Dermed kom forsøkene på å finne sjøveien til India, som førte med seg en rekke nyvinninger både vitenskapelig og økonomisk.
Koloniseringa, framfor alt av Amerika, fra 1500-tallet av resulterte i det Marx kaller en revolusjon på verdensmarkedet: Nye varer, plantasjedrift, store mengder edelmetall til betalingsmidler la grunnlaget for en enorm vekst i handel. Dette bidro til økt rivalisering mellom sjømaktene, der England trakk det lengste strået, mens Nord-Italias handelshegemoni ble brutt ned. Handelen skiftet tyngdepunkt fra Middelhavet til Atlanterhavet, og byer som Antwerpen, som erklærte seg som frihandelssone, fikk en enorm betydning for utviklingen av internasjonal handel.
Parallelt med dette foregår i England den såkalte "opprinnelige akkumulasjonen"*17: Oppsving i manufakturproduksjonen i Flandern økte etterspørselen etter ull, og de engelske føydalherrene svarte på dette med å fordrive både livegne og selvstendige bønder (deres eiendomsrett var på ingen måter "hellig" i dette tilfellet) og legge ut åkerjord og allmenning til sauebeite i stor stil. Reformasjonen og avhending av kirkejord ga samme virkning: Jord ble samlet på, riktignok få, men nå verdslige, hender og klostrenes beboere ble mange steder kastet ut i proletariatet.
Fordrivelsen oppfylte en vesentlig betingelse for utvikling av kapitalismen: Produsentene ble skilt fra produksjonsmidlene. I England framkom slik store mengder fattige som bare kunne overleve ved tigging, offentlig understøttelse, eller ved å selge det de hadde igjen: Sin egen arbeidskraft. På den andre siden fantes en adel av relativt fersk årgang (de store føydalkrigene i England hadde utslettet den gamle føydaladelen), som mer enn gjerne lot penger og adgang til voksende markeder utenlands bestemme kursen videre. Protestantene gikk heller ikke av veien for å gi de fattige valget mellom lønnsarbeid og tvangsarbeid. Grunneiere og kapitalister, jordaristokrati, storfinans og de store manufakturdrivende (som den gang støttet seg til beskyttelsestoll) fant hverandre i etablering av de nye økonomiske spillereglene. Mens franskmennene fra slutten av 1700-tallet gikk linja ut i spørsmålet om borgerskapets politiske revolusjon*18, startet England den industrielle revolusjonen som seinere la grunnlaget for kapitalismens internasjonale herredømme - en historie vi ikke skal følge i detalj her*19.
Norges historie er nært beslektet med Englands, men endringene kom seinere til Norge, som fram til 1814 var lydrike og råvareleverandør under Danmark, og deretter underlagt Sverige fram til 1905. Flertallet av befolkningen har likevel vært selvstendige 'bønder', dvs. levd av jordbruk kombinert med fiske, skogbruk, jakt, sanking eller andre hoved/attåtnæringer. Uselvstendigheta kjenner vi kanskje best fra husmannsvesenet, som skjøt fart med befolkningsøkningen fra utpå 1700-tallet. Husmannsvesenet nådde toppen rundt 1850, antallet husmenn avtok deretter dels ved emigrasjon til Nord-Amerika, dels ved industrialisering, men varte langt inn i dette århundret*20.
Sjøfart, fisk, tømmer, mineraler osv. har dominert Norges samrøre med utlandet. "Det store hamskiftet" - der naturalhushold viker for pengehushold - grep om seg for alvor i forrige århundre, og må i vår tid sies å være sluttført - selv om dugnad, produksjon til eget forbruk, og direkte bytte av varer og tjenester ennå forekommer i en viss målestokk.
Norge på 1990-tallet er et kapitalistisk og (etter Lenins kriterier) imperialistisk land. Næringsfriheten hylles i høye ordelag. Et flertall av den voksne befolkningen er avhengige av å selge arbeidskrafta si for å overleve. De rike blir stadig rikere, mens det offentlige sikkerhetsnettet for vanlige folk rakner mer for hver dag. Norske investeringer skjer i økende grad i utlandet*21.
Likevel kan du ofte støte på folk som hevder at det ikke finnes klasser i Norge i dag. På 1930-tallet fantes det klasser, ja, men ikke nå. Som eksempel trekkes fram enhetsskolen og den midlertidige utjevninga i retten til utdanning, at du ikke ser den samme systematiske forskjellen i klesvei eller bolig mellom fattig og rik, at trygdeordninger fanger opp de uheldige m.m. Vareutvalget har for noen tilsynelatende glattet over klasseforskjellene, og markedsføringsekspertene jobber hardt for å lede oppmerksomheten hen til andre identiteter enn klassebevissthet.
Men eiendomsretten og styringsretten i næringslivet lever i beste velgående. Børsen og profitten likeså. Det finnes småkapitalister og monopolsammenslutninger, produksjonskapital og finanskapital, og kapitalismen sitter med den reelle makta: Med et pennestrøk kan kapitalens organer vedta hundre- og tusentalls arbeidsplasser nedlagt i Norge for så f.eks. å opprette dem et annet sted i verden der de gir større avkastning pr. investert krone - uten at statlige, "demokratisk valgte", organ ser noen grunn til å legge praktiske hindre i veien for det. (Langt viktigere er det da for de statlige organ å dempe lønnsveksten, holde arbeidsfolk i ro, strømlinjeforme utdanninga etter næringslivets behov, bidra til kapitalens organisering i EU, kontrollere innvandring fra fattige deler av verden etc.)*22
Så langt om marxismens "idealtyper" av samfunn opp til vår tid. Vi skal supplere denne korte og summariske gjennomgangen med å se nærmere på etpar viktige aspekt ved kapitalismen: Marx' begrep om fremmedgjøring, og menneskets forhold til balansen i naturen.