25. februar 2003

Gullbrand Helleberg
er medlem av Oslo Bryggearbeideres Forening og med i Transport AKP

På atomvåpenmaktenes premisser

Helt siden annen verdenskrig har store deler av den internasjonale opinionen arbeidet for å hindre produksjon og spredning av atomvåpen. En relativt stor og broket Nei til Atomvåpen-bevegelse har kontinuerlig krevd både stans i prøvesprengninger og etablering av atomvåpen frie soner.

Samtidig brukte de etablerte stormaktene, USA, England, Frankrike, Sovjet og Kina denne perioden til intens produksjon, utplassering og opparbeidelse av enorme arsenaler. For å holde opinionen i sjakk, og i forsøk på å kontrollere hverandre, ble papiravtaler om prøvestans stadig lansert og underskrevet disse imellom. For så å brytes så fort en av dem hadde behov for å videreutvikle sine våpen.

At prøvesprengningene i hele denne perioden skapte større og mindre katastrofer for lokalbefolkninger og fiskere rundt i verden, at deler av atmosfæren ble forurenset, at lagring av all slags atomavfall var, og fortsatt er, et kjempeproblem for miljøet, dette spilte ikke og spiller ingen rolle for stormaktene.

Etter hvert som disse, i varierende grad, ble fornøyd med resultatet som ledende og velutrustede atommakter, fikk opinionens krav om stans i produksjon og spredning til en viss grad gehør. På en finurlig måte omdefinerte de dette kravet til sitt eget. Etter hvert ble det til et slags produksjonsforbud og en ikkespredningsavtale som skulle omfatte verdens nasjoner - unntaken dem sjøl. I pakt med dette har de, hver for seg og gjennom FN, utarbeidet forbud og restriksjoner mht eksport av teknologi og grunnstoffer. Men til tross for myriader av avtaler, pålegg og forbud har vi i dag nye land som besitter atomvåpen.

Atomvåpenklubben i Sikkerhetsrådet, som opp igjennom årene alltid har gitt blanke f... i verdensopinionens mange krav rettet mot atomvåpenopprustningen, er nå bekymret. Kanskje ikke først og fremst pga India, Pakistan og Israel, som er de nye atomvåpenmaktene, men for andre land som potensielt og i nær fremtid, kan skaffe seg det. De nye atomvåpenmaktene ligger i politiske og militært brennbare områder hvor det daglig foregår militære trefninger, som i Kahsmir og i de israelsk-okkuperte områdene.

Det er skremmende at USA og England, med eller uten FN-mandat, forbereder en storkrig i en av disse betente regionene. Vet de hva en mulig kjernefysisk smell vil medføre?

La oss se på situasjonen vedrørende India, Pakistan og Israel kontra Irak og Nord-Korea. Og utfra dette forsøke å konfrontere de etablerte atomvåpenmakter med USA i spissen. Det er helt på det rene at atommaktklubben i Sikkerhetsrådet, via overvåking og etterretning, må ha vist at India og Pakistan utviklet atomvåpen. I tillegg til allment kjente prøvesprengninger har begge land utviklet de nødvendige bæreraketter.

Hva Israel angår, antar kompetente militære kilder at de besitter mellom 200 og 350 stridshoder. Dette er sannsynligvis høyt utviklete taktiske våpen som kan anvendes både i raketter, artilleri og fly. Hva testing og utprøving angår, både når det gjelder stridshoder og utskytingsutstyr, sier det seg selv at Israel utfra sitt begrensede geografiske omfang, ikke kan ha utviklet dette helt på egen hånd. I tiår har USA levert alle typer høyteknologiske våpen til Israel, deriblant verdens best utstyrte krigsfly F-16. Det vil være banalt å tro noe annet en at det er nettopp USA som er meddansvarlig for landets meget omfattende atomvåpenarsenal.

For litt over et år siden truet USA Nord-Korea med krig hvis de ikke stoppet utviklingen av sitt atomprogram. I dag bombarderes verden med propaganda om hvor farlig denne staten er. Den utgjør et ledd i den USA-definerte "ondskapens akse". USA forsøker å diktere de koreanske statenes gjenforeningspolitikk. Deres soldater kontrollerer grenseområdene og det som finnes av infrastruktur mellom nord og sør. Og USA igangsetter handelsboikotter etter forgodtbefinnende mot et, tross alt, meget fattig land.

Når det gjelder Irak er jeg, som vel de fleste av oss, motstandere av Saddam Husseins regime, og jeg var med på å kreve ham stilt til ansvar for forbrytelser og drap mot kurdere i Nord-Irak. Men mine protester druknet i propagandaen fra vår regjering, USA og Vest-Europa om hvor viktig det var å støtte Saddam politisk og militært fordi han hadde gått til krig mot datidens USA-fiendebilde nummer en, Khomeinis Iran. I 1991 gikk Bush senior og Storbritannia til krig mot Irak etter at landet hadde invadert Kuwait. Iraks militære nederlag kom raskt. Omfattende FN-sanksjoner, som etter hvert har kostet tusenvis av barn livet, ble iverksatt og pågår fortsatt. Olje-for-mat-unntaket fungerer ikke, og fortsatt dør barn og gamle i stort omfang. Og fattigdommen øker. Uten FN-godkjennelse bomber USA og Storbritannia kontinuerlig deler av Irak. Og via selvbestaltede flyforbudssoner overvåkes landet irregulært.

Forrige og nåværende runde (til sammen ca åtte års inspeksjoner) har så langt ikke påvist at Irak per i dag har atom- eller andre masseødeleggelsesvåpen. Kan hende har de det, kan hende ikke. Ikke vet jeg, og så langt ikke USA og FN heller.

USA og Sikkerhetsrådet dikterer stort sett hvor våpeninspektørene skal sendes. De legger premissene for hvordan det skal arbeides og hva slags våpen som skal innrapporters. De andre etablerte atomvåpenmaktene i Sikkerhetsrådet følger opp. Russland sier at hvis ikke Irak samarbeider, slik Sikkerhetsrådet krever, så vil de revurdere sin holdning og eventuelt komme til å støtte en krig. Kina skal overtale Nord-Korea til å godta Sikkerhetsrådets krav om inspeksjoner osv. Slik sitter atomvåpenmaktene i Sikkerhetsrådet og legger premissene for våpenutviklingen i resten av verdens suverene stater. De som sjøl sitter på interkontinentale atomraketter nok til å utrydde verden hundrevis av ganger, skal diktere til og med rekkevidden på andre lands raketter.

Man kan undres på hvorfor USA og Sikkerhetsrådet ikke har krevd våpeninspeksjoner i India, Pakistan eller Israel. Man kan undre seg på hvorfor de ikke truer med FN-sanksjoner hvis disse landene ikke undertegner ikkespredningsavtalen, noe ingen av dem har gjort. Svaret ligger nok farlig nær det faktum at Pakistan er blitt en lydig støttespiller for USAs politikk i regionen. India utgjør heller ikke noen trussel mot atomvåpenmaktene i Sikkerhetsrådet. Og Israel, som i tillegg har sin egen agenda, framstår tydeligere enn noen gang som USAs viktigste våpendrager i Midt Østen.

USA og atomvåpenmaktene i Sikkerhetsrådet har tatt disse landene inn i varmen for at de sammen skal forsvare den etablerte verdensordning mot all motstand, etter hvert definert som internasjonal terror.

Her ligger nok også mye av svaret på hvorfor disse tre statene relativt uhindret får etablere seg som atomvåpenmakter. Man kan jo selvfølgelig argumentere for at India, Pakistan og Israel er suverene stater og i sin fulle rett til å utvikle og produsere de våpen de sjøl vil. I og for seg riktig, men det skulle vel gjelde for Nord-Korea og Irak også? En suveren stat var vel også Afghanistan inntil USA og Sikkerhetsrådet, med Norge på slep, bombet inn en pro-amerikansk regjering. Og vi bør merke oss at USA, Sikkerhetsrådet og den norske regjering kaller krigen mot og utviklingen i Afghanistan for vellykket.

Det bør etter hvert bli tydelig for de fleste av oss at det er USA og de andre etablerte atomvåpenmaktene i Sikkerhetsrådet som legger premissene for alle diskusjoner om våpeninspeksjon og krav om avvæpning av Irak og Nord-Korea. Sikkerhetsrådets resolusjon 1441 om Irak er så omfattende at det vil være vanskelig for enhver suveren stat å innfri den 100 prosent. Det vil i sin tur åpne for den krigen mange av oss frykter. USA og Storbritannia er klare til angrep og mange tusen sivile vil dø om det bryter løs. At krigen blir sanksjonert av FN endrer ingenting. FN blir bare medskyldig. Om ikke den norske regjeringa kan si nei til krig uansett, blir også vi medskyldige. Etter nøye studier av Bondevik, Petersen, Hagen og Stoltenbergs argumentasjon frykter jeg det verste.

Forrige mening | Flere meninger | AKP si heimeside

Til AKP si hjemmeside