opptur. Allerede i første halvdel av 2002 hadde inntektene til Northorp Grumman, General Dynamics og Lockhead Martin bedra seg. De fleste amerikanske våpenfirmaene er nå i stand til enkelt å få inn ny kapital fra markedet, noe som peker i retning av ei kraftig økning av salg og profitt innen 2004. - "US defence sector cashes in on Bush's war on terrorism", Financial Times, 19. juli 2002. Etterspørsel fra denne sektoren vil dempe krisetendensene noe. [Tilbake]