AKP-arkivet

Mot bedre vitende

av Arne Byrkjeflot

Mars 2004


Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |

En nasjon av sytere sier direktøren i NHO på radioen og ødelegger den vakre marsmorgenen. Han viser til sykefraværet.

Bergesen vet selvsagt bedre. Han har faktisk selv skrevet under en avtale med fagbevegelsen om inkluderende arbeidsliv, der det helt entydig slås fast at det er forholdene i arbeidslivet som må endres, dersom sykefraværet skal gå ned. Direktøren vet også at det er nesten 10 prosent større andel av befolkningen i arbeid i Norge enn det som er vanlig i det kontinentale EU. Intet sted i verden arbeider folk i gjennomsnitt lenger enn i de nordiske land. Og da blir sjølsagt sykefraværet større.

Dette vet NHO-direktør Bergesen. Slik regjeringa må vite at forslaget om ny arbeidsmiljølov vil øke sykefraværet og presse flere over i uførhet. De vil innføre gjennomsnittsberegning av arbeidstida slik at folk kan jobbe 78 timers uke ni uker i trekk. De fjerner hele normalarbeidsdagen med følgende enkle setning: "Arbeid utover alminnelig arbeidstid kan avtales." Da har arbeidstakeren rett, men ikke plikt, til å avspasere. Hvor lett blir det for en arbeidstaker å si nei til en slik frivillig, individuell avtale? Plutselig begynner natta en time senere. Oppsigelsesvernet uthules ved at en bare får stå i stilling til første rettsinstans. Viktor Normans midlertidige ansettelser gjeninnføres. Nå kan en uten nærmere begrunnelse ansette alle midlertidig inntil seks måneder. Og dette betyr også at alle stillinger kan fylles opp av utleiefirma, før kunne de ikke det når det gjaldt bedriftens ordinære virksomhet.

Det er ikke rart at direktøren starter tidlig med å legge skylda på arbeidstakerne. For dette kan jo umulig gå bra. En trenger jo ikke ha doktorgrad for å forstå at mangel på fast jobb, mangel på trygghet, presset fra arbeidsgiver om å stå på når det passer bedriften og mer ubekvem arbeidstid, vil øke sykefraværet og gjøre flere uføre.

Det er vel kanskje heller ingen tifeldighet at dette nye arbeidslivet passer som hånd i hanske når EUs frie arbeidsmarked utvides med ti nye land fra 1. mai i år. Gruppeimport av arbeidskraft som kan jobbe lange dager for lite lønn i noen uker og så byttes ut med andre, og fritt fram for utleie av arbeidskraft på alle områder til alle jobber, er søt musikk i ørene på de som driver i det gråsvarte arbeidsmarked. At NHOs egne bedrifter umulig kan overleve i denne konkurransen, betyr vel ikke så mye når fagbevegelsen kan settes på plass.

Det er i dette nye arbeidslivet Pensjonskommisjonen vil ha oss til å jobbe i 45 år, minst. Og straffe oss økonomisk når vi ikke makter det. Tankegangen er at du tjener opp 1,25 prosent av lønna di for hvert år. Etter 40 år har du altså 50 prosent av lønna di. Men da må du sjølsagt ha full og god lønn i alle de 40 år, i dag holder det å ha 20 gode år. Men sjøl om du har 40 gode år når du fyller 62 år, får du ikke gå av med halv lønn. Nei, da blir pensjonen din redusert med nesten en tredjedel. Ikke bare til du er 67 år, men helt fram til du dør. Sjøl med ei god industriarbeiderlønn på 300.000 vil pensjonen din bare bli 10.800 i måneden - mot dagens 13.300. Men for hvert år du holder ut, så øker altså pensjonen med 400 kr måneden. På den måten skal vi tvinges til å velge mellom å gå av i tide med litt av helsa i behold, men forbli fattige resten av livet eller holde ut noen år på bekostning av helsa for å ha noe å leve av resten av livet.

Pensjonskommisjonen vil også straffe oss dersom helsa holder og levealderen øker. Alle får sitt delingstall når de går av med pensjon. Utgangspunktet er at en pensjonist på 67 år i 2010 kan regne med å leve i 18 år, til 85 år. Kommisjonen regner med en økning til 22 år for de som går av i 2050. Da får de delingstallet 1,22, altså 22 delt på 18. Men da blir også pensjonutbetalingene delt på 1,22. De tidligere 10.800 blir altså 8.900. Bak ligger en syk logikk som sier at vi alle har tjent opp en viss sum, lever vi lengre eller må gå av tidligere, så kan vi ikke beholde samme pensjon. For da snyter vi staten. Slik forvandles velferdssamfunnet fra å ivareta alle, til å bli en ren forsikringsordning. Det er mildest talt skremmende at nestlederne i DNA og SV, Hill Marta Solberg og Henriette Westhrin, har stilt seg bak dette forslaget.

Derfor kommer vi til å høre mange som Bergesen og Erna Solberg som snakker om syterne, unnasluntrerne og de velfødde. For noen må jo ha skylda etter hvert som det inkluderende arbeidsliv vendes til sin motsetning. Og når det ikke er arbeidsgiverne og ikke regjeringas politikk det er noe galt med, så må det jo være arbeidstakerne. Vi må vennes til den tanken, at går det deg dårlig i arbeidslivet eller du blir minstepensjonist, så har du deg sjøl og bare deg sjøl å bebreide.

Denne regjeringa må bort. Disse arbeidsgiverne må aldri få et våpen som den nye arbeidsmiljøloven. Slitne arbeidstakere skal ha en verdig alderdom. Fagbevegelsen starter nå opp kampen mot stortingsvalget i 2005. Men da må ikke Arbeiderpartiet ødelegge dette ved å åpne for en ny EU-søknad. De vil aldri bli tilgitt om de slik ødelegger muligheten for en helt ny kurs.

Vi sees første mai.


| Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |

Til AKP si heimeside