30. juli 2003

Jorun Gulbrandsen
er leder av AKP

AKP støtta aldri folkemord

Dagbladet kjører nå ei kampanje mot noe de hevder AKP stod for for 30 (!) år sia. Plassen jeg har til tilsvar i avisa er for liten til å rekke over alt, så en mer utfyllende tekst vil bli lagt ut her på nettstedet. Nå kortversjonen:

Å beskylde andre for å ville drepe, er å gå over en strek

Bernt Hagtvet kom med to drøye påstander 17. juli:

  • 1. AKP drev våpentrening.
  • 2. For å bli medlem måtte man innse at man kunne komme til å måtte slå i hjel sine foreldre eller venner.

Det er lovforbud mot å danne egne grupper som driver militær trening i Norge. Det er sjølsagt også forbudt, umoralsk og forferdelig, å ha som opptakskrav i et parti at en skal være villig til å drepe mor, far og venner. Jeg er ikke redd for diskusjoner. Men når Hagtvet påstår at vi var villige til å drepe, beveger han seg ut av diskusjonsrommet. Jeg har i mitt yrke mange å forholde meg til. De må gjerne synes jeg er litt for venstre. Det tar de tydeligvis med på kjøpet, så lenge de oppfatter meg som et noenlunde skikkelig menneske.

Påstandene om dreping har gått inn på meg: Tenk om noen tror dette? Ikke barnebarna. Men hva med deres venner og deres foreldre? Bildet mitt i avisa ­ hun var villig til å drepe! De grove påstandene rammer ikke først og fremst en anonym partimaskin og en logo. De rammer konkrete mennesker. Den som framsetter slike påstander om andre, tar på seg et stort ansvar.

For å rydde denne gifta unna diskusjonen, bad AKP Hagtvet om å beklage eller dokumentere. Hagtvet kan ikke dokumentere. Det er derfor han forsøker å ty til fleip (25. juli). Han er liksom morsom, ber om "unnskyldning" fordi han trodde AKP var så revolusjonært, for AKP truer med å gå til "klassejustisen" osv og omgår det hele. Jeg vet ikke hva som er pensum på statsvitenskap. Men jeg håper at de som utdanner nye statsforvaltere i Norge, ikke har samme lette moroforhold til grove anklager som det professor Hagtvet har lagt for dagen.

AKP støtta ikke folkemord!

Det som skjedde i Kambodsja, må granskes. Vi er tilhengere av forslaget til statsminister Hun Sen, satt fram overfor FN i 1999. Forslaget fikk straks AKPs støtte (pressemelding 16. mars 1999). Kravet er en gransking av krenking av menneskerettighetene i Kambodsja i tre perioder:

  • a) 1970-75 (USA-kontrollert gjennom Lon Nol, periode med intens USA-bombing),
  • b) 1975-79 (Demokratisk Kampuchea under Pol Pots ledelse) og
  • c) 1979-98 (Vietnamvennlig regime etter okkupasjonen i 1979).

USAs angrep på Kambodsja i 1969: 500.000 tonn bomber blei sluppet, mellom en halv og en million mennesker drept. Et folkemord. I tillegg to millioner flyktninger. Videre lemlestede, mineskadde. Rismarker, vanningssystemer, landsbyer, husdyr - ødelagt. At dette i lang tid førte til vansker med å skaffe mat, forundrer vel ingen. Før Røde Khmer tok over, frykta hjelpeorganisasjoner at en million mennesker ville dø av sult.

Røde Khmer stod i 1975 som seierherrer over USA og deres marionetter i 1975. Hovedstaden Pnom Penh var da full av flyktninger, to millioner mennesker i en by som før hadde talt vel en halv million og som var blitt mata av USAs luftbro. Å sende folk dit mat kunne dyrkes, var antakelig eneste utvei. Evakueringa av Pnom Penh skjedde raskt. Mange bukka under av utmattelse og sult. De som ikke ville, blei brutalt jaga av sted, svært mange drept. En forferdelig situasjon, i utgangspunktet skapt av USAs bomber og ødeleggelser.

Vi skjønte etter hvert at Røde Khmer så på de fleste andre grupper enn fattigbøndene potensielle forrædere som kunne samarbeide med fienden. Kanskje drepte de nærmere en halv million mennesker. Den finske regjeringas undersøkelseskommisjon sier 80­100.000 henretta. Samme hvilket tall som er rett: Det er galt, det er jævlig, og ethvert menneske etterlater seg sorg og lidelse.

Gjør års bombing noe med mentaliteten til folk? En hær av unge ungdommer, vokst opp bare med krigens gru, hvor skulle de ha lært å behandle folk vennlig? Er det noe å tenke over for de vestlige såkalte demokratiene når de bomber og terroriserer et fattig folk?

FN (og Norge) anerkjente Røde Khmer som Kambodsjas lovlige regjering. Røde Khmer representerte Kambodsja i FN til 1993. Vietnam invaderte og okkuperte Kambodsja fra 1979, men okkupantregjeringa ble ikke anerkjent. Utover på 70-tallet kom det rapporter i avisene om at Røde Khmer terroriserte grupper av befolkninga. AKP tvilte lenge på disse. Hvorfor?

For det første: Vi trodde ikke noe på noe av det som stod i avisene. Hvorfor skulle vi det? Jeg var med i solidaritetsarbeid for Vietnam fra jeg var 16 år. Mediene hadde stort sett opptrådt som heiagjeng for USA hele veien, vi fikk løgner om at napalm ikke ble brukt i Vietnam, gift ble ikke sluppet over rismarker, nesten ingen ble drept, USAs bombing het "nærvær", og dessuten var USA bare ute etter å redde verden fra kommunismen. Når de samme kildene snakka om Røde Khmers terror? Jeg var overbevist om at det bare var propaganda ­ som vanlig.

Jeg har trukket en alvorlig lærdom av dette: Fienden KAN snakke sant. Det kan virke selvsagt, men er det det? Kunne USA og de som støtta dem, tenke seg at i hvert fall noe av det Saddam Hussein sa i 2002 om at Irak ikke hadde masseødeleggelsesvåpen, kunne være sant?

For det andre: Vi hadde absolutt en tendens til å idyllisere frigjøringsbevegelsene. En viktig lærdom var at frigjøringsbevegelser ikke nødvendigvis oppfører seg korrekt, sjøl om de slåss for en rettferdig sak.

Det er mye en lærer underveis. Men når noen sier at vi støtta folkemord, når Dagbladet tar dette som premiss for sin demonisering-av-AKP-serie, vinner det ingen gjenklang i meg. Vi har aldri gjort det. AKP besøkte Kampuchea og hilste på Pol Pot i 1978. I likhet med mange andre. Det i seg sjøl er ikke nødvendigvis kritikkverdig. Det var meninga at FNs generalsekretær skulle besøke landet tidlig i 1979, men det ble ikke noe av på grunn av invasjonen.

Jeg har på nytt sett gjennom AKPs tidsskrift Røde Fane for 1979 og 1981. De som hadde studert situasjonen mer grundig enn de fleste, hadde mye kritikk av Røde Khmers politikk. I 1979 leste vi i Røde Fane at "Det har opplagt vært en omfattende terror". I 1979, 1982 og 1985 skreiv Tron Øgrim og Pål Steigan bøker der bl.a. regimet i Kambodsja var tema for kritikk. USAs ansvar for folkets lidelser ble ikke glemt. Men det ble heller ikke Røde Khmers. Steigan skreiv i 1985: "Jeg anser det bevist at Røde Khmer dreiv overgrep og terror." Så seint som i november 2002 forklarte Steigan dette igjen i en diskusjon med Hagtvet i Klassekampen.

Det er altså på det rene at vi reagerte alt for seint. At vi leste våre egne håp inn i det vi så, har jeg nevnt. AKP har sjøl kritisert dette i lange tider. Men vi støtta aldri overgrepene, vi støtta aldri folkemord, og vi har ikke noe personlig ansvar for dem.

I Norge gikk det mange demonstrasjonstog mot USAs bombing av Vietnam. Det var vanlig at unge-høyre-folk lagde motdemonstrasjon langs ruta. med plakater og rop: "Bomb Hanoi!" Hanoi var hovedstaden i Nord-Vietnam. Unge Høyre støtta USAs bombing av Vietnam. Resultatet av den var 2 millioner drepte. Et folkemord.

Ragnvald Dahl var leder av Unge Høyre i 1965-69. Hans Svelland, seinere byrådsleder for Høyre i Oslo, var leder i 1969-1971. Jan Petersen, dagens Høyre-leder, i 1971-73. Per Kristian Foss, nå finansminister, i 1973-77. Altså under Vietnamkrigen. Med Unge Høyres Bomb-Hanoi-politikk. Vi var ikke imponert over Unge Høyres innsats for menneskerettighetene, for å si det forsiktig. Men det har likevel aldri i disse 30 åra falt meg eller AKP inn å påstå at Dahl, Svelland, Petersen eller Foss har et personlig ansvar for folkemordet i Vietnam! Med en slik målestokk, ville all politisk kamp bli umulig.

(Trykt i Dagbladet 30. juli 2003. Følg debatten her.)

Forrige mening | Flere meninger | AKP si heimeside

Til AKP si hjemmeside