Fra AKP-heftet: Markedskreftenes triumf - eller sviende blåmandag?

9. Kapitalisme i krise og reproduksjonssektoren

av Peder Martin Lysestøl

 

Da det amerikanske Ford-konsernet nylig presenterte sine planer om å fornye produksjonsanleggene, gikk de inn for å bygge det nye anlegget i Malaysia i stedet for i området ved Chicago. Det er liten tvil om at begrunnelsen for denne beslutningen må ha føltes ydmykende for amerikansk patriotisme: Kunnskapen og disiplinen til amerikanske arbeidere var så lav at arbeidskraften i Malaysia ble vurdert å ha et høyere nivå! Dette var ikke bare en påstand for å skaffe seg billig arbeidskraft. Da fordarbeiderne ble testet i folkeskolens pensum i fag som engelsk og matte, strøyk 40%! Ford ble av amerikanske myndigheter presset til å bygge i USA, men samtidig ble det vedtatt å sette voksne arbeidere på skolebenken for å gi dem barnelærdommen på nytt.

Historier som disse har det vært mange av i amerikansk presse de siste årene. Det er i dag enighet om at betydelige deler av den amerikanske arbeiderklassen, noen undersøkelser anslår opp til 12%, er funksjonelle analfabeter.

Sviktende "kvalitet" på arbeiderklassen er ikke bare et amerikansk fenomen. I kampen for stadig billigere arbeidskraft, har alle kapitalistiske land i dag en stadig sterkere tendens til å velge kortsiktige løsninger i utdanning, boligpolitikk, helsepolitikk og sosialpolitikk. Konsekvensene av dette er alvorlig svikt i reproduksjonen av arbeidskraft. Det er dette som i dag gir seg klarest utslag i USA.

Oppbyggingen av en privat og en offentlig reproduksjonssektor

Etter at arbeidskraften ble vare, har det å sikre både mengde av og kvalitet på ar beidskraften, vært en oppgave for husholdene og den voksende offentlige sektoren. Den 2. teknologiske revolusjonen, utbyggingen av en moderne storindustri, stilte helt andre krav til arbeidskraften enn den første "primitive" industrien. I husholdene ble det stilt som mål at "ungene skulle oppdras" og at husholdet ble organisert slik at "far kunne hvile ut i". En langt sterkere kjønnsmessig arbeidsdeling ble utviklet enn tidligere. Kvinnene ble "husmødre", fagarbeidere med spesialitet: reproduksjon av arbeidskraft. Det store flertallet av voksne kvinner brukte nå all sin arbeidskraft til å gjøre arbeid i huset. Så seint som i 1960 var det i Norge 745.000 kvinner i Norge registrert som "husmødre" (Lysestøl 1992). Til sammenligning var industrisysselsettinga nå 330.000.

Også grunnlaget for en offentlig reproduksjonssektor ble lagt i denne perioden: folkeskole og fagskoler og bedre offentlig helsevesen. Men den offentlige sektoren var enda bare en ubetydelig del av landets økonomi. I 1920 var det offentlige forbruket bare 7% av BNP, og så seint som i 1950 var andelen bare 8,9%.

Økende press på reproduksjonssektoren

Sist på 60-tallet skjedde det noe. Etterspørselen etter kvinnelig arbeidskraft økte kraftig. Samtidig økte kravene til reproduksjonsarbeidet. Husholdene kunne ikke ta på seg de økende reproduksjonsoppgavene. I mange kapitalistiske land la dette grunnlaget for en privat, markedsstyrt reproduksjonssektor (privatskoler, private sykehus ...). Men først og fremst ble dette løst gjennom oppbyggingen av en offentlig reproduksjonssektor. En indikator på veksten i offentlig reproduksjon får vi av tabell 1.

Tabell 1. Vekst i offentlige utgifter som prosent av BNP. Et utvalg kapitalistiske land.

1970 1989
USA 32 36
Japan 19 33
Tyskland 39 45
Norge 41 53

(Kilde: OECD Economic Outlook)

Selv om tallet på husmødre ble drastisk redusert, viser tidsnyttingsundersøkelser at tida til husholdsarbeid har holdt seg på omlag samme nivå i perioden. Mens nordmenn i gjennomsnitt brukte 4 timer og 9 minutter til husholdsarbeid i 1970, var dette fortsatt så høyt som 3 timer og 31 minutter i 1990. Når vi samtidig tar hensyn den kraftige veksten i markedsstyrt og offentlig reproduksjon, viser dette at kapitalistiske land totalt sett bruker en langt større del av den samla arbeidstida til reproduksjonsarbeid enn tidligere. Samtidig betyr dette at en betydelig del av landets arbeidskraft er bundet opp i ikke-profittskapende reproduksjonsarbeid.

Borgerskapet har forstått betydningen av reproduksjonsarbeidet i oppgangstider

I dagens offentlige debatt hører vi knapt annet enn om betydningen av å "spare" på offentlige utgifter. Det er langt mellom politikerne og økonomene som framhever den produktive rollen en god reproduksjonssektor har. Slik har det ikke alltid vært. Studerer vi den sosialpolitiske historia ser vi at selv ledende representanter for borgerskapet har understreket betydningen av reproduksjonsarbeidet. Under oppgangstida sist i forrige århundre, kunne framsynte forretningsfolk langt på vei støtte kravene fra arbeiderklassen om skolegang og helsevesen. Fordi, som venstremannen og seinere statsminister Gunnar Knudsen uttrykte det:

"Det land som har en sund, intelligent og tilfreds arbeiderklasse vil ha et forsprang i konkurransen" (Lysestøl 1992).

I forhold til dagens sneversynte nedskjæringspolitikere, var dette kloke ord. Denne forståelsen av reproduksjonsarbeidets produktive rolle ble utviklet videre av sosialøkonomer i den kraftige vekstperioden på 1960-tallet. Omfattende forskning ble gjort for å prøve å tallfeste betydningen av god utdanning m.m. Forskningssjef Odd Aukrust kunne oppsummere analyser fra flere land og konkluderte slik:

"Større menneskelig dyktighet og innsikt ... har betydning for økonomisk vekst" (Aukrust 1965).

All sosialøkonomisk kunnskap skulle tilsi at det var av største betydning for kapitalistiske land å opprettholde, og bygge ut både den offentlige og private delen av reproduksjonsarbeidet.

De små husholdene makter ikke lenger sine reproduktive oppgaver

I den politiske debatten er vi mest opptatt av svikten i offentlig reproduksjon. Det blir veldig konkret og synlig når skoleklasser legges ned, når barnehager stenger eller trygdeordningene forværres. Men etter min mening er kanskje den alvorligste utfordringen for kapitalismen i dag svikten i husholdenes reproduksjonsarbeid. Reproduksjonsarbeidet som foregår i det private husholdet gjøres på den mest ideelle måten sett fra kapitalen si side. Den gjøres gratis, for en stor del på overtid først og fremst av familienes kvinner. Det offentlige trenger ikke å betale familiemedlemmene lønn for at dette reproduksjonsarbeidet skal utføres. Dette er, som Kjersti Ericsson sier i Søstre, kamerater noe kvinner utfører for egen familie "av kjærlighet og omtanke" (Ericsson 1987). Dette oppdaget alt Marx i sin analyse av reproduksjonsarbeidets betydning i Kapitalen. Marx forklarer dette slik:

Den private delen av reproduksjonsarbeidet omfatter en rekke oppgaver, fra fødsler til kjønnssosialisering. Dette dreier seg både om daglig reproduksjon av arbeidskraften og generasjonsreproduksjonen, dvs forberedelsen av neste generasjon for arbeidslivet. Marilyn Warring har systematisert dette "usynlige" arbeidet til 6 ulike områder (Waring 1989).

Forutsetningen for at husholdene skal kunne greie dette omfattende arbeidet er at husholdet har nødvendige ressurser. Dette dreier seg om både arbeidskraft, tid og penger. Men de siste 20 årene har motsigelsen mellom de økende reproduksjonsoppgavene og husholdenes ressurser bare økt. Det mer kompliserte varesamfunnet krever at husholdene stiller opp på stadig nye måter for unger og voksne. På samme tid blir husholdene både mindre og fattigere. For 100 år siden, da industrialiseringen av landet tok til for fullt, var gjennomsnittshusholdet på ca. 5 personer. I dag er gjennomsnittshusholdet i landet på 2,4 personer. I Oslo er gjennomsnittshusholdet på 1,8 personer.

De siste 60 årene har "nedbyggingen" av husholdene gått dobbelt så raskt som de 130 årene før dette. I dag er små hushold, hushold på inntil 2 personer, det typiske. I tabell 2 viser jeg utviklingen av småhushold de siste 60 årene.

Tabell 2. Småhushold 1930-1990.

1930 1950 1970 1990
Av alle husholdninger 26% 36% 46% 61%

(Lysestøl 1992)

Stadig flere unger vokser opp i dårlig fungerende hushold, hushold som ofte bare har en fast voksen person de kan forholde seg til. Økende inntektsforskjeller har ført til at inntekten pr. forbruksenhet i hushold av enslige mødre, har blitt stadig lavere. I 1989 var inntekten pr. forbruksenhet over 40% lavere i et hushold med en enslig mor enn i et hushold med par uten barn (Lysestøl 1992). Den realdisponible inntekten til enslige mødre har vært i tilbakegang siden 1987.
Det økende økonomiske presset på husholdene har til nå blitt kompensert ved at stadig flere har fått 2-3 lønnsmottakere pr. hushold. (I de "gode årene" midt på 80-tallet hadde 4 av 10 gymnasiaster lønnsarbeid.) Med den økende arbeidsløsheten, må stadig flere hushold greie seg med ei lønnsinntekt. Presset på husholdene vil da øke dramatisk. Selv om husholdene da får mer tid til rådighet, vil avhengigheten av markedet gjøre det umulig å kompensere for inntektsnedgangen. Krisa i den private reproduksjonssektoren vil derfor bare bli tydeligere og tydeligere.

Nedbyggingen av den offentlige reproduksjonssektoren

Regjeringas "snuoperasjon" som startet i 1986, ga klar melding om at heller ikke det offentlige kunne sikre sin del av reproduksjonen i framtida. Til tross for økende behov for offentlig innsats (økt ledighet, økende kriminalitet, stadig flere eldre over 80 år ...), legges det nå planer om sterkt redusert vekst i den offentlige sektoren. Mens veksten i sivilt offentlig forbruk var på 4,9% i perioden 1973-86, planlegges veksten på 90-tallet i snitt til å ligge på det halve (NOU 1988:21). Dette må få økonomiske og politiske konsekvenser. Ressursene vil brukes mer på det borgerskapet umiddelbart ser er i sine klasseinteresser:

Klasseforskjellene vil øke. De rikeste vil løse den private reproduksjonen ved privatskoler, privatsykehus, økt bruk av hushjelper og andre hustjenere. Mye tyder på at det skjæret av humanisme som borgerskapet har greid å dekke over utbyttingspolitikken i etterkrigstida, gradvis vil fjernes.

Nedgangen i offentlig reproduksjon vil familiene prøve å kompensere med økt privat innsats. Familiene, og særlig kvinner i 40-70års alderen får mer arbeid med unger og gamle foreldre som ikke klarer seg sjøl. Dette vil skje i en situasjon hvor husholdenes økonomiske situasjon forverres.

Noen internasjonale erfaringer

Min påstand er at svikt i privat reproduksjon, ved siden av det får sosiale konsekvensene, også får samfunnsøkonomiske følger. Internasjonal statistikk bekrefter etter min mening dette tydelig nok. Ingen land er som USA preget av svikten i både privat og offentlig reproduksjon. Dette nakne klassesamfunnet topper "krisestatistikken" på de fleste områder. Tallene jeg har tatt med her er hentet fra Human Development Report 1991 (FN). Jeg sammenligner USA med Japan og Norge. Norge har fortsatt en betydelig offentlig reproduksjonssektor. Japan har, bl.a av særegne kulturelle årsaker, fortsatt en sterk privat reproduksjonssektor. Her spiller familien og husholdet fortsatt en nøkkelrolle. (Men kvinnesysselsettinga i Japan er snart like stor som i Norge og USA. I 1988 var 37,9% av japanske kvinner i arbeidsstyrken mot 40,9% av den norske og 41,5% av den amerikanske.)

Som jeg pekte på innledningsvis snakker stadig flere økonomer om den amerikanske "reproduksjonskrisa". Enslige forsørgere og fattige får det stadig tøffere. 75% av svarte barn i USA er født av enslige mødre (International Herald Tribune 2. mars 1992). Andelen hushold med enslige foreldre er omtrent dobbelt så høyt i USA som i Norge og Japan. Samtidig er klasseforskjellene skarpere i USA enn i Norge og Japan. Dette ser vi bl.a av det faktum at i USA får de 20% rikeste 9 ganger så mye pr. innbygger som de 20% fattigste. I Japan får de 4,3 ganger så mye og i Norge 5,9 ganger så mye. I tillegg blir de rikeste i USA stadig rikere! (Dette gjelder også i Norge og andre kapitalistiske land.) Fra 1980 til 1990 økte inntektene til de 5% rikeste fra 120.000 dollar til 148.000 dollar. For de 20% fattigste økte fattigdommen, fra 10.000 dollar til 9.400 dollar! (Sitert etter den kjente økonomen professor L. Thurow i International Herald Tribune 11. oktober 1990.)

I tabellen under har jeg samlet noen viktige sosiale indikatorer som viser alvoret i USAs sosiale krise. Etter min mening illustrerer dette også på en klar måte hva som skjer når reproduksjonen svikter.

Tabell 3 Noen sosiale indikatorer for USA, Japan og Norge. Tall fra 1988.

  Skilsmisserate  Voldtekter* per 100.000 kvinner Drap per 100.000 Narkoforbrytelser per 100.000
USA 8% 114 9 234,1
Japan 2% 7 0,8 1,7
Norge 3,2% 10 1,6 50,1

* Rapporterte voldtekter

Oppsummert

Fortsatt greier borgerlig propaganda å skjule virkeligheten bak den amerikanske drømmen. Men dette fyrtårnet for markedsøkonomien er nå i så alvorlig sosial og økonomisk krise at selv de varmeste forsvarerne stiller spørsmål ved "systemet". Utviklingen går den samme veien i de andre kapitalistiske landa. I den kortsiktige kampen om å akkumulere kapital og rikdom ofres både naturen og menneskene. Men dette blir stadig klarere en boomerang som slår tilbake. Sikringen av den private reproduksjonen hadde stor betydning for den økonomiske veksten.

Oppbyggingen av den offentlige reproduksjonssektoren spilte den samme produktive rollen samtidig som det dempet motsetningen mellom tilbudet og etterspørselen i markedet. I dag er den motsatte prosessen i full gang. En konsekvens blir sosial krise og dårligere arbeids kraft. En annen blir skjerpet overproduksjonskrise.

Kapitalismen har ingen mulighet til å løse denne alvorlige systemkrisa.


Kilder: