26. juni 2003

Gudmund A Dalsbø
er utflytta tromsøværing og redaktør for www.akp.no

Fra kirkepark til næringspark

Vi er visstnok verdens mest avislesende folk. En av grunnene er nok at det er så vanlig for utflytta mennesker å holde kontakt med hjemstedet sitt ved å abonnere på lokalavisa. Sjøl holder jeg meg med "Nordlys" for å være informert om livet i Tromsø. Forleden dag falt blikket på en annonse om ledige forretningslokaler i noe som heter Prostneset næringspark. Bildet i annonsen var av et kjent Tromsø-bygg, og jeg kom på noe som hendte meg for en del år sia - mens jeg ennå bodde i byen.

Jeg skulle få besøk av kusina til mor mi. Ho ville så gjerne se Tromsø igjen - hadde ikke vært der, som ho sa, "sia du lå i magen til mor di", altså midt på 50-tallet. Jeg møtte Marie på hurtigbåtkaia, og vi spaserte opp over Prostneset. Idet vi passerte Amundsen-monumentet, kom det et utbrudd: "Har de bygd i Kirkeparken?"

Det var en ny tanke for meg. Telenor-bygget (eller Telegrafen, som vi kalte det før) hadde da alltid vært i Sjøgata. At det også lå i Kirkeparken, som utgjør resten av kvartalet, hadde aldri slått meg. Jeg slo opp i byhistora, og fant ut at det lå ei bygning der før også, ei flott trebygning som var mye mindre prangende - opprinnelig prestegård, seinere vinmonopol (!).

Jeg kunne videre lese at det var kraftig debatt på 1950-tallet om Telegrafverket skulle få sette opp nybygget sitt der. Et argument for var at en måtte sikre ei sentral tomt raskt, slik at ikke andre byer skulle stikke av med denne regionsfunksjonen. Et anna argument var det symbolske - den nye tida, det moderne måtte få sin plass i byen.

Uten å ha undersøkt det nærmere, tar jeg sjansen på å mene at det var av vesentlig betydning ved avgjørelsen at det var Rikstelefonen som skulle på plass. Å bygge ut kommunikasjonene var et offentlig ansvar - det var nasjonsbygging - det var vår felles framtid. Det var ingen privat hvemsomhelst som skulle ta plass i byens mest sentrale park, som skulle stjele utsikten mot sundet, som skulle redusere domkirkas prakt. Det var til vårt alles beste.

Så gikk det da som vi alle veit. Telegrafverket blei Telenor. Det blei aksjer og børs. Og når det privatiserte teleselskapet ikke lenger fant bygget hensiktsmessig, så bygdes det nytt utafor. Var det da ikke rimelig å levere gammelbygget tilbake til det offentlige? Det var visst ikke det. Det blei solgt til andre private, som - så vidt jeg husker - for noen år sia tilbød kommunen å leie det som rådhus. Akkja.

Og dermed framstår altså domkirkeparken i Tromsø som delprivatisert under navnet Prostneset næringspark.

"For hvem?" er alltid et viktig spørsmål å stille. "For oss alle" var kanskje svaret på 50-tallet. I dagens privatiseringskåte tid er det aldri svaret.

Forrige mening | Flere meninger | AKP si heimeside

Til AKP si hjemmeside