Den ene villa etter den annen ble delt opp i små parseller og leid ut i arvelig forpaktning til folk som betalte en bestemt sum eller til partiarii, som snarere var forvaltere enn forpaktere og for sitt arbeid fikk bare en seksdel eller helt ned til en nidel av årsutbyttet. Men i første rekke ble disse små åkerparsellene distribuert til koloner, som betalte en bestemt årlig sum for dem, som var bundet til torven og kunne selges sammen med sin parsell. De var riktignok ikke slaver, men heller ikke frie, de kunne ikke gifte seg med frie, og ekteskapene mellom dem innbyrdes ble ikke betraktet som fullgyldige ekteskap, men som tilfeldige samliv (..) likesom tilfellet var for slavenes vedkommende. De var forløperne for middelalderens livegne. (...)Det var ikke lenger mulig å returnere til samfunn bygd på gensordningen, selv om rester av skikkene som hørte til kunne leve videre i lokal kultur, innafor rammene klassesamfunnet satte. Økning av befolkningen ga økt etterspørsel etter jord, og dermed økt jordpris og jordrente. Dette gjorde det mulig, dvs. lønnsomt, å erstatte slaveri med en "mildere form", livegenskapet. Den livegne var ikke rettsløs som slaven, men var bundet til et gods eller til en jordherre med sin person, gjerne for livstid, betalte avgifter, utførte pliktarbeid ("hoveri"), kunne ikke gifte seg uten jordherrens tillatelse m.m. Livegenskap er typisk for føydalsamfunnet, og har eksistert i Europa, Asia (f.eks. i Kina og Japan), i Afrika og ellers - hovedsakelig i tilknytning til storgods. Avvikling av livegenskap startet i Italia allerede rundt 1000-tallet, og i sør- og vest-Europa på 1300-tallet. I Tyskland og Russland varte livegenskap satt i system helt inn i forrige århundre. Livegenskap ble derimot ikke innført i Norge, Sverige og Island.I provinsene så det ikke bedre ut. De fleste beretninger vi har er fra Gallia. Ved siden av kolonene fantes det her enda frie småbønder. For å kunne være trygget mot overgrep fra embetsmenn, dommere og ågrere, ga de seg ofte inn under en mektig herres vern — hans patronat, og det var ikke bare enkelte som gjorde dette, men hele kommuner, slik at keiserne i det fjerde århundre flere ganger utstedte forbud mot det. Men hva hjalp det dem som søkte vern? Patronen stilte dem det vilkår at de overdro eiendomsretten til sine jordstykker til ham. Til gjengjeld garanterte han dem bruksretten på livstid — et knep som den hellige kirke merket seg og som den i det 9. og 10. århundre tok etter til gagns for å øke Guds rike og sin egen jordeiendom.*16
Det vi kaller føydalsamfunnet tok for alvor form i Frankerriket på 700-tallet: En sammensmelting av personlig troskap (vasallitet, en herres håndgangne menn) og militær organisasjon med utlån av jord eller embete (len/feudum) slik at vasallen levde av avkastning av jorda eller embetet, dvs. av skatter og avgifter fra de menneskene som drev jorda eller var underlagt embetet. I praksis kunne denne disposisjonsretten gjerne gå i arv innen vasallens/lensinnehaverens familie. Både keiserhoff og pavekirke ga seg ut på denne praksisen. Mest konsekvent utformet var føydalismen der den ble etablert av erobrere (England bærer den dag i dag merker av den adelsstrukturen Vilhelm Erobreren etablerte fra 1066 av!).
Blant bøndene dominerte fortsatt naturalhusholdet. Det de trengte, måtte de lage sjøl. Skatter og avgifter, tiende til kirken osv. ble oftest betalt med naturalia, dvs. av gårdens produkter - korn, kjøtt, egg o.a. I byer - handelssentra - der det var marked for spesialisering, kunne håndverk vokse fram, men da med laugenes strenge egenkontroll av virksomheten: Hvem fikk drive hvilket håndverk der, regler for kvalitet, arbeidsvilkår for svenner og lærlinger, opplærings- og avansementsvilkår osv. Enerett til å drive en viss type virksomhet kunne være gitt en person av kongen, med gyldighet for et bestemt geografisk område. (Et interessant utslag er stadsmusikant-embetet, som fantes i flere norske byer, der stadsmusikanten hadde enerett på spilleoppdrag innen stadens område, men selvsagt kunne leie denne retten ut til andre mot betaling.)
Norge var ikke et rendyrket føydalsamfunn, men samfunnet hadde både før og under kolonitida (under Danmark, senere Sverige) mange føydale trekk, tilstrekkelig til at man i Norges grunnlov av 1814 fant grunn til å presisere at næringsprivilegier ikke måtte tildeles noen for framtida.
Kirken vokste i pavens Europa fram til å bli dominerende grunneier, men reformasjonen på 1500-tallet bidro bl.a. til oppløsning av kirkegodsene og la også på andre vis forhold til rette for borgerskapets senere gjennombrudd.
Erobring var fortsatt måten å vinne større rikdom på under føydalismen, men sperrene mot ny teknologi var ikke like bastante som under slavesamfunnet. Krigene gjorde etter hvert kongene stadig mer økonomisk avhengige av det framvoksende handelsborgerskapet, som på sin side presset på for fjerning av de føydale skrankene for handel og transport.