AKP-arkivet

Velferd og/eller marked?

av Carl-Erik Schulz, professor i sosialøkonomi Oversikt over e-post-adresser

Økonomisk kommentar i Klassekampen juli 1999


Fleire artiklar om økonomi | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP

Sånn foran valgkampen får politikerne plutselig behov for å markere at de bestemmer mye og kan få mye gjort. Det står ofte i sterk kontrast til de magre muligheter det er når krav reises mellom valgene.

I Norge, som i de fleste vestlige land har det over de siste årene vært en politikk preget av økte forskjeller mellom folk, overføring av styring fra offentlig til privat sektor, nedtrapping av rettigheter overfor offentlig sektor - det som samles under betegnelsen at "velferdstaten står i fare".

Her er minst to viktige saker knyttet til økonomi: For det første - er det slik at de økonomiske ordningene Norge har forpliktet seg til setter grenser for offentlig sektor, og krever at velferdsstaten begrenses? For det andre: Spiller det noen rolle om de generelle ordningene avskaffes og erstattes med mere behovsprøvde ordninger?

EU, EØS og velferdsstaten

Her møter begge parter seg i døra. Tilhengerne av økonomisk integrasjon i Europa har i ti år sterkt avvist at dette skulle bety noe for størrelse og utforming av offentlig sektor i Norge. De fleste med hukommelse utover nuet husker hvilket raseri slike beskyldninger reiste. Men samtidig er det utvilsomt at det er store omlegginger på gang. Endringene i televerk, postvesen, sjukehus, distriktsstøtte er vel kjent. Utmagringen av deler av offentlig sektor, særlig markert i arbeidsintensiv virksomhet i undervisning, sosialomsorg, helse og eldreomsorg - og endringer i skattlegging som har frambrakt en liten, men svært synlig overklasse - og et noe mindre synlig, men større skikt som er i større samfunnsmessig skyggeside enn før. Hvorfor er det slik?

To faktorer som sikkert har betydning er endringen i befolkningen og effektivisering/ omlegging i offentlige bedrifter. Flere i aldersgrupper som trenger offentlige tjenester vil øke behovet og presset på sektoren. Omlegging av arbeidet skaper sjølsagt stress der som ellers. Økte krav som følge av generelt bedre levekår virker samme veien. Men det tyder ikke på at dette er alt. Bygningsmasse slites ned, sektorer blir underbemannet, kvaliteten på ytelsene går ned og stresset på de som jobber går opp. Privatisering og oppdeling av tjenestene kan gi underavdelingene større ansvar og kontroll over egen virksomhet - men mye tyder jo på at såvel intensjonen som følgen er lavere kvalitet, dårligere jobbsikkerhet og lønn. Derfor er prosessen konfliktfylt både for de ansatte og brukerne. Bak dette ligger den samme politikken - alle landene i vest-Europa ser ut til å legge press på velferdsordningene. Eldrebølgen er felles, og skaper et økonomisk press: Flere gamle skal forsørges av en mindre andel yrkesaktive. Men i tillegg kommer presset fra strammere budsjett - landene søker alle å begrense de offentlige utgiftene. Her er bakveien at budsjettene skal finansieres, og hvis ett land øker skattene kan kapitaleierne flytte på seg - dermed blir det press for skatteharmonisering. Til tross for lovnadene om at EU/EØS ikke skulle få betydning for offentlig sektor brukes dette mer og mer som argument. Konkurransen hindrer at vi har større offentlige sektor.

Jeg mener at dette er reellt nok - vi mente alvor når vi var redd for at EU/EØS ville undergrave velferdsstaten. Men det er viktig å holde de andre fast - de som garanterte at veivalgene sto fritt, og at EØS ikke var noe problem. Ikke for å grave i fortida, men for å kunne skape en motkraft. De skal ikke både ha støttet EØS og så undre seg over at følgene rammer. Økonomi er ikke en tvangstrøye der alt ubehagelig blir "naturlover". Det er også å finne institusjoner og ordninger som gjør at en kan bruke landets rikdom til å sikre levekårene. Hvis vi ønsker en større bruk av ressurser til offentlig forbruk, og EØS-regler hindrer dette, så er det ikke ønsket vårt som er feil - men ordningene som hindrer oss i å omfordele fra privat til offentlig bruk.

Ingen omfordeling uten generelle ordninger?

Den andre bølgen er å omgjøre generelle ytelser til særytelser til de fattige. Forslag om å ikke gi barnetrygd til de rikeste er på bordet, og når staten vil spare penger letes det etter å omgjøre generelle ordninger til regler som bare gir støtte til folk som trenger det spesielt. Det kan jo virke besnærende å ta barnetrygden fra rikingene, de trenger den neppe. Men når selv Kåre Willoch drar i bremsene for å forsvare velferdsstaten, bør en kanskje tenke seg om?

Norge har en del generelle rettigheter i velferdssystemene. Folketrygden er et godt eksempel, barnetrygden likeså - ja svært mange ytelser gis uansett om du er i jobb eller ikke, om du er rik eller fattig osv. Det fører til at ikke bare de som virkelig trenger inntektsoverføringer får pengene, men også de som nok kunne klart seg på egen hånd for rettighetene. Litt røfft kan en si at det offentlige trekker inn store summer for å finansiere ordninger for nettopp de samme lagene som har betalt inn. En del byråkrati går med til å håndtere pengestrømmen - fra likningsvesenet til trygdeetaten. Og en del stress blir det å stå i køene begge steder. Det fristende "fremskritts"-alternativet er å begrense de offentlige ordningene til de som virkelig trenger, og la de andre ordne seg privat. Slikt skjer jo også på en del felt, det er et press den veien.

En sak er at mange av oss mener at generelle, offentlige ordninger er mer rettferdige og skaper et samfunn som er mere kollektivt og solidarisk. Det er viktige argumenter for å forsvare fellesordningene. Individualisering av ansvar og bruk av midler skaper lett en type samfunn som er egoistisk og rått. En annen sak er om det faktisk er mulig å omfordele til de som virkelig trenger bedre levekår uten slike felles ordninger. Det kan synes som om landene som har ordninger preget av behovsprøving og særordninger istedenfor generelle retter til offentlige ytelser - det er også de landene som gir lite omfordeling gjennom offentlig sektor. På papiret skulle de jo ha råd til å være rause - de slipper å betale annet enn til de som virkelig trenger. Men så ser det ut til at viljen til å omfordele svekkes når ordningene ikke er generelle.

En mulig forklaring på dette - som forskere har syslet med - er at det trengs sosiale og politiske allianser for å sikre omfordeling, og disse får en ikke etablert dersom ikke breie lag i befolkningen får glede av offentlige ytelser. Viljen til å vedta ordninger faller bort når bare de mest trengende skal ha. Hvis det er slik vil "fremskritts"-ordningene bli selvoppfyllende: En oppnår både å fjerne offentlig ansvar for velferden, og å begrense overføringene fra rike til fattige.

Derfor kan en argumentere for å forsvare "velferdstatens" generelle rettigheter ikke bare ut fra et politisk ståsted om å verne offentlig ansvar. Det er kanskje vel så viktig å ha generelle rettigheter til god skole, helsevesen og sosial ordninger fordi det ellers ikke blir skikkelige ordninger for de som virkelig trenger dem. En kan altså utløse sosiale krefter som undergraver overføringene dersom en lar mellominntektsgruppene klare seg sjøl. For noen er kanskje det nettopp meningen, for oss andre er det viktig å ikke la dem seile under falsk flagg.


Fleire artiklar om økonomi | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP

Til AKP si heimeside