= pek på stjerna for å se ordforklaring (fungerer ikke i alle nettlesere)Sett i lys av USAs planer om invasjon og okkupasjon av Irak er tre temaer sentrale i de siste hundre års irakske historie.
Det første er imperialistmaktenes forsøk på å dominere Irak for å karre til seg dets enorme oljerikdommer. Slik er det nesten umulig å skille oljeselskapene og deres hjemlige regjeringer, ettersom regjeringene fremmer, sikrer og militært beskytter oljeselskapene sine.
Det andre er hver enkelt imperialistmakts forsøk på å holde andre vekk fra byttet.
Det tredje er den sterke nasjonale motstanden til det irakske folket og heile regionen mot disse imperialistiske planene. Dette viser seg tidvis i masseopprør og tidvis i folkelig press på makthaverne til enten å kreve bedre vilkår fra oljeselskapene, eller til og med å ekspropriere dem. Følgende gjennomgang er begrensa til Irak, og gir bare ei enkel skisse.
Verdens første sivilisasjon lå antakelig i Irak, det østligste landet i den arabiske verden. I oldtida var det kjent som Mesopotamia ("Landet mellom elvene" - Eufrat og Tigris), og blei kalt Irak i det sjuende århundre. I århundrer var Bagdad en rik og levende by, det intellektuelle senteret i den arabiske verden. Fra 1500-tallet til 1918 var Irak en del av det ottomanske tyrkiske rike og delt mellom tre provinser (vilayeter): Mosul i nord, Bagdad sentralt og Basra i sør. Den første var hovedsakelig kurdisk, den andre hovedsakelig sunni-arabisk og den tredje hovedsakelig sjia-arabisk.
Når det ottomanske riket tok til å forfalle, begynte Storbritannia og Frankrike å utvide sin innflytelse i disse områdene. De satte i gang omfattende prosjekter som jernbaner og bygginga av Suezkanalen, og de holdt de arabiske landa i gjeld til engelske og franske banker.
Ved inngangen til det tjuende århundret regjerte Storbritannia direkte over Egypt, Sudan og Persiabukta, mens Frankrike dominerte i Libanon og Syria. Iran var delt mellom britiske og russiske interessesfærer. Oppdelinga av de ottomanske territoriene (fra Tyrkia til Arabiahalvøya) var på imperialistmaktenes agenda.
Da Tyskland, som kom relativt seint til imperialistenes middagsbord, prøvde å utvide sin innflytelse i regionen ved å skaffe seg en "konsesjon" (note 1) på å anlegge en jernbane fra Europa til Bagdad, blei Storbritannia urolig. På denne tida hadde den britiske regjeringa, og særlig marinen, innsett oljas strategiske viktighet, og man antok at denne regionen kunne være rik på olje. Storbritannia investerte 2,2 millioner pund i The Anglo-Persian Oil Company (et britisk firma som opererte i Iran) og fikk dermed 51 % eierandel i selskapet. Gulbenkian, en eventyrlysten armensk forretningsmann, hevda at det måtte være olje i Irak også. På hans initiativ blei Turkish Petroleum Company (TPC) stifta, 50 % britisk, 25 % tysk og 25 % eid av Royal Dutch Shell (et nederlandsk/britisk selskap).
Første verdenskrig (1914-18) gjorde det tydelig for imperialistene hvor viktig det var å ha kontroll over olja til militære formål, og dermed også å kontrollere oljekildene. Så snart det var erklært krig mot det ottomanske riket, sendte Storbritannia en militærstyrke (hovedsakelig indiske soldater) inn i søndre Irak, og langt om lenge blei Bagdad tatt i 1917. Mosul blei erobra i november 1918. Dette siste var brudd på ei våpenhvile som var inngått med Tyrkia ei uke tidligere.
I løpet av krigen gjennomførte britene to motstridende sett med hemmelige forhandlinger. Det første med Sharif Hussein av Mekka. I bytte med et arabisk opprør mot Tyrkia lovte britene å støtte arabisk sjølstendighet etter krigen. Men britene insisterte på at Bagdad og Basra skulle være spesielle britiske interesseområder der "særskilte administrative ordninger" var nødvendige for å "sikre våre felles økonomiske interesser".
Det andre settet med forhandlinger, som var et klart brudd på det ovennevnte, gikk mellom britene og franskmennene. I følge Sykes-Picot-avtalen av 1916 skulle Irak deles mellom de to maktene: Mosul-provinsen skulle til Frankrike og de andre to delene til Storbritannia. For sitt samtykke skulle tsar-Russland få kompensasjon i form av et område i Nordøst-Tyrkia. Når de revolusjonære bolsjevikene tok makta i november 1917 og offentliggjorde tsarregimets hemmelige avtaler, inkludert Sykes-Picot-avtalen, skjønte araberne at de var blitt forrådt.
Etter krigen delte seierherrene byttet fra de tyske og ottomanske rikene mellom seg. Storbritannias løfter under krigen om arabisk sjølstendighet blei fort begravd. Frankrike fikk mandatet for Syria og Libanon, mens Storbritannia fikk mandatet for Palestina og Irak. (Mandatsystemet, ei tynn forkledning for kolonistyre, blei skapt under Folkeforbundet, forløperen til dagens FN. Mandat-territoriene, som tidligere var ottomanske, skulle "rettledes" av de seirende imperialistmaktene inntil de hadde bevist at de kunne styre sjøl.)
Storbritannia trua med krig for å sikre at Mosul-provinsen, som man visste inneholdt olje, skulle forbli en del av Irak. Frankrike gikk med på dette i bytte mot britisk støtte til fransk herredømme i Libanon og Syria og en 25 prosents andel i Turkish Petroleum Company.
Men anti-imperialistisk aktivitet i Irak hadde skapt problemer for britene fra første stund. Da det i 1920 blei annonsert at Storbritannia hadde fått mandatet for Irak, spredte det seg raskt et opprør mot de britiske herskerne. Britene slo opprøret hensynsløst ned, blant anna ved å bombe irakske landsbyer fra lufta. (På samme vis hadde de slått ned Rowlatt-opprøret i Punjab året i forvegen.) I 1920 foreslo krigs- og luftfartsminister Winston Churchill at en enkelt kunne holde ro og orden i Mesopotamia "ved hjelp av fly væpna med gassbomber, støtta med så lite som 4.000 britiske og 10.000 indiske mann". Denne politikken blei formelt godkjent ved Kairo-konferansen i 1921. ("The Hidden History of the Iraq War", Edward Greer, Monthly Review, mai 1991.)
Rysta av opprøret mente britene det var klokt å sette opp en slags fasade. (Utenriksminister Curzon sa at i de arabiske territoriene vil Storbritannia ha en "arabisk fasade styrt og administrert under britisk rettledning og kontrollert av en innfødt muhammedaner og, i så stor grad som mulig, en arabisk stab. ... Det bør ikke være ei faktisk innlemming av de erobra territoriene under erobrerens direkte herredømme. Overtakelsen kan heller slørlegges av konstitusjonelle påfunn som protektorat, interessesfære, bufferstat eller liknende.") Den britiske høykommissæren proklamerte emir Feisal I, fra hasjemitt-familien i Mekka (som hadde blitt utvist fra det franske mandatet i Syria) som konge av Irak. Marionetten Feisal skreiv straks under en allianseavtale med Storbritannia, som stort sett kopierte reguleringene i mandatet. Dette førte til så sterke nasjonalistiske protester at kabinettet måtte gå av, og den britiske høykommissæren antok diktatorisk makt i flere år. Nasjonalistiske ledere blei utvist fra Irak i stor skala. (I denne perioden var heile regionen i opprør og anti-imperialistiske kamper oppstod også i Palestina og Syria.) Britene skisserte også en grunnlov for Irak som gav kongen kvasi-diktatorisk makt over parlamentet.
I 1925 var det omfattende demonstrasjoner for full uavhengighet i Bagdad. Disse forsinka grunnlovsforsamlingas godkjenning av avtalen. Høykommissæren måtte true med å oppløse forsamlinga for å få avtalen ratifisert. Før ratifikasjonen, ja til og med før det fantes en fasade av ei iraksk regjering, blei Turkish Petroleum Company tildelt konsesjon for heile Irak, på tross av omfattende motstand og at to regjeringsmedlemmer gikk av. (Blant anna pressa britene Irak med at de, under forhandlinger med tyrkerne, ville avstå den oljerike Mosul-provinsen til Tyrkia. Noe som var det motsatte av det de hadde krevd i de tidligere omtalte forhandlingene med Frankrike. På denne måten blei til og med landegrensene i regionen fastsatt ut fra det som var gunstig for den imperialistiske utbyttinga. Det var kurderne som led mest under dette. Deres territorium blei delt av imperialistmaktene mellom søndre Tyrkia, nordre Syria, nordre Irak og nordvestre Iran.)
Betingelsene for konsesjonen, som gjaldt heile landet så å si heile århundret fram til år 2000, var skandaløse. Prisen var fire shilling (en femdel av et britisk pund) per produsert ton olje . For denne enorme gaven fikk marionettkongen Feisal en personlig presang: 40.000 pund. I et halvt århundre framover skulle oljeselskapene slåss for å forsvare denne konsesjonen som sin "legitime" rett.
Etter nederlaget i krigen havna Tysklands andel i Turkish Petroleum Company hos Storbritannia, som dermed dominerte selskapet nesten fullstendig.
Dette var imidlertid ikke holdbart lenger ut fra de nye maktforholda mellom de ulike imperialistmaktene. Sjøl om Storbritannia hadde det største imperiet, var de på veg nedoverbakke. Ute av stand til å konkurrere med andre industrialiserte økonomier, prøvde de desperat å bruke sitt eksklusive grep om koloniene til å forsvare sin økonomiske styrke. USA, som nå var den ledende kapitalistiske makta, forlangte på si side det de kalte ei "åpen dør" til å utnytte besittelsene til de eldre kolonimaktene (note 2). To år etter at første verdenskrig var over, skreiv den amerikanske presidenten, Woodrow Wilson:
"Det er innlysende for meg at vi står like foran en alvorlig økonomisk krig, og jeg er redd Storbritannia vil vise seg å være like kapable til forretningsmessig råskap som Tyskland har vist i så mange år med sine forretningsmetoder." (Middle East Oil and the Energy Crisis, Joe Stork, 1975, side 14.)
Med USAs regjering i ryggen forlangte amerikanske oljeselskaper en del av Turkish Petroleum Company, og i 1928 hadde Jersey Standard og Socony (seinere kjent som Exxon og Mobil, nå slått sammen til Exxon-Mobil) oppnådd 23,75 prosent, likt med briter, franskmenn og Royal Dutch Shell. De fleste store oljeselskapene i verden var dermed representert i Turkish Petroleum Company (nå omdøpt til Iraq Petroleum Company, heretter IPC).
Den stadige lokale motstanden mot britisk styre tvang omsider Storbritannia til å gi Irak "sjølstendighet" i 1932. Men Storbritannia gjorde dette først etter å ha lagd en ny avtale som betinga en "nær allianse" mellom de to landa, og ei "felles forsvarsholdning". Reelt sett betydde dette et Irak fortsatt under indirekte britisk styre. Storbritannia beholdt sine baser i Basra og vest for Eufrat, og Feisal beholdt fortsatt den irakske trona.
Ikke engang denne "uavhengigheten" varte lenge. I 1941 organiserte deler av den irakske hæren og ulike politiske parti et kupp mot kongen, og var like ved å alliere seg med aksemaktene for å vinne frihet fra britene. Storbritannia invaderte Irak på nytt, okkuperte det, og gjeninnsatte kongen og ei marionettregjering leda av Nuri al-Said (som blei utnevnt til statsminister fjorten ganger i løpet av den turbulente tida fra 1925 til 1958).
Den britiske okkupasjonen fortsatte etter krigens slutt i 1945. Unntakstilstand blei erklært for å knuse protester mot utviklinga i Palestina i 1948 (da palestinerne blei fordrevet og landet okkupert av den nye sionistiske staten). Akkurat da skreiv den irakske regjeringa under en ny allianseavtale med Storbritannia. Ifølge denne skulle Irak ikke foreta seg noe som helst utenrikspolitisk som var i strid med britiske retningslinjer. Det skulle etableres et felles britisk-iraksk forsvarsstyre. Men når statsministeren kom tilbake fra London etter å ha sluttforhandla avtalen, blei det voldsomme folkeopptøyer i Bagdad, noe som tvang ham til å gå av og førte til at avtalen blei avvist. I åra som fulgte krevde nasjonale krefter at oljeindustrien skulle nasjonaliseres (slik Iran hadde gjort i 1951).
I 1952 gjennomførte studenter og "ekstremister" enda et folkelig opprør. Politiet klarte ikke å kontrollere demonstrantene, og regenten mobiliserte hæren for å opprettholde offentlig orden. Lederen for de væpna styrkenes generalstab styrte nå landet ved unntakslover i over to måneder. Alle de politiske partia blei forbudt i 1954.
Prisen for å gå imot oljeselskapene blei tydeliggjort i nabolandet Iran. Der nasjonaliserte Mossadek-regimet British Petroleum i 1951. Landet blei som følge av dette utsatt for en ødeleggende boikott fra alle oljegigantene de påfølgende to åra, og regimet blei styrta gjennom et CIA-leda kupp i 1953. (CIA-agenten som var ansvarlig for operasjonen, blei seinere visepresident i Gulf Oil.) (note 3)
På den andre sida var regimene i heile regionen under press fra de arabiske massene. Gamal Abd al-Nasser, som fikk makta i Egypt ved et kupp i 1952, inntok ei konfrontasjonsholdning til USA og Storbritannia, nasjonaliserte Suezkanalen og tok imot hjelp fra Sovjetunionen. Dette gjorde Nasser populær i den arabiske verden, der Irak og Egypt kjempa om ledelsen. I denne perioden feide ei anti-imperialistisk bølge over de arabiske landa og trua stabiliteten til de pro-vestlige marionettregimene.
USA blei regionens nye politimann og undertrykte enhver agitasjon mot imperialismen og dens klientstater. Noen eksempler: Når både Saudi-Arabia og Irak knuste oljearbeidernes streik med tropper og unntakstilstand, kom umiddelbart flere lass med våpen fra USA. I 1957 arresterte kongen av Jordan (fetteren til kongen av Irak) sin statsminister, oppløste parlamentet, forbød politiske partier og sendte opposisjonen til konsentrasjonsleire, alt med militær og økonomisk støtte fra USA. I 1958 brukte det høyreorienterte libanesiske regimet amerikansk utstyr for å knuse nasjonalistisk opposisjon. På sterk oppfordring fra USA kom de tre pro-amerikansk/britiske regimene Irak, Tyrkia og Pakistan sammen og danna en allianse mot Sovjetunionen, kjent som Bagdadpakta (og seinere som the Mideast Treaty Organisation og the Central Treaty Organisation; her blei også Storbritannia og Iran etter hvert med). Irak, det eneste arabiske landet i denne pakta, måtte tåle Nassers åpne fordømmelse.
1. En "konsesjon" (eller et konsesjonsområde) er en del av et territorium som vertslandet har tillatt et selskap å okkupere eller bruke på en bestemt måte, vanligvis mot betaling. Det vanlige, historisk sett, var at konsesjoner blei utstedt for jernbaner, gruver og havner. [Tilbake]
2. På dette tidspunktet trengte ikke USA iraksk olje til eget forbruk: Store funn på eget fastland fram til og med 30-tallet skapte en overflod av kapasitet. Amerikanske oljeselskap trengte å være i regionen for å begrense den globale forsyninga, slik at prisene kunne holdes oppe på et nivå som de sjøl tjente på. Og USA, den kapitalistiske verdens nye leder, ønska å sikre seg kontrollen over verdens strategiske ressurser. Seinere, etter andre verdenskrig, brukte USA blant anna sin kontroll over vestasiatisk olje for å dominere Europa. [Tilbake]
3. Den innbyrdes byttinga av folk mellom de store oljeselskapene og regjeringa er en tradisjon i USAs politiske liv, med forutsigbare resultater: I den sittende administrasjonen har president Bush, visepresident Cheney og sikkerhetsrådgiver Condoleezza Rice tidligere hatt toppjobber i oljebransjen. [Tilbake]
Under ledelse av Abd al-Karim Kassem tok ei gruppering i hæren makta i Irak i juli 1958. De henretta kongen og Nuri al-Said og erklærte republikk - til stor folkelig begeistring. Dette var første gang et marionettregime i et oljeproduserende land blei styrta. Det nye regimet appellerte til den generelle anti-imperialistiske bevisstheten i sin aller første uttalelse: "Med hjelp av den allmektige Gud og med støtte fra folket og de væpna styrkene har vi befridd landet fra dominansen til ei korrupt gruppe innsatt av imperialismen for å roe folket."
USA og Storbritannia flytta umiddelbart sine tropper til henholdsvis Libanon og Jordan og forberedte en invasjon av Irak. Uheldigvis for USA, var det styrta regimet så forhatt av det irakske folket at ingen krefter kunne oppdrives som støtte til den amerikanske planen. USA leverte likevel et ultimatum som trua med inngripen om ikke det nye regimet respekterte USAs oljeinteresser. Kupplederne erklærte på sin side flere ganger at disse interessene ikke ville bli rørt. Først da trakk USA og Storbritannia tilbake sine tropper. Irak er altså ikke ukjent med invasjonstrusler.
Tross alle forsikringer som blei gitt amerikanerne, stod det nye irakske regimet fortsatt under press fra sitt eget folk. De irakske massene forventa at marionettkongens fall ville føre til reforhandlinger eller forkasting av kolonitidas konsesjoner til Iraq Petroleum Company. (Ifølge Tanzer var den totale summen oljeselskapene hadde investert i Irak mindre enn 50 millioner dollar. Profitten av dette var så nok til å finansiere all videre investering. Stork beregner at profitten fra Irak i 1963 aleine var på 322,9 millioner dollar. (Michael Tanzer, The Energy Crisis, World Struggle for Power and Wealth, 1974, side 59; Stork, side 119.) Iran og Saudi-Arabia hadde endt opp med bedre vilkår enn Irak, ettersom deres tidlige konsesjoner ikke dekka landas totale territorium, slik forholdet var for Iraq Petroleum Company.
Eierne av IPC, hovedsakelig amerikanske og britiske oljegiganter (note 1), eide oljefelt andre steder i verden også. Det var ikke produksjonskostnadene, men komplekse strategiske hensyn, som avgjorde hvilke felt som skulle utnyttes først. De hadde det ikke travelt med å utvikle irakske oljefelt eller bygge ut større raffineringskapasitet der. De eksisterende installasjonene til IPC dekka bare 0,5 prosent av konsesjonsområdet. Når Kassems regime forlangte at selskapet skulle gi fra seg 60 prosent av konsesjonsområdet, og doble både produksjonen og raffineringskapasiteten, svarte IPC med å redusere produksjonen. Oljegigantene hadde bestemt seg for å statuere et eksempel med Irak, for å hindre andre oljenasjoner i å reise seg.
Kassem svarte på oljegigantenes uforsonlighet ved å trekke seg fra Bagdadpakta og Sterling-blokka . Han signerte en avtale om økonomisk og teknisk hjelp med Sovjetunionen i 1959, beordra britiske styrker ut av Habbaniya-basen og sa opp det amerikanske hjelpeprogrammet. I 1961 avslutta han forhandlingene med Iraq Petroleum Company og fastsatte Lov nr 80, som gav IPC lov til fortsatt bruk av sine eksisterende installasjoner, mens det resterende territoriet (99,5 prosent) blei tilbakeført til regjeringa (note 2).
Oljegigantene svarte med å redusere produksjonen til IPC ytterligere. I 1963 erklærte Kassem dannelsen av et statlig oljeselskap for å bygge ut områdene som ikke lenger var konsesjonsbelagt, og offentliggjorde et amerikansk notat som trua Irak med sanksjoner om han ikke endra holdning. Fire dager seinere blei han styrta i et kupp som ukeavisa L'Express i Paris tørt fastslo var "inspirert av CIA" (Tanzer, side 52).
Kuppet blei gjennomført av en allianse mellom Ba'ath-partiet (Det arabiske sosialistiske Ba'ath-partiet, "ba'ath" betyr "renessanse") og ei gruppering i hæren. Men Ba'ath blei fort fratatt makta av sine medsammensvorne. De nye herskerne gav umiddelbart Iraq Petroleum Company ytterligere 0,5 prosent av konsesjonsområdet, inklusiv det rike feltet Nord-Rumaila som selskapet hadde oppdaga, men unnlatt å utnytte. IPC avtalte også å gå sammen med det nye Iraq National Oil Company (INOC) i en "joint venture" for leiting og utvikling i store deler av det eksproprierte området.
Avtalen blei imidlertid fordømt av den arabiske nasjonalistiske folkeopinionen, og regimet nølte i årevis med å ratifisere den. I mellomtida brøt den arabisk-israelske krigen ut i 1967. Her deltok Irak. Israel, med USA i ryggen, okkuperte landområder som hørte til Syria, Egypt og Jordan. De diplomatiske bånda mellom Irak og USA blei brutt. Styrken på de anti-amerikanske og anti-britiske følelsene etter denne krigen gjorde det umulig for det irakske regimet å gi Nord-Rumaila tilbake til IPC. Regjeringa vedtok isteden Lov nr 97, som bestemte at INOC aleine skulle utvinne olje i de 99,5 prosentene der IPC ikke hadde konsesjon.
Mellom 1961 og 1968 økte IPC produksjonen i Irak med en brøkdel av økninga de foretok i de mer føyelige regimene Iran, Kuwait og Saudi-Arabia der de samme gigantene deltok. Betalingene fra IPC til den irakske regjeringa var avhengig av oljeproduksjonen, og regjeringas inntekter var igjen svært avhengig av disse betalingene. Derfor førte oljegigantenes taktikk til en svært stram iraksk økonomi, noe som forhindra regjeringa fra å sette i gang utviklingsprosjekter. Ifølge en hemmelig regjeringsrapport fra USA bora faktisk Iraq Petroleum Company oljebrønner til feil dybde og dekka til andre med bulldosere for å redusere produksjonskapasiteten. Den langvarige og fastlåste situasjonen kosta Irak dyrt: "mer enn et dusin år med økonomisk stagnasjon, politisk ustabilitet og konfrontasjon." (Stork, side 194, der også mye av denne redegjørelsen er henta.)
Ba'ath-partiet kom tilbake i maktposisjon i 1968 gjennom et kupp (som gjorde Saddam Hussein til visepresident, nestleder for Det revolusjonære kommandorådet og i økende grad det reelle maktsentret). Partiet fortsatte kursen med å dra oljeindustrien ut av grepet til Iraq Petroleum Company. Endelig, i 1972, blei selskapet nasjonalisert, og aksjeeierne fikk en kompensasjon på 300 millioner dollar. (Betalinga blei oppveid ved at selskapet måtte betale 345 millioner dollar for tidligere uoppgjorte forhold.) Landet henvendte seg til Frankrike og Sovjetunionen for teknisk hjelp og kreditt. Sovjet bygde ut Nord-Rumaila-feltet mer eller mindre etter planen i 1972.
For Sovjetunionen var Irak et viktig gjennombrudd i regionen. I motsetning til Egypt og Syria, som Sovjet hadde utvikla forbindelser med (de blei kasta ut av Syria i 1972), hadde Irak enorme oljereserver. Dermed fulgte lukrative oljekontrakter, mulighet til ytterligere investeringer i Øst-Europa av overskuddet fra oljevirksomheten, omfattende våpensalg og innflytelse i regionen. Også Frankrike opprettholdt bånda med den irakske oljeindustrien. (Et viktig moment er at til tross for hvor viktig olja blei for iraksk økonomi og den store kostnaden som lå i avhengigheten av utenlandske firmaer, utvikla aldri landet samme nivå av teknologisk sjølberging på dette området som det sosialistiske Kina gjorde i samme periode. Irak forsøkte heller å løse opp bånda til oljegigantene i USA og Storbritannia ved å binde seg opp til andre utvikla land.)
Bakteppet for den irakske nasjonaliseringa var en arabisk region der sjøl pro-amerikanske regimer ønska å hevde seg. Radikale arabiske oljeeksperter (først og fremst Abdullah Tariki) appellerte til folkets fantasi med sine veldokumenterte avsløringer om hvordan oljerikdommen i de arabiske landa blei plyndra. Organisasjonen av oljeeksporterende land (Opec) var aktiv i å kreve bedre avtaler for olja. Ei gruppe unge offiserer leda av Muammar al-Gaddafi styrta det libyske monarkiet i 1969 og gikk i konfrontasjon med oljegigantene. Og den væpna palestinske kampen blei født. De arabiske hærenes nederlag i krigen mot Israel i 1973 førte til ei styrking av anti-amerikanske stemninger. Prosessen kulminerte med en arabisk oljeblokade mot vestens stater og ei massiv økning av prisene de oljeproduserende landa krevde. Med sine enorme oljeressurser (de nest største i verden etter Saudi-Arabia) spilte Irak en viktig rolle i denne kampen.
Fram til monarkiet blei styrta i 1958 var Irak i hovedsak en landbruksnasjon. Det var først da marionettkongen var fjerna, at en del utviklingsprosjekter kom i gang. Etter 1973 gjorde de høyere oljeprisene at utgiftene til velferdstiltak kunne økes betydelig. Boligbygginga økte og levestandarden blei vesentlig bedra. Regimet gikk imidlertid lenger, og satte i gang ei rekke prosjekt for industriell allsidighet, for redusert import av ferdigvarer, for økt produksjon i landbruket og redusert landbruksimport og for ei svær økning av eksport utenom olje. Store investeringer blei gjort i infrastruktur, særlig i vannprosjekter, veger, jernbaner og strøm på landsbygda. Teknisk utdanning blei økt og en heil generasjon kvalifisert industriarbeidskraft blei lært opp.
Disse tiltaka stod i skarp kontrast til sjeikdømmene i Golfen, Saudi-Arabia, Kuwait og De forente arabiske emiratene. I disse landa gikk en del av de enorme inntektsøkningene etter 1973 til å løfte levestandarden til kongens undersåtter. Men resten blei investert i utenlandske banker og statsobligasjoner, hovedsakelig i USA. På denne måten blei ikke USA fundamentalt trua av hoppet i oljeprisen. Når den var på et høyere nivå, fløt mesteparten av USAs utgifter tilbake til egen finanssektor. Irak derimot, investerte mye mer internt enn de andre arabiske statene, og hadde derfor en langt mer allsidig økonomi.
Det er verdt å merke seg at Iraks kulturelle klima og framskritta på det sosiale området vekker avsky hos islamske fundamentalister. Fram til 1991 sank analfabetismen raskt, også blant kvinner. Irak er kanskje det landet i regionen som har kommet lengst i kvinnefrigjøringa, og kvinner finnes i mange yrker.
1. Franskmennene og nederlenderne fortsatte som deleiere, men holdt seg i bakgrunnen. Irak så særlig på Frankrike som velvillig innstilt til Iraks sak. [Tilbake]
2. Organisasjonen av oljeeksporterende land (Opec) blei stifta i Bagdad i september 1960 for å forene og koordinere medlemslandenes oljepolitikk. Blant de opprinnelige medlemmene var Irak, Kuwait, Saudi-Arabia og Venezuela. [Tilbake]
3. Det faktum at USA så på Iraks verdslighet som en buffer mot Khomeinis "islamske revolusjon", lager hakkemat av USAs nåværende forsøk på å framstille Saddam som en alliert av en global islamsk fundamentalistkonspirasjon. [Tilbake]
I 1979 blei Saddam, som allerede var den reelle lederen i Irak, president og formann i Det revolusjonære kommandorådet. Heile regionen stod ved et kritisk vegskille.
For det første blei USAs pilar i Vest-Asia, Pahlavi-monarkiet i Iran, styrta av et massivt folkeopprør som USA stod maktesløse overfor. Dette gjorde USA og klientstatene dypt bekymra over muligheten for ei liknende utvikling i heile regionen.
For det andre hadde Saddam i Irak brukt landets oljerikdommer til ei storstilt oppbygning av forsvaret, og militære utgifter hadde vokst til 8,4% av bruttonasjonalproduktet i 1979. Sia 1958 hadde Irak i større og større grad blitt et viktig marked for sofistikerte våpen fra Sovjetunionen, og landet blei ansett å tilhøre Sovjet-leiren. I 1972 skrev Irak under på en 15-årig vennskaps-, samarbeids- og militæravtale med Sovjet. Det irakske regimet arbeidde for å utvikle eller skaffe kjernefysiske våpen. Bortsett fra Israel hadde bare Iran en hær som kunne måle seg med Iraks. Men etter 1979, da sjahen av Iran blei styrta, blei store deler av den iranske hærens amerikanske utstyr etter hvert ubrukelig.
Den irakske invasjonen av Iran i 1980 (under påskudd av å ordne opp i grensetvister) løste dermed to større problem for USA. I det neste tiåret var regionens to ledende militærmakter, ingen av dem vennlig innstilt overfor USA, bundet opp i en voldsom konflikt med hverandre. Slike konflikter blant land i den tredje verden skaper store muligheter for imperialiststatene til å skaffe seg nytt fotfeste. Slik gikk det også i dette tilfellet.
Til tross for sine sterke bånd til Sovjetunionen vendte Irak seg til Vesten for støtte i krigen mot Iran. Og de fikk massiv støtte. Som Saddam Hussein seinere har avslørt, bestemte USA og Irak seg for å gjenetablere de diplomatiske forbindelsene (som var blitt brutt etter krigen med Israel i 1967) like før Irak invaderte Iran i 1980. (Forbindelsene blei imidlertid ikke etablert før noen få år seinere for å ikke gjøre koplinga til krigen for tydelig.) De diplomatiske forbindelsene mellom USA og Irak blei formelt gjenoppretta i 1984, sjøl om USA visste og FN-ansatte bekrefta at Irak brukte kjemiske våpen mot iranske tropper. (USAs utsending for å forhandle avtalene var ingen andre enn nåværende forsvarsminister Donald Rumsfeld.) I 1982 fjerna USAs utenriksdepartement Irak fra lista over "stater som støtter terrorisme", og bekjempa krefter i Kongressen som ville ha landet tilbake på lista i 1985. Viktigst var det likevel at USA i FNs sikkerhetsråd blokkerte fordømming av Iraks kjemiske angrep. USA aleine stemte mot en uttalelse i 1986 som fordømte Iraks bruk av sennepsgass mot iranske tropper, en grusomhet som det nå ser ut som om USA var direkte involvert i.
Å forsyne Irak blei storhandel. Storbritannia slo seg sammen med Frankrike og var en stor våpenkilde for Irak. Irak importerte uran fra Portugal, Frankrike og Italia, og begynte å bygge anlegg for anriking av uran med tysk hjelp. USA fikk i stand massive lån til Iraks voldsomme krigsutgifter fra amerikanske klientstater som Kuwait og Saudi-Arabia. Den amerikanske regjeringa skaffa helikoptre utstyrt for sprøyting av landbruksområder (seinere brukt under kjemiske angrep i 1988). USA lot også Dow Chemicals sende kjemikalier til bruk mot mennesker, og beordra offiserer fra flyvåpenet til å samarbeide med sine irakske motparter (fra 1986). USA godkjente videre teknologieksport som kunne gi irakske missiler økt rekkevidde (1988). I oktober 1987 og april 1988 angrep amerikanske styrker sjøl iranske skip og oljeplattformer.
På det militære området skaffa USA Irak satellittdata og informasjon om iranske militære bevegelser. USA forberedte også, som tidligere offiserer i den amerikanske militære etterretninga (DIA) nylig har avslørt til New York Times (18. august 2002), detaljert slagplanlegging for irakske styrker i denne perioden, dette mens Irak møtte offentlig fordømmelse fra resten av verden for sin gjentatte bruk av kjemiske våpen mot Iran. I følge en høytstående tjenestemann i DIA: "Dersom Irak hadde tapt, kunne det hatt katastrofale følger for Kuwait og Saudi-Arabia, og heile regionen kunne gått tapt [altså glidd ut av amerikansk kontroll - Aspects] - Det var bakgrunnen for politikken."
Ett av slaga USA bidrog til planlegginga av, var Iraks gjenerobring av den strategiske Fao-halvøya i Persiabukta i 1988. Sia Irak etter hvert gjorde omfattende bruk av sennepsgass i dette slaget, er det klart at den amerikanske slagplanen stilltiende inkluderte bruken av slike våpen. DIA-offiserer gjennomførte ei inspeksjonsreise på Fao-halvøya etter at de irakske styrkene gjenerobra denne, og rapporterte til sine overordna om Iraks utstrakte bruk av kjemiske våpen, men dette vakte ingen interesse. Oberst Walter P. Lang, som var DIA-offiser på denne tida, sier at "irakernes bruk av gass på slagmarka ikke gav grunn til dyp strategisk bekymring". Han hevda at DIA "aldri ville godkjent bruk av kjemiske våpen mot sivile, men bruken mot militære mål blei sett på som uunngåelig i Iraks kamp for å overleve". (Som vi skal se seinere, blei kjemiske våpen brukt i stor utstrekning av den irakske hæren mot kurdiske sivile, men DIA-offiserer benekter at de var "involvert i å planlegge noen av operasjonene der disse angrepa inntraff".) En annen DIA-offiser sier: "De (irakerne) blei bedre og bedre", og etter ei stund blei kjemiske våpen "integrert i angrepsplanen ved enhver større operasjon". En tidligere deltaker i programmet fortalte New York Times at folk høyt oppe i Reagans administrasjon ikke gjorde noe for å avbryte dette samarbeidet. Pentagon "var ikke så skremt av Iraks gassbruk", sa en veteran fra programmet. "Det var bare en alternativ måte å drepe folk på, om det var med ei kule eller med kjemisk gass gjorde ingen forskjell." Gjenerobringa av Fao-halvøya var et vendepunkt i konflikten, og førte Iran til forhandlingsbordet.
Ei amerikansk senatshøring i 1995 avslørte ved et uhell at under Iran-Irak-krigen hadde USA sendt Irak prøver på alle sorter bakterier Irak seinere brukte til å lage biologiske våpen. Dette blei sendt av Centers for Disease Control and Prevention [Sentrene for sjukdomskontroll og forebygging] [sic] og den amerikanske Type Culture Collection [bakteriekultursamlinga] til de samme stedene i Irak som FNs våpeninspektører seinere fastslo å høre til Iraks biologiske våpenprogram (Times of India, 2. oktober 2002).
Det er ironisk å høre USA i dag snakke om Saddam Husseins angrep på kurderne i 1988. Disse angrepa hadde full amerikansk støtte:
"Som en del av Anfal-felttoget
Hvor alvorlig USAs deltakelse i Iraks "masseødeleggelsesvåpenprogram" var, blei klart i desember 2002, da Irak leverte en 11.800 siders rapport om disse programmene til FNs sikkerhetsråd. USA insisterte på å undersøke rapporten før noen andre, til og med før våpeninspektørene, og forlangte straks at 8.000 sider skulle fjernes før de tillot at de ikke-permanente medlemmene i Sikkerhetsrådet kunne få se rapporten. Irak lot øyensynlig lista over hvilke amerikanske selskaper som blir nevnt i rapporten, tilfalle den tyske avisa Die Tageszeitung. I tillegg til amerikanske selskap var tyske firma sterkt implisert (se tillegg II til originalen av denne boka - ikke med i den norske oversettelsen). (Saddam Husseins bruk av kjemiske våpen og hans undertrykking av intern opposisjon har heile tida vært nyttig for amerikanske interesser: I perioder med allianse mellom de to landa har de godkjent og støtta en slik politikk, i perioder med spenning og krig blir den rutinemessig utnytta i propagandasammenheng.)
Det er med dette historiske bakteppet vi må forstå de strategiske og økonomiske aspektene ved USAs tilsynelatende uforståelige snuoperasjon i forhold til Irak etter 1990.
Krigen mellom Iran og Irak endte formelt i 1990, og begge landa - potensielt rike og mektige stater - hadde lidd enorme tap. "Krigen om byene" hadde hatt store befolkningssentre og industriområder, særlig oljeraffinerier, som mål. Iran, som mangla kontinuerlig tilgang på sofistikerte våpen og amerikansk hjelp slik Irak fikk, hadde klart å slå tilbake Iraks angrep ved å mobilisere store "menneskebølger" av unge frivillige, til og med tenåringsgutter. Taktikken fungerte, men prisen betalt i menneskeliv var enorm. Det var erkjennelsen av et mulig internt opprør som førte iranske ledere til å forhandle med Irak etter at de hadde tapt Fao-halvøya igjen i 1988.
Iraksk økonomi trengte også sårt gjenoppbygging. Utviklingsprogrammer hadde blitt neglisjert det siste tiåret. Oljeleiting og utbygging av oljeindustrien hadde stagnert. For å betale for krigen hadde landet ei akkumulert utenlandsgjeld på 80 milliarder dollar; mer enn halvparten av dette til Golfstatene. Iraks ledere hadde ingenting å vise fram for de forferdelige krigsomkostningene, og var desperate.
For USA, derimot, var denne katastrofen for de to landa en tilfredsstillende situasjon, som bar løfter om enda større gevinst. Det utslitte Iran var ikke lenger noen trussel mot amerikanske interesser i resten av regionen. Og, som vi skal se, den ustabile situasjonen i Irak skapte grunnlag for at USA kunne nå et viktig mål: permanent militær tilstedeværelse i Vest-Asia. Direkte kontroll over vestasiatiske oljeressurser, de rikeste og lettest utvinnbare i verden, ville tillate USA å manipulere oljetilgangen og prisene ut fra sine strategiske interesser, og dermed konsolidere global overlegenhet overfor alle framtidige utfordrere.
Verdenssituasjonen var gunstig for en slik plan. Sovjetunionen var på randen av sammenbrudd, og ville ikke kunne forhindre amerikansk innblanding i regionen. Heller ikke europeiske, japanske eller kinesiske innvendinger ville innebære alvorlige konsekvenser. Problemet var de arabiske massenes motstand mot amerikanske tropper - enda mer mot permanent tilstedeværelse.
Det som trengtes var altså et truverdig påskudd for amerikansk innblanding og kontinuerlig nærvær.
Etter det nære samarbeidet mellom USA og Irak i løpet av krigen mellom Iran og Irak, er det ikke overraskende at Saddam Hussein forventa en slags kompensasjon fra Vesten for denne krigen, og følte seg sikker på at hans krav ville få positiv respons. Ettersom krigen blei framstilt av Vesten og Golfstatene (Kuwait, De forente arabiske emiratene og Saudi-Arabia) som en defensiv aksjon mot Irans planer om å overkjøre heile regionen, forventa Saddam ikke bare at Iraks gjeld til Golfstatene skulle bli ettergitt, men at disse statene også skulle avhjelpe det desperate behovet for å gjenoppbygge Iraks økonomi.
I stedet skjedde det motsatte. USAs klientregimer, som Kuwait, Saudi-Arabia og Emiratene, økte oljeproduksjonen sin, og forlenga på den måten kollapsen i oljeprisen som hadde starta i 1986. Dette hadde ei ødeleggende virkning for det krigsherja Irak, der oljeinntekter stod for halve bruttonasjonalproduktet og det meste av statens inntekter. Dette ville også hemme gjenoppbygginga av Iraks væpna styrker.
En annen bemerkelsesverdig hendelse var Kuwaits tyveri av olje fra Rumaila-feltet. (Feltet ligger nær grensa, men i all hovedsak på iraksk side.) Dette skjedde ved skråstilt boring (boring i vinkel i stedet for rett ned). Tyveriet virka som en bevisst provokasjon, sett på bakgrunn av at Kuwait sjøl er et oljerikt land. Det er verdt å ha i minne at Irak allerede hadde en del grensetvister gående med Kuwait. Irak hadde fra tid til annen også fremma krav på heile Kuwait (note 1). I lys av dette er det vanskelig å forestille seg at det lille og lett væpna Kuwait ville ha utført ei slik provoserende handling som skrå-boring mot territoriet til et sterkt væpna Irak uten at dette var velsigna av USA.
Det kan se ut som om Saddam trudde at han kunne true Kuwait med invasjon (eller faktisk invadere) for å få et forhandlingskort og dermed oppnå sine krav - spesielt om ettergiving av lån og reduksjon i golfstatenes oljeproduksjon. Avskriften av Saddams samtale med den amerikanske ambassadøren i Bagdad, April Glaspie, bare ei uke før invasjonen av Kuwait i 1990, avslører forholdet mellom de to statene. Saddam framtrer ikke som stormannsgal, heller ikke legger han vekt på Iraks historiske og legitime krav på Kuwait. Tvert i mot understreker han sine finansielle behov. Han ber om amerikanernes forståelse ved spesielt å peke på de tjenester Irak har utført overfor USA og klientstatene i regionen:
"Beslutninga om å etablere forbindelser med USA blei tatt i 1980 i løpet av de to månedene som gikk forut for krigen mellom oss og Iran. Når krigen tok til, utsatte vi etableringa av forbindelsen for å unngå misforståelser, og i håp om at krigen snart ville være over. Men fordi krigen blei langvarig, og for å understreke det faktum at vi er et alliansefritt land [det vil si ikke en del av Sovjet-blokka], var det viktig å reetablere forbindelser med USA. Vi valgte å gjøre dette i 1984 ... Når forbindelsene var gjenetablert, hadde vi håp om bedre forståelse og bedre samarbeid. ... Vi forholdt oss til hverandre under krigen, og vi hadde avtaler på ulike nivå
Irak kom ut av krigen nedtynga av 40 milliarder i gjeld, ikke medregna hjelp gitt av de arabiske statene. Enkelte av disse mener at dette også var lån, enda om de visste - og De visste det også - at uten Irak ville de ikke ha hatt disse summene, og framtida for regionen ville ha sett heilt annerledes ut. Vi tok til å merke resultatene av reduserte oljepriser ... På et tidspunkt hadde prisen gått ned til 12 dollar per fat, og en reduksjon i Iraks beskjedne budsjett på 6 til 7 milliarder dollar er en katastrofe ...
Vi har hatt håp om at de amerikanske myndighetene snart ville ta nødvendige beslutninger om forholdet til Irak ... Men når planlagt og bevisst politikk tvinger oljeprisen ned, uten noen gode handelsmessige begrunnelser, betyr dette nok en krig mot Irak. For militær krig dreper ved at folk forblør, og økonomisk krig dreper folks menneskeverd, ved å ta fra dem muligheten for en rimelig levestandard ... Kuwait og Emiratene var i front for en slik politikk, med mål å svekke Iraks posisjon og frarøve befolkninga en høyere levestandard. Og De vet at våre forbindelser med Emiratene og Kuwait har vært gode ...
Jeg har lest de amerikanske uttalelsene om venner i dette området. Sjølsagt har enhver rett til å velge sine venner, det har vi ingenting imot. Men De vet at det var ikke dere som forsvarte disse vennene under krigen med Iran. Jeg forsikrer at dersom iranerne hadde vunnet herredømme over regionen, ville de amerikanske troppene ikke makta å stoppe dem uten bruk av atomvåpen ... Deres samfunn kan ikke akseptere ti tusen døde i ett slag. De vet at Iran var enig i våpenhvila, men ikke fordi USA hadde bomba en av oljeplattformene etter frigjøringa av Fao. Er dette Iraks belønning for rollen med å sikre stabilitet i regionen, og for å forsvare den fra en ukjent flodbølge? ...
Det er ikke rimelig å be vårt folk om å blø elver av blod i åtte år, for deretter å si til dem: "Nå må dere akseptere aggresjon fra Kuwait, fra De forente arabiske emiratene eller fra USA eller fra Israel" ... Vi regner ikke Amerika blant våre fiender. Vi setter dem der vi ønsker at våre venner skal være, og vi forsøker å være venner. Men gjentatte amerikanske utsagn i fjor gjør det tydelig at Amerika ikke oppfatter oss som venner." (New York Times International, 23. september 1990.)
Uten å kjenne til de fakta om amerikanske intensjoner som vi har omtalt tidligere, ville Glaspies svar på Saddams uttalelser være vanskelig å forstå. Samtalen fant sted samtidig som Irak hadde massive troppeoppbygninger nær grensa mot Kuwait, og mens Irak kom med erklæringer om at de anså Kuwaits handlinger som aggresjon: Det var klart for verden at Irak var på veg til å invadere. Gitt USAs seinere respons, ville man jo ha forventa, ei uke før invasjonen, at ei klar melding om at USAs respons på en slik invasjon ville bli militær intervensjon. I stedet understreka USA-ambassadøren i den mildest mulige form ("bekymring") følgende:
"... vi har ingen meninger om de arabisk-arabiske konfliktene, som for eksempel Iraks grensetvist med Kuwait. Jeg tjenestegjorde i den amerikanske ambassaden i Kuwait på slutten av 1960-tallet. Instruksjonen vi hadde den gang var at vi ikke skulle gi uttrykk for et syn på disse konfliktene, og at de ikke var knytta til Amerika. James Baker
Vi håper De kan løse disse problemene ved å bruke hensiktsmessige metoder via Klibi
Dette indikerer tydelig at mens USA ville være "bekymra" over en invasjon, ville landet samtidig holde distanse og behandle situasjonen som en sak som burde løses forhandlingsvegen mellom arabiske stater. På denne måten feiltolka Saddam fullstendig amerikanernes virkelige intensjoner. Invasjonen av Kuwait, en suveren stat med medlemskap i FN, gav USA muligheten til raskt å mobilisere Sikkerhetsrådet og skape en verdensomspennende koalisjon mot Irak. Det var avgjørende at Iraks invasjon av en annen arabisk stat skapte en situasjon der flere av de arabiske statene, som Egypt, Syria og Saudi-Arabia, kunne slutte seg til koalisjonen (note 2).
Sikkerhetsrådets resolusjon 661, som blei vedtatt i august 1990, krevde umiddelbar og betingelsesløs tilbaketrekning fra Kuwait og påla sanksjoner mot Irak. Sanksjonene blei prøvd ut bare i så lang tid som det tok USA å bygge opp tilstrekkelig med tropper i regionen og å sikre internasjonal finansiering av krigsinnsatsen. I november 1990 fikk USA gjennom i Sikkerhetsrådet resolusjon 678, som bestemmer bruk av "alle nødvendige midler" for å få slutt på okkupasjonen av Kuwait (note 3). USA kvalte alle diplomatiske anstrengelser fra Sovjetunionen, Europa og de arabiske landa, ved å insistere på betingelsesløs tilbaketrekning av Iraks styrker.
Frankrike fremma i siste liten et forslag om iraksk tilbaketrekking, forutsatt at USA samtykka i å innkalle til en internasjonal fredskonferanse for regionen. (Dette ville innbefatte diskusjon om Israels illegale okkupasjon av Vestbredden, Gaza og Golanhøydene, tema for den ikke håndheva resolusjon 242, såvel som den pågående okkupasjonen av Sør-Libanon.) Imidlertid blei også dette forhindra vedtatt av USA og Storbritannia. I desember 1990 siterte pressa treffende amerikanske tjenestemenn som sa at ei fredelig iraksk tilbaketrekking var et "skrekkscenario". (Why Another War? A Backgrounder on the Iraq Crisis, Sara Graham-Brown og Chris Toensing, Middle East Research and Information Project, 2002; heretter forkorta MERIP.)
Det kolossale omfanget av og den nådeløse taktikken i USAs angrep mot Irak i 1991, leder tanken til at krigsmålet langt på veg måtte overskride den FN-støtta oppgaven å fjerne Saddam fra Kuwait. Den militære styrken som USA, England og deres allierte stilte opp med, stod i grotesk misforhold til det irakske forsvaret. Det er opplagt at hensikten var å straffe Irak kraftig og gi en uforglemmelig lærepenge til enhver nasjon som overveier å utfordre USAs ønsker. Bombetokta fra fly under Golfkrigen var de mest barbariske sia Vietnamkrigen (note 4). I løpet av 43 krigsdager fløy USA 109.876 tokt og slapp 84.200 ton bomber (note 5). Gjennomsnittlig mengde sprengkraft per måned tilsvarte nesten den som blei brukt under andre verdenskrig. Men ødeleggelsene var langt mer effektive, på grunn av bedre teknologi og svakheter i det irakske luftvernet. ("Airpower in the Gulf War", Air and Space Power Mentoring Guide Essays II, side 72-73 (US Air Force 1999).)
Mens krigen raste, iscenesatte det amerikanske militæret omhyggelige pressebriefinger der bombetokta blei omtalt som kirurgiske angrep, utelukkende retta mot militære mål, noe som skulle være mulig på grunn av en ny generasjon presisjonsstyrte "smarte våpen". Realiteten var ganske annerledes. 93 % av ammunisjonen de allierte brukte, var ikke-styrte "dumme" bomber, sluppet primært av Vietnam-epokens B52-teppebombere. Omkring 70 % av bombene og rakettene traff ikke sine mål, men ødela rett som det var private hjem og drepte sivile. (John MacArthur, Second Front: Censorship and Propaganda in the Gulf War, 1993, side 161.) USA tok også i bruk svært ødeleggende anti-personell-våpen, inkludert fuel-air-eksplosiver (vakuum-bomber) og daisy-cutters på rundt 7.000 kg (konvensjonelle eksplosiver som kan forårsake ødeleggelser tilsvarende atomangrep; også brukt av USA i Afghanistan). De brukte i tillegg ei napalmbombe [petroleum-based incendiary napalm], som blei brukt til å antenne forskansa irakske soldater. Videre 61.000 klasebomber, og fra disse har det spredd seg 20 millioner småbomber som forsetter å drepe irakere den dag i dag. ("US urged to ban cluster bombs", Boston Globe, 18. desember 2002.)
Det er lett å skjønne at slik krigføring måtte resultere i et stort antall sivile ofre. I et velkjent tilfelle blei så mange som 400 menn, kvinner og barn drept i én eksplosjon. Det skjedde med åpenbar likegyldighet for Genevekonvensjonen. USA skjøt mot et sivilt tilfluktsrom i Ameriyya-distriktet i Vest-Bagdad. Tusen døde på liknende vis som resultat av angrep på dagtid mot tungt befolka boligområder og i forretningsdistrikt utover heile landet. (Needless Deaths in the Gulf War: Civilian Casualties During the Air Campaign and Violations of the Laws of War, Human Rights Watch 1991.) Ifølge et FN-overslag, døde så mange som 15.000 sivile som direkte følge av allierte bomber. (Collateral Damage: The health and environmental costs of war on Iraq, Medact Report, november 2002. Disse forsiktige beregningene inkluderer ikke de hundretusener drept indirekte som følge av bevisst bombing av strategiske mål som vannforsyningsanlegg og annen sivil infrastruktur. Pålitelige tall på døde og såra vil aldri bli kjent, ettersom begge sider hadde grunner for å skjule de faktiske talla.)
Samtidig blei mellom 100.000 og 200.000 irakske soldater drept, bokstavelig talt i et hensiktsløst masseslakt. (Collateral Damage, "Washington Whispers", US News & World Report, 1. april 1991.) Størst tap gav nok den amerikanske teppebombinga av irakske stillinger nær den iraksk-kuwaitiske grensa, der titusener av sultne, dårlig utstyrte vernepliktige var hjelpeløst fanga i skyttergraver. De fleste var desperate etter å overgi seg da bakkekrigen begynte, men framrykkende allierte styrker hadde lite bruk for fanger. Tusener blei levende begravd da tanks utstyrt med ploger og bulldosere dundra gjennom forsvarsverk bygd av jord og rulla over beskyttelsesgroper. (Patrick Sloyan, "Buried Alive", Newsday, 12. september 1991.) Andre blei hensynsløst drept da de prøvde å overgi seg eller flykte. "Det er som når noen slår på lyset på kjøkkenet om natta og kakerlakkene begynner å myldre. Vi fikk dem til slutt ut i åpent lende der vi kunne drepe dem," bemerka Dick "Snake" ["Slangen"] White, oberst i flyvåpenet. (Newsday-reportasje, sitert i Douglas Kellner, The Persian Gulf TV War, 1992.)
Ifølge John Balzar fra Los Angeles Times viser infrarøde filmer av det amerikanske angrepet noe som likner "sauer som jages ut fra ei innhegning - fortumla og forskrekka irakske soldater, brått jagd ut av søvnen og på flukt fra sine bunkere under et helvete av ildgiving. De blei meia ned en for en av angripere som de verken kunne se eller forstå. Noen blei bokstavelig talt sprengt i småbiter av eksploderende 30-millimeters granater." (Sitert i William Boot, "What We Saw; What We Learned", Columbia Journalism Review, mai/juni 1991.)
Ettersom motstand var nytteløst og det kunne være livsfarlig å overgi seg, deserterte irakske soldater så snart de fikk en mulighet. 26. februar innså Saddam det uunngåelige og gav sine tropper ordre om å trekke seg ut av Kuwait. De overlevende soldatene kapra første og beste kjøretøy og flykta hjemover.
Sjøl om de allerede hadde vunnet en overveldende seier, satte amerikanske og britiske styrker i gang et nådeløst angrep på de forsvarsløse irakske troppene som var på retrett. Massakren som fulgte og som omgående blei døpt til "the turkey shoot" [kalkunjakta] av de amerikanske soldatene, fant sted langs 100 kilometer motorveg mellom Kuwait og Basra. Der avskar amerikanske fly de lange konvoiene i begge ender og fortsatte med heftig beskyting og brannbomber mot kjøretøy som satt i fella. Tusener, deriblant et ukjent antall sivile flyktninger, blei sprengt i stykker eller brent i hjel. "Det var som å skyte fisk i ei tønne," sa en amerikanske pilot. (Joyce Chediaks forklaring til Commission of Inquiry for the International War Crimes Tribunal [Undersøkelseskommisjonen til Det internasjonale krigsforbrytertribunalet] 11. mai 1991, Time, 18. mars 1991.)
Bombinga av Irak begynte 16. januar 1991. Den amerikansk-leda koalisjonen var langt unna å begrense seg til å kaste Irak ut av Kuwait, eller bare angripe militære mål. Bombekampanjen ødela systematisk Iraks sivile infrastruktur, herunder strømproduksjon, kommunikasjon og vann- og sanitærinstallasjoner. Bombinga av Irak pågikk i over en måned uten at det blei gjort noe forsøk på å sende inn tropper som kunne iverksette det som var den uttrykte hensikten med "Operation Desert Storm", nemlig å kaste de irakske troppene ut av Kuwait.
Ut fra etterretningsdokumenter som nå nedgraderes, er det åpenbart at USA var fullt klar over konsekvensene av en slik bombekampanje. "Iraq Water Treatment Vulnerabilities" [Sårbarhet i Iraks vannrensesystem], en rapport datert 22. januar 1991 (ei uke etter at krigen starta), gir grunnen til angrepet på Iraks vannrensningsanlegg: "Irak er avhengig av å importere spesialutstyr og visse kjemikalier for å rense vannet sitt ... Ettersom Irak mangler hjemlige leverandører av både reservedeler og kjemikalier, vil landet fortsette forsøka på å omgå FN-sanksjonene for å importere disse livsviktige varene. Om de ikke makter å sikre seg forsyninger, vil det føre til mangel på reint drikkevann for store deler av befolkninga. Dette kan igjen føre til økt antall sjukdomstilfeller eller til og med epidemier." Dokumentet bemerker at klor var omfatta av importforbudet og at "de siste rapportene tyder på at klorforsyningene er på et kritisk lavt nivå". Man kunne allerede registrere "svekka evne til å rense vann". Det var likevel ikke fare for "brå stans", og det ville antakelig ta seks måneder eller mer før systemet hadde "brutt fullstendig sammen".
US Defence Intelligence Agency, den militære etterretninga, skreiv enda mer eksplisitt en måned seinere at "forholda er nå gunstige for utbrudd av smittsomme sjukdommer, særlig i større byområder som omfattes av koalisjonens bombing ... De nåværende allmenne helseproblemene kan tilskrives redusert tilgang på vanlige forebyggende medisiner, manglende renovasjon, svekka vannrensing og -forsyning, strømmangel og nedsatt evne til å kontrollere sjukdomsutbrudd. Alle byområder i Irak som har fått skader på infrastrukturen, vil ha liknende problemer." (S. Muralidharan, Frontline, 12. oktober 2001; Thomas J. Nagy, "The Secret Behind the Sanctions", The Progressive, september 2001.)
I Sør-Irak avfyrte USA mer enn en million runder (over 340 ton i alt) ammunisjon med radioaktivt uran i spissen. Dette førte seinere til kraftig økning i helseproblemer som kreft og deformiteter. Til tross for at USA ikke erkjenner noen sammenheng mellom bruken av ammunisjon med utarma uran (UA) og slike helseplager, har europeiske regjeringer som har undersøkt klager fra sine veteraner fra Nato-angrepet på Jugoslavia, bekrefta utbredt stråleforurensning i Kosovo som resultat av at UA-ammunisjon blei brukt der.
Under konflikten valgte USA å ikke gå mot Bagdad, men beslutta i stedet å stanse i utkanten av Basra og Nassiriya. Åpenbart håpa USA på at nederlaget vil føre til et kupp der Saddam blei erstatta med en pro-amerikansk leder fra den samme herskereliten. (Dersom et slikt regime skulle være stabilt, ville det forutsette bevaring av Saddams militære elitestyrker, Republikanergarden, som ved krigens slutt var samla i forsvarsstillinger utafor Bagdad.) USA var usikker på hvilke andre politiske krefter som kunne utløses ved et alternativt scenario. For eksempel var USA redd for at Sør-Irak, med overveiende sjia-muslimsk befolkning, ville komme under iransk innflytelse om det rev seg løs. Formell uavhengighet for de kurdiske områdene i Nord-Irak ville destabilisere den nordlige naboen Tyrkia, som er en viktig klientstat for USA og som brutalt undertrykker krav om uavhengighet fra si store kurdiske befolkning.
Mens George Bush senior, som den gang var president, antente et opprør i Sør-Irak med appeller til folket om å "ta sakene i egne hender", forblei de massive amerikanske okkupasjonsstyrkene, som fortsatt var stasjonert i området, passive tilskuere til undertrykkinga av opprøret da det kom. I nord hindra Tyrkia de kurdiske opprørerne i å komme inn, da irakske styrker jaga dem mot grensa.
Den amerikanske medvirkninga i disse to hendelsene var slik at USA på kynisk vis kunne manipulere forløpa for å rettferdiggjøre ei permanent krenking av Iraks suverenitet. Resolusjon 688 fra FNs sikkerhetsråd i april 1991 krevde at Irak "slutta med undertrykking" av sine minoriteter, men inneholdt ikke noe krav om at det skulle brukes militærmakt for å sette resolusjonen ut i live. Likevel brukte USA og Storbritannia resolusjon 688 for å rettferdiggjøre at de tvangsinnførte det de kalte "flyforbudssoner". Disse innebærer at irakske fly ikke kan fly over nordre og søndre del av landet (nord for den 36. breddegrad, og sør for den 32.). Disse sonene blir opprettholdt ved hjelp av amerikanske og britiske patruljer og ved nesten daglige bombetokt. Etter at FNs våpeninspektører blei trukket ut i 1998, økte den gjennomsnittlige mengden bomber sluppet dramatisk, fra 0,025 ton til fem ton i måneden. Amerikanske og britiske fly kunne nå angripe en hvilken som helst del av det USA anså som det irakske luftforsvarssystemet (MERIP, side 6). Amerikanske og britiske kampfly gjennomførte 280.000 tokt mellom 1991 og 2000. FN-tjenestemenn har dokumentert at denne bombinga rutinemessig ramma sivile og viktig sivil infrastruktur, så vel som husdyr. (Anthony Arnove, "Iraq Under Siege: Ten Years On", Monthly Review, desember 2000.)
Etter krigen har Irak vært underlagt et omfattende sanksjonsregime vedtatt av FN i 1990. Disse sanksjonene skulle vare inntil Irak oppfylte Sikkerhetsrådets resolusjon 687 - fjerning av landets programmer for utvikling av kjemiske våpen, biologiske våpen og atomvåpen, uskadeliggjøring av langdistanseraketter, innføring av et system med inspektører for å overvåke at sanksjonene blir etterlevd, aksept for ei FN-bestemt grense mellom Irak og Kuwait, betaling av krigserstatning, tilbakeføring av kuwaitisk eiendom og hjemsending av krigsfanger. Ettersom det med nødvendighet måtte bli en langvarig og kontroversiell prosess å kontrollere at dette blei overholdt, kunne sanksjonene forlenges på ubestemt tid. Resultatet er blitt katastrofalt - den største katastrofen i dette tiåret av store økonomiske katastrofer verden over. Tynga av sanksjonene hadde den irakske økonomien i 1993 krympa til en femdel av størrelsen den hadde i 1979, og fortsatte å krympe i 1994. Månedsrasjonene varte bare i 10-15 dager (MERIP, side 7).
Til tross for at boikotten ikke omfatta "humanitære varer", hadde boikottprogrammet ingen klar definisjon av slike varer, som derfor måtte klareres av FNs sanksjonskomite. På et seinere tidspunkt fremma USA og Storbritannia sikkerhetsrådsresolusjon 986, for å imøtegå økende kritikk mot sanksjonene og for å komme franske og russiske motforslag i forkjøpet. Denne resolusjonen innebar at inntektene fra Iraks oljesalg skulle gå til en FN-kontrollert konto, og at Irak kunne bestille humanitære varer. Bestillingene måtte da granskes av Sikkerhetsrådet.
USA prøvde å begrense definisjonen av "humanitære varer" til bare å gjelde mat og medisiner, og slik hindre import av varer som trengtes for å gjenopprette vannforsyning, sanitæranlegg, strømforsyning og til og med utstyr og anlegg til helsevesenet. Blant de varene USA la ned veto mot import av, med den begrunnelse at de kunne ha en militær funksjon, var kjemikalier, laboratorieutstyr, generatorer, kommunikasjonsutstyr, ambulanser (under påskudd av at de inneholder kommunikasjonsutstyr), klorrenseanlegg, og til og med blyanter (med det påskudd at de inneholder grafitt, som kan brukes militært) (Arnove, side 17). Bare i begynnelsen av 2002 holdt USA og Storbritannia tilbake varer til en verdi av 5,3 milliarder amerikanske dollar (MERIP, side 8). Enda viser ikke dette den fulle virkninga av sanksjonene, ettersom det at en vare holdes tilbake ofte gjør andre importere deler ubrukelige.
London-tidsskriftet The Economist, som er en sterk støttespiller for amerikansk politikk mot Irak, beskriver forholda i det beleira landet slik i 2000:
"Sanksjonene påvirker livet til alle irakere hvert eneste øyeblikk heile dagen. I Basra, Iraks nest største by, går strømmen av og på og er heilt uforutsigbar de timene den er tilgjengelig ... Røyk fra bensindrevne aggregater og kjøretøyer henger over byen som en tett sky. Vannet i springen gir diare, de færreste har råd til vann på flaske. Ettersom kloakken har brutt sammen, har stinkende møkk trengt opp til overflata og danner pøler over heile byen. Kombinert med forurensning lenger opp i elva har denne kloakken drept mesteparten av fisken i Shatt al-Arab-elva og gjort resten uspiselig. Regjeringa kan ikke lenger sprøyte mot papatasi- og malariamygg. Dermed har det blitt mye mer insekter og mer av de sjukdommene som de bærer med seg.
Mesteparten av det tidligere så velutbygde tilbudet av offentlige tjenester er blitt borte. De arkeologiske institusjonene har begynt å begrave ruiner som man tidligere så omhyggelig gravde opp, fordi de mangler nødvendige kjemikalier til å bevare dem. Det offentlig drevne vannings- og dreneringsnettet har brutt sammen. Tilbake ligger mye av Iraks beste jordbruksland enten for tørt eller for salt til å dyrke. Sauer og kveg som ikke lenger blir beskytta av regjeringas vaksinasjonsprogrammer, har i hundretusentall bukka under for pest og sjukdommer. Mange av lærerne i de statlige skolene gidder ikke å møte opp på jobb lenger. Og de som gidder, må undervise apatiske, underernærte barn, ofte uten tilgang til bøker, pulter - eller tavler." (8. april 2000, sitert i Arnove, side 23.)
I de første tre åra med olje-for-mat-programmet var taket som blei satt av FN, så lavt som 170 amerikanske dollar per iraker per år. Fra denne beskjedne summen blei det i tillegg trukket 51 dollar til FNs kompensasjonskommisjon. Et hvilket som helst land, organisasjon eller person som kunne påberope seg å ha lidd overlast som følge av Iraks angrep på Kuwait, kunne henvende seg til denne kommisjonen for å få kompensasjon. (Av den resterende summen blir en uforholdsmessig stor andel etter amerikansk instruks sendt til det kurdiske nord - med 13 prosent av befolkninga får de 20 prosent av midlene - fordi dette området ikke lenger styres av Bagdad. Den kyniske baktanken er å vise fram forbedra forhold i dette favoriserte området som bevis på at det ikke er sanksjonene, men Saddam, som er ansvarlig for de irakske lidelsene.) Seinere fjerna FN taket på Iraks oljeinntekter, men hindra rehabiliteringa av den irakske oljeindustrien, slik at effekten blei den samme som om taket var blitt opprettholdt.
I 1998 gjennomførte FN en nasjonal undersøkelse av helse og ernæring. Den viste at dødeligheten blant barn under fem år i Sentral- og Sør-Irak var blitt fordobla i forhold til tiåret før. Dette innebærer over 500.000 flere døde barn fram til 1998. Fortsatt dør det 5.000 flere barn enn normalt hver måned. Unicef anslo i 2002 at 70 prosent av barna som døde i Irak, døde av diare og akutte luftvegsinfeksjoner. Dette er, som amerikansk etterretning forutså med stor nøyaktighet i 1991, et resultat av at vannforsyninga, kloakksystemet og strømforsyninga har brutt sammen. Voksne har også bukka under, særlig eldre og andre utsatte grupper. En Unicef-rapport fra 1997 anslo det samla tallet på døde for alle aldersgrupper til 1,2 millioner.
Bevisa på virkninga av sanksjonene kom fra de mest autoritative av kilder. FNs humanitære koordinator i Irak fra 1997 til 1998, Denis Halliday, sa opp i protest mot måten sanksjonene blei gjennomført på. Han kalte det bevisst "folkemord". Hans etterfølger Hans von Sponeck sa opp i 2000 med samme begrunnelse. Jutta Burghardt, direktør for FNs matvareprograms virksomhet i Irak, sa også opp, og uttalte: "Jeg støtter fullt ut det Hans von Sponeck har sagt."
Det er ingen tvil om at folkemord var en bevisst amerikansk politikk. 12. mai 1996 blei utenriksminister Madeleine Albright spurt av Lesley Stahl fra tv-kanalen CBS: "Vi har hørt at en halv million barn har dødd. Dette er jo mer enn de som døde i Hiroshima. Synes du at det er verdt prisen?" Albright svarte: "Jeg synes dette er et veldig vanskelig valg, men prisen, vi synes det er verdt prisen."
1. Med samtykke av sin daværende hersker blei Kuwait i 1871 en del av Basra-provinsen, under det ottomanske riket. Men det blei gjort om til et eget protektorat av britene da de okkuperte Irak etter første verdenskrig. Da britene gav Irak "uavhengighet" i 1932, inkluderte de ikke Kuwait i territoriet. Det var først i 1961 at de trakk seg tilbake fra den oljerike og strategisk plasserte Kuwait-lomma. Irak er dermed ramma inn på den ene sida av Iran og den andre av Kuwait, og tilgangen til havet er liten og sårbar. [Tilbake]
2. USA brukte falske satellittfotografier for å overbevise saudiene om at irakske tropper var samla ved den saudiske grensa og forberedte et angrep mot dem også. Dette hjalp til med å overvinne saudiske bekymringer mot å stasjonere ikke-muslimske tropper i landet hvor Mekka og Medina ligger. [Tilbake]
3. USA sikra at resolusjon 678 blei vedtatt gjennom en særdeles hensynsløs bestikkelses- og trusselkampanje. Samtlige fattige land i Sikkerhetsrådet, inkludert Zaire, Etiopia og Colombia, blei tilbudt lavprisolje og gjenopptakelse av militærhjelp som var blitt stoppa på grunn av brudd på menneskerettighetene. Etter at Jemen avga en av to stemmer mot resolusjonen (den andre var Cubas), fanga en åpen mikrofon den amerikanske ambassadøren idet han sa til representanten fra Jemen: "Det var den dyreste stemmen du noen gang har avgitt." Tre dager seinere stoppa USA heile sitt hjelpebudsjett til landet, på 70 millioner amerikanske dollar. Phyllis Bennis, Before and After: U.S. Foreign Policy and the September 11th Crisis (2002). [Tilbake]
4. Jacob Levich har bidratt med oversikten over av de amerikanske massakrene under krigen i 1991. [Tilbake]
5. 24. januar, bare ei uke etter at luftangrepet begynte, erklærte general Colin Powell at USA hadde oppnådd "herredømme i lufta". Det defineres vanligvis som "den grad av kontroll i lufta som tillater at vennligsinna luft-, land- og sjøstridskrefter kan operere i et bestemt tidsrom og i et bestemt område uten å bli hindra av innblanding fra fiendtlige krefter". Han erklærte også at Iraks atomvåpenprogram var blitt ødelagt. (Dan Balz og Rick Atkinson, "Powell Vows to Isolate Iraqi Army and "Kill it"", Washington Post, 24. januar 1991.) Likevel fortsatte bombetokta i fem uker til. Motivet kunne bare være avstraffing. [Tilbake]
Det kan ikke lenger være noen tvil om at Unscom, FNs våpeninspektører, blei gjort til et redskap for USAs opplegg med å ta over Irak. Ikke bare koordinerte Unscom nøye med de amerikanske og israelske etterretningstjenestene om hvilke steder de skulle inspisere, men agenter fra disse tjenestene var med i inspeksjonsgruppene. Scott Ritter, tidligere våpeninspektør for FN, skriver:
"Jeg husker fra mi tid som sjefinspektør i Irak de dusinvis av ekstremt dyktige "raketteksperter" og "logistikkspesialister" som deltok i mine og andres inspeksjonsgrupper. De var rekruttert fra amerikanske styrker som Delta Force og paramilitære CIA-styrker som Special Activities Staff (som begge har en rolle i den pågående konflikten i Afghanistan), og hadde en legitim rolle å spille i det vanskelige katt-og-mus-spillet det var å avvæpne Irak. Det hadde også gruppene av britiske radiolytteoperatører som jeg leda i Irak fra 1996 til 1998 (disse avlytta samtaler innen Husseins innerste sirkel), og de forskjellige andre etterretningsspesialistene som deltok i inspeksjonene. Tilstedeværelsen av slikt personell i inspeksjonsgruppene blei, og blir, sett på av de irakske myndighetene som en uakseptabel risiko for landets sikkerhet. Så tidlig som i 1992 så irakerne på de gruppene jeg leda inne i Irak som en trussel mot presidentens sikkerhet." (19. juni 2002, Los Angeles Times.)
Rolf Ekeus, som leda våpeninspeksjonsoppdraget fra 1991 til 1997, avslørte nylig i et intervju med svensk radio at han visste hva som skjedde: "Det er ikke tvil om at amerikanerne ønska å påvirke inspeksjonene til å fremme egne grunnleggende interesser." Presset fra USA inkluderte forsøk på å "skape kriser i forholdet til Irak, som til en viss grad var knytta til den generelle politiske situasjonen - internasjonalt, men kanskje også lokalt ... Det var ambisjoner om å skape ei krise ved å presse fram, skal vi si, åpne provokasjoner, for eksempel ved å inspisere Forsvarsdepartementet, noe som i det minste fra Iraks side må ha blitt sett på som provokatorisk." Han sa USA ønska informasjon om hvordan Iraks sikkerhetsstyrker var organisert og hvordan den konvensjonelle militære kapasiteten var. Og han sa han var "klar over" at USA søkte informasjon om hvor president Saddam Hussein skjulte seg, "noe som kunne være av interesse om en ville angripe ham personlig". (Reuters, 30. juli 2002.)
I 1997 rapporterte Ekeus til Sikkerhetsrådet at 93 % av Iraks kapasitet med hensyn til større våpen hadde blitt ødelagt. Unscom og Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) garanterte at Iraks kjernefysiske materiale var borte, og at det meste av landets langtrekkende våpensystemer var ødelagt. (IAEA-inspektørene har fortsatt å reise til Irak og rapporterer at reglene fortsatt følges fullt ut.) I 1999 skrev et spesialpanel for Sikkerhetsrådet at Iraks sentrale fabrikk for biologiske våpen (hvor materialet som tidligere nevnt, var levert av USA) hadde "blitt ødelagt og uskadeliggjort". Det begynte å bygge seg opp press - særlig fra Russland og Frankrike - av grunner vi skal komme tilbake til - for ei gradvis oppheving av sanksjonene, eller i det minste for å klarlegge hva slags handlinger fra Iraks side som skulle kunne føre til ei oppheving.
Om Irak skulle oppfylle resolusjon 687, så blei det av USA sett på som en trussel mot planen om å fjerne siste rest av Iraks sjølstendighet. Ekeus blei i 1997 bytta ut med australieren Richard Butler. Han fikk posten utelukkende ved hjelp av amerikansk støtte, og han tok lite hensyn til de andre medlemmene av Sikkerhetsrådet. Etter en serie med konfrontasjonsfulle forsøk på å inspisere steder som Forsvarsdepartementet og presidentpalassene, klaga Butler på at irakerne ikke samarbeidde, og både i november og desember 1998 trakk han tilbake inspektørene, den andre gangen uten en gang å bry seg om å ta det opp med Sikkerhetsrådet - bare med USA. Dette var under forberedelsene til Operasjon Desert Fox [Ørkenrev] - massiv bombing fra USA og Storbritannia over heile det sørlige og sentrale Irak fra 16. til 19. desember 1998. Betegnende nok tok ikke USA og Storbritannia seg bryet med å konsultere Sikkerhetsrådet før de gjennomførte denne bombeaksjonen.
I tillegg til de forferdelige menneskelige omkostningene er det viktig å huske på et anna aspekt ved det at USA drar sanksjonene ut, heilt inntil til de velger å invadere: Så lenge sanksjonene opprettholdes, kan ikke utlendinger investere i Irak, og noen oljeindustri kan heller ikke gjenopprettes. Sanksjonene er derfor et viktig instrument for USA for å forhindre at andre imperialistiske land får fotfeste i Irak - tilsvarende det som skjedde i en tidligere fase av Iraks historie.
Iraks oljeressurser er enorme, bare Saudi-Arabias er større, og de er like billige å utvinne. Landets 115 milliarder fat med påviste oljereserver matches av en kanskje like stor mengde som ennå ikke er kartlagt. "Ettersom det ikke er foretatt geologiske undersøkelser i Irak sia 1970-tallet, trur eksperter at de påviste reservene ligger godt under landets virkelige oljerikdommer. De kan være på så mye som 250 milliarder fat. Tre tiår med politisk ustabilitet og krig har hindra Irak i å utvikle 55 av sine 70 påviste oljefelt. Åtte av disse felta kan skjule mer enn en milliard fat hver med "lettvint olje", som ligger nær overflata og er billig å utvinne." (MERIP, side 15.) "Det finnes ikke noe liknende noe anna sted i verden," sier Gerald Butt, redaktør i Golf-redaksjonen til Middle East Economic Survey. "Dette er den store gevinsten." ("West sees glittering prizes ahead in giant oilfields", Micheal Theodoulou og Roland Watson, The Times, 11. juli 2002.)
Iraks førkrigsproduksjon var på 3 millioner fat om dagen, og den nåværende produksjonskapasiteten er satt til 2,8 millioner fat per dag. I virkeligheten er det vanskelig å nå dette nivået på grunn av nedslitt utstyr. For tiden eksporterer de under en million fat per dag. Det er anslått at med tilstrekkelige investeringer kan Iraks produksjon komme opp i 7 til 8 millioner fat om dagen innen 5 år. Dette kan sammenliknes med Saudi-Arabias nåværende produksjon på 7,1 millioner fat om dagen, nær 10 % av verdens forbruk.
Denne økninga av Iraks produksjon er umulig så lenge sanksjonene opprettholdes. FN advarte i 2000 om et "alvorlig sammenbrudd" i Iraks oljeindustri dersom det ikke skaffes til veie reservedeler og utstyr. USA sa at eventuelle ekstra penger bare skulle brukes til "kortvarige forbedringer i Iraks oljeindustri og ikke til å gjøre langsiktige reparasjoner". USAs energidepartement sa: "Tidlig i januar 2002 uttrykte Benon Sevan, leder for FNs Irak-program, "alvorlig bekymring" for antallet "tilbakeholdte" kontrakter på utvikling av oljefelt, og slo fast at heile programmet stod i fare for å bli lamma. I følge Sevan var antallet kontrakter lagt på is nesten 2.000, med en verdi av rundt 5 milliarder dollar, og 80 % av dette blei "holdt igjen" av USA." (Sitert i "The word from the CIA: It's the oil, stupid", The Age, 23. september 2002.)
Når det gjelder USAs oljeinteresser er imidlertid sanksjonene et tveegga sverd: På den ene sida holder de den internasjonale konkurransen midlertidig tilbake, på den andre hindrer de utnytting av oljereserver med en anslått verdi på flere tusen milliarder dollar. Krigen mot Saddam Hussein er blant anna ment å løse denne motsigelsen.
I juni 2001 foreslo Frankrike og Russland for Sikkerhetsrådet å heve restriksjonene på utenlandske investeringer i Iraks oljeindustri (note 1). Som en kunne forvente, stoppa USA og Storbritannia forslaget. Amerikanske selskap er forhindra av amerikansk lov fra å investere i Irak, så selskap fra andre land har sikra seg alle kontraktene for utvikling av irakske felt. Avisa The Wall Street Journal (19. september 2002) har satt sammen følgende informasjon fra kilder innafor oljeindustrien:
| Selskap som innleda avtaler med Irak i 1990-åra, og reservene i felta de vil bore i om sanksjonene oppheves | ||
|---|---|---|
| Selskap | Land | Reserve (milliarder fat) |
| Elf Aquitaine* | Frankrike | 9-20 |
| Lukoil, Zarubezneft, Mashinoimport | Russland | 7,5-15 |
| Total SA* | Frankrike | 3,5-7 |
| China National Petroleum | Kina | Under 2 |
| ENI/Agip | Italia | Under 2 |
| * Disse er nå del av TotalFinaElf | ||
Lukoils kontrakt på boring i Vest-Qurna-feltet er verdsatt til 20 milliarder dollar, og konsesjonen til Zarubezneft på å utvikle bin Umar-feltet anslås til oppmot 90 milliarder. Den totale verdien på de utenlandske kontraktene i Irak kan være 1.100 milliarder dollar i følge Det internasjonale energibyråets World Energy Outlook (The Observer, 6. oktober 2002).
Et av de viktigste måla for USAs invasjon i Irak, er å annullere disse avtalene. "Det mi regjering er bekymra over, er at de konsesjonene som Bagdad og tallrike selskap er blitt enige om, skal bli trukket tilbake. Og at selskaper fra USA skal komme inn og ta størsteparten av disse eksisterende kontraktene ... Ja, om du kan si det på den måten - at Washington grafser til seg olja," sa en russisk tjenestemann ved FN til Observer i oktober.
Frankrike frykter også at de skal "lide økonomisk for USAs oljeambisjoner når krigen slutter". Men de kan likevel komme til å støtte krigen: "Kilder i regjeringa sier at de frykter - på tross av de eksisterende konsesjonene - at Frankrike kan bli holdt utafor delinga av byttet dersom de ikke støtter krigen og viser et betydelig militært nærvær. Om det blir krig, er Frankrike bestemt på å få en viktigere rolle i kampene nå enn i Golfkrigen i 1991, da de franske styrkenes hovedoppgave var å holde lettforsvarte områder. Det har vært forhandlinger mellom det statseide TotalFinaElf og USA om omfordeling av oljeregioner mellom de største oljeselskapene i verden." (Samme kilde.)
Ønsket om å "grafse til seg olja" blei fremma eksplisitt av tidligere CIA-direktør R. James Woolsey i et intervju med Washington Post: "Frankrike og Russland har oljeselskap og interesser i Irak. De bør bli fortalt at om de hjelper til med å få ei anstendig regjering i Irak, så vil vi gjøre vårt beste for å sikre at den nye regjeringa og amerikanske selskap samarbeider nært med dem." Men han la til: "Dersom de stiller seg på Saddams side, blir det vanskelig, om ikke umulig, å overbevise den nye irakske regjeringa om å samarbeide med dem." ("In Iraqi War Scenario, Oil Is the Key Issue; US Drillers Eye Huge Petroleum Pool", Dan Morgan and David B. Ottoway, Washington Post, 15. september 2002.)
Ahmed Chalabi er leder for "Iraqi National Congress", som har kontor i London og får taktisk (og sannsynligvis midlertidig) støtte fra Bush-regjeringa, men som omtrent ikke har oppslutning i Irak. Chalabi møtte ledere for tre amerikanske multinasjonale selskap i Washington i oktober for å forhandle om fordelinga av Iraks oljereserver etter USAs invasjon. Han sa til Washington Post: "Amerikanske selskaper vil få en stor andel av Iraks olje." Han støtta dannelsen av et USA-leda konsortium for å utvikle irakske felt. Så sterk er den amerikanske dominansen at til og med Lord Browne, leder av BP (tidligere kjent som British Petroleum), advarte om at "britiske oljeselskap har blitt skvisa ut av etterkrigs-Irak lenge før det første skuddet er avfyrt i en USA-leda bakkeinvasjon." (The Observer, 3. november 2002.) (note 2)
Gitt denne tankegangen er det knapt overraskende at Bush og regjeringa hans planla invasjonen av Irak til og med før han blei innsatt i stillinga i januar 2001. Planen blei lagt av ei høyreorientert forskningsgruppe på oppdrag fra Dick Cheney (nå visepresident), Donald Rumsfeld (forsvarsminister), Paul Wolfowitz (viseforsvarsminister), Jeb Bush (presidentens yngre bror) og Lewis Libby (Cheneys stabssjef). Som Neil Mackay skriver (Sunday Herald, 15. september 2002), viser planen at Bush-regjeringa var fast bestemt på å ta militær kontroll over Golf-området uansett om Saddam Hussein satt med makta eller ikke:
"USA har i flere tiår prøvd å spille en mer permanent rolle når det gjelder regional sikkerhet i Golfen. Sjøl om den uløste konflikten med Irak kan rettferdiggjøre dette reint umiddelbart, er behovet for et betydelig nærvær av amerikanske styrker ei mer omfattende sak enn spørsmålet om regimet til Saddam Hussein." (Vår utheving.)
En annen rapport, lagd i april 2001 for Cheney av et institutt leda av James Baker (utenriksminister under George Bush senior), uttrykte på liknende vis: "Irak har fortsatt en destabiliserende innflytelse ... (på) strømmen av olje til det internasjonale markedet fra Midtøsten. Saddam Hussein har også vist vilje til å bruke oljevåpenet og til å bruke sitt eget eksportprogram for å manipulere oljemarkedene." Rapporten klager over at Irak "skrur (olje-) kranene på og av etter som de har følt de har strategisk interesse av det". Og den legger til at det er en "mulighet for at Saddam Hussein kan ta iraksk olje ut av markedet for en lengre periode" for å ødelegge prisene. Rapporten anbefaler derfor at "USA øyeblikkelig går gjennom sin politikk i forhold til Irak på ny, inkludert områdene militær, energi, økonomi og politikk /diplomati." Rapporten var et viktig innspill til den nasjonale energiplanen (Cheney-rapporten), formulert av den amerikanske visepresidenten og offentliggjort av Det hvite hus tidlig i mai. Den oppfordrer til drastisk økning i USAs engasjement i regioner som Persiabukta, for å sikre framtidas oljeforsyninger.
Få timer etter angrepa 11. september, uten noen beviser som pekte i retning av at Irak skulle være involvert i angrepa, beordra USAs forsvarsminister Rumsfeld de militære til å begynne å legge planer for et angrep. Notater fra møtet siterer Rumsfeld på at han ønska "best mulig informasjon raskt. Vurder om denne er god nok til å slå mot SH (som betyr Saddam Hussein) samtidig. Ikke bare UBL (initialene som blei brukt for å identifisere Osama [Usama] bin Laden)". Notatene siterer Rumsfeld: "Gå massivt. Fei opp alt. Både ting som hører sammen og ikke."
På begynnelsen av det tjueførste århundret gjentar historia fra første halvdel av det tjuende århundret seg: Imperialistisk invasjon og okkupasjon for å grafse til seg ressursene i området. Rivalisering mellom forskjellige imperialistmakter som kjemper om å håve inn gevinsten.
Samtidig bør vi ikke glemme en annen lærdom fra iraksk historie: Den anti-imperialistiske kampen til de irakske massene. Til og med den mest fordomsfulle vestlige korrespondent som rapporterer fra Bagdad, har blitt slått av hvordan Saddam Hussein, for det irakske folket, er blitt et symbol på deres motstand mot amerikansk imperialisme. Ja, han har blitt et symbol på slik motstand for heile det arbiske folket.
Tida for invasjonen nærmer seg. Når vi skriver dette, 28. desember 2002, har den irakske regjeringa uttalt til en solidaritetskonferanse i Bagdad at "den som angriper vårt land vil tape. Vi vil kjempe fra landsby til landsby, fra by til by og fra gate til gate i hver by ... Iraks olje, nasjonalisert av presidenten ... fra hendene til britene og amerikanerne i 1972 ... vil forbli i hendene på dette folket og denne ledelsen."
Iraks militærapparat er kanskje ikke i stand til å yte langvarig motstand mot stormløpet. Men det irakske folket har ikke bøyd seg for amerikanske diktat gjennom de siste mer enn elleve års lidelser. De vil ikke ydmykt overgi seg for den nært forestående amerikansk-leda militærokkupasjonen av landet sitt. Og det faktum aleine innebærer alvorlige konsekvenser for de langsiktige planene til amerikansk imperialisme.
1. Disse to landa og Kina har allerede blitt handelsmessig favorisert av Bagdad, og har fått 5,48 milliarder dollar av de 18,29 milliarder i kontrakter som er godkjent av FN. - MERIP, side 9. [Tilbake]
2. Dersom Storbritannia til tross for dette er med på invasjonen, så er det fordi de har identifisert sine generelle interesser med USAs offensiv. Det er videre usannsynlig at de ville bli heilt stengt ute fra Irak, de hadde bare måttet stille seg bak amerikanerne i køa. [Tilbake]