Fra AKP-heftet: Markedskreftenes triumf - eller sviende blåmandag?

5. Notater brukt ved innledninga

av Harry Magdoff

1. Fordi det er så mye usikkert på det økonomiske området, har vi en tendens til å reagere med å se framtida i lys av våre siste umiddelbare erfaringer. Til tross for at velstanden i 20-åra viste mange svakhetstegn, forventa man den gang en typisk kortvarig tilbakegang etterfulgt av fornya økonomisk vekst. Man var ikke forberedt, hverken ideologisk eller praktisk, på en depresjon så lang og så dyp som den på 30-tallet. Et økonomisk sammenbrudd som til og med blant en del av herskerne, førte til tvil om levedyktig heten til det kapitalistiske systemet. Krigen forandret naturligvis alt dette, og til tross for at de vestlige økonomier begynte å ta seg opp (noen raskere enn andre) var det mye skepsis i forhold til framtida. En eller annen slags oppgang virka naturligvis sannsynlig, men mange var redde for at den ville bli kortvarig og at om kort tid ville kreftene fra Den store depresjonen igjen få overhånd. Men det ble ikke slik, istedenfor denne utbredte oppfatningen, oppsto det en lang og sterk bølge av velstand. Og nok en gang ble det hevet røster som forkynte at kapitalismen nå gikk langs en ny vei med uavbrutt vekst. Denne bølgen med rask og uavbrutt vekst begynte imidlertid å sakke farten mot slutten av 1960-tallet. Siden tidlig på 70-tallet har stagnasjon vært regelen det vil si lav generell vekst, synkende investeringer i produksjonskapasitet, og lengre nedgangsperioder. Denne fasen har nå vart i mere enn 20 år, og idag føler vi virkningene av en langdryg og vedvarende nedgang.

Likevel, minnet vender tilbake til den forut gående bølgen med vekst som om vekstbølger var normale og uunngåelige. Mange progressive (men også folk i eliten) [Blant andre Fred Olsen (overs. anmerkn.)] vender seg til Kondratieff-syklusen for å finne støtte for denne troen på fornyet oppgang til tross for at Kondratieffbølgen ikke har noe vitenskapelig fundament.

2. For å få en bedre forståelse av den nåværende situasjonen og hvor utviklinga bærer, er det best å studere nåtida utfra et tilbakeblikk på kapitalismens historie. For det første, er det nødvendig å forstå at drivkrafta til kapitalismen alltid har vært, og alltid vil være, akkumuleringa av kapital, foretakenes profittproduksjon og reinvesteringa av profitten, pluss sparingen og investeringa til folk med mere penger enn det de trenger til sitt eget forbruk. Ved siden av disse kildene til investeringsfond må man også ta med banker og andre former for kreditt, som er skapt av institusjoner og tradisjoner med en historie som går enda lengre tilbake enn det kapitalismen gjør som system.

3. Dette er ganske sjølklart. Men, det som ikke er så åpenbart er svingningene i behovet for kapital, som har hatt ulik betydning i løpet av kapitalismens historie. Det er spesielt viktig å ha klart for seg bakgrunnen til den første store etterspørselsbølgen etter kreditt. Overgangen fra en økonomi basert i hoved sak på landbruk i distriktene til et høyt industrialisert bysamfunn, skapte en enorm etterspørsel etter kapital i hele perioden denne prosessen varte, fra rundt slutten på 1700-tallet til tidlig på 1900-tallet. Denne prosessen omfatta mere enn bare fabrikkreising og bygging av industrielle komplekser, der det ikke fantes noe fra før. Men omfatta også det at man åpna opp nye områder enten innafor de enkelte landa eller ved å annektere fremmede land. Man utviklet også passende transport-systemer, og skaffa husvære til raskt voksende befolkning. Alt dette krevde store kapitalutgifter.

4. Det vi må forstå er at denne store etter spørselen etter kapital var en nødvendig, og på grunn av sakens natur, midlertidig konsekvens av overgangen fra et før-kapitalistisk samfunn til en fullt utvikla, moden kapitalisme. Så lenge den underliggende etterspørselen etter kapital var sterk og pålitelig, ville man kunne overkomme eller overleve et sammenbrudd i akkumulasjonsprossessen som kunne ha sitt utspring i for eksempel ville svingninger i kredittmekanismene eller ikke-økonomiske katastrofer. Gjenopptakelse av akkumulasjonen var sikra forutsatt at den institusjonelle strukturen til systemet forble intakt: det vil si, gitt tid og tålmodighet ville systemet lege seg sjøl. Sett i fugleperspektiv var det slik systemet fungerte på 1800-tallet, kapitalismens gyldne periode.

5. Overgangsperioden fra et distriktsbasert jordbrukssamfunn til et industrialisert bysamfunn tok imidlertid slutt. Den sterke etterspørselen etter kapital, som var drevet fram av industrialiseringa på den ene sida og av den geografiske og befolkningsmessige ekspansjonen på den andre sida, sank til et lavmål, og man kunne ikke lenger stole på denne utviklinga som grunnlag for vekst, dersom det ble et sammenbrudd i akkumulasjonsprossessen (uansett årsaken til et slikt sammenbrudd). Det var uunngåelig at et slikt vendepunkt i kapitalismens historie måtte komme. Tidspunktet for når dette inntraff falt sammen med nedgangskonjunkturen i 1929 og utviklet seg til å bli den 10 år lange Store Depresjonen på 30-tallet.

Disse talla forklarer betydninga av akkumulasjonens sammenbrudd på 30-tallet. Data er i konstante dollar (1972). 1929 til 1932. Privat (personlig) forbruk: en nedgang på 20%. Brutto kapitalinvesteringer (fabrikker og produksjonsutstyr): en nedgang på 73%. Men netto kapital investeringer gikk fra $11,7 milliarder til minus $ 14,7 og til og med 10 år etter (dvs. 1939) var det fortsatt minus $3,1 milliarder.

Med andre ord, i det store og hele, ble ikke en gang det eksisterende produksjonsutstyret erstatta.

6. Sammenbruddet varte hele 10 år, noe som var nytt i kapitalismens historie. I USA begynte en syklisk oppgang på slutten av 1933 som varte noen få år, først og fremst stimulert ved hjelp av tiltak fra regjeringa. For en stund så det ut som om ting holdt på å vende tilbake til "det normale", men den illusjonen fordunsta. Etterhvert som oppgangen kom, svulmet tilgangen på investerings søkende midler opp. Men etterspørselen var ikke tilstede (NB ovenstående tall). og sommeren 1937 kom et nytt tilbakefall. Arbeidsløsheten, som hadde falt fra 25 til 15 % av arbeidsstyrken, gjorde et hopp opp til 19% året etter. Tiåret så ut til å ende slik det hadde begynt; i økonomisk ulage.

7. Annen verdenskrig endret alt dette. Den åpna en ny og særegen periode som varte nesten et halvt århundre. Stagnasjonen kom ikke tilbake rett etter krigen, den var ikke den dominerende tilstanden i åra 1940-1990.

For å forstå årsaken må vi bevege oss fra fugleperspektivet som nettopp er brukt til en nærmere undersøkelse av akkumulasjonsprossessen i de forskjellige periodene. Til og med i den langvarige ekspansjonen i kapitalismens ungdom var det tider da veksten var relativt høy eller relativt lav. Gjennom kapitalismens historie var det generelt 4 faktorer som ga ekstra kraft til akkumulasjonsprosessen:

  1. Ny teknologi som hadde kumulativ effekt i den måten den stimulerte viktige deler av økonomien, spesielt forflyttinga av befolkningen som ga oppgang i boligbygging.
  2. Erobring av nye territorier som ga økte markeds og investerings muligheter.
  3. Krigsforberedelser (våpenkappløp).
  4. Gjenoppbygging etter krigsødeleggelser.

Alle disse faktorene ga, på en eller annen måte, endrede forutsetninger etter annen verdenskrig. Krigen endra de globale øko nomiske forholda på måter som i stor ut strekning utvida spillerommet for profitable investeringsmuligheter.

8. De viktigste faktorene:

  1. Det presserende behovet for å reparere krigsskadene i Europa og Asia.
  2. Til tross for at USA ikke ble fysisk skada av krigen hadde krigstilstanden skapt spesielle forretningsmuligheter etter krigen:
  3. Krigen ga som resultat at USA ble etablert som en verdensomspennende hegemonisk makt: US-dollaren ble grunnlaget for det internasjonale pengesystemet. Handels- og valutablokker fra før krigen ble nedbygd og betingelser som tillot relativt frie kapitalbevegelser ble skapt. Alt dette hjalp til å gi næring til en enorm ekspansjon i internasjonal handel.
  4. Sivil utnyttelse av militær teknologi, spesielt elektronikk og jetfly.
  5. USAs oppbygging av en enorm permanent våpenindustri, som ble gitt støtte av store regionale kriger i Korea og Indokina.

Svært viktig, og alt for ofte oversett, er det faktum at dette hendelsesforløpet etterhvert førte til en fundamental endring av forretningsklimaet.

Pessimismen og forsiktigheten fra 30-åra forsvant ikke umiddelbart, men når det sto klart at oppgangen etter krigen hadde djupere røtter enn kun reparasjon av skader og tap pga. krigen, forandret stemninga seg til varig optimisme. Et stort oppsving i investeringer i alle viktige industrigrener i et moderne kapitalistisk samfunn ble utløst: stål, biler, energi, skipsbygging, kjemiindustri og mye mer. Kapasiteten ble bygget opp raskt i de ledende kapitalistiske landa og i noen få mer avanserte 3. verdenland som Mexico, Brasil, India og Sør-Korea.

9. Til tross for at dette oppsvinget i investeringer var veldig kraftfullt, begynte det å miste momentum på slutten av 60-tallet og tidlig på 70-tallet begynte stagnasjonstegna å vise seg.

Når man søker årsakene til at stagnasjonen gjenoppsto på 70-tallet, er det avgjørende poenget å ha klart for seg: Hver enkelt av de kreftene som ga styrke til den langvarige ekspansjonen var, og måtte være, sjølbegrensende.

Dette er virkelig en del av kjerna ved investeringer: de svarer ikke bare på etterspørsel, de tilfredsstiller etterspørselen.

Krigsskadene ble reparert. Etterspørsel som hadde demmet seg opp under krigen ble metta. Prosessen med å bygge opp nye industrier (inklusive våpenindustri i fredstid) krever mye større investeringer enn vedlikeholdet av disse.

Ekspanderende industriell kapasitet ender alltid opp med å ha skapt overkapasitet. En sterk impuls for investeringer genererer en oppsving i investeringer som i sin tur undergraver impulsen for investeringer. hvis ikke det oppstår nye stimuli fra utsida av systemet.

Dette er hemmeligheten til den langvarige oppgangen etter krigen og stagnasjonens tilbakevenden på 70-tallet. For en enkel summering av endringa mellom de to periodene: La oss se på disse endringene i vekstraten til de industrialiserte landa. Dataene er vekst i BNP per innbygger i konstante priser:

Fra 1950 til 1973: 3,6% per år
Fra 1973 til 1990: 2,0% per år

Det vil si, et fall på 45%, et delvis mål på den manglende evnen til fullt ut å ta i bruk deres ressurser.

Nedenstående tabell viser nedgang i netto investeringer i fast kapital i indusrien som % av BNP i USA:



Kilde : Beregnet fra "NIPA Accounts Survey of current business"

10. Med denne nedgangen i kapitalinveste ringer, hvordan greide de viktigste kapitalistiske landa å få til vekst?

Svaret er, rart som det kan høres ut, gjeld seksplosjonen, spekulasjon, og kort sagt finanssektoren.

I USAs tilfelle: Finansenes brutto produkt (banker, eiendom og forsikring) som en prosent av brutto produktet til varer (inklusive transport og offentlige foretak som for eksempel strøm, telefon o.l.):

1950 21%
1960 29.1%
1970 33,1%
1980 35%
1985 40%
1990 43,8%


11. Kunstig stimulering av gjeldvekst.

Tabell I: Total gjeld og brutto nasjonalprodukt (BNP)

År Total gjeld (1) BNP Gjeld /BNP (2)
1960 755,8 513,4 1,5
1965 1069,4 702,7 1,5
1970 1546,4 1010,7 1,5
1975 2528,1 1585,9 1,6
1980 4479,0 2708,0 1,7
1985 8087,0 4038,7 2,0
1990 13271,0 5522,2 2,4
(1) Inkluderer all gjeld vist tabell II.
Kilde : Federal Reserve Board, Flow of Funds Accounts, og Survey of Current Business

Tabell II:
Prosentvis fordeling av utestående gjeld

År US. Føderal Husholdning Ikke fin. nær. Fin.nær. Stat & lokal
1960 31,3 28,9 26,5 3,8 9,5
1965 24,5 32,1 28,4 5,3 9,6
1970 19,5 31,1 32,4 7,4 9,5
1975 17,6 30,7 33,4 9,5 8,8
1980 16,4 31,9 32,1 12,6 6,9
1985 19,7 28,1 30,1 14,9 6,9
1990 18,8 29,4 26,4 18,9 6,5

Kilde : Beregnet fra Federal reserve Board, Flow of Funds

12. Gjeldseksplosjonen stimulerte og ble i sin tur stimulert av veksten i spekulasjon, som akselererte tidlig på 70-tallet med innføringa av nye finansielle instrumenter som går ut på å gjette om framtida til børs-markedets gjennomsnittet, framtidige rentenivåer, bytting av verdipapirer, opsjoner, og så videre. Siden 1977 har volumet i "futures" (aksjeopsjoner, statsobligasjoner og utenlandsk valuta) økt fire ganger sin størrelse. Det er viktig å merke seg at det ikke bare er et sammenfall i tid mellom begynnelsen på stagnasjonen og oppsvulminga av spekulasjonen, men også en avgjørende sammenheng. Tidskriftet Business Week (16. september 1985) skrev i lederen: " lav vekst og dagens tøylesløse spekulative orgie er koblet sammen i en slags symbiotisk omfavnelse."

Henry Kaufman: " Den raske ekspansjonen i bankreservene i sammenheng med en vedvarende økonomisk nedgang frambrakte det klassiske resultatet: kapitalen søkte til finansielle papirer, da det ikke var behov for å finansiere virkelig økonomisk aktivitet."

13. Dette var langt fra å være kun et USA-fenomen. Globaliseringa av finanssektoren hadde lignende røtter med nedgangen i profitable investeringsmuligheter har inter nasjonal finans gått inn i en ny fase. Med start i den store akkumuleringa av US dollar på utenlandske hender et resultat av Bretton Woods-avtalen og USAs opptreden som hegemonistisk stormakt i det imperialistiske systemet ble det en usedvanlig høy vekst i de internasjonale finansene og en medfølgende oppsving i spekulasjon. Faktum er at internasjonaliseringa av finanssektoren er et særegent trekk ved
moderne, moden kapitalisme. Det er sant at mellom siste fjerdedel av 1800-tallet og begynnelsen av 1. verdenskrigen, erfarte europeiske valutamarkeder, og spesielt Londons City, en til da enestående grad av internasjonalisering. Men når man ser bakover ser man at de internasjonale finansmarkedene da fortsatt var i sin barndom. Men på 80-tallet, under påvirkninga av skiftende øko-nomiske og politiske krefter, og hjulpet av den nye elektronikken og kommunikasjonsteknologien, oppsto en helt ny fase i internasjonal finans kjennetegnet ved "de mest frittflytende og sofistikerte (det vil si kompliserte) finansielle markeder verden noensinne har kjent Nasjonalvalutaer, varer, stats og næringslivsobligasjoner: alt er nå lagt ut og handlet med døgnet rundt og verden rundt" (The Economist 27. april 1991).

Et klart eksempel fra denne siste fasen er den helt nye rollen banklån spiller over de enkelte nasjonale grenser. Tidligere ble slik aktivitet, over hodet på det "normale" internasjonale næringslivet, retta inn på å få kontroll og innflytelse over andre nasjoner eller brukt til å forberede eller gjennomføre krig. Men, sett under ett, var banklån over grensene en svært liten del av verdensøkonomien.

For eksempel: midt på 60-tallet var størrelsen på det internasjonale bankvesen lik omtrent 1% av den totale BNP til de samlede markedsøkonomiene i verden. Men den prosenten økte raskt på 1970- og 1980-tallet. På midten av 80-tallet var størrelsen på internasjonal bankvesen alene blitt 20% av BNP til de samlede markedsøkonomiene. Sammenligninga med verdenshandelen er enda mere slående.

En normal funksjon til det internasjonale bankvesenet er å gjøre internasjonal handel lettere. Det er derfor ingen overraskelse å finne at på midten av 60-tallet var størrelsen på bankaktiviteten over grensene så mye som 10% av størrelsen på verdenshandelen til markedsøkonomiene. I løpet av de siste to tiår har imidlertid veksten i overnasjonalt bankvesen vokst ut over alle proposjoner sett i forhold til ekspansjonen i verdenshandelen. På midten av 80-tallet var mengden overnasjonal opplåning ved bankene større enn verdien til den internasjonale handelen i samtlige markedsøkonomier. Ved å overskride dens tradisjonelle rolle ble internasjonal bankvesen kjerna i et sjølprodusert finansielt oppsving, til større og større høyder på 70- og 80-tallet. Ikke overraskende, var denne oppsvulminga knytta sammen med en mengde nye metoder for finansiell spekulasjon og manipulasjon. Her er et eksempel på det som har skjedd:
"Verdenshandelen i varer og tjenester utgjør ca. 3.000 milliarder per år. Men Londons Eurodollar marked der verdens finansinstitusjoner gir og opptar lån fra hver andre, har en omsetning på 300 milliarder per arbeidsdag, eller 75.000 milliarder per år. En mengde som er minst 25 ganger så stor som verdenshandelen. Dessuten er det valutatransaksjoner i verdens viktigste valutasentra, der en valuta blir handlet mot en annen. Disse beløper seg til ca. 150 milliarder per dag, eller ca. 35.000 milliarder per år, 12 ganger verdenshandelen i varer og tjenester.

Naturligvis blir mange av disse eurodollar, sveitsiske franc og yen flytta fra en lomme til en annen og vil derfor bli telt mere enn en gang. Men en voldsom uoverensstemmelse finnes fortsatt, og det finnes kun en konklusjon: kapitalbevegelsene som ikke er knytta til handelen og som i det store og hele er uavhengige av den er mye større en det som trengs for finansieringa av handelen." (Peter F. Drucker, "The Changed World Economy," Foreign Affairs, våren 1986.)

14. Den globale finansielle strukturen er i seg sjøl ustabil. Spekulasjon forutsetter at verdipapirene øker i verdi. En nedgang i verdien på verdipapirer slik som for bygningsmassen på den japanske børsen utsetter bankene for farer. Det samme gjelder for industri som har vært med på samme leken. Helt siden tidlig på 70-tallet har finanssystemet i USA, Tyskland, England og Japan vært utsatt for svikt i viktige finansielle institusjoner og hittil har statsapparatene gjennomført redningsaksjoner for å hindre at en finanskrise sprer seg. Men kontrollen i internasjonale markeder, spesielt forholdet mellom de enkelte valutaer er en annen sak. Og der har ustabiliteten vært en regel helt siden slutten på Bretton Woods-avtalen. Således falt verdien av US dollar i forhold til tyske mark med 40% mellom 1970 og 1978. Så falt den 15% til fra 1978 til 1980 og så økte den til sin opprinnelige posisjon tidlig i 1985. Dette berg-og-dal-bane-mønsteret i veksleverdien på US dollaren gjaldt også i forhold til japanske yen, den franske franc og andre ledende valutaer.

15. Kombinasjonen med en langvarig stagnasjonsperiode, uten noen løsning i sikte, og et skjørt finansielt system tvinger de en kelte landa til å gå i dekning den mest framtredende måten er å gå inn i investerings-, handels- og valutablokker. Rapporter lagd av UNCTAD, GATT og FN-senteret for transnasjonale selskaper har lagt vekt på denne utviklinga.

Noen sitater:

FN-senteret for transnasjonale studier: " I løpet av de siste to tiår, ser det som at utviklingslanda har bevega seg mot et system der deres valutaer ser ut til å bli kobla, mer eller mindre nært, til valutaene til sine respektive sentralmakter. Hvor nært er av hengig av deres handelsstyrke, investeringene og finansielle forhold. Utfra denne betraktningsmåten ser det ut til å eksistere en dollarblokk, som består stort sett av land i Latin-Amerika og Karibia sammen med noen få andre land, som for eksempel noen olje-eksporterende land som er bundet opp av det faktum at verdensprisen på olje blir fastsatt i dollar. I de fleste fall opererer disse landa ved å la sin valuta flyte i forhold til dollaren, eller lar sin valuta flyte i forhold til gitte økonomiske indikatorer som igjen er knytta til dollarens utvikling."

Den latinamerikanske dollarblokken er naturligvis et resultat av USAs inntrenging inn i Latin-Amerika. Til tross for at både europeiske og japanske firmaer også er aktive der, fortsetter USA å være den dominerende investoren og handelspartneren i en rekke mellom og sør amerikanske land. For tida er det Mexico som er magneten som trekker til seg USA-investeringer i Latin-Amerika, og vil sannsynligvis være enda mer attraktiv dersom frihandelsavtalen mellom USA og Mexico blir satt ut i livet.

Elitens strateger ser for seg dannelsen av en USA/ Canada/ Mexico-frihandelsblokk som vil utvikle seg til å gjelde hele Amerika, mens andre igjen spekulerer på om dollaren kan bli valutaen for hele området.

Forholdet mellom maktene er naturligvis skiftende i det asiatiske Stillehav. Til tross for at USAs militære maskineri er fast planta i det asiatiske Stillehav, sammen med en omfattende politisk og økonomisk innflytelse i området, er ikke USAs status det den en gang var. USA er fortsatt den viktigste investoren og har størst økonomisk innflytelse i dens tidligere koloni, Filippinene, og har stor innflytelse i politiske og økonomiske forhold i andre land i området også. USAs posisjon blir imidlertid undergravd av den økte japanske innflytelsen i området. Japan er nå viktigste handelspartner for Sør-Korea, Malaysia og Indonesia. Japan er den viktigste utenlandske investoren i Sør-Korea og Indonesia. Og har siden midten på 80-tallet begynt å nærme seg denne statusen i Thailand og Hong Kong. Dessuten, slik det ble påpekt i en undersøkelse gjort for USAs kongress:

"Til tross for at Japans rolle som eksportør av ferdigvarer til og importør av råvarer fra den asiatiske Stillehavsregionen er gammel, har den nye rollen, siden 1985, som viktigste kilde til kapital og teknologi, og som et voksende marked for ferdigvarer, gjort Japan til "kjerneøkonomien" og det finansielle nervesenteret i regionen."

Man kan avdekke noe som ser ut som en koordinert politikk bak disse endringene, en politikk som inkluderer u-hjelp, nære handelsforbindelser, utenlandske lån og investeringer, og flyttinga av ferdigvare produksjon til lavtlønnsland. I følge The Economist (15. juli 1989), går strategien ut på å integrere de "fire tigrene", og de som sikter mot å slå seg sammen med "tigrene" (Thailand og Malaysia), sammen inn i noe som ville ligne et stort A/S Japan." Den samme artikkelen beskriver den nye asiatiske industriens utviklingsplan, som er sponsa av det japanske Departementet for internasjonal handel og industri (MITI) og et ASEAN-lignende Japan utviklingsfond som "spydspissen til Japans initiativ for å organisere integreringa av industrien i Øst- og Sørøst-Asia."

16. EF. Jeg teller med de bånd som ble knytta i tidligere europeiske kolonier i Asia og Afrika. Siden 1985 er EF-medlemmene de dominerende utenlandske investorene i Jugoslavia, Tsjekkoslovakia, Ungarn og Russland. I de andre blokkene er det et klart forhold mellom kjernelandet og periferien. Må det være slik? Dersom det må være slik hva med EF og Tyskland?

17. Oppdelinga i handel og valutablokker var det uunngåelig? Det internasjonale kapitalistiske samfunn har alltid hatt sine koordineringsormåder innenfor riker, en stormakt på toppen av et periferi med kolonier eller interessesfærer. Det har også vært perioder med relativ harmoni mellom stormaktene. Dette har skjedd to ganger: 1. Under britisk hegemoni, da gullstandarden var i bruk, og 2. Under USA, da Bretton Woods-avtalen var i bruk. Begge disse hegemoniske tilstandene varte kort tid, ca. 30 år. Og det er interessant å trekke fram en annen parallell. Begge ble til i en periode med velstand og begge endte med krise og stagnasjon. Og det var under nedgangen til de hegemoniske maktene at det ble danna blokker og mere åpent konkurrerende allianser: Før første verdenskrigen, under den store depresjonen, og nå igjen.

18. Vi ser det nå i den monetære krisen i Europa. En drøm om enhet virket mulig så lenge økonomiene var i ekspansjon. Å dele gledene var ikke så vanskelig. Men når nedgangen setter inn, arbeidsløsheta øker, markedene krymper, profittene synker hvem står klare til å dele på motgangen? Hvorfor skulle nå England og Italia svekke sine økonomier for å møte behovene til Tyskland?

19. På bakgrunn av den skjerpa konkurransen, sakte voksende markeder, tvekampen for å bli finanssentre er faren for at kapitalflyten svekker et lands stabilitet og dens nasjonale uavhengighet økt.

20. På hvilket grunnlag bygger de som vil ha et enhetlig marked sin sjølsikre holdning til at det vil bli et nytt oppsving og like muligheter for alle land?

Finnes det en vei ut av stagnasjonen kun ved å øke spillerommet for mer intens konkurranse? Dersom det ikke er noen nye stimuli som kan generere en ny bølge av kapitalinvesteringer hva vil da frambringe nye muligheter?

Så langt har datamaskiner, informasjonsteknologi og bioteknologi ikke vært tilstrekkelige, og det finnes liten grunn til å at de vil gi strategiske impulser.

For øvrig, så lenge som stagnasjonen forblir framtredende, virker ikke det å flytte industri fra høytlønns- til lavtlønnsområder på en slik måte at det øker kapitalen i samfunnet som helhet, men skaper bare sosiale problemer i områder der industrien blir flytta fra.

Når det gjelder dette med like muligheter, tenk på forskjellene innafor sammensatte stater som lenge har vært etablert.
I begynnelsen på den industrielle revolusjonen var det en polarisering mellom den keltiske ringen (Skottland, Irland, Wales og Nord-England) og søndre England. Nå, mer enn 200 år senere har vi den samme polariseringa. Sør-Italia. Eksemplene kan multipliseres. USA det største fellesmarkedet med en enhetlig regjering. Her er forskjellen mellom delstaten med den høyeste inntekt pr. innbygger (Connecticut) og den laveste (Arkansas) 2 til 1.

Til tross for dette betyr det å holde seg utafor EF vanskelige spørsmål, spesielt for små land som har sine viktigste handelsforbindelser med markeder som nå er i EF. Dersom man ikke blir med i fellesmarkedet og dermed utsatt for faren for å synke ned i en tilstand som vasall stat, hva er alternativene?

Disse alternativene kan ikke bli sett på som spørsmål adskilt fra sjølve samfunnsstrukturen og dennes innretting. Når man ikke har enkle alternativer må man se spørsmålet utfra helheten. Dette betyr at folket må ha en dypere forståelse av konsekvensene enten man velger å følge sin egen vei eller melder seg inn (ikke bare propaganda paroler) og folket må delta i å utarbeide en visjon for framtida til sitt samfunn og sin nasjon som vil endre deres liv. Det er behov for nye perspektiver og visjoner.

Oversatt av Johan Petter Andresen