1. mai 2003

Morten Falck
er journalist og med i AKP

Vår i Europa - kamp over hele verden

Kjære kamerater og venner

Det er vår i Europa. Trekkfuglene vender tilbake, og det spirer og gror på alle kanter. Gjennom vissent løv vokser vårens nye blomster, og bjørkene står allerede grønne. Det er varme og sang og ny vekst. I vinter har vi gjennomført enorme kjempedemonstrasjoner i de fleste land i Vest-Europa. Folk rører på seg. Ungdommen vil ha forandring, og stiller spørsmål både ved samfunnet og ved gamle svar. Det samfunnet vi lever i, hører vinteren til, det er som vissent løv og dødt gress. Gårsdagens forsøk førte ikke fram. Kan vi skape en ny folkevår?

Den tradisjonelle arbeiderbevegelsen sliter. Både partier og fagbevegelse mister medlemmer og styrke. Samtidig utsettes arbeiderklassen for harde angrep, arbeidsløsheten stiger, elementære faglige rettigheter fjernes og arbeidet blir mer intenst, selv om teknologien gir enorm økning i produktiviteten. Nå kommer forslagene om å heve pensjonsalderen. På menneskespråk heter det at utbyttinga øker. Men organisasjonene vi skapte for å kjempe mot kapitalen er svekket, ofte greier de ikke å forsvare oss.

Nye organisasjoner vokser fram, for å mobilisere i stor skala. Men her i nord vet vi godt: Det kan komme frostnetter selv om kalenderen sier mai. De spirene som ikke er skapt for en vinterdag, lover ingen framtid.

Det er ennå ikke femten år siden den ene supermakta, Sovjetunionen, gikk i oppløsning. Folkenes fengsel brast, Berlinmuren ble revet til jubel og glede og store forhåpninger. Endelig ble det mulig å reise fritt i Europa. Endelig sto frihetens porter åpne. Men løftene er ikke innfridd. Skulle drømmen om frihet bare føre til oppløsning, markedsliberalisme og mafia?

I Budapest står monumentene fra tida som folkerepublikk samlet i en park utafor byen. Det gjelder både enorme kjempestatuer av sovjetsoldater med stål i blikket, stål i hæljernene og undertrykkerarroganse i hele ryggraden, og minnetavler som forteller at her bodde en heltemodig kvinne som kjempet mot første verdenskrig, støttet arbeideropprøret i 1919, og døde i Horthys fascistiske fengsler i 1932. Alt som kan knyttes til det gamle regimet er stuet vekk. Nesten et århundre av et folks historie.

For mindre enn en uke siden satt vi på en fortauskafe i Budapest, der platanene foldet ut sitt lyse vårløv og drysset myriader av knoppskjell ned i teglassene våre. Vi diskuterte med en ung mann som definerte seg selv som kommunist - ja, han knyttet seg til og med til tradisjonen etter Janos Kadar, mannen som overtok makta etter at sovjethæren hadde knust opprøret i 1956.

Han sa det tydelig. Det gamle samfunnet var ikke kommunistisk. Kommunisme kan ikke innføres med fremmede bajonetter. Ungarn var fascistisk og halvføydalt i mellomkrigstida, og etter krigen satt makta på sovjetiske bajonetter. Han definerte det som arbeidermakt, men mente den var for svak til å beherske situasjonen i 1956. Det som kom etterpå, kalte han et sosialdemokrati, der de fleste hadde en jevn likhet, det var fattig, men trygt. Ikke sosialisme, ikke folkestyre.

De unge kommunistene i Ungarn, som har omtrent like stor valgoppslutning som RV har her til lands, studerer Marx, Engels og Lenin. De leser Det kommunistiske manifest og Staten og revolusjonen. Vår unge venn mente at sosialismen må være arbeiderklassens eget verk, og at demokratiet er avgjørende for hvor levedyktig den skal bli.

Ungarn er et tydelig eksempel. De ungarske arbeiderne gjorde også revolusjon i 1919, og opprettet en rådsrepublikk ledet av Bela Kun. Etter fem måneder ble den druknet i blod, slaktet ned av rumenske tropper. Om Ungarns ungkommunister leser Lenins bok om Imperialismen, aner jeg ikke. Men de har blodige erfaringer å lære av. Skal vi endre samfunnet og bli kvitt undertrykkerne, er det ikke nok med fromme ønsker, demokrati og åpenhet. For det finnes en fiende, som er villig til å gå over lik for å forsvare profitten sin. Hvor mange lik som helst. Våre.

Syrinene blomstret i Budapest, og frukttrærne sto som hvite skyer oppover Ungarns åser. Snart blomstrer de her også. Det er vår i Europa.

Men det er krig i verden. For å sikre sitt verdensrike kriger USA i Afghanistan og i Midtøsten. Denne våren er mer enn mulighet til frihet, diskusjon og organisering av kjempedemonstrasjoner. Den er også opptakten til en tid av blod og vold. For nå øker motsetningene mellom de imperialistiske landene.

Imperialismen utvikler seg alltid ujamnt, og i denne ujamnheten ligger kimen til krig for å omfordele ressursene. USA vil sikre seg et tusenårsrike. Men Bush er neppe mer langvarig enn Hitler. Når USA nå har startet krigen, er det begynnelsen på slutten av deres verdensrike. Tigeren har virkelige klør, men i det lange løp vil det vise seg at den egentlig er gjort av papir, ja, av soyabønnepudding!

Spørsmålet er hvordan vi handler. Greier vi å samle og å bekjempe splittelser? Greier vi å mobilisere det virkelige folket? Har vi styrke nok til å holde kursen? Til å stole på folket og innse at vi sjøl ofte er både uvitende og barnslige? Til å samarbeide med folk vi er uenige med, til å forklare tålmodig, til å søke med et åpent sinn etter nye svar? Det er nødvendig å kjenne teorien. Vi må lære av de erfaringene som er gjort før oss. Men vi har også ansvar for å utvikle teorien videre.

Hensikten med teorien er å kunne handle, og handle riktig, så vi ikke går i grøfta verken på den ene eller andre sida. Vi må ikke la oss kue av angrep heller. Mange har mistet trua på Klassekampen denne vinteren. Dagens nummer gjør det neppe bedre. Men tida er ikke slutt, og det nytter å kjempe. Vi må ikke tro at vi får stekte ender dettende i fanget, med kniv og gaffel i ryggen og serviett rundt halsen. Selv om det er våren, må vi regne med at alle ting forandrer seg, at vi møter motstand og at vi må arbeide hardt for å få så mye som en ørliten framgang. Det er bare kamp, kamp og atter kamp som får verden til å gå framover. Partiet vårt har eksistert i 30 år. Her, i det rike Norge. Og det lever fortsatt. Det møter fortsatt rasende angrep. Det er ingen liten seier.

Vi må løse mange problemer. Vi har store forutsetninger for det, vi står på skuldrene til gigantiske bevegelser og kan høste lærdom av lang historie.

Kjære venner og kamerater: Det er mai, det er vår i Europa. Det er kamp over hele verden. Gratulerer med dagen!