Et hefte med dette materialet blei utgitt av AKP i mars 1993 med støtte fra Norad og Studieforbundet Ny verden (SNV). Tekstene er lagt ut på verdensveven i juli 1999. Papirutgaven kan bestilles fra akp@akp.no. Heftet er godkjent til bruk ved studieringer i regi av Studieforbundet Ny verden (nå Folkeopplysningsforbundet).
(ISBN 82-992848-0-5)
INNHOLD:
[Gå til toppen]
Arbeiderklassen i Norge har ikke siden 30-tallet blitt stilt overfor så store utfordringer som nå. Den internasjonale økonomiske stagnasjonen som preger det imperialistiske systemet griper om seg. Arbeidsløsheta øker og borgerskapet både i privat og offentlig sektor bruker denne som bakgrunn for angrep på lønns- og arbeidsforhold, velferdsgoder osv.
Arbeiderklassen av i dag har ikke særlig erfaring fra dagskamp under slike vilkår, og det går nå en debatt om hva som er de riktige krava å stille og om hvilke muligheter som finnes innafor rammene systemet gir.
Det er nå viktig at progressive utvikler en konkret analyse av de økonomiske forhold og reiser en kritikk av sjølve det imperialistiske systemet. Det er bare med bakgrunn i en forståelse av de objektive lovene som styrer kapitalismen at vi kan finne fram til "den riktige linja" i dagskampen.
Når vi nå gir ut innledningene fra AKPs/SNVs konferanse, som ble holdt i september 1992, er det for å stimulere til debatt og studier rundt dette.
Det har ikke vært noen stor teoretisk utvikling av marxismen på det økonomiske området etter krigen, og den progressive bevegelsen i Norge preges av dette. Men en del positivt har skjedd. Vi har verkene til bl.a. Sweezy, Magdoff og Samir Amin internasjonalt, og vi har fått bidrag fra bl.a. Kjersti Ericsson, Peder Martin Lysestøl og Pål Steigan som er representert i dette heftet. Boka til Jon Ivar Elstad, Det norske samfunnssystemet i slutten av det 20. århundret (1989) er et godt forsøk på å lage en omfattende vitenskapelig analyse av den særegne økonomiske utviklinga i Norge og hvilke konsekvenser denne har for arbeiderklassens kamp. Men det trenges mer studier i bl.a. utviklinga av finanssektoren, gjeldseksplosjonen i den rike verden og spørsmålet om stagnasjon som et grunnleggende forhold i det internasjonale økonomiske systemet. Dette må de revolusjonære kreftene jobbe med fortløpende, og AKP er innstilt på å være med på dette arbeidet.
For deg som ønsker å fordype deg utover de innledningene som er presentert i dette heftet kan vi anbefale litteraturlista. Vi er svært interessert i tilbakemeldinger, spørsmål og forslag. Disse kan sendes til AKP, Osterhausgata 27, 0183 Oslo. Lykke til med lesinga!
Oslo, 1. mars 1993
Johan Petter Andresen og Arnljot Ask
En metode er å ta utgangspunkt i problemstillinger knytta til dagsaktuelle hendinger, og som debatteres på jobben eller andre steder dere ferdes. Prøve å bruke stoffet til å diskutere dem.
I de fleste tilfellene kommer dere da inn på allmenne, grunnleggende spørsmål knytta til den økonomiske teorien og analysa. Som f.eks:
av Pål Steigan
Sjelden har et lenge planlagt seminar truffet samtida bedre enn AKPs seminar om den økonomiske krisa høsten 1992. Dette var på et tidspunkt da sjøl de konservative finansavisene begynte å skrive om "den kommende depresjonen". På det politiske planet hadde krisa alt begynt å telle sine ofre og bare noen uker seinere falt George Bush, ikke minst på grunn av sin manglende evne til å gjøre noe med USAs gigantiske underskudd. Når dette skrives har det begynt å komme meldinger om et begynnende oppsving i amerikansk økonomi. Betyr det at krisa har nådd bunnen for denne gangen? Betyr det at krisa alt i alt ikke var så alvorlig som det kunne se ut til?
Før vi svarer på det, la oss se litt på bredden og dybden i den krisa vi snakker om.
Omtrent samtidig med AKP-seminaret begynte det europeiske valutasystemet å slå sprekker. På rekke og rad måtte land etter land strekke våpen i forsøket på å klynge seg til den tyske marken. Det britiske pundet, den svenske krona, den finske marken, italienske lire, portugisiske escudos og spanske pesetas, alle måtte de "flyte" eller devaluere. Hadde det ikke vært for betydelige støttekjøp fra Bundesbank, hadde antakelig også den franske francen gått samme veien. I virkeligheten betyr det at det er slått en pæl gjennom valutadelen av Maastricht-avtalen.
Sjøl Tyskland, som tidligere var den store motoren i europeisk økonomi, var ute å kjøre. Anneksjonen av DDR ble et mer kapitalkrevende prosjekt enn de verste pessimistene hadde trodd. I løpet av 1992 ble EFs store kapitaleksportør med ett slag kapitalimportør. Ved hjelp av høyere rente og underskuddsbudsjettering, tiltak som Tyskland i årevis har fordømt, begynte Tyskland å stikke lange sugerør inn i naboenes økonomi for å suge til seg deres kapital. Prosjekt DDR kommer til å belaste tysk økonomi i et par tiår framover. Dette skjer i en situasjon med stagnerende verdensmarked, noe som ikke gir tyskerne noen drahjelp for å hindre økende underskudd. Omvendt betyr det at en mulig motor til å dra opp omsetninga igjen, langt på vei har blitt det motsatte. Det gjør at Tyskland ikke har den samme handlefriheten som før og må prioritere egne kortsiktige interesser framfor strategisk romslighet overfor fattigere EF-partnere. Det betyr også at de 430 millionene som bor i den tidligere sovjetblokka kan se langt etter den kapitalen som trengs for å omdanne deres økonomi til en markedsøkonomi av vestlig mønster.
Sjøl suksessen Japan fikk en del alvorlige skudd for baugen i 1992. Finanskrisa i Japan ble svært djup og satte store finansinstitusjoner i fare, akkurat som her hjemme. Japanerne ble nødt til å selge ut en del strategiske posisjoner ute for å konsolidere seg. Sjøl om det ikke førte til full tørke i den japanske kapitalstrømmen, så førte det til ei minking av den som verdensøkonomien fikk merke.
Den store ikke-nyheten i 1992 var undertegninga av en ny GATT-avtale. På tross av stadig nye rundeanvisninger fra generalsekretær Dunkel med trusler om siste frist, ble det ingen avtale. Tidlig i 1993 ser vi i stedet at de tre største handelsblokkene skjerper handelskrigen seg i mellom. Bill Clinton kom til makta gjennom å love amerikanske jobber i USA. For å innfri dette et stykke på vei, må han øke skattene og styrke proteksjonismen. Og han gjør det med henvisning til at det amerikanske underskuddet og situasjonen i økonomien er langt verre enn den forrige administrasjonen hadde innrømt. Dette er langt viktigere enn at en del markeder i USA begynner å vise oppgang. For de sykliske variasjonene vil sjølsagt fortsette. Men det later til at disse variasjonene nå foregår langs en nedgående trend. Ingen av de grunnleggende svakhetene i økonomien som førte ut i denne krisa har blitt løst. Tvert om later de til å ha blitt forsterket. Med tilførsel av den gallopperende krisa i Øst-Europa og store deler av den tredje verden, spørs det om vi ikke alt kan snakke om den alvorligste krisa kapitalismen noensinne har stått oppe i.
Det eneste som trekker i motsatt retning er den fortsatte drakeboomen i Sørøst-Asia. Taiwan, Thailand, Singapore, Hong Kong og Sør-Korea har blitt overgått av Sør-Kina når det gjelder økonomisk vekst, og sjøl i kriseåret 1992 lå veksten i disse landa mellom 5 og 12%, tall som ligger skyhøyt over Vestens tilnærma nullvekst og Øst-Europas loddrette fall. Vi begynner å ane konturen av en fjerde handelsblokk, som kan ta innersvingen på de tre andre. Men det melder seg noen tanker i den forbindelsen. Det er ingenting som tyder på at boomen i Østen er kraftig nok til å dra med seg resten av verden i et oppsving. Det er heller et spørsmål om ikke produsentene i disse områdene er så avhengige av markedene i USA og Europa at de kan møte veggen på grunn av krisa der. De vil også være sårbare for proteksjonisme i Europa eller USA, ikke minst fordi det vil koste stormaktene mindre å ramme Sørøst-Asia enn å ramme sine alvorligste rivaler. Vi må også merke oss at sjøl om Sørøst-Asia ikke foreløpig blir dratt med ned i hengemyra, så motsier ikke det den allmenne tendensen. Det har vi historisk belegg for. Tida mellom de to verdenskrigene, som i så høy grad ble merka av den økonomiske krisa fra 1929, var ikke på samme måte ei tilsvarende utarming av f.eks. Latin-Amerika. Slike ujamnheter i det økonomiske systemet er ikke et argument mot teorien, men tvert om en bekreftelse av den. Ujamn utvikling mellom de ulike kapitalistiske landa er et grunntrekk i kapitalismen. Dette ser vi også klart demonstrert, tross alt, i forholdet mellom Japan og de gamle imperialistmaktene.
Det helt spesielle nå er at krisa er så global og omfatter så store deler av den internasjonale økonomien og at den er så sammenfiltra med andre grunnleggende motsigelser i systemet, særlig den økologiske krisa og de økende militære konfliktene.
Dermed ser det ut til at AKPs konferanse om krisa i kapitalismen ikke bare var godt koreografert i forhold til den akutte krisa i 1992, men at den også kan stå som et høyst aktuelt varsel om det som kommer. Marxistisk teori er moderne som aldri før. På tide at flere studerer den.