Her følger ei kort oppsummering av emnene vi tar opp i denne boka: USA-imperialismen har kunngjort at den har til hensikt å invadere Irak, samt å endre regimet der. Den forestående invasjonen er kulminasjonen av USAs anstrengelser det siste tiåret.
USAs angrep på Irak i 1991 forårsaka mer enn bare tallrike dødsfall. Heile den sivile infrastrukturen i Irak blei systematisk ødelagt. Elleve år med sanksjoner har allerede utsatt landets økonomi for ødeleggelser uten sidestykke og forårsaka det en FN-talsmann kalte "folkemord", ved systematisk å hindre landet i å dekke heilt elementære behov. Irak står ikke fritt til å bruke inntektene fra oljeeksport slik det sjøl ønsker. Flyforbudssoner og gjentatte bombinger heilt uten lovgrunnlag, er et brudd på landets suverenitet og sikkerhet. Under amerikansk-britisk beskyttelse holder pro-amerikanske kurdiske styrker stand i Nord-Irak. Under dekke av "våpeninspeksjon" har regelrett spionasje blitt utført av USA, Storbritannia og Israel.
Nå står vi derimot overfor ei ny utvikling med vidtrekkende konsekvenser: En direkte imperialistisk okkupasjon av heile Irak. Videre er det godt dokumentert i amerikansk presse at USA planlegger å bruke invasjonen av Irak som en plattform for ei drastisk omforming av Vest-Asia. Bush-administrasjonen vurderer aktivt å invadere diverse land og å bytte ut regimer i heile regionen: Iran, Saudi-Arabia, Syria, Libya, Egypt og Libanon er blant de landa som er pekt på. Dette skal skje i sammenheng med at Israel gjennomfører ei slags "endelig løsning" på Palestina-spørsmålet, enten i form av masseforvisninger eller kolonisering.
USAs rettferdiggjøring av angrepet på Irak er absurd og ofte motstridende. I motsetning til Golfkrigen i 1991 eller bombinga og invasjonen av Afghanistan i 2001, mangler USA nå eihver unnskyldning for sin aggresjon. Nok en gang har de store amerikanske og britiske medieselskapene stått fram som fotsoldater i felttoget.
Bortsett fra Storbritannia og Israel har resten av verden enten stilt seg mot det planlagte angrepet eller i det minste prøvd å distansere seg fra det. Folkeopinionen utafor USA og Israel er klart mot krigen, og til og med i det indoktrinerte USA endrer holdningene seg raskt. Heile verden, USA inkludert, har sett ei voldsom bølge av protester og demonstrasjoner under opptrappinga til krigen. Særlig er det tegn som tyder på at ei lenge forsinka opprørsbølge er i emning i Vest-Asia. En del arabiske klientstater har - etter press fra USA - brakt opposisjonen til taushet, og noen av dem vil tilby baseområder for angrepet. Likevel er det åpenbart at de frykter sitt eget folks vrede. Det er tydelig at for USAs ledelse vil operasjonen ikke bare føre til enorme utgifter, men i tillegg innebære stor politisk risiko. Tross dette er de fast bestemt på å fortsette.
Sjøl om en del strategieksperter og politikere i USA tidligere har mant til forsiktighet, ser det nå ut til å være brei enighet innafor USAs herskende klasser når det gjelder denne heilt spesielle eventyrpolitikken og ensidige aggresjonen. Måten president Bush klarte å banke i gjennom sitt krav i Kongressen om fullmakter til omfattende krig på ubestemt tid, gjør det klart at næringslivet som heilhet (ikke bare oljeselskapene) mener krigen er av vital interesse. Det er vesentlig å legge merke til at til tross for en lavkonjunktur og økonomisk usikkerhet, til tross for stadig økende underskudd i budsjett- og utenriksbalansen, er USA villig til å betale for en massiv militæroperasjon som ingen kan forutsi slutten på. Tydeligvis trur amerikanske selskaper at den potensielle gevinsten vil rettferdiggjøre krigen, eller at det å ikke gå til krig vil ha alvorlige konsekvenser for dem.
Det er mer eller mindre offentlig kjent at det som først er å hente er en gedigen oljegevinst, på et nivå vi må tilbake til kolonitida for å finne paralleller til. Prognosene for Kaspihavet bleikner i sammenlikning med Iraks oljerikdom. Irak har verdens nest største oljereserver (for øyeblikket 115 milliarder fat, men leiting som har vært utsatt svært lenge, kan løfte dette tallet til 220-250 milliarder fat). Sammen med Saudi-Arabia, Kuwait og Iran, er Irak også blant de klart billigste landa å utvinne i. Frankrike og Russland har enorme kontrakter med dagens regime som ikke kan realiseres under sanksjonene. USA tilbyr dem stykker av kaka etter en eventuell invasjon i bytte mot støtte i Sikkerhetsrådet.
Kontroll over oljeressurser og mulige rørledninger er åpenbart et sentralt punkt i USAs imperialistiske planer på verdensbasis. Se for eksempel på den langvarige utplasseringa av amerikanske styrker fra Afghanistan gjennom Sentral-Asia til Balkan, de amerikanske troppene på Filippinene og presset på Indonesia for å involvere USA i et felttog mot islamsk fundamentalisme i regionen, felttoget for amerikansk militær innblanding i Colombia og forsøket på å styrte Chavez i Venezuela. (USA sitt systematiske felttog i Latin-Amerika har klare paralleller til det i Vest-Asia.) USA er særlig opptatt av å sette inn store styrker i områder nær Saudi-Arabia, i påvente av en kollaps eller drastisk forandring av det sittende regimet der. Saudi-Arabia har verdens største oljereserver. Faktisk ønsker USA å bruke invasjonen i Irak som springbrett for en drastisk politisk "renselse" av heile regionen, i de samme baner som prosessen som er i gang på Balkan, i Afghanistan og Pakistan. De er faktisk villige til - ved å invadere Irak - å provosere fram opprør i andre stater i regionen, noe som kan gi dem ei unnskyldning for å innvadere disse. Dette er ikke spekulasjoner, men står i klartekst i diverse dokumenter forfatta eller bestilt av dem som nå leder USAs militær- og utenrikspolitikk.
Knytta til dette finnes også en større, strategisk dimensjon i USAs aggresjonsplaner. Ikke bare er USA i økende grad avhengig av vest-asiatisk olje for å dekke eget forbruk, ei erobring av disse oljeressursene skal også sikre landets overlegenhet blant imperialistmaktene.
Den globale overproduksjonskrisa viser den underliggende svakheten i USAs reelle økonomi, en konsekvens er at landets handels- og budsjettunderskudd øker med galopperende fart. Euroen er nå et truverdig alternativ til dollaren som global reservevaluta, og truer USAs avgjørende evne til å dekke egne underskudd ved å suge til seg verdens sparepenger. USA forventer at erobringa av Irak og gjennomføringa av de videre planene for regionen vil komme amerikanske selskaper direkte til gode (olje, våpen, bygg og anlegg, finans) idet selskapene fra andre imperialiststater vil bli utestengt. Videre er det meninga å forhindre at mesteparten av oljehandelen går i euro, og dermed bevare dollarens overlegenhet. I en breiere sammenheng trur USA at ved på nytt å hevde sin overlegenhet (både militært og når det gjelder kontroll over strategiske ressurser) kan det forhindre framvekst av en alvorlig imperialistisk utfordrer, som for eksempel EU. Sånn sett er det nåværende felttoget i tråd med Pentagons Defense Planning Guidance fra 1992, som går inn for å hindre andre stormakter i å utvikle seg slik at de kan utfordre USA som verdens enerådende supermakt. (Det er tilstrekkelig med et europeisk fotfeste i Iran for å skape en euro-basert oljeøkonomi. Dette forklarer kanskje hvorfor Bush inkluderer Iran i "ondskapens akse".)
Det er nettopp disse grunnene som gjør at USA møter mer alvorlig motstand fra Frankrike, Tyskland og Russland angående Irak enn i noe tidligere strategisk spørsmål. Etter Sovjetunionens sammenbrudd har inga imperialistmakt hatt et tilstrekkelig sterkt militærapparat til på eiga hand å stå opp mot USA. De andre maktene har i stedet fokusert på å få mindre andeler av fangsten fra det gamle Sovjet-imperiet og fra stadig økende utplyndring av den tredje verden. Disse maktene ser imidlertid at det nåværende felttoget nettopp er ment å hindre dem i å kunne kjempe for lik status med USA også på lang sikt. Kampen for en slik status er nettopp årsaken til at EU eksisterer.
Samtidig vil direkte kontroll over denne regionens petroleumsressurser gi USA nok et fortrinn i forhold til Kina, som i løpet av de neste ti åra vil bli betydelig mer avhengig av oljeimport. USA ser også det kapitalistiske Kina som en potensiell trussel mot sine planer om å dominere Øst- og Sørøst-Asia. USA har satt i verk flere tiltak for å blokkere Kinas planer om å oppnå uavhengig (det vil si utafor USAs kontroll) og stabil tilgang til vestasiatisk eller kaspisk olje. USA har allerede plassert ut militære styrker i heile det olje- og gassrike Sentral-Asia, og er nå i ferd med å gjøre det samme i det betydelig rikere Vest-Asia.
Sjøl om omstendighetene har tillatt USA å drive gjennom en resolusjon om Irak i FNs sikkerhetsråd, har USA nå åpent erklært FN-systemet (for hva det var verdt) dødt. Innholdet i Bush sin tale til FN var at han erklærte organisasjonen som irrelevant med mindre den godkjente amerikansk overhøyhet. Den nye doktrinen står i dokumentet US National Security Strategy, som erklærer landets rett til forkjøpsangrep mot "voksende" eller potensielle trusler. Det advarer om at en er villig til å gå til ensidig aksjon dersom andre imperialistmakter ikke godtar dets ledelse. I tråd med den nye doktrinen reviderer USA systematisk den eksisterende internasjonale konsensusen om bruken av kjernefysiske våpen.
For å kunne gjennomføre denne planen må USA, som allerede har bredt seg ut over heile kloden, ekspandere ytterligere. Landet har i høyt tempo mangedobla sine militære utstasjoneringer og sine engasjement verden over, fra Filippinene til Asia (det sentrale, det sørlige og det vestlige) og til Latin-Amerika, og har nå i tillegg tatt på seg rollen som direkte okkupant i Afghanistan, og ønsker tydeligvis å gjøre det samme i det minste i Irak. Da blir det altså slik at USA sprer sine styrker tynt utover, samtidig som landet vekker mye sterkere
nasjonal motstand nå enn ved det indirekte styret som var vanlig under den nykoloniale orden. Intellektuelle leiegutter for de amerikanske og britiske herskerklassene forsøker nå å komme prosjektets enorme kostnad i forkjøpet, og er travelt opptatt med å utarbeide teoretiske forklaringer for en ny runde med kolonisering. Samtidig styrkes det interne undertrykkelsesapparatet i USA, og panikk, autoritetstruskap og andre fascistiske trekk vokser fram.
At utviklinga av den verdensomspennende folkelige motstanden, opposisjon fra andre imperialistmakter og en dyp svakhet i amerikansk økonomi skjer samtidig, mer enn antyder at forløpet ikke blir slik USA-imperialismen ønsker.
Vi vil takke for hjelpa vi har fått av Jacob Levich - skribent, redaktør og aktivist fra Queens, New York, og ei sann gullgruve av innsikt og informasjon - i arbeidet med denne boka.