Da jeg satt med en haug aviser og skulle svare på spørsmål og påstander, og hadde maks 7.500 tegn til rådighet, fant jeg løsninga med å henvise til en laaaang artikkel jeg kunne legge ut på nettet. Noe av det som står her, er ennå ikke trykt noe sted. Noe er omtrent det samme som i Dagblad-innlegget 30. juli, eller mer utfyllende.
Her er:
Advokat Håkon Helle har sendt et brev til Bernt Hagtvet på vegne av AKP. Hagtvet oppfordres til å trekke tilbake to påstander han har kommet med i Dagbladet og erkjenne at det ikke foreligger noe holdbart grunnlag for dem. Påstandene var:
Det er lovforbud mot å danne egne grupper som driver militær trening i Norge. Det er sjølsagt også forbudt, umoralsk og forferdelig, å ha som opptakskrav i et parti at en skal være villig til å drepe mor, far og venner. Jeg er ikke redd for diskusjoner. Men når Hagtvet påstår at vi var villige til å drepe, beveger han seg ut av diskusjonsrommet. Jeg har i mitt yrke mange å forholde meg til. De må gjerne synes jeg er litt for venstre. Det tar de tydeligvis med på kjøpet, så lenge de oppfatter meg som et noenlunde skikkelig menneske. Påstandene om dreping har gått inn på meg. Jeg ble helt satt ut: Tenk om noen tror dette? Ikke barnebarna. Men hva med deres venner og deres foreldre? Bildet mitt i avisa - hun var villig til å drepe! De grove påstandene rammer ikke først og fremst en anonym partimaskin og en logo. De rammer konkrete mennesker. Den som framsetter slike påstander om andre, tar på seg et stort ansvar.
Hagtvet kan ikke snakke seg vekk fra det ved å si at han bare har sitert Torben Weinreich. For han har ikke bare sitert.
Først siterer han Weinreich:
... " Nordmændene praktiserede våbentræning, og i partiets skolning kunne man komme langt ud i diskussioner, jeg ikke husker fra Danmark, blandt annet om nødvendigheden af at dræbe andre mennesker. Man forudså en tilspisset, revolutionær situasjon (...). For at blive medlem skulle man derfor indse at man kunne komme til at slå ihjæl, og at det kunne ramme mennesker, som stod en nær, for eksempel ens venner eller foreldre."
Hagtvet beskriver videre hva som stod i den danske avisen:
"Weinreich får så spørsmål om han ikke ble forskrekket om at de talte om å slå venner og foreldre ihjel, og han svarer: "Man blev i hvert fall mindet om, at det hele ikke kun var abstrakt."
Neste setning er Hagtvets:
"Kanskje er ikke avstanden fra AKP til Pol Pot så lang likevel? Hva sier norske m-l-ere til dette i dag? Stilt overfor denne ideologien var de norske m-l-erne som rådyr fastfrosset i lyskjeglen fra en bil: fjetret. Kunne ikke Steigan og hans kolleger være ærlig på dette punkt? Si det like ut og beklage det, uten forskjønnende omskrivinger og forsøk på å unnfly det moralske ansvaret?" (Hagtvets utheving)
Altså, Hagtvet går god for påstandene slik han leser dem i den danske avisa. Han bringer dem så til minst 180.000 nye lesere i Norge.
Han tar påstandene til seg som sine egne og bruker dem som et premiss for å stille spørsmål om ikke AKP snart burde innrømme dette: "Kunne ikke Steigan og hans kolleger være ærlig på dette punkt? Si det like ut og beklage det, uten forskjønnende omskrivinger og forsøk på å unnfly det moralske ansvaret?"
Altså, det er IKKE slik at Hagtvet bare siterer. Han bruker på et sjølstendig grunnlag det han mener er rette opplysninger.
Andre alternativer hadde vært mulig.
Da Torben Weinreich blei intervjuet i Dagbladet 23. juli, gikk det slik for deg:
På spørsmål fra Dagbladet om han kan redegjøre for sine kilder, svarer Torben Weinreich:
(Slutt sitat Dagbladet)
Ingen dokumentasjon. På dette tidspunktet hadde Hagtvet mulighet igjen, han kunne sagt at han hadde trodd det var noe mer i påstandene når han leste Weekendavisen enn det viste seg å være, beklager.
I stedet svarer han 25. juli med harselas. Når han blir konfrontert med alvoret i sine beskyldninger, svarer han med å fleipe! Han er liksom morsom, ber om "unnskyldning" fordi han trodde AKP var så revolusjonært, mens AKP går til den borgerlige retten osv:
Han skriver: "Jeg ber om unnskyldning. Jeg har tatt feil. Jeg trodde AKP(m-l) var et skikkelig revolusjonært parti med alt til faget tilhørende av fiendedefinisjoner, samfunnsomveltende strategi og politisk metodikk vis a vis klassefienden." Så er han fortsatt bare harselerende, og skriver at Lenin og Pol Pot "ville nok ha spurt om det sømmer seg skikkelige revolusjonære å løpe til klassejustisen for å stoppe en debatt?"
Dagbladet ser nok at Hagtvet ikke har noe som det er hold i. I en leder 27. juli sier avisa: "Partiet har nok rett i at de ikke drev med våpentrening eller noen form for terror".
AKP vil ikke stoppe noen debatt. Vi skriver innlegg så fort tastatur og fingre holder. Vi er nå redde for at Dagbladet blåser av diskusjonen for tidlig. Vi vil høre hva andre mener, og vi vil skrive sjøl. Mange AKP-ere fra øst og vest har innlegg liggende i kø hos Dagbadet. Det gjelder sikkert også mange andre. Men Hagtvets to påstander handler ikke om en politisk debatt. Det er påstander om voldskriminalitet vi snakker om. AKPs ønske er at Hagtvet, ved et innlegg i Dagbladet, trekker tilbake påstandene nevnt ovenfor og sier at det ikke foreligger noe holdbart grunnlag for dem. Så jeg kan vise det til alle jeg vil ha et godt forhold til: Se, det var ikke riktig. Det er et ønske fra mange flere enn meg.
Det lages harselas over at AKP bruker lovene. Er ikke vi mot den kapitalistiske staten, pønsker noen vittige hoder ut. Til det er å si: Lover som beskytter ytringsfrihet, personvern, likhet for loven, er kjempa fram av folk som har erfaring med det motsatte. Lovene gjelder til og med AKP-ere, også når AKP mener at lovene beskytter makt og rikdom mer enn avmakt og fattigdom. Jeg tror folk må finne seg i at lovene også skal beskytte dem som politisk tilhører den røde sida av skalaen.
AKP har fått noen (5?) henvendelser de siste årene der folk som studerer historie ber om materiale. Vi synes det er bra at noen vil studere den revolusjonære bevegelsens historie, og vi forsøker alltid å være så hjelpsomme vi kan. Dagbladet har en leder 27. juli der de ber om at AKPs arkiver blir frigitt under tittelen "Få ut alle spøkelser".
Vårt svar er: Før sommeren diskuterte sentralstyret dette, og vi vurderer nå å legge ut alle internbladene fra 70-årene på Internettet så alle kan lese dem. Vi mener at jo mer materiale som er tilgjengelig for alle, jo større fordel er det for AKP. Vi undersøker for tida den arbeidsmessige sida for å se hvor fort vi kan få det til. Dette er opp til 30 år gammelt materiale som ikke ligger pent samla og lett tilgjengelig, men vi jobber med saken. Vi vil undersøke om det er mulig å få eksternt finansiert ei forsering av dette arbeidet.
Det hadde vært en fordel for AKP om også alle protokoller fra sentralstyremøter og landsmøter var tilgjengelig for alle. Da hadde det vært vanskelig å insinuere at det fantes hemmelige vedtak om vold og andre påståtte forbrytelser. Sentralstyret mente likevel det ikke ville være riktig å legge ut protokoller. Her er det også et omfattende innsamlingsarbeid som må til, men det er ikke det viktigste. Den viktigste grunnen til at sentralstyret sa nei, er at protokoller inneholder navn. Landsmøtedelegater, sentralstyremedlemmer osv. Det vil ikke være riktig av dagens ledelse å offentliggjøre navn på folk som opp gjennom tidene ikke sjøl har ønska det. Det ser vi på som et tillitsforhold.
Det er ikke vi som ønsker det slik. Politiets overvåkingstjeneste, før POT, nå PST, har påtvunget oss denne situasjonen. Politiet har gjort alt de kunne for å finne og overvåke AKPs landsmøter, og grunnen er navn. De vil registrere. For dokumentasjon, se Lundkommisjonens rapport. AKP-medlemmer har med rette frykta for jobben sin. Mappeinnsynene viser at dette har de hatt svært god grunn til. Samarbeidet mellom politiet og mange bedrifters personalkontorer har vært formidabelt. Mange har mista jobb - eller har ikke fått jobber de var kvalifiserte for - på grunn av partimedlemskapet sitt. Grove eksempler på dette vil komme for dagen. Dette er ikke en cowboylek, det handler om levebrødet til folk. Så lenge demokratiet er belemra med et politisk politi, med instrukser fra Stortinget, må demokratiet finne seg i at de overvåka beskytter seg sjøl.
Bakgrunnen for tradisjonen med å holde interne dokumenter internt, er derfor begrunna i at alle medlemmer, også de som av ulike grunner ikke ønsker å være kjent som AKP-medlemmer, skal kunne delta i det interne partidemokratiet på linje med andre. Det er en rett for alle medlemmer å kunne ta del i partiets beslutninger på alle nivå, delta på landsmøter, sitte i sentrale organer, være med i interne debatter osv.
Dette er for øvrig ikke bare et historisk spørsmål. Vi vet vi blir overvåka også i dag.
Men det finnes heldigvis gode, åpne kilder om AKPs politikk.
Dagbladet har kontakta de øvrige partiene og funnet ut at AKP står i ei særstilling når det gjelder styre- (og landsmøte)-protokoller. Det er riktig, vi mener også at vi står i en særstilling. Vi har begrunna dette ovenfor.
I tillegg vil vi minne om noe som kanskje ikke er så viktig, men vi nevner det: De partiene Dagbladet har vært i kontakt med er i stor grad finansiert ved offentlige bevilgninger. Det er ikke helt urimelig om allmennheten får et visst innsyn i hva som gjøres for skattepengene. AKP tar ikke imot statsstøtte, og finansieres omtrent utelukkende av medlemskontingent og gaver. De fleste av de øvrige partiene har til en viss grad vært "statsbærende", dvs at de har hatt regjeringsmakt sentralt eller lokalt. Det vil derfor være slik at en i Arbeiderpartiets og Høyres arkiver må regne med å finne store mengder materiale som vedkommer statens styre. Dette har naturligvis stor offentlig interesse. AKP har hittil vært langt unna en slik situasjon, for å si det mildt ...
Det som skjedde i Kambodsja, må granskes. Vi er tilhengere av forslaget til statsminister Hun Sen, satt fram overfor FN i 1999. Forslaget fikk straks AKPs støtte (pressemelding 16. mars 1999). Kravet er en gransking av krenking av menneskerettighetene i Kambodsja i tre perioder:
USAs angrep på Kambodsja i 1969: 500.000 tonn bomber blei sluppet, mellom en halv og en million mennesker drept. Et folkemord. I tillegg to millioner flyktninger. Videre lemlestede, mineskadde. Rismarker, vanningssystemer, landsbyer, husdyr - ødelagt. At dette i lang tid førte til vansker med å skaffe mat, forundrer vel ingen. Før Røde Khmer tok over, frykta hjelpeorganisasjoner at en million mennesker ville dø av sult.
Røde Khmer stod i 1975 som seierherrer over USA og deres marionetter i 1975. Hovedstaden Pnom Penh var da full av flyktninger, to millioner mennesker i en by som før hadde talt vel en halv million og som var blitt matet av USAs luftbro. Å sende folk dit mat kunne dyrkes, var antakelig eneste utvei. Evakueringa av Pnom Penh skjedde raskt. Mange bukka under av utmattelse og sult. De som ikke ville, blei brutalt jaga av sted, svært mange drept. En forferdelig situasjon, i utgangspunktet skapt av USAs bomber og ødeleggelser.
Vi skjønte etter hvert at Røde Khmer så på de fleste andre grupper enn fattigbøndene potensielle forrædere som kunne samarbeide med fienden. Kanskje drepte de nærmere en halv million mennesker. Den finske regjeringas undersøkelseskommisjon sier 80.-100.000 henretta. Samme hvilket tall som er rett: Det er galt, det er jævlig, og ethvert menneske etterlater seg sorg og lidelse.
Gjør års bombing noe med mentaliteten til folk? En hær av unge ungdommer, vokst opp bare med krigens gru, hvor skulle de ha lært å behandle folk vennlig? Er det noe å tenke over for de vestlige såkalte demokratiene når de bomber og terroriserer et fattig folk?
FN (og Norge) anerkjente Røde Khmer som Kambodsjas lovlige regjering. Røde Khmer representerte Kambodsja i FN til 1993. Vietnam invaderte og okkuperte Kambodsja fra 1979, men okkupantregjeringa ble ikke anerkjent.
Dette var litt om bakgrunnen. Så til AKPs holdning. Alle som hadde drevet aktivt solidaritetsarbeid med Vietnams (og Kambodsjas) folk i flere år, gledet seg enormt over at krigen var slutt i 1975. Det gav en voldsom optimisme over hele verden: Lita tue kan velte stort lass. Et lite land kan slå ei supermakt. (30 år tok det før USA kunne fortsette der de slapp, denne gang i Afghanistan og Irak.)
Utover på 70-tallet kom det rapporter i avisene om at Røde Khmer terroriserte grupper av befolkninga. AKP tvilte lenge på disse. Hvorfor?
For det første: Vi trodde ikke noe på noe av det som stod i avisene. Hvorfor skulle vi det? Jeg var med i solidaritetsarbeid for Vietnam fra jeg var 16 år. Mediene hadde stort sett opptrådt som heiagjeng for USA hele veien, vi fikk løgner om at napalm ikke ble brukt i Vietnam, gift ble ikke sluppet over rismarker, nesten ingen ble drept, USAs bombing het "nærvær", og dessuten var USA bare ute etter å redde verden fra kommunismen. Når de samme kildene snakka om Røde Khmers terror? Jeg var overbevist om at det bare var propaganda - som vanlig.
Jeg har trukket en alvorlig lærdom av dette: Fienden KAN snakke sant. Det kan virke selvsagt, men er det det? Kunne USA og de som støtta dem, tenke seg at i hvert fall noe av det Saddam Hussein sa i 2002 om at Irak ikke hadde masseødeleggelsesvåpen, kunne være sant?
For det andre: Vi hadde absolutt en tendens til å idyllisere frigjøringsbevegelsene. En viktig lærdom var at frigjøringsbevegelser ikke nødvendigvis oppfører seg korrekt, sjøl om de slåss for en rettferdig sak. De var like gode som den norske hjemmefronten under krigen her (tenkte jeg), vi hadde vokst oppmed krigshistoria, lest og fortalt av lærerne, på 1950-tallet. At folk som sloss så heltemodig og klarte å vinne over ei supermakt, måtte bero på massestøtte, ikke terror og vold. Det var tanken. Når jeg leser et hefte som ble laget av AKP i 1978, ser jeg hva som fascinerte AKP-delegasjonen. Det var at bøndene hadde jorda som samvirke, at arbeid gav livsnødvendigheter i motytelse, at penger ikke fantes, og at kollektivene var en organisering for mange samfunnsoppgaver, som reparasjon og utvikling av vanningssystemene.
Det er mye en lærer underveis. Men når noen sier at vi støtta folkemord, når Dagbladet tar dette som premiss for sin demonisering-av-AKP-serie, vinner det ingen gjenklang i meg. Vi har aldri gjort det.
Det ble mange møter. Hva var rett, hva var galt? Vi hadde en utstrakt aktivitet for det vi oppfatta som frigjøring og demokrati. Hver 11. september tok vi og andre initiativ til demonstrasjoner mot juntakuppet i Chile (da president Allende ble drept i 1973). Hver 21. august demonstrasjon mot Sovjets invasjon i Tsjekkoslovakia (1968). Hver 27. desember (fra 1979) mot Sovjets invasjon i Afghanistan. I førstemai-togene ble det båret et vell av flagg fra store og små frigjøringsbevegelser på alle kontinenter. Vi støtta aldri folkemord. Vi støtta frigjøring. Vi støtta ikke folkemord som et slags perverst ledd i en framtidig frigjøring. Vi støtta bare frigjøring. AKP og dets medlemmer har virkelig i all beskjedenhet forsøkt å være til nytte for frigjøringsbevegelser gjennom praktisk solidaritetsarbeid. Sammen med andre. Som for det palestinske folket. Som i dag mot USAs krig og okkupasjon av Irak. Bernt Hagtvet, som ingen av oss aktive har sett i noen slik sammenheng i en 35 år, mener at vi støtter folkemord. AKP støtter ikke folkemord.
AKP besøkte Kampuchea og hilste på Pol Pot i 1978. I likhet med mange andre. Det i seg sjøl er ikke nødvendigvis kritikkverdig. Det var meninga at FNs generalsekretær skulle besøke landet tidlig i 1979, men det ble ikke noe av på grunn av invasjonen. Jeg har på nytt sett gjennom AKPs tidsskrift Røde Fane for 1979 og 1981. De som hadde studert situasjonen mer grundig enn de fleste, hadde mye kritikk av Røde Khmers politikk. I 1979 leste vi i Røde Fane at "Det har opplagt vært en omfattende terror". I 1979, 1982 og 1985 skreiv Tron Øgrim og Pål Steigan bøker der bl.a. regimet i Kambodsja var tema for kritikk. USAs ansvar for folkets lidelser ble ikke glemt. Men det ble heller ikke Røde Khmers. Steigan skreiv i 1985: "Jeg anser det bevist at Røde Khmer dreiv overgrep og terror." Så seint som i november 2002 forklarte Steigan dette igjen i en diskusjon med Hagtvet i Klassekampen.
Det er altså på det rene at vi reagerte alt for seint. At vi leste våre egne håp inn i det vi så, har jeg nevnt. AKP har sjøl kritisert dette i lange tider. Men vi støtta aldri overgrepene, vi støtta aldri folkemord, og vi har ikke noe personlig ansvar for dem.
Hva skal en si om de norske regjeringene som støtta Røde Khmer/Pol Pots regjering som Kambodsjas lovmessige, fram til midt på 1980-tallet? Trygve Brattelis regjering fra 1973-76, Oddvar Nordlis fra 1976 til 1981 og Kåre Willochs. Harde i kritikken mot denne støtta var spesielt NKP og avisa Friheten, også deler av SV, som støtta Vietnams invasjon og videre okkupasjon fra 1979. Jeg formoder at grunnen var at Vietnams regjering da ble oppfatta som Sovjet-vennlig. AKP støtta FNs og Norges syn. Jeg mener de norske regjeringene ikke støtta folkemord. AKPs forbrytelse var nok ikke mye større enn regjeringenes. Men hvordan kunne forresten et miniparti som AKP, påvirke utviklinga i Kambodsja på noe vis?
Hva er det å støtte folkemord?
Et spørsmål trenger seg på: Hva er å støtte folkemord? Burde ikke det innebære at man uttaler en støtte til folkemordet? At det er nødvendig å slå i hjel alle disse menneskene? At man for eksempel ber om eller krever bombing av et land, en by, et folk? Uttrykke støtte til dem man vet driver med alt dette? Hvis det innebærer noe som likner på dette, så støttet ikke AKP folkemord.
Hva er å ha et personlig ansvar for folkemord? Må ikke det handle om at man er i en posisjon som gjør at man kan avgjøre om folkemordet skal skje eller ikke skje? Hvis det er tilfelle, har ikke noen i AKP personlig ansvar for folkemord. Men det har de som bestemte. President Nixon og hans høyre hånd Henry Kissinger for eksempel. Kissinger var ikke bare ansvarlig for bombinga av Kambodsja, men han gav marsjordren til den indonesiske regjeringa for folkemordet på Øst-Timor. Kissinger har forresten alledere fått en stor oppmerksomhet. Han fikk Nobels fredspris i 1973, det året bombene falt tettest ....
Det gikk mange demonstrasjonstog for Vietnam, mot USAs bombing. Bl.a. var det fast takst å gå på menneskerettighetsdagen 10. desember. Det var et vanlig at unge-høyre-folk lagde motdemonstrasjon langs ruta. Hvis toget i Oslo gikk til Rådhusplassen for å holde utemøte, var det helt sikkert at Unge Høyre stod på en nærliggende hjørte i Stortingsgata ved Høyres Hus. De hadde først vært inne i huset sitt og forberedt seg på heltemodig kamp mot demonstrantene. De hadde plakater og ropte det de kunne. Noen ganger fløy eggene. Yndet krav fra deres side var Bomb Hanoi! Hanoi var hovedstaden i Nord-Vietnam, en by med omtrent halvannen millioner mennesker. De støtta USAs bombing av Vietnam, hele USAs krig. Resultatet av den var 2 millioner drepte. Et folkemord.
Hva unge Høyre gjorde, er ikke noe jeg finner på. Se bare hva Bergens Tidende skriver 13. oktober 2001 i et intervju med Jan Simonsen, tidligere FrP.:
"Da tunge, amerikanske B52-fly teppebombet fattigfolk i Vietnam, tok kristenrussen Jan Simonsen parti. Han meldte seg inn i den mest reaksjonære foreningen i Norge på den tiden, Komitéen for Sydøst-Asia. Sammen med likesinnede, som brødrene Per og Dag Danielsen, krevde han mer bombing. "Våg å stå som Danielsen," som det heter. Mens folk flest i Europa og USA vendte Nixons og Kissingers krigsmaskin ryggen, ropte noen unge nordmenn: - Bomb Hanoi! Støtt USA!"
Jeg husker ikke Jan Simonsen, men jeg husker godt Per Danielsen som motdemonstrant.
Ragnvald Dahl var leder av Unge Høyre i 1965-69. Hans Svelland, seinere byrådsleder for Høyre i Oslo, var leder i 1969-1971. Jan Petersen, dagens Høyre-leder, i 1971-73. Per Kristian Foss, nå finansminister, i 1973-77. Altså under Vietnamkrigen. Med Unge Høyres Bomb-Hanoi-politikk. Vi var ikke imponert over Unge Høyres innsats for menneskerettighetene, for å si det forsiktig. Men det har likevel aldri i disse 30 åra falt meg eller AKP inn å anklage Ragnvald Dahl, Hans Svelland, Jan Petersen eller Per Kristian Foss for å ha et personlig ansvar for folkemordet i Vietnam! Med en slik målestokk, ville all politisk kamp bli umulig.
Med en slik målestokk blir også de passive personlig ansvarlig. De som ikke protesterer mot folkemord, krig og urett. Det ville ikke falle meg inn å stille Hagtvet personlig til ansvar for alle forbrytelser han ikke har engasjert seg i. Jeg ville heller rose ham for det han gjør på sitt felt, som å kartlegge overgrepene mot jødene i forbindelse med andre verdenskrig.
Hans Fredrik Dahl er i Dagbladet opptatt av at en feil ikke skal unnskyldes med en annen. Han mener at AKP ikke skal si at det var andre som også gjorde feil, for på den måten å unngå snakk om deg sjøl. Det er jeg enig med Dahl i. En feilaktig handling som er gjort, blir ikke borte sjøl om en annen gal handling ligger i den andre vektskåla. Men for å unngå gale handlinger, må likevel alle gale handlinger få søkelyset på seg. Ellers vil den som holder lykta ikke kunne gjøre jobben sin. Så hvis den som er ute etter rettferdighet og fred for folkene i verden, bare leiter etter AKPs feil, er jeg redd han eller hun kommer synderlig til kort i strevet for det gode.
Jeg har her forsøkt å fortelle hvordan jeg sjøl, som deltok på 1970-tallet, aldri støtta folkemord. Jeg mener også jeg har vist at heller ikke AKP gjorde det. Mine erfaringer er antakelig nokså gjengs.
a) Hagtvet tar til orde for at partier som bygger på "marxismen" bør legges ned. Navnlig RV og AKP.
Han mener (16. juli) at marxismen mangler garantier for menneskerettigheter, og at "barbariet ligger derfor som en permanent invitasjon ved marxismens rot".
Marxismen er den teoretiske eller akademiske betegnelsen for det jeg tror de fleste vil kalle sosialisme. Jeg påstår at minst halve befolkninga i Norge har et vennlig forhold til sosialistiske ideer. Arbeiderpartiet har riktignok ikke "sosialisme" som sitt mål lenger, men kan ikke ta vekk "arbeider" i navnet sitt på lenge, på grunn av de som stemmer på dem. AP bruker sosialismens røde flagg som symbol ved siden av den røde rosa. Det nest største partiet heter Sosialistisk Venstreparti. Rød Valgallianse har dessuten i enkelte kommuner mellom 5 og 10 % av stemmene. Når Hagtvet mener at marxismen/sosialismen fører til barbari og brudd på menneskerettigheter, er det en mening han har. Det er ikke forskeren som snakker her, men det høyrepolitiske mennesket. Det er helt fint. Men hans mening er ikke mer korrekt eller mer verdt enn meninga til alle dem som ser sosialismen som en åpning for demokrati og makt for lønnsmottakere, rettferdig fordeling av ressursene og nedbygging av klasseskillene. At Hagtvet synes han meninger som gir ham en refserrolle overfor dem som mener annerledes enn ham, kan vi vel bare ta til etterretning. Når han ut fra sitt politiske ståsted offentlig går inn for å nedlegge Rød Valgallianse og AKP, er jeg er glad for at han ikke er justisminister.
b) Hagtvet mener at det ikke bør finnes revolusjonære aviser.
Det finnes bare en revolusjonær dagsavis i Norge, og Hagtvet mener at den må fjerne sitt politiske ståsted. Ordet ensretting ligger nær. Redaktør av Klassekampen, Bjørgulv Braanen, kommenterer det bl.a. slik (18. juli i Klassekampen):
"I den grad Bernt Hagtvet er opptatt av disse tingene, er vi altså enige om hvor grunnleggende demokrati, menneskerettigheter og demokratiske retter er. Men Hagtvet går lenger enn til å kritisere AKPs støtte til Pol Pot på 1970-tallet, og m-l-ledernes eventuelle manglende oppgjør med dette. Slik jeg forstår Hagtvet, må også alle former for marxistiske og revolusjonære holdninger utryddes før man slipper gjennom den hagtvetske demokrati-screening. Hagtvet krever for eksempel at Klassekampen skal stryke sin "revolusjonære retorikk i formålsparagrafen", der det heter at vi skal drive kritisk og undersøkende journalistikk og bidra til ideologisk debatt utfra et revolusjonært sosialistisk grunnsyn. Vi blir altså invitert til å sverge ved Hagtvets bibel på at dette systemet er det beste av alle verdener, og det å arbeide mot kapitalismen ut fra et revolusjonært, sosialistisk grunnsyn, er udemokratisk. For egen del forbauser disse kravene meg. Det å kreve av systemkritikere - marxister, revolusjonære eller andre - at de anerkjenner liberalismen som den eneste sanne religion, er faktisk en av de mest totalitære ambisjoner som er framført i norsk offentlighet på lange tider. Denne typen ideologi-monolittiske ønskedrømmer har også sine ideologiske røtter."
c) Hagtvet mer enn antyder at nazister og marxister er nokså like.
Den 17. juli tar Hagtvet fram et dansk tidligere kommunist som sier at han under andre omstendigheter kunne vært nazist. Slik mer enn antyder Hagtvet at dette også godt kunne gjelder medlemmene av AKP. Her kan jeg ikke svare på dette bedre enn hva Øyvind Andresen, Søgne, har gjort i Klassekampen 28. juli . Jeg gjør derfor hans ord til mine:
"Men dette er jo hinsides! Poenget er jo at AKP-ere ikke kunne blitt nazister. Mange av mine venner fra m-l-bevegelsen hadde foreldre som var aktive anti-nazister. Og sette likhetstegn mellom NS og AKP, mellom nazisme og kommunisme, leste vi i Libertas-organet NÅ og i VG på 70-tallet. Vi kjenner lusa på gangen! Også min far og hans likesinnede ble utsatt for det samme - tre år etter at de kom ut av nazistenes fangeleire. Den gangen het det at NKP var det nye NS. Da var det Haakon Lie og co. At du, professor i statsvitenskap, plumpt tilslutter deg denne historiske tradisjonen i 2003 uten nyanser, er gåtefullt.
Jeg for min del var bare en smågutt i SUF og AKP. Jeg kan ikke huske at jeg gjorde en eneste ulovlig handling. Like fullt ble jeg overvåket av sikkerhetspolitiet i fra 1967 til 1985, med rapporter til to overvåkingssjefer. På samme måte ble min far overvåket av sikkerhetspolitiet i årene etter krigen. Deres hovedkilde var den nazisten som under krigen angav ham og hans kamerater og førte flere av dem i døden.
Du skylder oss en unnskyldning. For du må klargjøre hvem du ønsker å "shake hands" med."
d) Hagvtet er lite raus overfor meningsmotstandere.
Ikke bare tar han til orde for at AKP og RV burde legges ned. Han mener også at når staten begår lovbrudd mot revolusjonære mennesker og etter stortingsvedtak skal betale erstatning, så skal ikke staten likevel betale erstatning. Fordi det altså gjelder de revolusjonære. Det gjelder overvåkinga. Hagtvet skrev et innlegg mot erstatning i Fædrelandsvennen 11. juli 2002.
Han sjikanerer folk. Han skriver at det er ubehagelig å "se en mann som Tron Øgrim sprade rundt" ... "som om ingenting var hendt". For Trond Øgrim er en "bajas". Ja, kanskje vi alle må tåle at folk vi er uenig med, sprader både rundt og hit og dit, uten av vi er nødt til å plage alle avislesere med problemene våre.
Hagtvet deler ut stempel på dem som hører hjemme i partier. Eller rettere sagt, på dem han mener ikke gjør det. Jeg er ikke godkjent. Han skriver at jeg "ikke hører hjemme i noe politisk parti, men på et presteseminar". Egentlig morsomt når vi har en prest til statsminister. Jeg lurer virkelig på hva Hagtvet har imot prester? Jeg kommer fra en radikal, ateistisk arbeiderfamilie, men hvis jeg hadde kommet fra en kristen familie med like enkle levekår og med informasjon om organisasjonslivet, kan det godt hende jeg hadde blitt med i Frelsesarmeen eller Kirkens Bymisjon og hatt biskop Stålset som ideal. En opprørsk prest i Argentina, Chile (og Oslo?) kan ofte gjøre mer nytte for seg mot verdens elendighet enn en AKP-leder og en professor.
e) Hagtvet ønsker å kvitte seg med opposisjonen i samfunnet.
Det Hagtvet i realiteten ytrer ønske om, er at samfunnet kvitter seg med en opposisjon når han vil legge ned partiene på venstresida og fjerne Klassekampens karakter. Det er en dårlig ide for et samfunn. En opposisjon til den rådende meninga kan sjølsagt ta feil, like mye som alle andre. En opposisjon har ikke noe monopol på sannheten og trenger ikke å briske seg. Men en opposisjon er iblant god for nettopp å få fram meninger og andre måter å se ting på, enn den rådende. Det har ikke vært makta, "The establishment" i Norge, som har påvist hvordan minoriteter som samene og de reisende er blitt tråkka på. Det har vært samene sjøl og opposisjonelle grupper. Det var radikal opposisjon som i mange år stod aleine om å kritisere apartheidstyret i Sør-Afrika. I tilfellet AKP ble partiet (først forløperen SUF, Sosialistisk Ungdomsforbund) voldsomt kritisert av alt som kunne krype og gå av folk, medier og institusjoner med makt og innflytelse fordi vi støtta palestinerne mot Israles okkupasjon allerede for 35 år sida. SV (navnet den gang var SF) var på den tida Israel-supportere og organiserte ungdom til å bo og arbeide på israelske kibbutzer. Det viser hvor aparte AKPs standpunkt var. I ettertid kan det hende at det er mulig for flere å se at det ikke var særlig forbrytersk, tåpelig, terroristisk og skadelig at det fantes et miljø som la for dagen palestinernes side av saken, sjøl om slike karakteristikker ble brukt om det.
Hagtvet er først og fremst ute etter marxister og andre revolusjonære. Han mener at marxister ikke har noe å bidra med i et demokrati. Slik taler universesitetslæreren i statsvitenskap mens han forsøker å framstille seg som demokratiets varmeste forsvarer.
f) Hagtvet beskylder andre for voldskriminalitet uten grunnlag.
Som jeg allerede har skrevet, forsøker han også å flåse vekk det faktum at han har anklaget AKP og deres medlemmer for å begå to alvorlige forbrytelser:
Han har ikke dokumentert det. Han har ikke beklaget at han har komme med det.
g) Men Hagtvet har gode idealer han kan følge.
I et intervju med bladet Humanist nr 1, 2003 forteller han hvordan en humanist bør være: "Jeg er såpass gammeldags at jeg mener at man bør stille livsførselskrav til humanister. Humanister må vise anstendighet, omsorg, generøsitet, ærlighet og være sannhetssøkende. Det eksisterer en humanistisk etikk, og hvis du kaller deg humanist, bør det kunne stilles krav om at du prøver å tenke globalt, at du er miljøbevisst, at du ikke har fordommer mot andre, at du er genuint åpen og pluralistisk i omgang med andre mennesker. Hvis noen kaller dette en sekulær utgave av Kristelig Folkeparti, får det så være!" (Mine uthevinger)
Ja, det var fint. Se hele intervjuet her.
I Dagbladet skriver Hagtvet: "Siden antikken har demokratiet vært primært begrunnet som den beste garanti mot tyranniet, illegitim makt, vilkårlighet, rettsløst elitestyre". Ja, hvis en ser på ordet uten å se på virkeligheten, er det ikke vanskelig å være enig. Demokrati = folkestyre. Men straks en trekker virkeligheten inn, blir det dessverre annerledes. Oldtidas slaveri, middelalderens tyranni og vold, kolonimaktenes plyndring og nedslakting av mennesker, kapitalismens rovdrift og barbari, imperialismens moderne krigsmaskineri, - kan en si at "demokratiet" har vært den beste garanti mot tyranniet?
Vi ser dette på et teater: Det har ikke bare en, men to scener, den ene over den andre. På den nederste er det fullt av mennesker. De framstiller mange typer elendighet. Fattigdom. Noen er syke. Noen lemlestede. De er tynne. Sultne. Barn og voksne. De arbeider, graver i jorda, henter frukt fra trærne, lemper opp blanke metaller fra gruvas dyp. Ei lang lenke av mennesker sender de tunge børene med kornet, frukten og det blanke metallet opp til menneskene på scenen over, slik de som slukker brann noen ganger sender bøtter videre fra hånd til hånd.
På scenen over er det langt færre mennesker. Ministeren i lederstolen av gull. Med våpendragerne ved siden av. Her er også arbeidende mennesker. Også de bærer fram korn, fisk og blanke metaller. Men de får også beholde noe sjøl. De fleste er velfødde. Ministeren lar dem spise av kornet og frukten. Bestem, minister, sier de. Vi stemmer for at du skal bestemme.
I Norge er det klasseskiller, det er utbytting, kvinneundertrykking og rasisme. Men sammenliknet med flertallet av menneskene i verden, har folk i Norge det naturligvis materielt veldig bra. Er det fordi "demokratiet" har vist sin overlegenhet? Nei! Det er fordi vårt samfunnssystem har som forutsetning for å kunne eksistere, at så mange andre har det dårlig! Industrilandene i Nord, det vi ofte kaller den vestlige kapitalismen, har oppstått på grunn av utplyndringa av landene i Sør. Det er den gamle kolonipolitikken som har lagt grunnlaget for utvikling av produksjon og teknologi i Nord. Det er utsuginga av Sør sine menneskelige og materielle ressurser som har skapt industrilanda! En utsuging som ikke hadde vært mulig uten at Nord brukte utstrakt militær vold og hadde stasjonert sine soldater i landene i Sør. Derfor står vestens demokratier på ryggen til mennesker som i generasjoner, i århundrer, har slitt seg fattige for å sende bøttene med korn, frukt og blanke metaller nordover i en evig strøm.
Og det fortsetter de med! Nord utsuger ressursene til Sør. Verre og verre. Fattigdommen øker. Hvert år dør mellom 7 og 15 millioner mennesker av sult, sjukdom og fattigdom. De rike landa og selskapene har tvunget Sør til å inngå handelsavtaler som suger. Det kapitalistiske samfunnssystemet som er årsaken til maktforholdene og fordelinga i verden, er pill råttent. Tvers igjennom.
Men hvis en ser seg sjøl sittende på bussen, på vei til jobben, og i høyden ergrer seg over at en tok på den grønne genseren i stedet for den blå, kan en kanskje fort besnæres av tanken på vårt fortreffelige, norske demokrati, og undre seg over at folk i andre land ikke bare gjør det slik som vi har gjort.
Så gjør menneskene på den nederste scenen gjør opprør. Ministeren sender straks ned sine våpendragere som skyter på de våpenløse. De overlevende vasker blodet vekk så ingen skal skli. Slik holdes makta ved like. Med våpen, med krig. Slik det ble gjort av USA i Chile. Sovjet i Tjekkoslovakia og Afghanistan. USA og Indonesia i Øst-Timor. USA i Vietnam og Kambodsja. Spania og Portugal i Amerika. Israel og USA i Palestina. USA og Norge i Afghanistan. USA, England og Norge i Irak. Det er mange flere fortellinger. Krigen er kontinuerlig.
Kapitalismen dreper både med økonomisk og militær krigføring. Kapitalismen bestemmer at medisiner som kunne gjøre blinde seende og sjuke friske, ikke skal produseres av andre enn de rike sjøl. Hvilken rett har de til å bestemme dette? En demokratisk rett. De er jo valgt ... Kapitalismen bestemmer at såkornet ikke skal kunne være såkorn mer enn en gang. Regjeringene i de rike landa lar de kyniske selskapene gjøre dette i en verden der folk sulter. Og regjeringene er jo demokratisk valgt. Kapitalismen bestemmer hvem som skal få vann, kapitalismen sørger for at rike selskaper får okkupere vannet så de kan selge det til de tørste. Regjeringene i Nord hjelper dem til det. Med internasjonale avtaler, avtaler er jo sivilisert, man sitter rundt et bord og snakker og skriver på papir.
Lista kan gjøres mye, mye lengre. Alt dette skjer i siviliserte former sett fra Nord. Det skjer på en demokratisk måte - i Nord. I USA, England, Norge, Tyskland, Frankrike, Russland. "Siden antikken har demokratiet vært primært begrunnet som den beste garanti mot tyranniet, illegitim makt, vilkårlighet, rettsløst elitestyre." Men hvem har begrunnet det slik? Er det kanskje de på den øverste scenen, kanskje aller mest han som sitter i ministerstolen av gull, med våpendragerne ved sin side? Hvem har fått den beste garanti mot tyranni? Er den makta som folkene i Sør blir utsatt for, legitim? Mon tro ikke deres liv er prisgitt den vilkårligheten turbokapitalismen utsetter dem for? Og har flertallet av verdens folk overhodet noe de skulle ha sagt mot sin egen rettsløshet og det at de er prisgitt stadig færre og større internasjonale selskapers elitestyre?
Hele tida gjør folk opprør mot de forholdene de lever under. Mot alle odds. Noen ganger slår de i hjel dem ministeren har sendt for å skyte på dem. De på den øverste scenen blir lett indignert over dette. Særlig ministeren. Han forteller sjølsagt alle at de på den nederste scenen er terrorister. De respekterer jo ikke demokratiet.
Det er en velkjent frase som brukes for å vise hvordan et vedtatt premiss skal fange en som får et spørsmål: "NÅR vil De slutte å slå Deres kone?" Det er akkurat slik Hagtvet stiller sitt spørsmål: "Når vil Pål Steigan og resten av AKPs lederskap på 1970-tallet ta politisk og moralsk ansvar for folkemordet i Kambodsja?" Svaret er, vi vil aldri gjøre det. Vi støtta ikke noe folkemord. Men det samme spørsmålet til Hagtvet blir brukt av Dagbladet som premisset for avisens internettdebatt. "NÅR vil ..."
Mads Larsen og Sølvi Glendrange har for Dagbladet en artikkel samme nettsted, der de bl.a. skriver: "- Prøv noe nytt, prøv Pol Pot, var en av parolene til norske m-l-erne på 70-tallet." Som en flittig parolemaler på denne tida, forundrer utsagnet meg. På spørsmål forklarer avisa at dette er funnet i Dagbladets arkiv, det har stått en gang i Dagbladet, det er mulig å finne kilden. (Dette er sagt av hyggelige og travle mennesker, jeg ønsker ikke å pese folk som har mye å gjøre på jobben, de finner det nok.) Men jeg lurer på om dette kan ha vært fra ei såkalt moroside eller noe?
Da Sissel Benneche Osvald skreiv en artikkel i Dagbladet om AKP, er artikkelen utstyrt med en tegning av Finn Graff der bokstavene AKP former mennesker, og der K-en lager Hitler-hilsen.
Søndag 27. juli hadde Dagbladet ei helside der 9 bilder av tidligere og nåværende AKP-ere satt sammen i en collage i svart-hvitt. Rundt det hele var det laget ei tjukk svart ramme. Assosiasjonene skulle formodentlig gå til dødsannonsene. Eller til måten aviser gjerne presenterer terrorister på, Baader-Meinhof eller drepte slemme irakere. Tanken på død og terror. Men innholdet var jo så yndig. Avisa skulle antakelig vise hvordan de røde ikke er så røde, at de nå tenker mest på penger. Men det er ikke greit å få til det når deres egen presentasjon viser at pengene var det ikke så mye å skryte av, og at de fleste av de røde fortsatt er røde! Ja, ja, lett skal det ikke være, men det var jo et forsøk. Da skreiv jeg lille hilsenen som ligger i Dagbladets kø for innlegg:
7 av 9 på den røde sti
Søndag 27. juli slår Dagbladet til igjen. 3 sider. AKP skal avsløres: "De drømte om revolusjon og kapitalismens død. I dag er ikke penger så verst likevel". Avsløring! Trommene går.
Plask. 9 pene ungdomsbilder på ei helside, riktignok med dødsannonsens svarte ramme, men dett var dett. (Denne collagen mener jeg å ha sett før?) Så kommer avsløringa: De som var revolusjonære har jobber! Solgt seg til mammon? Vi ser. De fleste med inntekt under 300.000. Ikke mye å skryte av likevel, kanskje? Men hva med revolusjonen og kapitalismens død? Har de forlatt alt de mente for de svimlende 250.000 kroner? Steigan og Gulbrandsen er politisk aktive i AKP (og RV). Michelet, Øgrim og Lysestøl i RV. Sjue har ikke forlatt sine revolusjonære tanker, og Allern blir i hvert fall oppfatta som en grundig kapitalismekritiker. Så mye at han ble møtt med motkampanje fra kapitalsterke stormedier da han søkte og fikk professorjobben i journalistikk. Tilbake står to, Knutsen og Haugsgjerd. Men 7 av 9 er nok fortsatt på den røde sti. Og så var det ikke mer. Jo, ei fin liste over noen av de kloke menneskene som er eller har vært med i AKP. Bortsett fra at noen er SV-ere.
Jeg tror alle har sett dette før. Gerhard Helskog var den siste jeg husker som viste akkurat det samme i fjernsynet for noen få år sida. Og før det har det vært så mange at jeg går i surr. Men Dagbladet tror vel de har en kjempesak som mange er veldig opptatt av, og i sin iver etter å demonisere AKP for noe de tror skjedde for 30 (!) år sida, blir sjøl en opplysning om at folk på vel 50 år har et yrke, om enn nokså dårlig betalt, en "avsløring". Ellers var det jo hyggelig skrevet. Sjøl var jeg aller mest fornøyd med ungdomsbildet av meg sjøl.
AKP står for Arbeidernes kommunistparti. Det ble stifta i 1973 og het AKP(m-l). I 1991 strøk vi (m-l) som betyr marxist-leninistene. Medlemmene la kanskje forskjellig mening i akkurat det, men i hovedsak handla det nok om at det ikke kommuniserer, det er unorsk. Det er ikke akkurat mange som forbinder så mye konkret med de to bokstavene. (Dagbladet skriver at vi FIKK bokstavene m-l i 1991, men det er altså feil.)
Hva driver AKP med?
Se Dagens mening - den forteller mye om hva AKP-medlemmene er opptatt av.
Nå er denne lange teksten ferdig ...