Erling Folkvord: "Selve kjernepunktet i den demokratiske ideologi"Denne bolken har sist fått nytt stoff 27. mai 2005. [Attende til kronikkarkiv, hovudside]
Vi skal her etter beste evne freiste å byggje opp ei samling med interessant stoff frå dei fleste områda kor AKP og AKParar arbeider. Det vil si at vi samlar opp aviskronikkar, artiklar, debattinnlegg osb som medlemer eller venar av partiet har publisert andre stader. Med unntak av dei høva da artiklane er signerte med partiverv, treng ikkje synspunkta som kjem fram på desse sidene vere uttrykk for partiet sine meiningar.
Flere pensjonsartikler her.
INNHALD:
Erling Folkvord: "Selve kjernepunktet i den demokratiske ideologi"
(Mai 2005) Viss Stortinget i kveld vedtar "trygdeforliket" mellom Ap, H, V, Krf og Sp, går desse partia på tvers av eit grunnprinsipp i Grunnlova. Dei gjer det berre ni dagar etter at fleire av forlikspartnarane brukte nasjonaldagen til å snakke pent om 100-årsmarkeringa av Norge som sjølvstendig stat.
Erling Folkvord: No er det tredje gongen
(Mai 2005) Enkelte overgriparar blir så vane med å slå, at dei ikkje forstår det når nokon endeleg set foten ned og krev at dei skal slutte med fysisk krenking av sambuar eller ektefelle. Dei skjøner ikkje kva dei skal slutte med. Dei gjer da ikkje anna enn det dei brukar gjere når situasjonen i heimen blir litt vanskeleg. Framfor dagens stortingsvedtak om å demontere folketrygda er det freistande å samanlikne leiarane i H, Ap, Krf, Sp og V med slike overgriparar. Erna Solberg, Jens Stoltenberg, Kjell Magne Bondevik, Åslaug Haga og Lars Sponheim meiner dei kan gjere akkurat kva dei vil, utan å la folket delta i avgjerda gjennom valkamp og val.
Arne Byrkjeflot: SVs universelle folketrygd
(Januar 2005) Ledelsen i SV mener det er mulig å diskutere Henriette Westhrins modell uavhengig av resten. Det er det sjølsagt ikke, hun vil jo faktisk ødelegge absolutt alle de grunnleggende prinsippene i folketrygda. Men la oss bergrense debatten til det SV vil, hvilken modell er best for de som ikke tjener all verden i dette landet. Da har vi altså tre modeller å velge mellom. Dagens folketrygd, SVs universelle folketrygd og Kommisjonens moderniserte folketrygd.
Kenneth Fuglemsmo: Pensjonsreformen rammer ungdommen
(Januar 2005) Vi som er under 30, er de som kommer til å kjenne pensjonsreformen fullt ut på kroppen. Politikerne vil at vi skal jobbe lenger og få mindre i lønn. Bakgrunnen, sier de, er at de vil hjelpe dagens unge. De sier at våre foreldre ikke må "trekke stigen opp etter seg". Pussig da, at det er nettopp vi under 30 som skal få vår pensjon redusert, mens de over 50 får "full pott".
Arne Byrkjeflot: Alleårsregel eller besteårsregel?
(Januar 2005) Hvorfor avtalefestet pensjon (AFP) ikke kan forenes med alleårsregel. Hvorfor alleårsregelen ikke kan forenes med bruttopensjonen i offentlig sektor.
Boye Ullmann og Siri Jensen: Den store pensjonskampen
(Januar 2005) Det står veldig mye på spill i etterkant av Pensjonskomiteens (PK) innstilling. Ikke rart siden det dreier seg om ufattelige kapitalverdier som forsikringsbransjen vil suge fatt i. Pensjonskampen handler om fordelingspolitikk. Markedsliberalistene har fått gjennomslag i PK. Forslaget er omvendt Robin Hood-politikk som vil gjøre de rike rikere og skape fattigdom. PK angriper folketrygda.
Bjørgulf Claussen: Valla og Stoltenberg skuffer
(Januar 2005) Regjeringens to stortingsmeldinger om alderspensjonen tar knapt opp de innvendingene som er kommet mot innstillingen til Pensjonskommisjonen. Perspektivmeldingen bruker flere ord på prognosene om et stort antall alderspensjonister i 2050, men nevner ikke utførlige innvendinger fra to spesialister i demografi.
Arne Byrkjeflot: Arbeiderpartiet angriper folketrygda
(Desember 2004) DNAs pensjonsutvalg har kommet med sitt utspill. De sier at de vil forsvare AFP, de vil fortsatt ha 2/3 bruttopensjon i offentlig sektor og de skal ha en obligatorisk tjenestepensjon for alle der målet er en samlet pensjon på 2/3 av lønn. DNAs programkomite uttaler seg kritisk til alleårsregelen, men vil ikke konkludere enda. I denne programkomiteen har altså LO-leder Gerd Liv Valla sittet, og det er dessverre liten tvil om at dette er et kompromiss mellom LO-ledelsen og DNA.
Arne Byrkjeflot: LO og pensjonsmeldinga
(Desember 2004) Førstesekretær Per Gunnar Olsen i LO har bekreftet lekkasjene om at det var på gang et pensjonsforlik mellom LO og DNA. Det er kommet fram at LO-ledelsen kan tenke seg å gå med på indeksering (at pensjonsytelsene ikke lenger skal følge lønnsutviklinga ellers i samfunnet og delingstallet (at pensjonene skal reduseres i takt med økning av levealderen etter fylte 67 år). Det stilles tre krav fra LO: Tjenestepensjon til alle, bevare avtalefestet pensjon og bevare bruttopensjon i offentlig sektor. I tillegg vil de ha en mer rettferdig pensjon for de lavest lønte. LOs egen argumentasjon om at reformen slett ikke er nødvendig økonomisk (kan bl.a. løses ved en liten skatteøkning på 1 til 2 promille årlig) og kravet om utsettelse til over valget, er glemt. Det er vanskelig å se noen annen grunn til dette enn å rekke en redningsplanke til DNA. Alle vet at det i praksis er umulig for regjeringa å presse gjennom en pensjonsreform uten å få med Arbeiderpartiet, og det er umulig for Arbeiderpartiet å bli med mot LOs vilje. Derfor er det heller ingen grunn til å tilgi LO-ledelsen, de kan bare si nei og det blir et valgkamptema, og sjansen for å berge folketrygda øker hundre ganger.
Siri Jensen: Besteårsregel eller forsikringsprinsipper i folketrygden?
(Desember 2004) Pensjonskommisjonen (PK) vil endre grunnprinsippene i folketrygden og legge forsikringstekniske beregninger til grunn for opptjening av tilleggspensjon, av PK kalt inntektspensjon. Hovedprinsippet i forslaget til nytt pensjonssystem er at det skal være større samsvar mellom hva du tjener, hva du betaler inn og hva du får utbetalt. Dette skal først og fremst sikres gjennom en alleårsregel, dvs. at alle år du har inntekt skal telle med i opptjening av din pensjon, og størrelsen på pensjonen skal bestemmes av det du har betalt inn. Dagens besteårsregel skal fjernes. Den går ut på at de 20 beste årene dine bestemmer størrelsen på pensjonen, selv om du må ha opptjent pensjonspoeng i 40 år for å få full uttelling.
Arne Byrkjeflot: Mot bedre vitende
(Mars 2004) En nasjon av sytere sier direktøren i NHO på radioen og ødelegger den vakre marsmorgenen. Han viser til sykefraværet. Bergesen vet selvsagt bedre. Han har faktisk selv skrevet under en avtale med fagbevegelsen om inkluderende arbeidsliv, der det helt entydig slås fast at det er forholdene i arbeidslivet som må endres, dersom sykefraværet skal gå ned. Direktøren vet også at det er nesten 10 prosent større andel av befolkningen i arbeid i Norge enn det som er vanlig i det kontinentale EU. Intet sted i verden arbeider folk i gjennomsnitt lenger enn i de nordiske land. Og da blir sjølsagt sykefraværet større.
Erling Folkvord: Med sugerøyret fastlimt i bykassa
(September 2004) Ein psykiater med dr.med-titel på brevpapiret står no i tiltaleboksen i Oslo tingrett. Sluttsummen i tiltalen er rundt 25 millionar kroner. Statsadvokaten meiner han svindla fleire trygdekontor og berika seg med ulovlege uttak frå Lucia-stiftelsen og PRO AS som dreiv stort i barnevern og psykiatri. Dette innlegget handlar om det som ikkje er med i tiltalen.
Kenneth Fuglemsmo: Finansminister mot folket!
(Mai 2004) Finansminister Per Kristian Foss har lagt fram forslaget til nytt statsbudsjett. Blant kuttene som rammer arbeidsfolk, er ei økning i egenandelene på lege, tannlege og medisiner. På den andre sida fortsetter regjeringa å gi skattelette til de rike. Denne politikken rammer arbeidsfolk hardest, og den er ikke tilfeldig.
Frode Bygdnes: Kast styrene i helseforetakene og sett inn folkevalgte
(Mars 2004) Som fylkespolitiker stilte jeg styret i Hålogalandssykehuset (sykehus i Harstad, Narvik og Stokmarknes) noen spørsmål 27. februar. Bl.a. ville jeg vite om styret sto inne for opplysninger fra Olav Helge Førde (styrelder i Helse Nord) om at det lar seg gjøre å opprettholde pasienttilbudet med 117 færre ansatte? Jeg har ikke fått svar, men etter å ha overvært styremøtet i dag, ser jeg ingen grunn til å vente på svar. Dagens styre tar ikke ansvar for sykehusets betydning for samfunnet. For dem er dette bare en isolert bedrift. De velger å være blindt lojal ovenfor de som har pekt dem ut til styret. Dagens styre er Helse Nord og Førde sine håndgagne menn og kvinner.
Siri Jensen: Pensjonsdilemmaet
(Januar 2004) Charlotte Koren fremmer i Klassekampen mandag 8. desember fire forslag til pensjonskommisjonen. Jeg vil her drøfte noen av forslagene.
Siri Jensen: Velferdsstaten, kvinner og pensjonskommisjonens forslag
(Januar 2003) Norske kommuner og helseforetak fikk i 2001 2, 5 milliarder i tilleggspremie til KLP, i hovedsak grunnet svikt i finansinntektene til selskapet - dvs. utviklingen på børsen etter 11. september 2001. I 2002 har sviktende børskurser ført til at lønns- og pensjonsoppgjøret må dekkes fullt ut av KLPs kunder - et beløp på 6 milliarder kroner. Norske arbeidstakere må betale dobbelt for økningene i pensjonsutgifter. For det første brukes de til å få fart i omstillingen av helsevesenet og nedskjæringer i kommunene. Staten kunne gått inn med midler - da bankene var i trøbbel var det nettopp det som skjedde. Men helseforetakene ble opprettet med sikte på å få kuttet utgifter, og ekstraregningene kommer til nytte. Nå får de ansatte virkelig lære at det er budsjettet som gjelder, ikke helsetjenestene til befolkningen. For det andre brukes økningen i pensjonsutgiftene til å hamre inn at gode pensjonsordninger er for dyrt, og særlig offentlig tjenestepensjon. Nedskjæringene skal bidra til at offentlig ansatte sjøl skal komme til samme konklusjon. Ei lita meningsutveksling mellom Halvor Langseth og Siri Jensen er også med.
Rolv Rynning Hanssen: Private sykehjem krever blind lojalitet
(2002) - Man skal være lojal overfor bedriften og forsvare denne dersom det skulle bli nødvendig. Dette gjelder uansett om man er enig eller ikke i de avgjørelsen som er fattet av ledelsen. Er det noe man er uenig i, skal dette tas opp internt i bedriften. Dette er et sitat fra lojalitetserklæringen ansatte må undertegne ved et av de profittorienterte sykehjemmene som har vunnet anbud på kommunal sykehjemsdrift. Den varsler ei tøff linje overfor de ansatte. For eksempel blir det ikke mulig å kritisere for eksempel uforsvarlig bemanning dersom man ikke når fram internt.
Erik Ness: Frp-viruset i Larvik
(Januar 2003) Larvik kommune er blitt kjent over det ganske land for salget av Larvik og Lardal Elektrisitetsverk (LLE), og at de satte av en femtedel av millionene til spekulasjon på børs. At de beregnet 8,5 % fortjeneste, og budsjetterte med å bruke millionene før de var inntjent, er godt stoff for tabloide TV-reportasjer og Dagblad-oppslag. Det er vel fortjent. Likeså den folkelige motstanden og forakten for politikernes børsspekulasjon som gjorde media oppmerksomme. Rådmannen og politikerne satsa arvesølvet på børsspekulasjon, tapte og fortjener "juling". Men hovedproblemet er allikevel Stortinget som gjennom å tilbakeføre for lite penger til kommunene, tvinger sine partivenner lokalt til å selge og privatisere. I Larvik har det dessverre ikke vært nødvendig å presse lokalpolitikerne særlig mye heller.
Terje Valen: Frie strømpriser, fattigdom og død
(Januar 2003) To gamle mennesker i Oslo har dødd fordi de er fattige i et land med markedsfrie strømpriser og kapitalmonopoler i strømforsyningen. Vi har nådd et fundamentalt og grusomt knekkpunkt i avviklingen av den norske velferdskapitalismen. Vi vet at de høye strømprisene ikke kommer av at vi bruker for mye kraft i Norge, men av at kraftleverandørene har spekulert i en uvanlig stor eksport av kraft i høst, sjøl etter at det ble klart at magasinene begynte å bli nedtappet. Vi vet at folk må gå på sosialkontoret for å få penger til å betale strømregningen.
(Mai 2000) Klassekampen har 24. mai et oppslag om eiendomsskatt. Eiendomsskatt skal i følge Klassekampen kunne kompensere for at staten ikke sikrer kommunene dekning for det som gis i lønnstillegg utover Arntsen-utvalgets ramme (3,25%). Drammen trekkes fram som eksempel. SV som foreslår dette, er riktignok bekymra for at eiendomsskatt kan bli gjennomført med dårlig sosial profil. Dette er et blindspor.
Rolv Rynning Hanssen: Hva er konkurranseutsetting og anbud?
(Januar 2000) Vi har i lang tid hatt anbud på offentlige innkjøp og på anlegg som kommunene ikke er i stand til selv å utføre. Det nye de siste årene er at anbud for fullt kommer på den kommunale tjenesteproduksjonen. Også her har det vært en viss tradisjon for anbud, da særlig innen teknisk sektor, men nå blir de myke sektorene mer og mer utsatt. Bærum kommune har f.eks. planer om å anbudsutsette 30% av alle tjenestene, noe som betyr 650 millioner i potten. Ingen områder blir egentlig skjermet, ordfører Odd Reinsfeldt sier til Klassekampen 13. november 1999: "Tida ikke er moden for å konkurranseutsette skolene. Dette fordi det ikke finnes alternativer til dagens offentlige tilbud. Den dagen det finns, vil vi vurdere å sette ut også disse delene."
(1998) Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) ble oppretta i 1992. SND var en sammenslåing av mange ulike støtteordninger, bl.a. Distriktenes utbyggingsfond (DU), Industrifondet, Småbedriftsfondet og Industribanken. Seinere er også Statens fiskarbank opptatt i SND. Målsettinga var "å omorganisere og forenkle det næringsretta virkemiddelapparatet". Forslaget fra energi- og industrikomiteen var at formålsparagrafen skulle være "å fremme samfunnsøkonomisk lønnsom næringsutvikling". Stortinget omgjorde formålsparagrafen til å skulle "fremme en bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsom næringsutvikling". På denne måte ble det allerede fra starten gitt et klart signal om at dette ikke skulle være en støtteordning tufta på reine samfunnspolitiske mål, men at det først og fremst skulle være en ordning for å støtte opp om lønnsomme bedrifter.
Gudmund A Dalsbø: Et nyttårsønske
(Januar 2000) Det er mangt jeg kunne ønske meg ved inngangen til et nytt år, særlig nå når det er starten på heile 2000-tallet. At det kunne bli fred i verden. At alle kunne få lære å lese. At maten blei rimelig fordelt. At noen fant opp en kur mot alzheimer, beinskjørhet, elveblindhet og aids - og at kuren blei tilgjengelig for dem som trengte den. At reinholdere kunne tjene like mye som børsspekulanter og fotballspillere. At Vesten slutta å leke politi som dreper hundretusenvis av irakiske unger. At narkotika og sprit plutselig slutta å virke. At Clinton og Jeltsin skjøt hverandre i beinet. Og mye mer. Noe av dette er utopi, noe er tøv, noe kan vi få til om mange nok slåss for det. Men om jeg skulle velge meg ett nyttårsønske for vår lille andedam, så måtte det denne gangen være - et mindre effektivt samfunn.
Erling Folkvord: Retten til "respekt for sitt hjem"
(24. juli 1999) Sjøl om det i dag er eit ekstremt standpunkt, så er det framleis mange som meiner det er ein menneskerett å bu i sin eigen heim. Dette var ein gong ei så vanleg oppfatning at Stortinget for 46 år sia vedtok at "enhver har rett til respekt for sitt privatliv, familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse." Framleis står dette trykt i Norges lover. Det er berre å slå opp på side 698 i 1995-utgåva av den tjukke, raude boka. Men titusenvis menneske som anten er huslause eller blir tynt av bankar og bustadhaiar, veit at orda i lovboka ikkje er alvorleg meint. Den gongen Stortinget vedtok dette, gjorde Staten faktisk ein del for at denne menneskeretten skulle gjelde for arbeidarklassen og.
Rolv Rynning Hanssen: Enda mer lukket!
(22. september 1999) Over hele landet foregår det forsøk på å omdanne offentlige, ofte kommunal, virksomhet til aksjeselskap. Med kommunalt eide aksjeselskap omgås som oftest offentlighetsloven. Det betyr at slike deler av kommunen lukkes helt. Fjorårets undersøkelse fra Oslo journalistklubb viste at nesten 30 slike etater og bedrifter omtrent er hermetisk stengt etter å ha blitt aksjeselskap.
Asgeir Bell: Færre millionærer i Sandnes - økt kommunal aktivitet!
(8. september 1999) Ved ligningen for 1997 var det 963 millionærer i Sandnes - en økning på over 8% fra året før. Deres skattbare formue var på til sammen 1,95 milliarder kroner. Alle skattytere - inklusive millionærene - hadde en samlet skattbar formue på 5,3 milliarder. I øyeblikket har antallet millionærer trolig oversteget 1.000 og med det skatteregimet vi har her til lands, vil det bli stadig flere. Ca. 38% av den private skattbare formuen er på hendene til ca. 3% av skattyterne i Sandnes. De ti største formuene er samlet på 185 millioner kroner og de 50 største på 438 millioner. Dette er ikke spesielt for Sandnes - det gjelder for hele fylket og landet, men er særlig tydelig i store bykommuner.
Halvor Langseth: Kampen for et sted å bo
(20. oktober 1999) Markedskreftene kan aldri og har aldri løst boligproblemet til vanlige folk. De som tror at bare vi får frigitt nok nye boligområder (jfr. markagrensa-debatten i Oslo) og forenkle byggesaksbehandlingen etc. (hovedkravet fra byggebransjen), så vil mange aktører kunne konkurrere om boligbygginga, prisene vil falle til lavt og behagelig nivå og alt bli "bærre lekkert", trur i beste fall på julenissen. Men det kapitalistiske markedet deler ikke ut gaver til folket. Finansinstitusjon, eiendomsinvestorer og entreprenør stiller krav til god sikkerhet for å finansiere eller bygge. De fleste "vanlige folk" dras på en eller annet heftelse i den sammenheng. Hvor mange ungdommer kjenner du som ikke har liten eller negativ egenkapital (studiegjeld), lav betalingsevne (høye utgifter til arbeidsreise, barnehage, barnebidrag, studielån), usikre arbeidsforhold (jfr. den høye omstillingstakten og strukturendringene i næringslivet og privatiseringen / nedskjæringene i offentlig sektor), usikre familieforhold (skilsmisseraten er høy og eneforsørgerne mange) eller usikker inntekt på sikt (langtidssykefravær, attføring / omskolering og uføretrygd øker enormt, også i yngre aldersgrupper). Uten en offentlig styrt og subsidiert boligbygging og boligomsetting vil vi ikke nå målsettingen om at "alle skal ha mulighet til å disponere en god og rimelig bolig i et godt boligmiljø"(Stortingets vedtatte mål).
Carl-Erik Schulz: Velferd og/eller marked?
(Juli 1999) Sånn foran valgkampen får politikerne plutselig behov for å markere at de bestemmer mye og kan få mye gjort. Det står ofte i sterk kontrast til de magre muligheter det er når krav reises mellom valgene. I Norge, som i de fleste vestlige land har det over de siste årene vært en politikk preget av økte forskjeller mellom folk, overføring av styring fra offentlig til privat sektor, nedtrapping av rettigheter overfor offentlig sektor - det som samles under betegnelsen at "velferdstaten står i fare". Her er minst to viktige saker knyttet til økonomi: For det første - er det slik at de økonomiske ordningene Norge har forpliktet seg til setter grenser for offentlig sektor, og krever at velferdsstaten begrenses? For det andre: Spiller det noen rolle om de generelle ordningene avskaffes og erstattes med mere behovsprøvde ordninger?
Carl-Erik Schulz: Bør det offentlige eie naturressursene?
(16. august 1999) Nå i valgkampen kastes det inn forslag om at kommunene skal selge av sine aksjer for å betale ned gjeld eller omplassere formuen i andre verdier. Bak dette lurer også ønsket om å bruke av formuen til å finansiere drift - men det skal jeg ikke drøfte her. Noen har jo slike salg som ideologisk prinsippsak - de markedsliberale og konservative vil privatisere mest mulig av offentlig drift. Fra det kommunale kraftselskap via A/S til det private, mens kommunen eier minst mulig utenom kjernevirksomheten. Fra kommunal buss til privat osv. Privatiseringsideologien gis også et økonomisk ferniss: troen på at privat drift skal øke effektiviteten og sikre folk rimeligere tjenester.
Rolv Rynning Hanssen: Amerikansk helsevesen - dyrt og klassedelt
(Sommeren 1999) Dette notatet har jeg skrevet i forbindelse med jobben min i Norsk Kommuneforbund, og det forsøker ikke å være noen inngående analyse av det amerikanske helsevesenet. Det er en beskrivelse at et møte med noen engasjerte fagforeningsfolk - noen betraktninger om det amerikanske helsevesenet og all dets jævelskap. Notatet er ikke bearbeidet spesielt for vevsidene, men ettersom flere har syntes det var interessant, og bedt meg legge det ut på nettet slik at flere kunne se det, kommer det her i ubearbeida form.
Jørn-Tomas Larsen og Erik Ness: Slanking av Larvik er usunt!
(Sommeren 1999) I Larvik går kommunen med underskudd på 40 millioner i år. Derfor har rådmannen lansert det han kaller Ronja-spranget som er innstramminger, nedskjæringer og en slanking av kommuneøkonomien som legger veien åpen for privatisering. Daglig skriver Østlands-Posten, lokalavisa i Larvik, om de store nedskjæringene som planlegges i Larvik. RV har et begunnet svar på hvorfor vi er imot nedskjæringene og ikke aksepterer statens slanking av kommuneøkonomien. Nedskjæringene er et resultat av bevisste, politiske valg.
Kjersti Ericsson: Arbeidslinja og velferdsstaten
(Desember 1994.) Under EU-kampen var det mye snakk om forsvar av den nordiske velferdsmodellen. En forsker som har vært sentral i studiet av ulike velferdsmodeller, er svensken Gösta Esping-Andersen, som i boka The Three Worlds of Welfare Capitalism fra 1990 nettopp drøfter de ulike velferdsregimene i Europa.
Rolv Rynning Hanssen: Privatisering - mer enn et spøkelse
(Artikkelen er publisert i Røde fane nr 1, 1999.) Ei massiv privatiseringsbølge skyller inn over verden. Privatiseringa av offentlig virksomhet satte ny internasjonal rekord i 1997. Det ble solgt offentlige virksomheter for mer enn 1.200 milliarder kroner. Det var mer enn 50 % økning for året før. Privatiseringsframstøtene er et ledd i en omfordeling av samfunnets ressurser fra fellesforbruk til profitt for de store multinasjonale selskapene, et framstøt for å bryte ned den rest som faktisk finnes av demokratisk kontroll og innsikt. Ei dramatisk samfunnsforandring finner sted rett foran øynene våre.
Kjersti Ericsson: Vedheng til en mann?
I følge Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse fra 1991 har andelen av befolkninga som ofte eller av og til har hatt vansker med å klare løpende utgifter, økt fra 8% i 1980 til 12% i 1990. Blant enslige førsørgere (og av dem er 90% kvinner) er andelen økt fra 37% i 1980 til 54% i 1990. Disse tallene uttrykker på en dramatisk måte en velkjent sannhet, nemlig at enslige forsørgere er hardt presset økonomisk, og at dette presset er økende. Likevel ser det ut til at myndighetene har valgt ut nettopp enslige forsørgere som en spesiell målgruppe for nedskjæringstiltak. Kleppe II-utvalget foreslår f.eks at enslige forsørgere skal miste den særlige utdanningsstønaden for utdanning ut over videregående skole, og at enslige forsørgere som har en samboer, skal miste retten til ekstra barnetrygd. Videre fremmes en rekke forslag som i formen rammer alle, men som vil slå ekstra hardt ut for enslige mødre: Innskrenkning i bostøtte, nedskjæring på forbrukersubsidier, innstramming i sykelønnsordninga, økt egenbetaling for helsetjenester. Når det gjelder det siste, mener utvalget at "utlegg til helsepleie må budsjetteres som andre løpende utgifter i den enkelte husholdning"!!