Kilder: Federal Reserve Board: Flow of Funds Accounts og Survey of Current Business, februar 1986
Fra AKP-heftet: Markedskreftenes triumf - eller sviende blåmandag?
av Paul M Sweezy og Harry Magdoff
Utdrag fra boka Irreversible Crisis (1988)
I "Etterord til den andre tyske utgava" av Kapitalen gjorde Karl Marx oppmerksom på en side ved historia til den økonomiske tenkinga på 1800-tallet som, på tross av at det var i en helt annen sammenheng, har hatt en slående analogi i vår tid. Perioden fra 1820 til 1830, skrev han, var bemerkelsesverdig i
"England når det gjelder vitenskapelig aktivitet innen for den politiske økonomiens domene. På denne tida ble teorien til Ricardo vulgarisert og holdt i live. Samtidig gikk den samme teorien til angrep på den gamle skolen. Storslagne turneringer ble holdt ...
Den fordomsfrie karakteren denne polemikken hadde - til tross for at teorien til Ricardo allerede fungerer, i spesielle tilfeller, som et angrepsvåpen mot den borgerlige økonomien - kan forklares av de spesielle forhold som rådde på den tida ...
Litteraturen fra den politiske økonomien i England på denne tida, minner om den stormende framgangen i Frankrike etter at Dr.Quesnay døde, men bare slik en mild november minner oss om våren. Med året 1830 kom den avgjørende forandringa.
Borgerskapet hadde erobra den politiske makta i Frankrike og England. Deretter fikk klassekampen mer og mer uttalte former, både praktisk og teoretisk. Det betydde begynnelsen på slutten for den borgerlige økonomien ...
Det var deretter ikke lengre et spørsmål om hvorvidt den eller den teorien var sann, men om den var tjenlig for kapitalen eller skadelig, formålstjenlig eller uhensiktsmessig, politisk farlig eller ei. Istedet for uavhengige forskere ble det leid profesjonelle boksere; istedet for ekte vitenskaplige undersøkelser, den dårlige samvittigheta og den onde hensikten til apologien."
Marx skrev dette i 1872, i begynnelsen av den moderne imperialistiske tidsepoken, og kort tid etter nederlaget til Pariserkommunen. Klassekampen i de framskredne kapitalistiske landa gikk inn i en ny fase. Det gjorde også den borgerlige økonomien med seieren til grensenytteskolen i Østerrike, Frankrike og Storbritannia i begynnelsen av 1870-åra. Deretter fulgte det ca. ett halvt århundre med relativ sosial fred og selvtilfreds økonomisk teoretisering, som nådde klimaks med "Den nye æraen" til Henry Ford og " evig velstand."
Så kom krakket i 1929, den store depresjonen, og den stadig dypere stagnasjonen i tredveåra. Sosiale kamper, både på den internasjonale og klassemessige arenaen, ble mer intensive. Anerkjent økonomisk teori var lamslått og hjelpeløs. De truede borgerskap i de avanserte kapitalistiske landa reagerte på to måter eksemplifisert ved Nazi-Tyskland og "New Deal America".
Under disse forhold var behovet for en ny teori, som kunne hjelpe til å forklare hva som skjedde og som kunne vise veien til legende politiske initiativer, åpenbart og presserende. John Maynard Keynes møtte utfordringen. Som det fremste medlem av Cambridge-skolen, var hans posisjon slik at han ville bli hørt. Som en lysende teoretiker med et dyptfølt instinkt for at både England og kapitalismen skulle overleve, forsto han alvoret i situasjonen og nødvendigheten av å bryte begrensningene til de tradisjonelle økonomiske dogmene. Utgivelsen av hans bok Den allmenne teorien om sysselsetting, rente og penger signaliserte en revolusjon i økonomisk tenking som kan sammenlignes med den frambrakt av Adam Smith og David Ricardo ett og ett halvt århundre tidligere.
Men det finnes ingen revolusjon uten en kontrarevolusjon. De hardbarkede innafor økonomi profesjonen, omgrupperte sine medtatte tropper, og satte seg sjøl i bevegelse for å utslette den keynesianske vranglæra; og det som så ut til å bli en "storslagen turnering", som kunne minne om turneringene fra 1820 til 1830, fyllte snart sidene ikke bare til de profesjonelle økonomiske tidsskriftene men også til næringslivspressa og til og med vanlige media. Formen denne polemikken antok ble bestemt av hendingene i 1937-38. En oppgang etter den store depresjonen som fulgte etter krakket i 1929 begynte i 1933 og fortsatte, sakte men uten alvorlige avbrudd, de neste fire år. Arbeidsløsheten sank fra 25 til 15% av arbeidsstyrken, og det så ut som om ting holdt på å bli normalisert. Men så, om sommeren i 1937, falt verden sammen. En bratt lavkonjunktur skjøv på få måneder igjen arbeidsløsheta opp til 19%, og det var ingen tegn til en oppgang. Plutselig var ikke bare den økonomiske profesjonen, men hele landet konfrontert med spørsmålet som nå ikke lengre kunne unngås eller omgås: Full bedring eller stagnasjon? [Note 1]
Regjeringa sjøl ble med i oppløpet da President Roosevelt oppnevnte en midlertidig Nasjonal økonomisk komite (MNØK), kanskje den mest omfattende offisiellle undersøkelse av den økonomiske tilstanden noensinne igangsatt i dette eller noe land. Vidt offentliggjorte høringer med stjernevitner ble holdt, og dusinvis av spesialstudier ble igangsatt.
Men tiltaket fikk et kort liv. Til og med før MNØK fikk utgitt sin rapport som var et antiklimaks, hadde oppmerksomheten svingt dramatisk fra den haltende økonomien til den annen verdenskrig. Krigsbestillinger kom flommende fra Storbritannia og Frankrike, og USA begynte sin egen opprustning før det trådte inn i konflikten to år seinere. Bekymringene fra 30-tallet ble satt til side da økonomien raskt skjøt fart: i 1944 hadde BNP økt med mer enn tre fjerdedeler, og arbeidsløsheta hadde sunket til under 2% av arbeidsstyrken.
Erindringer om stagnasjon varte imidlertid ved, og disse ble en viktig kraft som var med å holde tilbake en overstrømmende optimisme i forbindelse med boomen som vanligvis følger en destruktiv krig. Det var ikke før på 50-tallet at stemninga i næringslivet snudde til langsiktig optimisme. Dette ga igjen næring til forlengelsen av oppsvinget som prega de tidlige etterkrigstiåra. Økonomiprofesjonen var raskere til å glemme fortida. Den avbrutte debatten fra 30-tallet ble aldri gjenoppliva; og til og med utgivelsen i 1952 av den mest omfattende og inngående studie noensinne laget om problemet med stagnasjon - Josef Steindls Maturity and Stagnation in American Capitalism - ble nesten ikke bemerka i fagtidskriftene her eller i utlandet.
Mangelen på praktisk og vitenskapelig interesse for de ekstraordinære - og på den tida helt uventa - hendingene på 30- tallet betydde imidlertid ikke noen endring i de underliggende krefter som virket. I sin kjerne har kapitalismen alltid vært en prosess av kapitalakkumulasjon, og ikke på noe tidspunkt i sin historie har denne prosessen vært jamn eller uavbrutt. Denne ujamnhet har vært mest tydelig og voldsom i den "normale" konjunktursyklusen, som er anerkjent av alle skoler innafor økonomisk tenking.. Men den har også vist seg i lengre bølger av aksellererende og avtagende vekst. Opp til 1930-tallet var interessen til økonomer for det meste fokusert på konjunktursyklusen, de lengre bølgene ble kun en sjelden gang underlagt alvorlig økonomisk analyse. Men det som skjedde i forbindelse med det tiåret tvang fram en erkjennelse, ihvertfall en stakket stund: At syklusen opererer innafor en sammenheng med lengre bølger, og at de sistnevnte også måtte analyseres og bli forstått. Dessverre, som tidligere beskrevet, anstrengelsen for å tilfredsstille dette behovet ble avbrutt, og økonomiprofesjonen gikk, generelt sett, tilbake til sitt tidligere standpunkt der alt annet enn det kortsiktige fenomenet til den "normale" syklusen ble blokkert.
Dette var, for å si det mildt, minste motstands vei: ingen som betydde noe - i næringslivet, i regjering, i akademiske kretser - ville bli minna om 1930-tallet; og enhver, også de herværende forfattere, som fortsatte å insistere på at det som hadde skjedd tidligere ikke bare kunne, men nesten helt sikkert ville skje igjen, gitt det kapitalistiske systemet, ble avfeid som håpløst gammaldagse og tydeligvis ute av stand til å forstå den "nye økonomien" slik den ble predika av de høye prester i den nye kapitalistiske trosretning.
Det er sant at for en stund på 70-tallet krøp stagnasjon, forkledd som "stagflasjon", tilbake inn i økonomenes (og allmennhetens) bevissthet. Men man var lite tilbøyelig til å ta det alvorlig, og intet som i det hele tatt kunne ligne på de djupt engasjerte debattene fra 30-tallet oppsto. Og da Ronald Reagan kom med sin unike "Voodoo" økonomi - til hvilken slagord og førende prinsipp burde være "après moi le deluge" (etter meg, syndfloden) - sto ideologene til den herskende klassen fram, og hyllet den store oppgangen på 1980-tallet og spådde at tiåret markerte begynnelsen til en ny gylden æra av økonomisk ekspansjon. Mange av disse ideologene visste helt sikkert bedre.
Nå, vinteren 1988, holder virkeligheten på å gjøre slutt på denne nedverdigende farsen. Oppgangstida som begynte mot slutten av 1982 har på en håndgripelig måte fulgt sin bane. I likhet med sommeren 1937, da oppsvinget fra 1933 plutselig kollapsa, er ingen nystarting av motoren til kapitalakkumulasjonen i utsikt. Den stimulerende medisinen som den keynesianske teorien foreskriver for depresjoner - massive doser forbruk ved hjelp av budsjettunderskudd - har alt blitt oppbrukt. Det finnes ingen flere kaniner i hatten. Virkningene av en stagnasjon som man ikke har erfart på et halvt århundre stirrer oss midt i ansiktet. Det er på høy tid at den store debatten blir gjenopptatt.
Vi skjenker denne boka - den femte i en serie som ble påbegynt i 1972- som et bidrag til denne avgjørende oppgaven. [Note 2] Som dens forgjengere, bringer den artikler som opprinnelig er publisert i Monthly Review og som søker å analysere den løpende tilstanden og retninga til den amerikanske og de globale kapitalistiske økonomier. Stagnasjon har naturligvis vært et tilbakevendende - en kunne si alltid nærværende - emne i disse skrifter, og hensikten med denne introduksjonen hittil har vært å sette dette tema inn i et meningsfyllt, om alt for skisseaktig, historisk perspektiv. Men lang erfaring har lært oss at det finnes andre spørsmål som må tas opp i en introduksjon til en samling av denne typen.
Vi ble begge voksne på 30-tallet, og det var på den tida vi ble innvidd i realitetene til kapitalistisk økonomi og politikk. For oss ble økonomisk stagnasjon i dens gjennomtrengende og pinefulle form, med dens vidtgående forgreininger inni enhver side ved det sosiale livet, en overveldende personlig erfaring. Vi veit hva det er og hva det kan bety; vi trenger ikke omhyggelige definisjoner og forklaringer. Men vi har etterhvert lært, og vi er ikke helt overrasket naturligvis, at yngre folk som vokste opp på 1940-tallet og seinere ikke bare savner disse erkjennelsene, de forstår dem ikke. Det økonomiske miljøet under og etter krigen som spilte en så viktig rolle i utformingen av deres erfaringer var veldig forskjellig. For dem, har stagnasjon lett for å bli et ganske vagt begrep, ensbetydende med en uvanlig lang lavkonjunktur, men uten å innebære muligheter for alvorlige politiske og internasjonale virkninger. Ut i fra dette finner de det vanskelig å forholde seg til det de betrakter som vår besettelse av stagnasjonsproblemet. De er ikke helt sikre på hva vi snakker om eller hva alt oppstyret gjelder.
Lysten er der til å si: bare vent og se, dere kommer fort nok til å oppdage det. Javisst, kanskje er dette det eneste fullgode svaret. Forklaringer betyr lite dersom de ikke blir støtta opp om av virkelige erfaringer. Og det er liten tvil om at de indikasjoner vi ser på stagnasjon på 1970- og 1980-tallet fortsatt er langt ifra virkeligheten for 50 år sida. Men det ville være å hoppe av dersom vi stoppa her. Vi skylder våre lesere å prøve å klargjøre det vi mener med stagnasjon og hvorfor vi mener det er så viktig.
Det kan være av hjelp å begynne med et sitat fra en artikkel i en nylig utgitt utgave av Journal of Post Keynesian Economics. I følge forfatterne "har det i det halve århundre som sluttet i 1983 bare vært ti år (vi ser bort i fra annen verdenskrig og overgangen) da BNP har vært likt med eller større enn potensialet. De ti åra kjennetegnes av offentlig ekspansjon. Dessverre var mesteparten av ekspansjonen krigsrettet. Tre av disse åra (1950 til 52) var under Koreakrigen; fem av disse åra var under Vietnamkrigen. De kom på toppen av ekspansjonen i den sivile sektoren under det keynesiansk påvirka regimet til Kennedy - Johnson. Uten den sterke drahjelpen fra offentlig etterspørsel i det siste halve århundret, har den sivile økonomien nådd sitt potensiale kun i 1956 og 1973. Men også disse to åra, dersom man legger bruken av menneskelige ressurser til grunn (arbeidsløshet), var klart under nivået i 1929. [Note 3]
Til tross for at ovenstående
ikke kan sammenlignes med 1930-tallet, viser denne oppsummeringa
at de kreftene som den gang var veldig dominerende ikke på
noen måte hadde forsvunnet i det nye etterkrigsklimaet.
Det som har blitt endret er måten økonomien som helhet
har tilpasset seg og blitt omforma, som skyldes den vedvarende
tendensen til at samfunnets bruk av sine produktivkrefter sakker
akterut for deres store og voksende potensiale - dette er en sak
av avgjørende betydning som økonomisk teori bare
såvidt har begynt å anerkjenne og arbeide med. Mens
denne tendensen i den tidligere perioden førte til et katastrofalt
sammenbrudd i produksjonen - på 1930-tallet sett under ett,
var arbeidsløsheten 18% og bruken av den produktive kapasiteten
63% i gjennomsnitt- har økonomiske krefter i etterkrigstida
, istedenfor å bli liggende passive, i en økende
grad blitt kanalisert til en mengde bortkastede, parasittiske
og generellt uproduktive ting.
Figur 1: Utestående gjeld og bruttonasjonalprodukt
Tall i milliarder US$
Kilder:
Federal Reserve Board: Flow of Funds Accounts og Survey
of Current Business, februar 1986
Tabell 1: Utestående gjeld
Indeks: 1965 = 100
| Låntaker | 1965 | 1970 | 1975 | 1980 | 1990 |
| Offentlige (*a) | 100 | 123,1 | 182,4 | 284,0 | 688,0 |
| Private (*b) | 100 | 139,9 | 222,1 | 422,5 | 840,0 |
| Næringsliv utenom finans | 100 | 165,8 | 277,7 | 474,2 | 969,2 |
| Finanssektoren | 100 | 199,7 | 432,2 | 933,7 | 2.972,4 |
| Total | 100 | 144,8 | 236,1 | 418,6 | 944,7 |
Kilde: Federal Reserve Board: Flow of Funds Accounts
Denne prossessen har vært veldig innfløkt og er fortsatt ikke skikkelig forstått (faktum er at den anerkjente økonomien ikke anerkjenner dens eksistens); det som må poengteres her er at stagnasjonstendensene innebygd i dagens modne monopolkapitalistiske økonomi, ikke har blitt eliminert av denne prossessen, men den har tvunget dem til å ta nye former og forkledninger. Samtidig må det understrekes at stagnasjonens endrede form ikke betyr at muligheten for en allmenn kollaps i hele strukturen har forsvunnet. Dette er en "problematisering" som har blitt mer og mer viktig de siste åra, og den ligger oss i hu mens vi skriver dennne introduksjonen.
Blant kreftene som motvirker stagnasjonestendensen, har ingen vært viktigere, og ei heller mindre forstått av økonomiske analytikere, enn veksten som begynte på 60-tallet og som tiltok raskt i momentum etter den harde konjunkturnedgangen på midten av 70- tallet, i landets gjelds struktur (offentlig, næringslivsmessig og personlig) i en fart som gikk langt utapå den seine veksten til den underliggende "real"økonomien. Som et resultat har det kommet til syne en hittil ukjent stor og skjør finansiell overbygning underlagt påkjenninger som i økende grad truer stabiliteten til hele økonomien. Dette bør nok bli klart når vi nå presenterer oppdaterte fakta om denne utviklinga.
Den dramatiske endringen i gjeldas rolle blir åpenbar i figur 1, som sammenligner den totale utestående offentlige og private gjelda med bruttonasjonalproduktet (BNP). Gjeld er naturligvis en naturlig og nødvendig del av den økonomiske aktiviteten. Normalt vokser gjelda i takt med den økonomiske aktiviteten, avtar i vekst eller minker under lavkonjunkturer og ekspanderer for å gi næring til konjunkturoppganger. Og slik var det før stagnasjonen på ny kom til overflata. Utestående gjeld var en halv gang så stor som BNP mellom 1950 og 1960 (forholdet var altså 1,5). Men en endring i forholdet hadde allerede begynte å vise seg på 60-tallet: Gjeld begynte å akkumulere litt raskere enn BNP. Dette ses ved at gapet mellom de to linjene blir større. Men, en iøynefallende endring viser seg på 70-tallet: jo mer stagnasjonen spredde seg, jo større ble avhengigheten av gjeld for å holde oppe økonomien. Som man kan se av figuren, aksellererte gapet mellom de to linjene etter 1970. Fra 1970 til 1980 ble endringen i forholdet mellom gjeld og BNP fra 1,57 til 1,7. Og det var, viste det seg, bare et forspill til gjeldseksplosjonen på 80-tallet. I 1987 var den utestående gjelda 2,25 ganger så stor som BNP det året.
Spesielt viktig er måten den økende avhengigheten av gjeld trengte inn i alle deler av økonomien. Dette kan sees i vekstmønstrene til gjelda i de fire ulike hoveddelene i økonomien, presentert i tabell 1. Den første linja i tabellen inneholder statlig, lokal og føderal gjeld. Da media og analytikere har brukt mye av oppmerksomheten sin på dette området, er det verdt å merke seg at veksten i offentlig gjeld var mindre enn i noen av de andre kategoriene. Faktisk sank offentlig gjeld som en prosent av hehelten fra 34% i 1965 til 25% i 1987. Men det som er spesielt bemerkelsesverdig er at gjeldsavhengigheten, de siste 15 åra har økt jamnt og trutt for å kompensere en stadig mer svekka privat økonomi. De totale offentlige utgiftene har vært av vesentlig økonomisk betydning gjennom hele etterkrigstida, økende fra 13,5% av BNP i 1950 til 20,4% i 1987. Men i den tidligere perioden, ble overskudd i gode år mer eller mindre utjamna av underskudd i lavkonjunkturperioder, seinere forandret dette mønsteret seg. Underskudd begynte etterhvert å bli større enn overskudd på 60-tallet, og deretter ble avhengigheten av underskudd raskt sterkere. 70-tallet sett under ett, trengtes underskudda for å betale 8% av de føderale utgiftene, men for de første sju åra av dette tiåret har dette forholdet blitt fordobla til 17%.
Økninga i konsumentgjeld som vises i den andre linja i tabellen, har fått næring fra to forhold: et sterkt ønske om å eie hjem og biler på den ene sida, og en energisk kampanje for større utlån fra bank og finans på den andre sida. Så snart effektiv etterspørsel etter disse storutgiftspostene viste en tendens til å slakke, ble lånebetingelsene gjort svakere for å gjøre markedet større. Denne praksis ble stimulert ikke bare fra produsenternes og entrepenørenes side, men også fra finansfirmaer som var ute etter en større andel i denne profitable næringen. Men mens denne aktiviteten har holdt oppe salget av hjem og større konsumvarer, har den også lagd et fjell av konsumentgjeld som raskt nærmer seg et nivå som ikke kan opprettholdes: i 1970 var utestående konsumentgjeld ca. 67% av konsumentinntekt etter skatt; i 1987 var den nærmere 90%.
Som det kan sees av linje tre i tabellen, ikke-finansiell næring har ikke vært fremmed for den feberhete akkumulasjonen av gjeld. Den dominerende delen av denne kategorien er naturligvis foretak, av hvilke noen har pådratt seg stor gjeld for å holde seg i live, og som derfor blir tvunget til å fortsette opplåning bare for å betale tidligere lån. Andre igjen har hatt for mye ledig kapital, og mange av disse har blitt med på karusellen. Da de ikke kunne finne profitable produktive investeringsmuligheter på grunn av overkapasitet og sviktende etterspørsel, har de vært ivrige deltakere i sammenslåings-, overtakelses- og det lånefinansierte oppkjøpsvanviddet som har ridd landet de siste åra, og dermed blitt både lånere og utlånere på en enorm skala i løpet av prossessen. Av alle disse grunnene, skylder nå ikkefinansielle foretak som helhet ca.1500 milliarder US dollar. I følge Felix Rohatyn fra investeringsfirmaet Lazard Frères, er gjelda deres 12% større enn deres totale nettoverdi. Dessuten, påpeker Rohatyn, har det kostet 50% av foretakssektorens totale kontantstrøm å betjene denne gjelda, siden 1982. Til sammenligning ble det bare brukt 27% i snitt under oppgangkonjunkturen 1976-79.
Den mest oppjagede veksten i opplåning skjedde i sjølve finanssektoren (linje 4 i tabell 1). Til en viss grad gir talla et overdrevet inntrykk av det som skjer. Siden gjelda til finansselskaper var relativt liten i basisåret, blir vekstraten unormalt stor når man sammenligner med sektorer som allerede i utgangspunktet hadde en anselig gjeld. Men likevel er endringen for selskapene som er i kjernen til gjeldseksplosjonen fra små til store lånetakere i seg sjøl betydningsfull. Tradisjonelt er de fleste av disse foretakene formidlere som mottar ellers ledig kapital, og låner ut denne videre. Men i det nye finansielle miljøet, har disse firmaene gått langt utenom rollen som formidlere. De har sjøl blitt store låntakere, og på den måten har de stimulert en raskere og mer intensiv sirkulasjon av pengereservene i økonomien.
Etter å ha kommet i gang, har egenekspansjonen til den finansielle sektoren blitt til en innfløkt og enormt kraftfull prossess med de mest vidtgående konsekvenser. Følgende oppsummering av hva som har skjedd og endringene som fulgte i det finansielle bildet er spesielt interessant når den kommer, kan man si fra hovedpersonens egen munn - New York-avdelinga til den amerikanske nasjonalbanken:
"Prissvingningene for hele spektret av finansielle verdipapirer har økt betraktelig. Samtidig med denne utviklinga, har nye finansielle instrumenter - eksempelvis termininstrumenter [Note 4], opsjoner, og byttehandel av verdipapirer - som bidrar til å spre prisrisiko mellom deltakerne på markedet, florert. Aktiv handel med disse nye instrumentene og med de underliggende og mer konvensjonelle instrumentene har skutt fart. Volumet av finansielle transaksjoner har aksellerert i en hittil ukjent målestokk.
Konkurransen har økt sterkt i hele spektret av finansielle tjenester. Kommersielle banker, spareinstitusjoner, investeringsbanker, og forsikringsselskaper ekspanderer alle antallet aktiviteter og krysser grensene til hverandres tradisjonelle aktivitetsområder. Også ikke-finansielle selskaper deltar direkte i de finansielle tjenestene. Og utenlandske finansielle institusjoner øker sine engasjementer i markedene her samtidig som US-selskaper ekspanderer i utlandet. Konkurransetrykket har tilpasset seg til den pågående trend mot finansiell deregulering av vilkåra som institusjoner kan kreve eller tilby, typen transaksjoner som de kan delta i, og de geografiske markedene de får være med i. Denne økte konkurransen har skvisa fortjenestemarginene til mange konvensjonelle finansielle aktiviteter, som igjen aksellererer utviklinga og spredninga av nye forhold.
Den svekkede økonomiske og finansielle stillinga til avgjørende sektorer - energi, jordbruk, kommersiell eiendom og ulike utviklingsland - har svekket kredittverdet til mange låntakere. De siste åra har en konsekvens blitt at kostnaden for kapital og finansiering har tendert mot å øke i relasjon til kostnadene for høykvalitets leverandørkreditter. Samtidig har de direkte kredittmarkedene blitt mer tilgjenglige for låntakere fra næringslivet. Bankene har hatt det tøft i konkurransen med verdipapirmarkedene om å dekke foretakenes låneetterspørsel, spesielt behova til industriselskapene. Faktisk, i mange tilfeller har bankene søkt å profitere på tendensen til markedsfinansiering ved å generere lån for så å selge disse direkte eller innpakka som verdipapirer, eller ved å utvide rollen som kausjonister og distriburtører av markedsinstrumenter.
Alle disse kreftene - nyvinninger, konkurranse, deregulering, verdipapirisering og veksten i handelen - har gått sammen om å lage et utfordrende miljø." [Note 5]
Det faktum at artikkelen fra hvilket dette utsnittet utgjør brordelen er fra en nylig utgitt årlig rapport fra New York-avdelinga til nasjonalbanken har spesiell betydning. Tidligere har disse rapportene vært relativt kjedelige oppsummeringer av utviklinga til næringslivet og bankene i det foregående år. Avgjørelsen om å forlate denne tradisjonen ble tatt, ifølge bankens president, fordi "de raske endringene i markedene har en enestående rekkevidde". Faktum er, at det kan være liten tvil om at den egentlige hensikten ikke var å gi informasjon men, snarere å trykke på alarmknappen. Skriften starter med å påpeke at "ekstraordinære svingninger og finansielle spenninger har virka inn på veien mot høykonjunktur". Til tross for at de fleste faremomenter bare såvidt blir omtalt, er det en særegen referanse til en potensiell katastrofe som gir hjernen en støkk:
"Og sist november fikk en hovedbank [Note 6] for verdipapirtransaksjoner et alvorlig dataproblem som ikke kunne ordnes før stengetid. Dette førte til at denne banken forlenga et rekordstort lån på 22,6 milliarder dollar for en natt.
Denne hendelsen var velkontrollert og trua ikke andre institusjoner eller markeder. Dataproblemene ble løst den følgende dag. Men det viser på en dramatisk måte den typen risiko vi står foran. Avbrudd i oppgjør som har sin bakgrunn fra mer langvarige operative problemer vil kanskje ikke ha så avgrensa konsekvenser. Og naturligvis, manglende oppgjør som skyldes manglende betalingsevne kunne være ødeleggende for det finansielle systemet."
Figur 2: Spekulasjon i forhold til produksjon
Indeks: 1977 = 100
Tabell 2: Vekst i finanssektor
|
Bruttonasjonalprodukt
(milliarder dollar) |
Finanssektor i prosent
av vareproduksjon |
||
| Vareproduksjon | Finans | ||
| 1950 |
153,3 |
32,2 |
21,0 |
| 1960 |
250,5 |
72,8 |
29,1 |
| 1970 |
440,7 |
145,8 |
33,1 |
| 1980 |
1.144,6 |
400,6 |
35,0 |
| 1987 |
1.660,6 |
775,4 |
46,7 |
Kilder : Nasjonalinntekt og produksjonstall som rapportert i ulike utgaver av Survey of Current Business
Muligheten for manglende oppgjør er bare ett av områdene der det hersker finansiell skjørhet og som det ovenstående sitatet antyder, er alle disse områdene deler av et omfattende, verdensomspennende nettverk for finansielle operasjoner. Bevissthet om dette ligger bak den advarselen som ble gitt for ikke så lenge sida av William Seidman, forman i Federal Deposit Insurance Corporation:
"Det finansielle området er antakelig, etter kjernevåpenkrig, det type område der man kan miste kontroll, og når det en gang er ute av kontroll kan det ikke avgrenses og vil antagelig gjøre mer skade på den siviliserte verden enn noe annet man kan tenke seg." [Note 7]
Til tross for at kredittmyndighetene er bevisst farene som ligger foran dem, er deres hender likevel bundet. Og årsaken er nettopp skjørheten til systemet. Med unntak av brannslukking bærer inngripen fra regjeringshold eller fra finansielle myndigheter med seg faren for at en kjedereaksjon settes igang. Dette forklarer hvorfor man, ved hvert eneste avgjørende veiskille, har svekket eksisterende innskrenkninger som hindrer videre finansiell ekspansjon, for å unngå et større sammenbrudd. Det å fjerne kontrollmekanismer har igjen åpna døra for enda flere nyvinninger som igjen øker skjørheten.
Det slående i den nåværende situasjonen er at jo mer finanssystemet har fjernet seg fra sin rolle med å fremme produksjon og spredning av varer og tjenester, jo mer har det utviklet sitt sjølstendige liv, noe som kan ses med stor tydelighet i blomstringa av spekulativ aktivitet, som igjen er knytta sammen med gjeldseksplosjonen de siste tiåra og med de kortsiktige dag-til-dag-operasjonene til finansselskapene. Felix Rohatyn, en skarpsindig observatør på finansscenen, påsto i den tidligere siterte talen at vi idag har den "mest tøylesløse spekulasjonen man har sett i dette landet siden 1929". Noe som indikerer dette er hoppet i det gjennomsnittlige antall aksjer forhandlet daglig på New York-børsen, fra 19 millioner i 1975 til over 200 millioner i 1987. Enda mer slående er måten termininstrumentmarkeder har blitt en dominerende hasardaktivitet. Tidligere på 60-tallet var futureskontrakter nesten alltid kobla til varer: det året ble bare 3,9 millioner kontrakter undertegna. Aktiviteten vokste til 11,2 millioner i 1970, som fortsatt er innafor rimelighetens grenser, sett i forhold til veksten i økonomien. Men 1970-åra ble en annen historie: i midten av 70-åra var futuresmarkeder etablert i forbindelse med edelmetaller, utenlandsk valuta og finansielle instrumenter. Andre nyvinninger fulgte (f.eks. satsing på gjennomsnittet for framtidige aksjepriser), og demningen brast. I 1980 ble over 92 millioner futureskontrakter forhandla, i 1987 over 200 millioner, og fortsatt uten at man kunne se noen slutt på det hele. Dette har blitt en større "vekstindustri" i USA og sprer seg fort til andre større kapitalistiske sentre i utlandet.
Figur 2, som sammenligner en indeks for størrelsen (volumet) på termininstrumenthandelen med Nasjonalbankens indeks for industriell produksjon, viser et grafisk bilde over denne spekulasjonseksplosjonen. Før 1970, vokste termininstrumenthandelen omtrent i samme takt som produksjonen. Men så begynte nedgangskonjunkturen på 1970-tallet, og produksjonen hang etter mens spekulasjonen skjøt til himmels. Siden 1977 har industriell produksjon økt med 30%, størrelsen på termininstrumenthandelen har økt med over 400%! Det er ikke til å undres over at Business Week (16. september 1985) på lederplass hadde følgende: "Sakte vekst og dagens tøylesløse spekulative orgie er koblet sammen i en slags symbiotisk omfavnelse."
Erkjennelsen av denne "symbiotiske omfavnelsen", gir likevel ikke svar på spørsmålet om hva som er årsak og hva som er virkning. En utbredt ideretning gir spekulasjonen skylda (inklusive det hektiske kjøp og salg av foretak) for landets industrielle illebefinnende. Hadde det ikke vært for at kapital blir avledet til disse ødslende aktiviteter, blir det argumentert, ville kapitalen flyte inn i produktiv investering. Henry Kaufman, tidligere administrerende direktør i investeringsfirmaet Salomon Brothers og en av Wall Streets mest skarpsindige analytikere, på den annen side, ser på det motsatt: "Den raske ekspansjonen til bankreservene sett i forhold til en treg økonomisk nedgang frambragte det klassiske resultatet: kapital søkte finansielle papirer, i og med at det ikke var behov for å finansiere virkelig økonomisk aktivitet." [Note 8]
Synspunktet til Kaufman er helt klart det mest realistiske. Det burde være klart at kapitalister ikke vil investere i ekstra kapasitet når deres fabrikker og gruver allerede kan produsere mer enn markedet kan oppta. Overkapasitet oppsto i den ene industrigreina etter den andre lenge før den ekstraordinære bølgen med finans og spekulasjon på 1970-tallet, og dette gjaldt ikke bare i USA, men over hele den avanserte kapitalistiske verden. Overgangen fra industrielle til pengemessige bestrebelser er i like stor grad internasjonal.
At det å "gjøre penger" vokser relativt i viktighet i forhold til det å "lage varer", i den amerikanske økonomien, blir belyst i tabell 2. Den første søyla viser, i dollar, den delen av BNP som utgjøres av industri som er engasjert i å produsere og frakte varer (jordbruk, gruvedrift, bygg og anlegg, fabrikkindustri, transport og offentlige verk) i utvalgte år fra 1950 til 1987. Den andre søyla viser, i dollar, den delen av BNP som hører til finanssektoren (finans, eiendom og forsikring) de samme åra. Som man kan se var finanssektorens andel av BNP bare 21% av andelen til varesektoren i 1950; i 1987 var dette forholdet blitt fordobla til 46,7%. Uten tvil viser dette en strukturell endring av hittil ukjente dimensjoner.
Ved dette punktet gjør vi lurt i å ta en pause og tenke på den større meningen forbundet med den dramatiske utviklinga de siste åra vist kortfatta på de siste få sidene. Det som ligger under vår analyse her, såvel som gjennom hele boka er en teori som, dersom man tar det essensielle, ser på moden monopolkapitalistisk økonomi som en økonomi underlagt, og faktisk dominert av en grunnleggende motsetning(motsigelse): sjølve veksten i dens produktive potensiale legger uoverstigelige hindringer i veien for å gjøre full nytte av de menneskelige og materielle ressurser for å tilfredsstille behova til det store flertallet av befolkninga. Dette betyr (1) da det mangler tilstrekkelig sterke motvirkende krefter, er stagnasjon den normale tilstanden til økonomien; og (2) at den virkelige historia til systemet i dens monopolkapitalistiske fase blir bestemt av den gjensidige påvirkninga mellom tendensen til stagnasjon og kreftene som motvirker denne tendensen.
Utvendig sett, synes denne motsetninga å være symmetrisk . Kraft kontra motkraft, først den ene så den andre med overtak uten at den ene evner å endelig dominere. Men dette er en illusjon. Tendensen mot stagnasjon er innebygd i systemet, djupt i hjerterøttene og ustanselig i virksomhet. De motvirkende tendensene, på den andre sida, er varierende, kortvarige, og (viktigst) sjølbegrensende. Vi kan best anerkjenne denne mangelen på symmetri, ikke ved hjelp av en abstrakt drøfting men ved en rask gjennomgåelse av historia det siste halve århundret. Stagnasjon regjerte aleine på 30-tallet, de motvirkende kreftene som ble generert av den første verdenskrigen og dens etterspill hadde brukt opp sin styrke når man kom til 1929. Den annen verdenskrig gjorde slutt på denne fasen; og den sedvanlige etterkrigsboomen overtok og spilte en dominerende rolle i en uvanlig lang periode. Likevel, forsvant aldri helt tendensen til stagnasjon, som tidligere bemerka. Da man var kommet til 1970-tallet hadde de kreftene som ga energi til den langvarige etterkrigsekspansjonen til slutt minket, og stagnasjon reiste seg nok en gang til å dominere. Ved dette veiskillet ble ett nytt sett med motvirkende krefter, som har vært i fokus i vår analyse, satt til å virke. De brøt av glidninga mot stagnasjon og opprettholdt for noen år en utrygg balanse mellom den underliggende tendensen og de motvirkende kreftene. Men nok en gang har de sistnevnte vist seg å være grunnleggende ustabile og midlertidige. Mens vi skriver disse linjene, er den finansielle eksplosjonen som aksellererte så dramatisk i Reagan-perioden, mer og mer åpent på vei mot en krise.
Dersom denne analysa er korrekt, har den svært viktige følger for alle de som, uansett om de anser seg for å tilhøre venstresida eller ei, er misfornøyde med måten økonomien har fungert på de siste åra. Årsaken er at den utelukker muligheten for helbredende tiltak som etterlater systemets grunnleggende struktur og arbeidsprinsipper uskadd - eller, med andre ord, en helbredelse som ikke stiller spørsmålstegn ved profitt og kapitalakkumulasjon som den overordna hensikten og motoren til økonomisk aktivitet. Teorien om stagnasjon forteller oss - og historia stadfester - at et system med den typen orientering og motivasjon ikke er, slik alle anerkjente økonomer har påstått, en sjøljusterende og sjølstyrende organisme som automatisk følger veien mot langvarig utvikling. Tvert imot, den tenderer mot å bli stående fast under vekten av sine egne motsetninger. Forholda som framkaller en ny livsmulighet, så som større kriger og spekulativ galskap, volder enorm skade og mister raskt sin kraft.
Teorien om stagnasjon, lærer oss kort sagt at det vi trenger ikke er at monopolkapitalismen reformeres, men erstattes av et system som organiserer økonomisk aktivitet, ikke til heder for kapitalen men for å møte folkets behov for å leve et anstendig, trygt, og, i den grad det er mulig, kreativt liv. Når denne leksa en gang har blitt skikkelig innlært, kan vi oppgi den absurde fantasien om å få et råttent system til å fungere for oss, og sette i gang med de stadig mer påtrengende oppgavene som består i å kjempe for det som burde være den medfødte retten til ethvert samfunnsmedlem som betrakter seg som fri og demokratisk - en jobb, en sikker inntekt, helsestell, et hjem, og sikkerhet i alderdommen. Dersom vår herskende klasse og regjeringa den kontrollerer ikke kan møte disse elementære menneskelige behova, burde de bli kastet vekk til fordel for et annet system som både vil og kan. Det vil helt sikkert være en lang og vanskelig kamp, men det er den eneste som virker fornuftig.
(Oversatt av Johan P. Andresen. Takk til Ellen Røsjø for bistand.)