Fra AKP-heftet: Markedskreftenes triumf - eller sviende blåmandag?

7. Økologiens politiske økonomi

av Pål Steigan

 

Her vil jeg ikke gå så mye inn på den konkrete økologiske krisa verden står oppe i, og heller ikke miljøbevegelsens konkrete erfaringer og utfordringer. Jeg skal prøve å gjøre noe så umulig som å skissere grunnlaget for en marxistisk økologisk politisk økonomi på tjue minutter. Bare forbeholdene tar om lag så lang tid, så dem lar jeg ligge.

Viktige holdepunkter hos Marx

Jeg ble ganske forbløffet etter en del års studier av den økologiske krisa, da det ble klart for meg hvor klar Marx var i sine uttalelser om kapitalismens forhold til naturen. Det dreier seg ikke her om ukjente brev til Engels eller obskure fotnoter. Det dreier seg tvert om en helt sentral passus i Kapitalen og referanser til andre sentrale verk, som er meget prinsipielle.

Jeg oppfatter dette som en helt grunnleggende tese hos Marx. Den er kortfattet, men gir heller ikke mye rom for tvil. Marx stiller utplyndringa av naturen og utbyttinga av mennesket på lik linje. Vi marxister har vært mest opptatt av Marx' arbeider om utbyttinga av lønnsarbeidet. Det er det han er mest kjent for og det er det han brukte livet sitt på. Men her i dette avsnittet fra Kapitalen sier han altså at det er to kilder til rikdom, nemlig jorda og arbeideren, og han sier at det er et systemtrekk ved kapitalismen at den med nødvendighet må utplyndre begge to. Denne påstanden i seg sjøl burde danne grunnlaget for at man skreiv et bind fire av Kapitalen for å ta for seg den sida som Marx ikke rakk å behandle i sin levetid.

Ingen må tru at dette er et tilfeldig sitat fra Das Kapital. Det er et helt sentralt standpunkt. Det kommer opp gang på gang, for eksempel da Marx gjennomførte sin kritikk mot forvrengninger av marxismen som fant sted i det tyske partiet. I det programmet som ble vedtatt i Gotha i 1875 var det så mange forvrengninger og misforståelser at Marx fant det nødvendig å protestere kraftig og tydelig. Denne kritikken er gitt ut på norsk under tittelen Kritikk av Gotha-programmet. I dette programmet påstår man blant annet at "arbeidet er kilden til all rikdom". Det høres jo svært radikalt og marxistisk ut, men Marx protesterte:

Og tilsvarende sier han i Kapitalen:

Her ser vi hvordan Marx understreker at naturen er den opprinnelige kilden til bruksverdiene og han sier, i likhet med all moderne økologisk innsikt, at mennesket er en del av naturen, at det ikke kan heve seg over naturen. Arbeidskrafta er i siste instans også ei naturkraft. Og Engels føyde til at dersom mennesket forsøker å opptre som en erobrer, en conquistador, overfor naturen, vil naturen "hevne" seg på mennesket og tilintetgjøre dets anstrengelser.

Men Marx skilte mellom bruksverdi og bytteverdi, og i hans videre arbeid fordypet han seg i utviklinga av bytteverdien. Som de fleste kjenner til tar Kapitalen utgangspunkt i varen og de dagligdagse varetransaksjonene, og han undersøkte hvordan varens verdi oppsto og hvordan den framstår på markedet. Og da snakker vi om bytteverdien, og dermed var det også naturlig at Marx ikke fortsatte å drøfte naturens rolle. Men i dag er det ikke lenger mulig å unnlate å ta opp denne sida. Som Harry Magdoff sa tidligere på denne konferansen, er det nødvendig å studere krisa ikke bare i sin alminnelighet, men den konkrete krisa man er oppe i. I dagens situasjon står vi ikke bare overfor ei økonomisk krise, men like mye ei økologisk krise, hvor de økologiske katastrofene, særlig det siste tiåret, har vært meget alvorlige. Konsekvensene av menneskets handlinger overfor naturen har en slik rekkevidde er så enorme at vi knapt kan overskue dem.

Hvis man skal få dette til å henge sammen på et teoretisk grunnlag, og altså ikke som en populist som bare henger seg på populære strømninger uavhengig av indre sammenheng, ser jeg tre hovedkilder til en økologisk politisk økonomi hos Marx:

  1. Teorien om kapitalakkumulasjon, som Magdoff har vært inne på og der han også har beskrevet krisa ganske grundig. La meg bare i parentes understreke hvor mye det har å si at vekstraten går ned fra 5 til 1 prosent. Med 5 prosent dobler man kapitalen på 15 år og med 1 prosent dobler man kapitalen på 70 år. Så stort utslag gjør disse fire prosentenhetene.
  2. Teorien om grunnrenta og
  3. Teorien om fremmedgjøringa, som vi særlig finner utviklet i Marx' ungdomsskrifter. Åsne Berre Persen var inne på dette i sitt foredrag da hun nevnte hvordan mennesket ser på naturen som en maskin. Det er ei utrolig farlig holdning og uforenlig med et økologisk program.

1. Teorien om kapitalakkumulasjon

La oss starte med teorien om kapitalakkumulasjonen. Jeg vil her vise til en formel som for folk med diverse grunnsirkler i marxisme har vært gjentatt til det kjedsommelige, men vi kommer likevel ikke utenom den. Det er formelen for kapitalens varesirkulasjon:

penger -> varer -> penger

Kapitalistenes utgangspunkt er kapital. Hensikten med å investere denne kapitalen i vareproduksjon er å komme tilbake med ny kapital, mer kapital. Hvis ikke den nye kapitalen er større enn den første, er hele hensikten med sirkulasjonen bortfalt. Hvis ikke kapitalen øker, da er man ikke kapitalist, man forbruker kapitalen i løpet av prosessen. Som lønnsarbeidere av ulike slag er det en annen varesirkulasjon vi møter. Vi har varen arbeidskraft, selger den og mottar penger som vi så kjøper varer for. Vårt mål er det vi kan få kjøpt for pengene. Vi selger arbeidskrafta vår for å få mulighet til å skaffe oss bruksverdier, målet er bruksverdi. For kapitalen er målet bytteverdien. Dette er to helt forskjellige utgangspunkter for varesirkulasjon. Det er to helt ulike prosesser. De er sjølsagt knytta sammen, men de er langt fra identiske. Kapitalens formel er altså

penger -> varer -> penger

eller

P -> V -> P' , hvor P' > P

og jeg velger å kalle den en formel for grenseløs vekst. For prosessen må nød vendigvis gjenta seg i en endeløs rekke. Så snart kapitalisten sitter med den nye kapitalen P', må den også investeres og nå etter formelen:

P' -> V' - P"

Og da må nødvendigvis P" være større enn P' og så videre i det uendelige. Hvis man ikke får et brudd da, slik en total krise i systemet ville være, hvor varesirkulasjonen bryter sammen og man kan begynne på nytt igjen på et lavere nivå. Men som prinsipp er kapitalens varesirkulasjon en formel for grenseløs vekst, og det betyr at den også er en formel for å omdanne naturen til varer i et stadig større tempo. I utgangspunktet behersket jo kapitalismen bare en liten del av planeten, men fordi denne kapitalakkumulasjonen har fortsatt i nasjonal og internasjonal skala, må den stadig vekk trekke med nye deler av omgivelsene i en stadig raskere sirkulasjonsprosess. Prosessen må nemlig også gå stadig fortere, og det skyldes andre lover, som det vil føre for langt å komme inn på. Den endeløse kapitalakkumulasjonen kan dermed framstilles grafisk som en spiral:

Denne prosessen har ført menneskeheten ned på de store havdypene for å hente opp mangannoduler, den har ført utsendingene for kapitalen til de fjernes jungler for å omdanne dem til varer og den har ført dem ut i verdensrommet der den geostasjonære banen, altså den man f.eks. kan plassere TV-satellitter i, og som nå er blitt en knapphetsressurs. Man har altså fått den prosessen som Marx og Engels omtaler i Det kommunistiske manifest hvor de sier at kapitalens vesen er å omdanne absolutt alt til varer, inklusive menneskelig anstendighet osv., og det har vi fått se i høyeste grad i de siste tjue åra. I denne perioden har kapitalen ekspandert over alle grenser og er nå også i ferd med å ta spranget for alvor inn i polområdene for også å om danne dem til varer.Den formelen jeg viser til er også en formel for monopolisering, for hver gang man skal heve seg fra ett P-nivå til det neste, kreves det enda mer kapital for å være med. Det gjør at stor kapital må ekspropriere mindre kapital. Man må ha kapital til å kjøpe de nyeste maskinene for å kunne konkurrere ut sine motstandere. Dette fører fram til en ekstrem monopolisering av kapitalen, både nasjonalt og internasjonalt, slik vi ser i disse dager.

Videre er dette en formel for sårbarhet, som Åsne forklarte. Man bygger opp et stadig høyere byggverk, der muligheten for feilslag og konsekvensene av et feil slag blir stadig større. Så lenge dette befinner seg på et lokalt eller nasjonalt nivå, så er ikke konsekvensene så store. Men når dette skjer på internasjonalt og globalt nivå, blir konsekvensene enorme. For å ta ett eneste eksempel: La oss si at denne genemanipulasjonen når fram til organismer, som det ikke finnes noen motstand mot i det naturlige miljøet, som f.eks. et AIDS-virus som ikke sprer seg på den kronglete og upraktiske måten som dagens virus, men f.eks. gjennom luft, så har man et problem! Sårbarheten i systemet blir altså stadig større, som følge av den formelen jeg snakker om, formelen for den endeløse veksten. Dette er altså formelen for bytte verdisamfunnet, det er en formel for et samfunn der alle ting måles i sin bytte verdi på et marked, mens alle andre sider ved menneskelivet forsvinner og der bytteverdien er det helt sentrale.

P-V-P'-formelen har også i høyeste grad noe å gjøre med den sykliske krisa i kapitalismen, for kapitalen kan bare sikre seg profitten som ligger i P' dersom varene omsettes på markedet til en bestemt pris. Merverdien skapes i produksjonen, men realiseres gjennom markedet. Dersom det ikke finnes noe kjøpekraftig marked, kan heller ikke kapitalisten sikre seg profitten, og vi har ei overproduksjonskrise - dersom dette skjer i samfunnsmessig målestokk.

Tida tillater meg ikke noen videre for dyping i dette emnet, men det leder til en del konsekvenser som er nokså vidtrekkende.

2. Teorien om grunnrenta

Det neste teorielementet som jeg skal behandle gjelder grunnrenta. Sjøl i sin mest teoretisk bevisste fase studerte ikke AKP noe særlig dette temaet, så det vil kanskje være relativt ukjent for ganske mange.

Grunnrenta oppstår i samfunnet på grunnlag av knapphet på jord, på land, og dermed monopol. Denne knappheten gjør at de som eier jord eller land eller grunneiendom kan avkreve samfunnet en avgift, ei rente. Dette kalles grunnrente. Dette gjelder jordbruk, gruver, oljeutvinning. Det gjelder også de som eier la oss si tomter i bysentra osv. Internasjonalt har imperialismen sikra seg muligheten til å innkassere grunnrente på menneskehetens felles kapital. Man kunne f.eks. trodd at en anvendelse av grunnrenteteorien på internasjonale forhold ville bety at f.eks. Zaïre med sine enorme naturrikdommer ville vært et av verdens rikeste land. De har så mye kopper, gull, diamanter og andre mineraler at de teoretisk burde kunne sikret seg en veldig grunnrente. Men den er det imperialismen som har sikra seg, helt fra landet var den belgiske kong Leopolds personlige koloni og helt fram til i dag. Grunnrenta fra Zaïre finnes, men den havner ikke hos folket i landet, men i de multinasjonale selskapene.

Hvis vi betrakter oljeindustrien, kan vi ikke si at hele profitten utelukkende er et produkt av utbyttinga av oljearbeiderne. Profitten i oljeutvinninga er først og fremst et uttrykk for ei realisering av grunnrenta. Det finnes et monopol på eiendom av grunn som inneholder olje. I Norges tilfelle er det staten som eier havbunnen under Nordsjøen, og den leies bort, etter et helt klassisk mønster, til kapitalister som driver produksjon på grunnlag av naturrikdommene. Staten innkasserer grunnrente, men vi bør nok også gå utfra at en del av grunnrenta tilfaller disse selskapene på grunn av grunneierens avhengighet av de multinasjonale selskapene. Det som har skjedd i dette århundre er helt spesielt når det gjelder oljeindustrien. Olje og gass er de helt dominerende energikildene i verden. Legger vi til kull så utgjør de fossile energikildene langt over 90% av energiforbruket i verden. Disse energikildene har det tatt naturen noe sånt som 250 millioner år å skape. Dette er en kapital som man ved hjelp av monopolet på grunnrenta, kan høste et ekstraprofitt fra. Siden det ikke er noen som pumper ny olje ned i borehullene, så er dette en avgrenset og endelig ressurs. Når alt er brent opp, er kapitalen forbrukt. Hvis dette kapitalslitet skulle vært bokført, vil jeg reise et spørsmål ved om vi kan sies å ha hatt noen egentlig vekst etter 2. verdenskrig, for hvis forbruket av kapital skal belastes regnskapet gjennom produksjonsprosessen, vil dette uhyre raske forbruket av den naturlige kapitalen, slå kraftig ut. Og de fossile energikildene er ikke de eneste lagerressursene som er forbrukt på denne måten. På samme måte har kapitalen forbrukt kretsløpsressurser på en slik måte at kretsløpet ødelegges. I det hele tatt kommer kapitalismens tilsynelatende suksess i et helt annet lys, når disse forholda bringes inn i bildet.

Ta for eksempel diskusjonen om hva som skal skje med oljeinstallasjonene når brønnene en gang er tomme. Oljeselskapene ønsker å fraskrive seg ansvaret ved å dumpe dem i fjordene våre. Slik vil de sende opprydningsregninga til framtidige generasjoner. Mot dette har Natur og Ungdom krevd at selskapene skal pålegges å plukke installasjonene fra hverandre for å resirkulere de verdifulle råvarene de er bygd av. Ved å bare regne en liten del av produksjonsprosessen med i det bedriftsøkonomiske regnskapet og overføre regninga for tapte ressurser og ødelagt miljø til samfunnet, klarer de kapitalistiske selskapene å framstå som store suksesser, mens sannheten er at de er snyltere.

Jeg tror at det ligger en rik kilde til samfunnskritikk i å utvikle Marx' teorier om grunnrenta på dette området. Det vil sikkert vise at helt andre former for økonomisk og produksjonsmessig virksomhet er langt mer lønnsom for samfunnet på lang sikt, og det vil berike bildet av hvordan dagens superprofitter oppstår.

3. Teorien om fremmedgjøringa

Det tredje teorielementet hos Marx som jeg mener kan bygges ut som en del av en marxistisk økologi er hans teorier om fremmedgjøringa. Åsne Berre Persen nevnte hvordan det moderne mennesket har fjernet seg fra naturen på en slik måte at det ikke overskuer rekkevidden av sine handlinger. Marx sier at forutsetninga for å skape den moderne kapitalismen var å skape proletaren ved å fremmedgjøre arbeideren fra produksjonen. Håndverkeren i middelalderen hadde et personlig forhold til produksjonen. Han eide produksjonsinstrumentet og kontrollerte produksjonen fram til et produkt som han også hadde kontroll over. Kapitalen trengte derimot arbeidere som var løsrevet fra laugsspesialiseringa, lønnsslaver som kunne dirigeres dit kapitalen til en hver tid måtte ha bruk for dem. For proletaren er det underordna hva han produserer. Han selger arbeidskrafta si der han kan få solgt den. Slik framstår proletaren som fremmedgjort i forhold til produksjonsprosessen.

Som proletar er det derfor lite arbeideren kan gjøre med en økologisk uforsvarlig produksjonsprosess. Den brutale prosessen som fremmedgjorde proletaren fra produksjonen, har også langt på vei fremmedgjort hen fra naturen og fra seg sjøl. Fremmedgjorte mennesker kan vanskelig være fullt ansvarlige i forhold til de økologiske konsekvensene av produksjonen. Skal arbeiderne kunne ta dette ansvaret, må også fremmedgjøringa, og dermed lønnsslaveriet oppheves. Frigjøringa av arbeiderklassen fra den kapitalistiske utbyttinga framstår dermed som ei viktig forutsetning for å avverge økologiske katastrofer. Kampen mot miljøødeleggelsene framstår samtidig som et ledd i kampen for å forene mennesket med seg sjøl, altså som en kamp for en allsidig politisk, økonomisk og følelsesmessig frigjøring. Disse målene er vel verdt å kjempe for.

På disse tre elementene i marxismen mener jeg at det burde være mulig å utvikle en marxisme for det tjueførste århundre som vil kunne bringe ny vitalitet til arbeiderbevegelsen og venstresida og som vil kunne hindre at miljøbevegelsen drukner i frustrasjoner og hertuglige favntak.