30. april 2002

Jorun Gulbrandsen
er leder av AKP

Når skal helga begynne?


Streiken til medlemmene av Hotell- og restaurantarbeiderforbundet en forsvarskamp som er veldig viktig for hele arbeiderklassen. Den handler om å forsvare skillet mellom normal og unormal arbeidstid. Arbeidsgiverne vil ha vekk skillet. Arbeiderne har alt å tjene på å forsvare det innbitt. Her trengs solidaritet med dem som har tatt kampen akkurat nå. Se www.hraf.no.

Hotell og Restaurant har ei gjennomsnittlig lønn på 204 000. De er lavest lønna i hele LO. De kunne derfor ikke godta en blåkopi av lavtlønnstillegget fra Handel og Kontor på 2 kroner/timen.

Men den viktigste årsaken til streiken var denne gangen likevel ikke lønna, men tillegga for ubekvem arbeidstid.

Dette skyldes at tillegg for ubekvem arbeidstid er utrolig lave i Hotell og Restaurant og at de gjelder bare for en liten del av det arbeidslivet ellers regner som kvelds-, natt-, og helgearbeid. Sjøl om de hadde fått oppfylt alle sine krav, ville deres tillegg vært blant de laveste i norsk arbeidsliv.

Når arbeidsgiverne velger å heller ta en streik enn å innfri, så skyldes ikke dette pengene. For de aller fleste har dette bare beskjeden virkning økonomisk. Grunnen er at NHO ønsker mer fleksibilitet, deres mål er at all arbeidstid er normal og at alle tillegg for ubekvem arbeidstid skal bort. Folk skal arbeide når det passer arbeidsgiver uten at det koster noe ekstra. At dette er helseskadelig, usosialt og ødelegger familielivet, betyr ingenting.

Derfor må vi regne med at denne streiken blir langvarig. Like viktig som det er for arbeidsgiverne å knekke streiken, like viktig er det for fagbevegelsen at de streikende vinner. Det handler om hvilket samfunn vi vil ha. Det handler om flytte grensene et skritt fram eller bli presset enda et skritt tilbake.

Arbeidernes kamp for å verne seg

Da fagforeningene ble danna, skritt for skritt, på område etter område for omtrent hundre år sida, var det i kamp for avtaler om lønna, og det var en egen, stor kamp om hva som skulle anses som normal arbeidsdag og hvilke timer på døgnet arbeidskjøperen ikke kunne bestemme over. For å forsvare liv og helse måtte arbeiderne slåss for at arbeidskjøperen måtte betale dyrere for kvelds- og nattarbeid og for helgearbeid. Hadde arbeids-"giverne" fått det som de ville, ville de la arbeiderne jobbe 24 timer i døgnet. (Det er derfor de vil ha roboter som kan gjøre akkurat det).

Over hele verden har arbeidsgiverne, overklassen, borgerskapet, alvorlige planer om å endre hele tankegangen som ligger bak de felles avtalene for arbeidslivet. Tariffavtalene. Tariff betyr pris. Altså prisavtalene som sier hvor mange timer du skal jobbe for at du skal ha full lønn, og hvor stor lønna er for dette arbeidet. Borgerskapet har ikke bare alvorlige planer, de har som kjent makta, og de sitter i komiteene som lager forslagene til endringer av alle lovene i arbeidslivet. Det de vil, sier de sjøl. De vil ha vekk tariffavtalene. Så enkelt er deres mål. De vil at en og en arbeidstaker skal gå til sjefen og lage en avtale om hvor mye som skal jobbes og til hvilken lønn. Time for time. En ung gutt som ikke har erfart eller lært om slitasje, selger arbeidskrafta si i 14 timer per dag, alle dager, tjener gode penger, men har stor ryggskade når han er 28 år. Ei ung mor har fri (fra barn) annenhver helg, og jobber derfor alt hun kan på sjukehjemmet. Arbeidsgiveres sier at det kan kun få gjøre, men helgearbeid og nattarbeid skal betales like lite som på en tirsdags formiddag.

Fagforeningene kommer til å dø i et samfunn hvor hver og en forhandler for seg sjøl. Hvis det blir sånn at det ikke finnes tariffavtaler, vil hele grunnlaget for fagforeninger falle bort. Hva skal fagforeninger gjøre, hvis de ikke skal forhandle på vegne av de ansatte om prisen på arbeidet og om arbeidstida som skal gjelde? Hva skal folk med fagforeninger, hvis de likevel må forhandle om arbeidstid og lønn, hver og en, sjøl?

Colbjørnsenutvalget avslører planene

Angrepa på normalarbeidsdagen kommer til syne i Colbjørnsensutvalgets innstilling.

Ebba Wergeland skriver i en artikkel bl.a:

"I formålsparagrafen til dagens arbeidervernlov (arbeidsmiljøloven) er vern av arbeidernes helse og velferd fortsatt en absolutt verdi, ikke noe samfunnet skal gjøre fordi det lønner seg, eller bare når det lønner seg. Men fordi det er riktig. Dette er et politisk standpunkt - et verdistandpunkt som har holdt i mer enn hundre år. Hensikten med loven var å verne helse og velferd ved å sette grenser for arbeidsgivers styringsrett. Effektivitet og konkurranseevne måtte oppnås på andre måter enn ved stadig høyere krav til arbeiderens tilpasningsevne og innsats. Konkurranseevnen kan jo også økes med bedre kvalitet, større evne til teknologisk nyskaping og lavere avkastning til eierne.

Colbjørnsen-utvalgets innstilling viser oss at det er skjedd en endring i det herskende synet på arbeidervern. Den herskende klassens syn."

"Colbjørnsen-utvalget pekte ut tre hovedområder i arbeidervernlovgivingen som modne for revisjon: De foreslo en revisjon av arbeidstidsbestemmelsene, med utvidet adgang til overtid og lengre ordinær arbeidsdag. Flertallet (arbeidsgiverrepresentantene) ville dessuten utvide adgangen til å avtale søn- og helligdagsarbeid, og endre definisjonen av nattarbeid.

Flertallet foreslo også revisjon av stillingsvernet, og av reglene om bruk av midlertidig tilsatte. De foreslo utvidet bruk av kollektive avtaler og ikke minst individuelle avtaler som alternativ til lovregulering. Slike avtaler omtales i innstillingen som mer smidige, mer fleksible, og mer demokratiske enn lover. De ville også begrense lovvernet til det som var medisinsk nødvendig."

"Colbjørnsenutvalgets flertall lengtet tilbake til gamle dager, kanskje uten å vite det selv. Slagordet deres "nytt arbeidsliv – nytt millenium", burde heller lyde "antikvarisk arbeidsliv – nytt millenium". De ville si farvel til normalarbeidsdagen – de trodde på avtaler framfor lover – akkurat som Høire i 1885, mente de at arbeidernes valgfrihet ble større med individuelle avtaler enn med lov. De pekte for eksempel på at kvinnene vil trenge valgfrihet, fordi velferdsstaten ikke lenger kan hjelpe dem med omsorgen for eldre. Vi vil få behov for å kunne velge deltid, nattarbeid og midlertidig ansettelse for å få timeplanen til å gå opp. Er "større valgfrihet" en god beskrivelse av en slik framtid?"

Konkurranse presser standarden ned

"Mindre lovregulering av arbeidsbetingelsene, spesielt arbeidstidsbestemmelsene og oppsigelsesvernet, slik Frp og Colbjørnsen-utvalget foreslår, gir alltid arbeidsgiver større frihet til å disponere arbeidskraften og vil derfor alltid vil være et arbeidsgiverønske. Det vil også gi fordeler i konkurransen med arbeidsgivere som ikke har samme frihet, for eksempel på grunn av motstand blant ansatte, mindre tilgang på unge og spreke jobbsøkere, eller ønske om å beholde flere enn Ramboene blant sine ansatte.

Det som er gjennomført i en bedrift, vil andre arbeidsgivere bruke som pressmiddel der det i utgangspunktet ikke er flertall for slike ordninger. Ja, de har knapt noe valg i lengden hvis de vil overleve. Med skjerpet konkurranse er det derfor bare blitt enda viktigere å lovfeste arbeidervernet framfor å overlate det til avtaler."

"I 2001 oppnevnte Stoltenberg-regjeringen enda et utvalg (under den vakre tittel "Et arbeidsliv for alle") som i løpet av to år skal se på arbeidervernlovgivingen. De skal blant annet bygge på Colbjørnsen-utvalgets innstilling. Til tross for at den ble avvist ganske kontant av mange forbund da den var ute på høring, til slutt også av LO sentralt. (LOs representant i utvalget hadde dessverre latt det meste passere.)"

Ved tariffoppgjøret i 2000 ble det tatt inn et avsnitt om "fleksibilisering" i alle overenskomstene. Punktene ligger som ulmende glør som arbeidsgiverne kan puste på når de vil.

Se for øvrig Røde Fane nr 2, 2002!

Vi har trukket inn borgerskapets planer (Colbjørnsenutvalget) for å gi et politisk perspektiv på streika til arbeiderne i Hotell- og restaurantarbeiderforbundet. Det de slåss for, er krav som angår hele arbeiderklassen fordi alle har en felles fiende. Det er strategisk viktig at de ikke blir slått ned i støvla, men at de vinner fram! Men for at folk skal støtte og engasjere seg, må de forstå. Derfor bør alle som ser betydninga av denne kampen ta opp forslag om støtte i organisasjonene sine med den politiske begrunnelsen som saka fortjener. Bruk 1. mai til praktisk klassesolidaritet!

Forrige mening | Flere meninger | AKP si heimeside

Til AKP si hjemmeside