9. januar 2003

Arnljot Ask
er internasjonal sekretær i AKP

Irak-krigen kan stanses!



Det er ingen tvil om at Bush og hans folk har jobba hardt for en krig mot Irak - og fortsatt er de vel oppsatt på å gjennomføre den. Men krigen kan stanses. Full trøkk i en mangslungen antikrigsbevegelse er en av betingelsene.

Sjøl om USA siden starten på 1990-tallet har hatt en unik posisjon som nærmest enehersker blant imperialistiske statsmakter, noe vi må tilbake til Storbritannias storhetstid i det nittende århundret for å finne maken til, så kan de også kjøre seg fast i et "hjørne" og måtte revurdere sine slagplaner. Det er fortsatt muligheter for at dette nå kan skje i forhold til den varsla Irak-krigen, sjøl om USA ikke vil ha noen problemer med å fabrikkere "bevis" for at Irak bryter FN-resolusjonen som våpeninspektørene jobber på grunnlag av.

Det er nå ett år siden krigstrommene spilte opp og angrepet på Irak ble annonsert. Noen trodde krigen ville komme allerede i mars i fjor. USA hadde da behov for å trappe opp terrorkrigen, etter at jakten på bin Laden & co ikke lenger ga resultater som var egna til å disiplinere fiender og rivaler. Saddam var den gode fienden som kunne demonstrere USAs overlegenhet igjen. Ikke minst ettersom en ny Irak-krig også har vært et eget mål for USA-ledelsen i lengre tid. I sjiktet som omgir Bush har dette vært på tegnebrettet fra før han tok over som president.

Bush, Cheney og Rumsfeld sin retorikk kan gi inntrykk av at det er personen Saddam som er saken. Men det er Iraks olje og USAs posisjon som allmektig hersker denne konflikten dreier seg om. Det er maktpåliggende for USA at den 12 år gamle krigen mot Irak ikke skal avsluttes med at franske TotalFinaElf, italienske ENI og russiske LukOil sitter med oljekontrollen i Irak, og at disse statenes forbindelser på statsplanet rår grunnen i Bagdad. Det vil være en stor trussel mot den overordna planen USA-imperialismen har, ikke bare for regionen, men globalt. Derfor trappes krigstrusselen opp, samtidig som også sanksjonsregimet strammes til!

Stedfortrederkrig

Det er da en oppmuntring for oss at det ikke går så glatt for USA denne gangen som det gjorde i 1990-91. Motstanden mot USAs krigspolitikk er mye sterkere nå enn da. Det gjelder på grasrotplanet, i USA som i verden utafor, og ikke minst i regionen krigen vil ramme hardest og hvor USA sikter på å styrke sin innflytelse. Men også i sjiktet av makthavere verden over, hvor USAs mål jo er å befeste sin førerrolle, har USA voksende problemer. Både fordi disse presses nedenfra av folket og fordi USAs interesser kommer tydeligere og tydeligere i konflikt med deres egne. Krigen i 1991 var i stor grad også en stedfortrederkrig mot USAs rivaler på verdensarenaen. En ny krig vil i enda større grad være det. Men et gunstig utfall for USA vil nå være mer usikkert, sjøl om de på kort sikt ordner en kjapp, demonstrativ militær seier. Derfor har Powells allianselinje vunnet over Wolfowitch-klanens alenegang-linje.

Økonomien

En tredje faktor, som kanskje seiler opp som den største snublesteinen for Bush og co, er de kroniske problemene i den imperialistiske verdensøkonomien. Siden USAs dominerende posisjon er uløselig knytta til denne på lengre sikt, uansett militær styrkeoverlegenhet, kan ikke makthaverne der gamble for mye med den. Dersom Bush skal sikre seg gjenvalg om halvannet år, er han avhengig av en ny giv i USAs økonomi. Han vil for all del unngå sin fars skjebne fra 1992, da økonomien torpederte gjenvalget, trass i "triumfen" i Golfkrigen året før. De økonomiske scenarioene som nå kjøres med ulike utfall av en ny Irak-krig er ikke så hyggelig lesing for Bush. Sjøl med en relativt kvikk seier kan det ta for lang tid å få positivt økonomisk utbytte av den, om noe slikt i det hele tatt vil komme!

Vendepunkt?

Til tross for den massive styrkeoppbygginga til USA, så er det flere ting som tyder på at det nå også jobbes intenst med andre scenarier enn en krig. Og for at styrkedemonstrasjonen skal kunne utlegges som en triumf, sjøl om det ikke skulle bli en varm konfrontasjon ut av det nå. Det betyr ikke at USA vil gi opp sine målsettinger om å få hand om oljen i Irak og styrke sin posisjon i regionen visavis rivaler som Russland, EU-stormaktene utenom England og Kina. Om krigen ikke kommer nå, så kommer anna dævelskap - og eventuelt en seinere krig. Det kriminelle sanksjonsregimet, som har drept mange ganger flere enn krigen i 1991, skal bl.a fortsette.

Om krigen nå avverges, så vil det være en milepæl og et vendepunkt. Det vil styrke de antiimperialistiske kreftene over hele verden. Det viktigste i dag vil sjølsagt være at det kan hindre et ytterligere folkemord på det irakiske folket. Men på lang sikt vil det også gjøre det vanskeligere for USA og andre imperialistmakter og vinne fram med sin folkefiendtlige politikk andre steder. Nettopp derfor står det også mye på spill for USA-lederskapet. Vi kan ikke satse på at andre forhold avverger krigen. Alle bidrag trengs. Antikrigsbevegelsen må mobilisere for fullt i ukene som kommer!

Vår jobb

Her til lands er oppgaven å organisere det folkeflertallet som er mot Irak-krigen, og den vedvarende krigen mot palestinerne og fortsatt bombing i Afghanistan, til å legge så stort press på Bondevik, Petersen og Stoltenberg at det blir et banesår for politikken de står for, om de slutter seg til en eventuell USA-krig mot Irak nå. Dersom til og med den trofaste allierte Norge skulle vakle, vil det bli lagt merke til i Washington. Bruk lokalaviser, uttalelser fra fagforeninger, parlamentariske organer eller andre organisasjoner du kan få saken opp i og folkelige ytringsformer som bare fantasien setter en grense for, til å synliggjøre at Norge er et antikrigsland! 15. februar skal vi få tusener i gatene i Oslo og andre steder til å slå dette fast. Men vi kan ikke vente til da med å gjøre noe. Avgjørelsen om krig nå eller ikke kommer sannsynligvis i det kommende månedsskiftet!

Forrige mening | Flere meninger | AKP si heimeside

Til AKP si hjemmeside