16. august 2003

Erling Folkvord
er RVs førstekandidat i Oslo og med i AKP

Et eiendomssalg som stinker
(evt Når byrådets salgsiver tar overhånd)

Oslos byråd har lyktes dårlig i strevet for å selge det media kaller "Blitz-kvartalet". De turte ikke selge til han som bød høyest, etter at to VG-journalister ga en litt for nærgående beskrivelse av virksomheten hans innen restaurant, barnevern, psykiatri og litt forskjellig annet.

Og nå går også fristen ut for han som hadde nest høyeste bud. I dag må han levere en bankgaranti til byråd Tornås om han skal få kjøpe Pilestredet 28-30.

Etter en runde i Konkursregisteret er jeg blitt klar over at budgiver nr. 2 heller ikke er noen hvem som helst. Han eier et holdingselskap og datterselskaper over hele landet. Pengestrømmen i konsernet er global. Etter at flere selskap ble dømt for for tjuvkopiering av Dale strikkejakker, ble det konkurser, bostyrerapporter og innberetninger til politiet. Borevisor har påvist sammenblanding av personlig økonomi med foretak.

Snedige mottrekk kom raskt da Dale of Norway AS krevde å få erstatninga de var tilkjent ved dom. På noen måneder ble et selskap tømt for millionverdier. Borevisor skriver at han solgte varelageret til seg selv til underpris. Annet utstyr forsvant på samme vis. I tillegg påførte han det erstatningsdømte selskapet et nokså uforståelig valutatap i utlandet på hele 10,5 millioner i løpet av første halvår 2000. Alt dette ble skjult for selskapets forretningsforbindelser. Styret sendte et fingert årsregnskap til Foretaksregisteret i juni 2000. Sagt med borevisors ord: "Ved avgivelse av årsregnskap for 1999 var selskapet tømt for driftsrelaterte eiendeler og valutatapet på 10 millioner var realisert. Dette fremgår ikke av årsregnskapet." Fire måneder seinere meldte selskapet oppbud til skifteretten. Det ser ut som en planlagt konkurs.

Borevisor kartla ulovlige transaksjoner og ba selskapets revisor forklare hvorfor mye av utenlandstransaksjonene var ført mot Blitz-kjøperens personlig konto i stedet for selskapets konto. Det kom ikke svar. Borevisor fikk ikke vite hvorfor han blandet personlig økonomi sammen med selskapets da han i noen hektiske måneder drev valutahandel i utlandet for rundt 100 millioner kroner.

Staten tapte mest. Tollkasser, kemner og skattefogd hadde 3 millioner til gode. Som borevisor sa: "Det er etter vår mening påfallende hvem som er kreditorer i boet."

Men som så ofte i slike saker: Bostyret får ikke engang ressurser til å gå videre for å få statens millioner tilbake fra kleshandleren. Den eneste truselen er bobestyrers lakoniske melding til skifteretten om at "antatt straffbare forhold er innberettet til politiet".

Det er ikke sikkert banken i dag vil garantere for denne mannen. Etter uønska medieoppstuss kan det også hende han gir opp Blitz-kjøpet og trekker seg ut.

Men uavhengig av dette, bør to sentrale spørsmål besvares:

Hvorfor laget byrådet et salgsopplegg som fikk seriøse aktører til å skygge banen slik at byrådet bare ble sittende igjen med disse to? Og hvordan unngikk byrådet å forstå at dette er aktører kommunen ikke bør gjøre en slik handel med?

Byrådets kontrakt er også uvanlig. Fire tomter på i alt 2.119 kvm skal selges, ikke et kvartal. Ei tomt er byggeklar. Så er det to forfalne leiegårder. De er grundig ødelagt av kommunens ansvarlige. På den siste tomta står Blitz-huset, i daglig bruk og i nokså bra stand.

Byrådets salgskontrakt slår sammen alt dette. Kontrakten pålegger kjøper store forpliktelser: For det første å sette bygningene i stand. Takstfirmaet anslo det til 26 millioner. Så skal kjøper leie ut Blitz-huset til symbolsk leie i 24 år. Kjøper skal bygge ei museumsleilighet som kommunen skal ha gratis "for all fremtid". Resten av leiegårdene skal bli ungdomsleiligheter og leies ut 20 % under markedsleie i 24 år. Bare på den lille, ubebygde tomta kan kjøperen bygge nytt og kreve markedsleie. Om den strenge tidsplanen for rehabiliteringa brytes, kan kommunen kreve dagsbøter på 1.735 kroner. Takstmannen anslo prosjektets markedsverdi med disse forpliktelsene til beskjedne 100.000 kr.

Så startet budrundene. De antatt seriøse ga opp på 400.000 kr. To tilbydere fortsatte. Kleshandleren stoppet på 7,1 millioner. Legen som VG har omtalt så detaljert at byrådet ikke turte selge til han, bød 8,1 millioner.

Jeg har snakket med flere eiendomskyndige, deriblant rådgiveren til en av de to. Konklusjonen er klar: Med denne kontrakten er det ikke mulig å betjene så høy kjøpesum. Det må bety at de to enten er en slags glade givere, eller så hadde de ikke tenkt å oppfylle kontrakten.

Den strenge kontrakten har ett forbehold. Brudd på betingelsene kan straffes med dagbøter "med mindre utsettelsen skyldes force majeure". Det betyr "uforskyldte omstendigheter som tvinger en til å handle annerledes enn planlagt eller avtalt". Brann er eksempel på force majeure. På ei branntomt er nybygg eneste alternativ.

Det er grunn til å spørre: Trodde de det gikk an å gi blaffen i kontrakten? Hadde en av dem en ide om å misbruke "force majeure"-paragrafen? Er det noe annet som kunne få dem til å overby hverandre så helt hinsides takst og enhver fornuft?

Det er byrådets besynderlige håndtering av saken som tvinger fram slike spørsmål. Men noe er sikkert: Det er mulig det av og til er rotete på Blitz. Men oppryddingsbehovet er mye større i Rådhuset. Det er der vi må begynne. Det trengs virkelig en ryddedugnad.

[Artikkelen stod i VG 8. august 2003. Se også svar her.]

Forrige mening | Flere meninger | AKP si heimeside

Til AKP si hjemmeside