Fra AKP-heftet: Markedskreftenes triumf - eller sviende blåmandag?

10. Tilstanden i verdensøkonomien, den tredje verdens skjebne og tilfellet Ghana

av Kwesi Pratt

 

Kjære kamerater og venner,

først vil jeg takke de ansvarlige for denne konferansen for at jeg ble invitert til å dele noen tanker med dere om verdensøkonomien, og særskilt om situasjonen i Ghana.

Den tilliten som er vist av de ansvarlige ved å invitere en vanlig politisk agitator som meg for å holde tale om en så innfløkt sak som tilstanden i verdensøkonomien er prisverdig, men den avslører en overvurdering av mine evner. Jeg har ikke til hensikt å bruke tid på hard statistikk, og jeg vil ikke late som om jeg er en ekspert på økonomiske temaer. Min oppgave i dag er å gi dere en følelse av hvordan det er å leve i den såkalte tredje verden under diktaturets jernhæl, skapt og opprettholdt av de imperialistiske og nykolonialistiske kreftene.

Jeg skal forsøke å gi et klart bilde av de multinasjonale selskapenes herredømme over våre nasjonale økonomier, lidelsene vi blir påført av Verdensbanken og Det Internasjonale Pengefondet IMF, viss politikk har som siktemål å rekolonialisere vårt folk, og urettferdigheten i dagens internasjonale økonomiske organisering.

Som de fleste andre afrikanske land var Ghana et offer for den umenneskelige transatlantiske slavehandelen på 1600- og 1700-tallet, som førte til en avfolking av Afrika og en forsterka vekst i økonomiene i Nord-Amerika og resten av den kapitalistiske verden. Moralen til undertrykkerne og utbytterne var å ikke hindre etniske konflikter så lenge disse betydde at det var Afrikas "villmenn" som ble drept, og at disse konfliktene åpnet tilgang på billige slaver for de nordamerikanske plantasjeeierne.

Virkningen av den transatlantiske slavehandelen på de afrikanske landenes økonomier har vært enorm, og jeg kunne bruke mange timer bare på å liste opp og beskrive dette, men jeg skal her bare gi noen få bilder.

  1. Krigene som ble ført for å fange slaver for eksport, førte til at de lokale virksomhetene falt fullstendig sammen.
  2. Jordbruket ble sterkt svekka, da mange arbeidsdyktige mennesker ble tatt til fange og av frykten som spredde seg blant våre folk.
  3. Slavehandelen forvrengte ideene om hva som er viktig å prioritere i de samfunna den ramma - det ble viktigere å skaffe seg midler for å overleve (våpen), enn midler for å produsere.
  4. Slavehandelen gjorde det lettere for kolonimaktene å dytte sin egen kultur på koloniene og deres befolkning, da forsvaret av, og utviklinga av kulturelle institusjoner ble hindra. Dette gir til en viss del forklaring på den overdrevne avhengigheten av import av klær, mat o.l. fra de sentrale landa til de nylig uavhengige landa i Afrika.

Slutten på slavehandelen førte ikke til noen klar forbedring av levekåra til de kolonialiserte folkene, fordi rå, klassisk kolonialisme fortsatte å redusere vårt folk til vedhoggere og vannbærere. Våre naturressurser ble lovløst plyndra av kolonimaktene for å tilfredstille de priviligerte skikta i deres samfunn og våre folk ble nekta retten til å ta ledelsen over og bestemme over ledelsen av sine egne økonomier. Tradisjonelle læresteder og tradisjonelt helsestell ble systematisk ødelagt uten å bli erstatta av noe annet.

For oss ble kampen for vårt folks rett til å styre sine egne forhold, inklusive økonomien, en konsekvens av kampen mot kolonialismen. Denne kampen var sikkert og visst krevende; mange av de nasjonale agitatorene ble enten drept, fengsla eller sendt i eksil og et undertrykkerregime ble påtvunget vårt folk av de koloniale maktene, deriblant Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Portugal og Belgia.

Etter mange års kamp oppnådde det ghanesiske folket, under ledelsen til Convention Peoples' Party (CPP), politisk uavhengighet, på den 6. mars 1957, og gikk inn for den sosialistiske utviklingsveien, og full politisk og økonomisk integrasjon i det afrikanske kontinentet.

CPP-regjeringa som ble leda av marxisten Osagyefo Dr. Kwame Nkrumah, begynte umiddelbart å sett ut i livet planer for en rask og aksellererende utvikling av landet vårt. Den innførte gratis og obligatorisk utdanning for alle ghanesere, og den gjorde helsestell gratis for alle borgere. Den nye regjeringa påbegynte også et industrialiseringsprogram for å åpne opp for nye sysselsettingsområder, produksjon for de grunnleggende behova til befolkninga og å få bukt med den sterke avhengigheten av import fra de industrialiserte landa, spesielt Storbritannia.

Jordbruket tok også et stort skritt fram over med innføringa og utviklinga av jordbrukskollektivene. Allmennvitenskapelige tjenester ble etablert under Jordbruksdepartementet for å hjelpe både kooperativene og bøndene slik at de kunne øke sin produksjon og for å maksimere den nytten de fikk av sitt arbeid. Regjeringa etablerte statseide gårder for produksjon av matkorn til lokalt forbruk og palmeolje, gummi osv. for eksport.

Produksjonen av naturenergi tok et stort skritt framover med bygginga av Akosombo vannkraftprosjekt, som idag forsyner kraft til Ghana, Togo, Benin, og Burkina Faso. Dette har redusert energiimporten med nesten 70%.

Alle disse anstrengelsene og flere til ble utvikla for å frakople den nasjonale økonomien fra den koloniale økonomien og for å gjøre det ghanesiske folket til herrer over sin egen skjebne. Men det fantes sterke og feige krefter som var mot de skritt det ghanesiske folket tok under den første sosialistiske regjeringa til Kwame Nkrumah, og 24. februar 1966 sponsa det amerikanske CIA styrtinga av Nkrumah-regjeringa.

Makta ble etterhvert overført til et nykolonialt marionettregime som ikledde seg konstitusjonelt pynt og som ikke kasta bort noe tid før den begynte å sette i verk anbefalingene fra IMF og Verdensbanken. Det ble beordra en devaluering av den lokale valutaen, og dette ble satt ut i livet. Så kom instruksjonene om å privatisere de statlige foretaka, så fulgte oppsigelser av arbeidere i offentlig og privat sektor. Innen 6 måneder ble det klart at folket i Ghana ikke lenger kunne tåle ydmykelsen de ble påført under diktaturet til IMF og Verdensbanken. De gjorde opprør, organiserte streiker og demonstrasjoner og gjorde landet uregjerlig.

Den nykoloniale hæren utnytta situasjonen og kasta den sivile regjeringa til Dr. Busia, men ingenting ble endra. Vårt folk ble fortsatt nekta adgang til sosiale tjenester, de fortsatte å produsere råvarer til gi-bort-priser for fabrikkene i vest, og folkets rett til å avgjøre sin egen økonomiske og politiske skjebne ble tråkka ned av hælen til de overmette byråkratene i Washington.

Kjære kamerater og venner, den eneste lille lysstrålen av håp som viste seg på horisonten var når en ung offiser i hæren hev seg på den politiske scenen 31. desember 1981. Han anklaga den sivile administrasjonen til Dr. Hillam Lima for å sette økonomien i pant hos IMF og Verdensbanken og han ropte alle mulige slags populistiske paroler.

Innen seks måneder etter å ha overtatt makta, forsvant alle de populistiske parolene. Anti-IMF- og Verdensbank-retorikken forsvant i dimman og de nye lederne skyndte seg til Washington for å få råd om hvordan de skulle styre den ghanesiske økonomien. IMF og Verdensbanken kastet heller ikke bort tida. De foreskrev den samme gamle medisinen - devaluere valutaen, privatisere de statlige foretaka, liberalisere handelen, gå til oppsigelser og fjerne subsidier på sosiale ytelser som helse og utdanning.

I dag mens jeg taler til dere har Ghanas valuta blitt devaluert med over 11.000% siden 1983, 200.000 arbeidere i de private og offentlige sektorene har mista sine jobber, andelen barn som faller ut av skolen har økt med 30% og kun i 1991 stengte så mange som 162 lokale industrier i Den store Accra-regionen på grunn av vanskelighetene med kapitaltilgang eller manglende evne til å selge sine varer på markedet.

I et intervju gitt i en av de nasjonale avisene i 1990 klaga Helsedirektøren at mange sjuke mennesker lar være å oppsøke klinikkene og sjukehusene for behandling, og at de som blir tatt imot med alvorlige sjukdommer stikker av før behandlinga er ferdig, "i blant tar de med seg sjukehusets laken". Det han ikke sa var det faktum at sosialtjenestene i Ghana har blitt til privilegier reservert kun for de velhavende og rike.

Ghana har nå blitt IMFs og Verdensbankens flaggskip og den internasjonale pressa fortsetter å henvise til vårt land som modellen for den tredje verden, men sannheten er at vårt folk lider mer enn det noensinne har gjort. Et vanlig måltid per dag er fortsatt en barndomsdrøm for mange folk. Samtidig mister de fram tidshåpet.

En analyse av Ghanas budsjett for 1992 er ganske avslørende. Ifølge Sekretæren for finanser og økonomisk planlegging, Dr. Kwesi Botchway ville budsjettet skape "gunstige forhold for tiltakende og bærekraftig økonomisk vekst", men faktum er at det representerte intet avvik fra de politiske målsettingene i regimets Økonomiske redningsprogram (ERP), ellers kjent som den Strukturelle tilpasningsplanen (SAP).

I likhet med tidligere budsjetter legger årets vekt på eksport av råvarer, overdreven avhengighet av utenlandsk finansiell hjelp, opprettholdelse av et overskudd på betalingsbalansen, BNP-vekst og at valutaen i realiteten flyter. Den legger vekt på å skape forhold for å tiltrekke direkte private investeringer, særlig utenlandske. Den har en sterk tro på markedskrefter og den legger opp til en streng kontroll over lønninger.

Disse politiske prioriteringene hindrer åpenbart utarbeidelsen av et troverdig program for jordbruksproduksjon retta inn på innenlandsk forbruk og et klart definert program for industrialisering, som er nøkkelen til grunnleggende økonomisk utvikling. I jordbruket er det bare kakao og tømmer som har fått full støtte fra staten og en massiv innsprøyting av kapital. Det regjerende Provosoriske nasjonale forsvarsrådet (PNDC) har stort sett begrensa seg til å oppfordre bøndene om å arbeide hardere og dette vestafrikanske landet har satt sin lit til en god, men uforutsigbar skjebne når det gjelder værforhold.

Som årets budsjettuttalelse vedgår; " stort sett gunstige værforhold ... tillot hjemlig matproduksjon å få en sterk gjenopplivelse i løpet av året (1991), og bidro til en sterk lettelse i trykket på matprisene." Det er overraskende at 1992-budsjettet ikke nevner matproduksjonen med et eneste ord, til tross for den åpenbart strategiske betydninga matprisene har på den generelle økonomiske prestasjonen og betydningen den har for folkets velvære og spesielt den sunne effekten dette årets gode avling har hatt på å redusere inflasjonen til så lite som 10 prosent ved utgangen av året.

I likhet med jordbruket har budsjettuttalelsen så og si ingenting å si om statlige tiltak for å fremme utviklinga av lokal industri, med unntak av gruvedrift (som er tatt med under overskriften industri). Dr. Botchway tilsto motvillig at "mange lokale industrier har i en periode klaget om ulike former for problemer", og lovte at djuptgående studier av problemene som de lokale industriene står foran skulle gjennomføres i løpet av året.

Ghanesisk lokalindustri lider under en mengde vanskeligheter som skyldes i stor grad visse sider ved ERP eller SAP. Blant dem er det voldsomme behovet for rekapitalisering som er et direkte resultat av de gjentatte devalueringene av kreditten (i lokal valuta).

Regjeringas omfattende liberalisering av handelen har også ført til en situasjon der lokale industrier har møtt urettferdig konkurranse fra Det fjerne Østen hvorfra relativt billigere varer har blitt importert for å oversvømme det lokale marked.

At man frøs tilgangen til bankkreditter for å senke overskuddslikviditet har også gitt en ødeleggende virkning på lokal industriene og mange har ikke hatt muligheter for å betale ut lønninger i lange perioder på grunn av den sakte bevegelsen av varer på det lokale marked.

Mye rom og oppmerksomhet har blitt viet til målsettinger innafor råvareeksporten og beregninger for året i denne sektoren. Kakaoeksporten ga $352,6 millioner, en nedgang på $27,9 millioner i forhold til fjorårets beregninger. Denne nedgangen i inntekt ble forklart med lave priser på verdensmarkedet og en nedgang i produksjonsmengden på grunn av dårlig vær.

Når det gjelder gull ble inntektene så mye som $300,7 millioner mot den beregna inntekten på $256,4 millioner, til tross for at den internasjonale markedsprisen fortsatte å falle. Dette skyldtes den fenomenale økinga i gullproduksjon fra litt over 500.000 unser (fine ounces) til 835.340 unser i 1991.

Tømmer og annen eksport ga inntekter på $339,3 millioner mot beregninga til PNDC på $316,1 millioner. Først og fremst på grunn av en økning av inntektene på tømmer.

Den uforholdsmessige vektlegginga på råvare eksport (den koloniale kjerna til den ghanesiske økonomien) er i konsekvens uproduktivt til tross for at den kan gi kortsiktige fordeler. Dette er slik, ikke bare fordi prisene på disse eksportvarene tenderer å falle over tid etterhvert som produksjonen øker, som har vært Ghanas bitre erfaringer med kakao og gull de siste åra. Den har også en tendens til å forsterke de sektorene i økonomien som landet burde bevege seg bort fra skrittvis og systematisk dersom landet skal gjøre noe for å endre grunnleggende strukturelle svakheter i økonomien og utvikle en virkelig integrert og sjølbergende økonomi.

For meg er den mer rasjonelle og progressive politikken man bør anta, noe annet enn å bare satse hele ens tro på økende eksport av tradisjonelle og ikketradisjonelle råvarer. Det må utvikles en kreativ politikk som vil gi delvis og full bearbeiding av disse og andre varer både for hjemme og verdensmarkedene slik at landet kan høste maksimale fordeler av dets arbeid og samtidig begynne på den krevende men nødvendige prosessen med å utvikle dens indre industrielle evner.

Et like alvorlig problem med PNDCs iver etter å øke råvareeksporten er de miljømessige, sosiale og menneskelige omkostningene som blir påført. Det nye gullrushet i Ghana har en destruktiv virkning på miljøet for ikke å snakke om forholda som gruvearbeiderne jobber under i disse nye gruvene. Kjemikalier som lenge har vært forbudt i sine opprinnelsesland blir brukt i Ghana for å sikre lave produksjonskostnader.

Økinga i tømmerinntektene er også alarmerende ettersom den signaliserer en hensynsløs ødeleggelse av landets regnskoger i en tid da Sahara-ørkenen kryper sørover inn i Ghana, og da hele verden våkner til en ny bevissthet om verdien og viktigheten av å beskytte og bevare miljøet.

Budsjettuttalelsen dvelte lenge ved spørsmålet om reduksjon av inflasjonen fra 142% i 1982/83 til et årlig snitt på 18% i fjor. Det er verdt å merke seg at dette ikke er første gangen inflasjonen har sunket til dette lave nivået under ERP. Dette hindra ikke at inflasjonsraten de fem derpå følgende åra (fra 1986 til 1990) forble så høy som over 30% i snitt. Videre var den lave inflasjonsraten i fjor, som i 1985, mer et resultat av hellet med godt regnvær.

Til tross for at den eksterne økonomiske sektoren viser kunstige bedringer, gjenstår det faktum at landets handelsunderskudd har økt systematisk for hvert år som er gått siden man påbegynte ERP.

Det samme gjelder landets driftsregnskap som hadde et bekymringsfullt underskudd på $442 millioner i 1991, det er 45,5% av våre totale eksportinntekter for samme året. Under slike forhold viser overskuddet i betalingsbalansen i 1991 på $130 millioner og det beregna overskuddet for 1992 på $140 millioner, ikke nødvendigvis et svært forbedra økonomisk miljø, siden overskuddet kun skyldes et massivt innrykk av fremmede finanser.

Den kraftige avhengigheten av utenlandsk finansiering har ført til en økning av den totale gjelda til utlandet fra $1 milliard ved påbegynnelsen av ERP til over $4 milliarder i dag. De er det samme som 495,7% av de totale inntektene i 1991, på $351 milliarder (offentlige bevilgninger holdt utafor).

Kamerater, folkets motstand mot det strukturelle tilpasningsprogrammet (SAP) har blitt møtt med en rå, fascistisk undertrykking som vi aldri har opplevd maken til tidligere. Det har vært ulovlige drap på motstandere av diktaturet, hundrevis av motstandere av militærregimet har blitt satt i arrest uten rettergang, og hundrevis av arbeidere har blitt oppsagt samtidig som det begås hensynsløse brudd på avtalte regelverk.

Dersom dette viser hvor markedskreftene fører den økonomiske ordninga, da kan jeg bare si at død, sult, sjukdom, og analfabetisme vil være veiskilter langs veien til vårt nye mål. For å unngå fullstendig tilintetgjørelse av det arbeidende folket og fattigbønda i den såkalte 3.verden er det av avgjørende betydning at progressive forbedrer sine organisasjonsmessige kunnskaper, og mobiliserer de underpriviligerte til en uredd konfrontasjon med imperialismen og dens lokale lakeier. Denne masseorganiseringa av det arbeidende folket og fattigbøndene må først og fremst innrettes på å gjøre massene klar over faren for at man sklir ned i en rå og barbarisk kapitalisme. De må arbeide dag og natt for å gripe statsmakta og for å starte marsjen langs veien mot et sjølberga, nasjonal økonomisk utvikling.

Når det gjelder Afrika, må vi ikke dekke over problemet med balkanisering, som har ført til opprettelsen av små og så og si ikke levedyktige stater. Integreringa av de afrikanske økonomiene og det som har blitt kalt sør-sør samarbeide kan vise seg å være en vei ut av kvelertak til imperialismen og nykolonialismen.

Men vi må ta i betraktning verdenssituasjonen idag, og tenke ut passende strategier for å kjempe mot rekolonialiseringa av vårt folk. Idag kan ikke de sunne kreftene som kjemper for sosialisme og nasjonal uavhengighet i den 3. verden se opp til de øst-europeiske landa for hjelp på grunn av den midlertidige seieren til reaksjonens døende krefter og kontrarevolusjonen. Denne nye situasjonen må få oss til å samarbeide mer aktivt oss imellom og med de progressive kreftene i vesten. Spesielt med de marxistiske partiene og organisasjonene fagforeningene, fredsbevegelsene og miljøvernerne.

Det er mitt håp at disse bevegelsene i kapitalismens buk skal bli klar over sitt ansvar og gi meningsfull hjelp til motstandsbevegelsene mot undertrykking og utbytting i vår del av verden.

Jeg takker dere for at dere har vært tålmodige og lytta til mitt skvalder.

Tusen takk.

 

(Oversatt av Johan P. Andresen)