Til AKPs heimeside

Karl Marx og Friedrich Engels

Det kommunistiske manifest

Oversatt av Morten Falck
Utgitt av tidsskriftet Røde fane til 150-årsjubileet 1998

Innledninger og forord

Innhold:


Om oversettelsen

Min første tanke da jeg ble bedt om å oversette Manifestet på nytt, var at det kunne da ikke være nødvendig. Flere av formuleringene i de gamle utgavene er så rammende, og er så solid festet i så mange menneskers bevissthet, at man skal vokte seg for å tukle med dem. Men ettersom arbeidet gikk framover og jeg finleste setning for setning og sammenlignet med originalteksten, har jeg oppdaget at de tidligere norske utgavene er belemret med unøyaktigheter, misforståelser og feil, og dessuten begynner å bli gammeldagse i språket. Det var altså nødvendig med en ny oversettelse.

To autoriserte utgaver

Ett av problemene med å oversette Manifestet er at det er kommet i så mange utgaver. Forfatterne har foretatt rettelser, og det er sjølsagt å akseptere opphavsmennenes rett til å gjøre endringer i sin egen tekst. Men det er to utgaver som så å si står på like fot. Engels godkjente den engelske utgaven fra 1888, og to år seinere den tyske 1890-utgaven. Disse to utgavene har dannet grunnlaget for den teksten seinere generasjoner har lest. 1888-utgaven har vært lest i engelskspråklige land, og 1890-utgaven av dem som kunne tysk. De har begge dannet grunnlaget for oversettelser til andre språk. Problemet er at de ikke er helt like. Det er forskjeller og betydningsnyanser mellom dem.

Ett av problemene med de tidligere norske utgavene er at de har vaklet mellom disse to utgavene, uten å gjøre greie for hvilken av dem de bygger på.

Jeg har valgt å holde meg til den tyske teksten fra 1890, gjengitt i en tysk utgave av Manifestet fra Dietz Verlag, Berlin 1970. Unntaket er fotnoter og forord som er skrevet på engelsk, til utgaven fra 1888. De er oversatt etter den engelske originalteksten, som er gjengitt i Collected Works, bind 6, utgitt av Lawrence and Wishart i London i 1976 i samarbeid med Progress Publishers i Moskva og International Publishers Co. i New York. Fra denne utgaven har jeg også hentet noen redaksjonelle fotnoter. (Mer om fotnotene nedenfor.)

Det er også denne utgaven av Marx og Engels' verker jeg har forholdt meg til når det gjelder å henvise til andre skrifter. Den tida som har stått til rådighet har ikke gjort det mulig med et omfattende detektivarbeid for å finne utgaver på norsk (eller svensk og dansk).

Språket

Å oversette Marx og Engels er i utgangspunktet vanskelig, noe alle oversettere klager over. Teksten i Manifestet er skrevet i et ungdommelig og til tider ganske malende språk, og byr ikke på like store problemer som de tunge filosofiske eller økonomiske verkene. Likevel har det sine særegne problemer.

Det kommunistiske manifest er et historisk dokument, ett av de få skrifter som kan sies å ha påvirket historien. Det er skrevet på tysk, som vi vanligvis oppfatter som et knudrete og tungt språk, og for 150 år siden, da folk uttrykte seg mer omstendelig enn i våre dager. Under arbeidet med teksten har jeg prøvd å ri to hester samtidig (eller kanskje tre): Både å gjengi den tyske originalteksten så nøyaktig som mulig, og å gjøre teksten leselig for et norsk publikum fram mot tusenårsskiftet (og forhåpentlig en stund etter) - samtidig som jeg har prøvd å bevare litt av tekstens historiske preg. Dette har nødvendigvis medført kompromisser, halsbrekkende akrobatiske øvelser, slik sånt sirkusrytteri må gjøre. Det er mitt håp at det fungerer - hvis ikke er feilen min, og jeg vil gjerne høre om det. For å komme ut av de verste klemmene har jeg benyttet det utmerkete hjelpemiddelet som heter fotnoter - de er et tilbud til leseren.

En skog av fotnoter

Denne utgaven inneholder minst fem forskjellige typer av fotnoter, og det er en hærskare av dem. Derfor har jeg begrenset fotnotene i forordene til et minimum. For at ikke dette noteapparatet skal føre til mere forvirring enn klarhet, er alle fotnotene nummerert fortløpende og plassert på samme side som det punktet i teksten de hører til. På den måten slipper leseren å bla fram og tilbake, og kan lettere velge om hun vil la seg distrahere av et notetegn eller ikke.

Mitt råd til den som leser Manifestet for første gang, lyder: Hvis du kommer til et notetegn og ikke lurer på noen ting, så bare les videre. Du kan få med deg alle nyansene ved neste gjennomlesing. Fotnotene er der for å forklare, for å øke og utdype forståelsen, ikke for å hindre lesinga.

Dette er de forskjellige typene av fotnoter:

  1. Engels' fotnoter til den engelske utgaven fra 1888 og den tyske utgaven fra 1890. De er tatt med alle sammen, også der hvor han har skrevet nesten likelydende fotnoter til de to utgavene. De er merket med opphavsmann og hvilken utgave de er skrevet til.
  2. Alle forskjeller og betydningsnyanser mellom den engelske 1888-utgaven og den tyske 1890-utgaven, dvs. alle de nyansene som kan ha betydning, er forklart i fotnoter på det stedet hvor de hører til. Noen av dem gir interessante betydningsnyanser, andre er bare interessante for den som vil gå i dybden. Disse notene er hentet fra den tyske og engelske utgaven jeg har arbeidet med, og er merket - Red.
  3. Redaksjonelle fotnoter fra den engelske utgaven av forfatternes samlede verker, som er den nyeste og mest fullstendige utgaven. De gir ofte detaljerte saksopplysninger. Et par av dem er litt forkortet, fordi de i Collected Works skal stå til flere artikler, og derfor inneholder stoff som ikke er aktuelt her, eller fordi de var altfor detaljerte.
  4. Fotnoter med opplysninger om historiske personer som er nevnt i teksten. De notene som ikke er merket står jeg for. En fotnote er alltid for liten til å yte noen rettferdighet, men forhåpentlig kan de spore leseren til å oppsøke mer utfyllende kunnskaper.
  5. Noen fotnoter om språk, og ordforklaringer. Disse er merket "Oversetterens anm." - og etter min mening gir noen av dem ganske morsomme opplysninger.

Da gjenstår det bare å ønske alle lesere god lesning, og håpe at de oppdager det samme som jeg oppdaget da jeg jobbet med oversettelsen: Manifestet er kanskje 150 år, men forbløffende friskt, og forbløffende samtidig med oss. Det setter klare ord på vår virkelighet - og gjør den forståelig. Forhåpentlig vil denne nye utgaven sette nye lesere i stand til å hanskes med den virkeligheten!

Oslo, februar 1998

Morten Falck


Om Det kommunistiske manifest

Det kommunistiske partis manifest ble skrevet av Marx og Engels som program for Kommunistenes forbund, på oppdrag fra forbundets annen kongress (London, 29. november-8. desember 1847). Det var en seier for den nye proletariske doktrinens tilhengere, som hadde kjempet for dens prinsipper i programdiskusjonene.

Under forberedelsene til kongressen kom Marx og Engels til den slutning at det endelige programdokumentet måtte formes som et partimanifest (se Engels' brev til Marx 23.-24. november 1847, i Marx & Engels: Collected Works, vol. 38, p. 146-150, Lawrence & Wishart, London 1982). Katekismeformen, som var vanlig å bruke blant tidas hemmelige selskaper, egnet seg ikke for en fullstendig og grundig utvikling av den nye verdensanskuelsen, eller til en forståelig formulering av den proletariske bevegelsens mål og oppgaver.

Marx og Engels begynte sammen å arbeide med manifestet mens de ennå var i London umiddelbart etter kongressen, og fortsatte til ca. 13. desember, da Marx vendte tilbake til Brussel. De gjenopptok arbeidet fire dager seinere (17. desember) da Engels kom dit. Etter at Engels reiste til Paris i slutten av desember og fram til han vendte tilbake 31. januar, arbeidet Marx aleine med manifestet.

Påskyndet av ledelsen i Kommunistenes forbund arbeidet Marx intenst med manifestet gjennom nesten hele januar 1848. I slutten av januar ble manuskriptet sendt til London, for å bli trykt i De tyske arbeidernes utdanningsselskaps trykkeri. Det var eid av den tyske emigranten J. E. Burghard, medlem av Kommunistenes forbund.

Manuskriptet har ikke overlevd. Det eneste eksisterende materialet i Marx' egen håndskrift er et utkast til disposisjon for avsnitt III, og én side av en rask kopi.

Manifestet kom fra trykkeriet i slutten av februar 1848. Den 29. februar besluttet utdanningsselskapet å dekke utgiftene til trykking.

Første utgave av manifestet var et 23-siders hefte med mørkegrønt omslag. I april-mai 1848 ble det gitt ut en ny utgave. Teksten fylte 30 sider, noen trykkfeil fra førsteutgaven ble rettet, og tegnsettinga forbedret. Etterpå brukte Marx og Engels denne utgaven som grunnlag for seinere autoriserte utgaver. Mellom mars og juli 1848 ble manifestet trykt i Deutsche Londoner Zeitung, som var de tyske emigrantenes demokratiske avis. Allerede samme år ble det gjort tallrike anstrengelser for å gi ut manifestet på andre europeiske språk. En dansk, en polsk og en svensk utgave kom i 1848, den svenske med tittelen Kommunismens Röst. Förklaring af det Kommunistiska Partiet, offentliggjord i Februari 1848. De oversettelsene som den gang ble gjort til fransk, italiensk og spansk ble ikke gitt ut. Engels påbegynte en oversettelse til engelsk i april 1848, men han fikk ikke fullført den, og den første engelske oversettelsen, gjort av Helen Macfarlane, blei først gitt ut to år seinere, mellom juni og november 1850, i chartist-bladet The Red Republican. Redaktøren, Julian Harney, offentliggjorde for første gang forfatternes navn i sin innledning til denne utgaven. Alle tidligere og mange seinere utgaver av manifestet var anonyme.

Proletariatets voksende frigjøringskamp i 1860- og 1870-åra førte til nye utgaver av manifestet. I 1872 kom en ny tysk utgave med mindre rettelser og et forord av Marx og Engels, hvor de trakk noen konklusjoner fra erfaringene med Paris-kommunen i 1871. Denne, og seinere tyske utgaver, fikk tittelen Det kommunistiske manifest. I 1872 ble manifestet for første gang gitt ut i USA.

Den første russiske utgaven av manifestet oversatt av Mikhail Bakunin med noen forvrengninger, kom ut i Genève i 1869. Feilene i denne utgaven blei rettet i 1882-utgaven, som var oversatt av Georgi Plekhanov. Marx og Engels tilla spredningen av marxismen i Russland stor betydning, og til Plekhanovs oversettelse skreiv de et eget forord.

Etter Marx' død kom manifestet ut i en rekke utgaver. Engels leste gjennom dem alle sammen, skreiv forord til den tyske 1883-utgaven og den engelske utgaven fra 1888 i Samuel Moores oversettelse, som han også redigerte og forsynte med noter. Denne utgaven har vært grunnlag for seinere utgaver på engelsk. I 1890 gjorde Engels i stand en ny tysk utgave, skreiv et forord til den og la til et antall fotnoter. Han skreiv også forord til den polske utgaven fra 1892 og den italienske fra 1893.

(Redaksjonell note fra Marx & Engels: Collected Works, vol. 6, Lawrence & Wishart, London 1976. Forkortet.)


Forfatternes forord

(Hvis det ikke står noe annet, er fotnotene til forordene tatt fra Karl Marx/Frederick Engels: Collected Works, Lawrence & Wishart, London.)

Forord til den tyske utgaven fra 1872

Kommunistenes forbund, en internasjonal arbeidersammenslutning som under de daværende forhold sjølsagt bare kunne være hemmelig, ga på den kongressen som ble holdt i London i november 1847 de undertegnede i oppdrag å forfatte et utførlig teoretisk og praktisk partiprogram, bestemt for offentligheten. Slik oppsto det etterfølgende manifestet. Få uker før februarrevolusjonen gikk manuskriptet til trykking i London. Det ble først offentliggjort på tysk, og på dette språket er det trykt opp i minst tolv forskjellige utgaver i Tyskland, England og Amerika. På engelsk kom det først i 1850 i London i Red Republican, oversatt av frøken Helen Macfarlane, og i 1871 i minst tre forskjellige utgaver i Amerika. På fransk første gang i Paris like før junioppstanden i 1848, nylig i Le Socialiste i New York. En ny oversettelse er under forberedelse. På polsk kom det i London kort etter den første tyske utgaven. På russisk i Genève i sekstiåra. Til dansk blei det også oversatt snart etter at det blei gitt ut.

Hvor mye forholda enn har endret seg i de siste tjuefem åra, så beholder de allmenne grunnsetningene som blir utviklet i dette manifestet i det store og hele også i dag sin fulle riktighet. Ett og annet kunne forbedres her og der. Manifestet erklærer sjøl at den praktiske tillempinga av disse grunnsetningene vil avhenge av de foreliggende historiske omstendighetene, og derfor blir det gjennomgående ikke lagt noen særlig vekt på de revolusjonære forholdsreglene som blir foreslått på slutten av avsnitt II. Dette avsnittet ville i dag på mange måter lyde annerledes. Stilt overfor den enorme videreutviklinga av storindustrien i de siste tjuefem åra, og den partiorganiseringa av arbeiderklassen som utvikler seg med den, stilt overfor de praktiske arfaringene, først av februarrevolusjonen og enda mye mer Pariskommunen, hvor proletariatet for første gang hadde den politiske makta i to måneder, er dette programmet i dag på sine steder foreldet. Særlig har Kommunen levert bevis for at "arbeiderklassen ikke ganske enkelt kan ta statsapparatet i sin besittelse og sette det i bevegelse for sine egne mål." (Se Borgerkrigen i Frankrike. Adresse fra generalrådet i Den internasjonale arbeiderassosiasjonen, den tyske utgaven, side 19, hvor dette er utviklet videre. [1]) Videre er det sjølsagt, at kritikken av den sosialistiske litteraturen i dag er mangelfull, ettersom den bare når fram til 1847. Likeså at bemerkningene om kommunistenes stilling til de forskjellige opposisjonspartiene (avsnitt IV), sjøl om det i grunntrekkene også i dag er riktig, i dag allerede er foreldet i sin utforming, fordi den politiske situasjonen er helt forandret og den historiske utviklinga har brakt de fleste av de partiene som er regnet opp der ut av verden.

Manifestet er imidlertid et historisk dokument, som vi ikke lenger mener vi har rett til å endre på. En seinere utgave kan kanskje komme ut med en innledning som bygger bru over avstanden fra 1847. Det foreliggende opptrykket kom altfor uventet på oss til å gi oss tid til det.

London, 24. juni 1872

Karl Marx - Friedrich Engels

Først trykt i Das Kommunistische Manifest, neue Ausgabe mit einem Vorwort der Verfasser, Leipzig 1872.


Forord til den andre russiske utgaven, 1882

Den første russiske utgaven av Det kommunistiske partis manifest, oversatt av Bakunin, kom ut på begynnelsen av sekstitallet på "Kolokol"s trykkeri. Vesten kunne den gangen bare se på det (den russiske utgaven av Manifestet) som en litterær merkverdighet. I dag ville en slik oppfatning være umulig.

Hvilket begrenset område den proletariske bevegelsen den gangen (desember 1847) ennå inntok, viser sluttkapittelet i Manifestet, kommunistenes stilling til de forskjellige oppsosisjonspartiene i de forskjellige land, klarest. Her mangler nemlig fullstendig - Russland og De forente stater. Det var den tida da Russland utgjorde den siste store reserven for den samlede europeiske reaksjon, da De forente stater gjennom innvandring absorberte overskuddet av Europas proletariske krefter. Begge land forsynte Europa med råprodukter og var i tillegg avsetningsmarkeder for dets industriprodukter. Begge landene var altså den gangen, på den ene eller andre måten, støttepillarer for den bestående europeiske ordning.

Hvor ganske annerledes er det ikke i dag! Nettopp den europeiske innvandringa satte Nord-Amerika i stand til å skape en kjempemessig jordbruksproduksjon, og konkurransen fra den skaker den europeiske grunneiendommen - stor som liten - i sine grunnvoller. Den tillot dertil De forente stater å utnytte sine uhyre industrielle ressurser med en energi og i en målestokk som innen kort tid må bryte Vest-Europas, og særlig Englands, nåværende industrielle monopol. Begge omstendigheter virker revolusjonært tilbake på Amerika sjøl. Farmernes små og mellomstore grunneiendommer, grunnlaget for hele den politiske forfatninga, bukker litt etter litt under i konkurransen fra kjempefarmene; i industriområdene utvikler det seg samtidig for første gang et masseproletariat og en fabelaktig konsentrasjon av kapital.

Og nå Russland! Under revolusjonen i 1848/49 fant ikke bare de europeiske fyrstene, men også det europeiske borgerskapet, sin eneste redning fra det proletariatet som akkurat var i ferd med å våkne, i russisk innblanding. Tsaren ble proklamert som leder for den europeiske reaksjonen. Nå er han revolusjonens krigsfange i Gatsjina [2], og Russland danner fortroppen i den revolusjonære aksjonen i Europa.

Det kommunistiske manifest hadde som oppgave å proklamere den uunngåelige forestående oppløsning av den moderne borgerlige eiendommen. Men i Russland finner vi overfor raskt oppblomstrende kapitalistisk svindel og borgerlig grunneiendom som nettopp har begynt å utvikle seg, at brorparten av jorda er bøndenes felleseie. Spørsmålet er nå: Kan den russiske obsjtsjina [3], en riktignok sterkt undergravd form av det urgamle felleseiet til jord, umiddelbart gå over i det høyere kommunistiske felleseiet? Eller må det tvert imot først gå gjennom den samme oppløsningsprosessen som utgjør Vestens historiske utvikling?

Det eneste mulige svaret på dette er i dag: Blir den russiske revolusjonen et signal til en proletarisk revolusjon i Vesten, slik at begge utfyller hverandre, så kan det nåværende russiske felleseiet av jord tjene som utgangspunkt for en kommunistisk utvikling.

London, 21. januar 1882

Karl Marx - F. Engels

Trykt på russisk i K. Marx og F. Engels: Det kommunistiske partis manifest, Geneve, 1882.


Forord til den tyske utgaven fra 1883

Forordet til denne utgaven må jeg dessverre undertegne aleine. Marx, den mannen som Europas og Amerikas samlede arbeiderklasse har mer å takke for enn noen annen - Marx hviler på Highgate-kirkegården, og på hans grav vokser allerede det første gress. Siden hans død kan det absolutt ikke lenger være snakk om å omarbeide eller utfylle Manifestet. Desto mer nødvendig er det for meg her enda en gang uttrykkelig å fastslå følgende.

Den gjennomgående grunntanken i Manifestet: at den økonomiske produksjonen og den samfunnsmessige inndeling som med nødvendighet følger av den, i enhver historisk epoke danner grunnlaget for denne epokens politiske og intellektuelle historie; at som en følge av dette har hele historien (siden oppløsninga av det urgamle felleseiet til jord og mark) vært en historie om klassekamper, kamper mellom utbyttede og utbyttere, beherskede og herskende klasser på forskjellige trinn av samfunnsutviklinga; men at denne kampen nå har nådd et trinn, hvor den utbyttede og undertrykte klassen (proletariatet) ikke mer kan frigjøre seg fra den utbyttende og undertrykkende klassen (borgerskapet) uten samtidig å befri hele samfunnet for alltid fra utbytting, undertrykking og klassekamper - denne grunntanken tilhører ene og alene Marx. [4]

Jeg har allerede ofte sagt det, men akkurat nå er det nødvendig at det også står foran Manifestet sjøl.

London, 28. juni 1883

F. Engels

Først trykt i Das Kommunistische Manifest, dritte autorisierte deutsche Ausgabe, Hottingen-Zürich 1883.


Forord til den engelske utgaven fra 1888

Manifestet ble offentliggjort som plattform for Kommunistenes forbund, en arbeidersammenslutning som til å begynne med var reint tysk, men seinere internasjonal. Under de politiske omstendighetene på kontinentet før 1848 var den nødvendigvis et hemmelig selskap. På en av forbundets kongresser, som ble holdt i London i november 1847, ble Marx og Engels gitt i oppdrag å forberede et fullstendig teoretisk og praktisk partiprogram for offentliggjøring. Skrevet på tysk i januar 1848 ble manuskriptet sendt til trykkeren i London noen få uker før den franske revolusjonen av 24. februar. En fransk oversettelse ble gitt ut i Paris kort før opprøret i juni 1848. Den første engelske oversettelsen, av frøken Helen Macfarlane, kom i George Julian Harneys Red Republican i London 1850. En dansk og en polsk utgave ble også gitt ut.

Nederlaget for opprøret i Paris i juni 1848 - det første store slaget mellom proletariatet og borgerskapet - drev igjen den europeiske arbeiderklassens sosiale og politiske bestrebelser i bakgrunnen for en tid. Fra da av foregikk kampen om makta igjen bare mellom forskjellige deler av den besittende klassen, slik den hadde gjort før februarrevolusjonen. Arbeiderklassen ble satt tilbake til en kamp for politisk alburom, og til posisjonen som småborgerradikalernes ytterliggående fløy. Overalt hvor uavhengige proletariske bevegelser forsatte å vise livstegn, ble de skruppelløst slått ned. Slik oppsporet det prøyssiske politiet sentralkomitéen i kommunistenes forbund, som dengangen holdt til i Köln. Medlemmene ble arrestert, og etter atten måneder i fengsel ble de stilt for retten i oktober 1852. Denne berømte "Kommunistprosessen i Köln" varte fra 4. oktober til 12. november, sju av fangene ble dømt til fengselsstraff, varierende fra tre til seks år. Umiddelbart etter dommen ble forbundet formelt oppløst av de gjenværende medlemmene. Hva Manifestet angår, så det fra da av ut til å være dømt til glemsel.

Da den europeiske arbeiderklassen hadde gjenvunnet tilstrekkelig styrke til et nytt angrep på de herskende klassene, oppsto Den Internasjonale arbeiderassosiasjonen. Men denne assosiasjonen, som ble dannet med det uttrykkelige mål å sammensveise hele det kampvillige proletariatet i Europa og Amerika til én organisasjon, kunne ikke samtidig proklamere de prinsippene som var trukket opp i Manifestet. Internasjonalen var nødt til å ha et program som var bredt nok til å være akseptabelt for de engelske fagforeningene, for Proudhons tilhengere i Frankrike, Belgia, Italia og Spania, og for lassalleanerne [5] i Tyskland. Marx, som satte opp dette programmet til alle parters tilfredshet, stolte fullt og helt på arbeiderklassens intellektuelle utvikling, som måtte komme som et resultat av felles handling og gjensidig diskusjon. Begivenhetene sjøl og omskiftningene i kampen mot kapitalen, nederlagene enda mer enn seirene, kunne ikke annet enn å gjøre det tydelig i folks bevissthet hvor utilstrekkelige deres forskjellige yndlingspatentmedisiner var, og bane veien for en mer fullstendig innsikt i de virkelige betingelsene for arbeiderklassens frigjøring. Og Marx hadde rett. Da Internasjonalen ble oppløst i 1874, etterlot den arbeiderne som helt andre menn enn den hadde funnet i 1864. Proudhonismen i Frankrike og lassalleanismen i Tyskland var i ferd med å dø ut, og skjønt de fleste av dem forlengst hadde brutt sine forbindelser med Internasjonalen, utviklet til og med de konservative engelske fagforeningene seg gradvis mot det punktet da presidenten deres i fjor i Swansea kunne si på deres vegne: "Den kontinentale sosialismen har for oss mistet sin avskrekkende virkning." Manifestets prinsipper hadde faktisk gjort betraktelige framskritt blant arbeiderne i alle land.

Slik kom manifestet sjøl i forgrunnen igjen. Siden 1850 hadde den tyske teksten blitt gjenopptrykt flere ganger i Sveits, England og Amerika. I 1872 ble den oversatt til engelsk i New York, hvor oversettelsen ble offentliggjort i Woodhull and Claflin's Weekly. Ut fra denne engelske versjonen ble det laget en fransk i Le Socialiste i New York. Siden da er det gitt ut minst to oversettelser til i Amerika, mer eller mindre skamferte, og en av dem er blitt trykt opp i England. Den første russiske oversettelsen, som Bakunin lagde, ble gitt ut av Herzens "Kolokol"-trykkeri i Geneve omkring 1863 [6], en annen, av den heltemodige Vera Sasulitsj, også i Geneve, i 1882 [7]. En ny dansk utgave skal finnes i Socialdemokratisk Bibliothek, København 1885; en ny fransk oversettelse i Le Socialiste, Paris 1886. Av den siste ble det forberedt en spansk versjon, som ble offentliggjort i Madrid 1886. Det finnes ikke tall på de tyske opptrykkene, det har vært minst tolv tilsammen. En oversettelse til armensk, som skulle vært gitt ut i Konstantinopel for noen måneder siden, så etter hva jeg blir fortalt ikke dagens lys fordi utgiveren var redd for å gi ut en bok med navnet Marx på, mens oversetteren nektet å gi det ut for sitt eget produkt. Jeg har hørt om flere oversettelser til andre språk, men har ikke sett dem. Sånn gjenspeiler Manifestets historie i stor utstrekning historien til den moderne arbeiderklassebevegelsen; for øyeblikket er det utvilsomt det mest utbredte, mest internasjonale produktet av hele den sosialistiske litteraturen, den felles plattformen som blir anerkjent av millioner av arbeidere fra Sibir til California.

Da det ble skrevet kunne vi likevel ikke ha kalt det et sosialistisk manifest. I 1847 forsto vi med sosialister på den ene sida tilhengere av de forskjellige utopiske systemene: owenitter i England, fourierister i Frankrike, og begge grupper var allerede redusert til en posisjon som reine sekter og gradvis i ferd med å dø ut; på den andre sida de ytterst mangfoldige sosiale kvakksalverne som med alskens kannestøperier lovet å råde bot på alle slags samfunnsmessige misforhold, uten noen fare for kapitalen og profitten. I begge tilfeller dreide det seg om folk som sto utafor arbeiderklassebevegelsen, og snarere henvendte seg til de "dannede" klassene for å få støtte. Enhver del av arbeiderklassen som var blitt overbevist om at det var utilstrekkelig med reint politiske revolusjoner og hadde proklamert nødvendigheten av en total samfunnsmessig forandring, den delen kalte seg dengang kommunistisk. Det var en grov, rått tilhugd, reint instinktiv form for kommunisme. Likevel rørte den ved kjernepunktet og var sterk nok i arbeiderklassen til å frambringe den utopiske kommunismen, Cabets i Frankrike, Weitlings i Tyskland. Slik var sosialismen i 1847 en middelklassebevegelse, kommunismen en arbeiderklassebevegelse. Sosialismen var "respektabel", i det minste på kontinentet. Kommunismen var det stikk motsatte. Og ettersom det var vår oppfatning helt fra begynnelsen at "arbeiderklassens frigjøring må være arbeiderklassens eget verk" [8], kunne det ikke være tvil om hviket av de to navnene vi måtte ta. Hva mere er, vi har hele tida siden vært langt fra å ta avstand fra det.

Skjønt Manifestet var vårt felles arbeid, ser jeg meg nødt til å slå fast at den grunnleggende påstand som danner kjernen i det, tilhører Marx. Den påstanden er: at i enhver historisk epoke danner den herskende formen for økonomisk produksjon og bytte, og den samfunnsmessige organiseringa som med nødvendighet følger av den, den basis som den politiske og intellektuelle historien til den epoken er bygget på, og som er det eneste den kan forklares ut fra; at følgelig har hele menneskehetens historie (etter oppløsninga av det primitive stammesamfunnet som eide jorda i fellesskap) vært en historie om klassekamper, strid mellom utbyttere og utbyttede, herskende og undertrykte klasser; at historien om disse klassekampene danner en utviklingsrekke hvor vi i våre dager har nådd et trinn der den utbyttede og undertrykte klassen - proletariatet - ikke kan nå sin frigjøring fra den utbyttende og herskende klassens - borgerskapets - herredømme, uten samtidig, og en gang for alle, å frigjøre samfunnet i sin helhet fra all utbytting, undertrykking, alle klasseforskjeller og klassekamper.

Denne påstanden, som etter min mening er bestemt til å gjøre det samme for historien som Darwins teori har gjort for biologien, hadde vi begge gradvis nærmet oss gjennom noen år før 1845. Hvor langt jeg på egen hånd hadde kommet fram mot den, vises best i min bok Arbeiderklassens stilling i England [9]. Men da jeg møtte Marx igjen i Brussel våren 1845, hadde han den allerede fullt utarbeidet, og la den fram for meg i ord som var nesten like klare som dem jeg har formulert den i her.

Fra vårt felles forord til den tyske utgaven fra 1872 siterer jeg følgende:

"Hvor mye tingenes tilstand enn har endret seg i de siste 25 åra, så er de generelle prinsippene som blir slått fast i dette manifestet i det store og hele like riktige i dag som noen gang. Her og der kunne en eller annen detalj vært forbedret. Den praktiske tillempinga av prinsippene vil, som manifestet sjøl erklærer, overalt og til alle tider være avhengig av de historiske betingelsene som eksisterer for øyeblikket, og av den grunn legges det ingen spesiell vekt på de revolusjonære tiltakene som blir foreslått på slutten av avsnitt II. Dette avsnittet ville på mange måter vært svært annerledes formulert i dag. I betraktning av de enorme steg den moderne industrien har tatt siden 1848, og av den tilsvarende forbedrete og utvidete organiseringa av arbeiderklassen, i betraktning av de praktiske erfaringene som er vunnet, først i februarrevolusjonen, og så, enda mer, i Paris-kommunen, hvor proletariatet for første gang hadde makta i to hele måneder, er dette programmet i noen detaljer blitt foreldet. Særlig en ting ble bevist av Kommunen, nemlig at "arbeiderklassen kan ikke ganske enkelt erobre det ferdige statsmaskineriet og bruke det til sine egne formål." (Se Borgerkrigen i Frankrike. Adresse fra generalrådet i Den internasjonale arbeiderassosiasjonen, London, Truelove, 1871, s. 15, hvor dette punktet blir utviklet videre.) [10] Videre er det sjølinnlysende at kritikken av den sosialistiske litteraturen er mangelfull i forhold til nåtida, fordi den bare går fram til 1847, og også at bemerkningene om kommunistenes forhold til de forskjellige opposisjonspartiene (Avsnitt IV), sjøl om de i prinsippet fortsatt er korrekte, likevel i praksis er foreldet, fordi den politiske situasjonen er blitt fullstendig forandret, og den historiske utviklinga har feid størstedelen av de politiske partiene som der blir regnet opp ut av verden.

Men så har Manifestet blitt et historisk dokument som vi ikke lenger har noen rett til å endre."

Denne oversettelsen er av Mr. Samuel Moore, som har oversatt størstedelen av Marx' Kapitalen. Vi har gjennomgått den sammen, og jeg har lagt til noen få noter som forklarer historiske hentydninger.

London, 30. januar 1888

Frederick Engels

Først trykt i K. Marx and F. Engels: Manifesto of the Communist Party, London, 1888.


Forord til den fjerde tyske utgaven, 1890

Siden det foregående (Engels sikter til forordet til den tyske utgaven fra 1883. Red.) ble skrevet, har en ny tysk utgave av Manifestet igjen blitt nødvendig, og det har også hendt så mye med Manifestet som skal nevnes her.

En annen russisk oversettelse - av Vera Sasulitsj - kom ut i Genève i 1882 [11]. Forordet til den var forfattet av Marx og meg. Dessverre er det tyske originalmanuskriptet kommet meg av hånden, jeg må altså oversette tilbake fra russisk, noe verket på ingen måte tjener på. Det lyder: [Se foran.] [12]

En ny polsk oversettelse kom samtidig ut i Genève: Manifest Komunistyczny.

Videre er en ny dansk oversettelse kommet ut i Socialdemokratisk Bibliotek, København 1885. Den er dessverre ikke helt fullstendig, noen vesentlige steder, som ser ut til å ha budt på vanskeligheter for oversetteren, er utelatt, og også ellers er det her og der merkbare spor av overfladiskhet, som virker desto mer ubehagelig, som man i arbeidet kan se at med litt mer omhu hadde oversetteren kunnet levere et utmerket resultat.

I 1886 kom en ny fransk oversettelse i Le Socialiste i Paris, det er den beste som er kommet hittil.

På grunnlag av den ble det samme år offentliggjort en spansk oversettelse først i Madrid-bladet El Socialista og så som brosjyre: Manifesto del Partido Comunista por Carlos Marx y F. Engels, Madrid, administración de El Socialista, Hernán Cortés 8.

Som et kuriosum vil jeg også nevne, at manuskriptet til en armensk oversettelse i 1887 ble tilbudt en forlegger i Konstantinopel. Men den gode mannen hadde ikke mot til å trykke noe som navnet Marx sto på, og mente oversetteren heller sjøl skulle kalle seg forfatter, noe denne likevel avslo.

Etter at snart den ene, snart den andre av de mer eller mindre uriktige amerikanske oversettelsene flere ganger var blitt trykt opp igjen i England, kom endelig en autentisk oversettelse i 1888. Den er av min venn Samuel Moore og før trykken har vi enda en gang sett gjennom den sammen. Tittelen er: Manifesto of the Communist Party, by Karl Marx and Frederick Engels, Authorized English Translation, edited and annotated by Frederick Engels, 1888, London, William Reeves, 185 Fleet St. E. C. Noen av merknadene fra denne utgaven har jeg ført over i den foreliggende.

Manifestet har hatt sitt eget livsløp. I det øyeblikk det kom ut ble det hilst entusiastisk av den vitenskapelige sosialismens dengang ennå lite tallrike fortropp (noe de oversettelsene som er oppført i det første forordet beviser). Men det ble snart trengt i bakgrunnen av den reaksjonen som begynte med Paris-arbeidernes nederlag i juni 1848, og endelig "med loven i hånd" erklært fredløst gjennom dommen mot kommunistene i Köln i november 1852. I og med at den arbeiderbevegelsen som skreiv seg fra Februarrevolusjonen forsvant fra den offentlige scenen, tråtte også Manifestet i bakgrunnen.

Da den europeiske arbeiderklassen igjen hadde styrket seg tilstrekkelig for et nytt angrep på den herskende klassens makt, oppsto Den internasjonale arbeiderassosiasjon. Den hadde som mål å sammensmelte Europas og Amerikas samtlige kjempende arbeidere til en stor fellesarmé. Den kunne derfor ikke ta utgangspunkt i de grunnsetningene som var nedlagt i Manifestet. Den måtte ha et program som ikke avviste de engelske Trade Unions, de franske, belgiske, italienske og spanske proudhonistene og de tyske lassalleanerne [13]. Dette programmet - Grunnlagsmateriale til vedtekter for Internasjonalen [14] - skrev Marx utkast til med et mesterskap som til og med ble anerkjent av Bakunin og anarkistene. Når det gjelder den endelige seieren for de prinsippene som var lagt fram i Manifestet, stolte Marx ene og alene på arbeiderklassens intellektuelle utvikling, sånn som den med nødvendighet måtte utvikle seg av forent handling og gjennom diskusjon. Begivenhetene og vekslingene i kampen mot kapitalen, nederlagene enda mer enn seirene, kunne ikke unngå å klarlegge for de kjempende hvor utilstrekkelige deres daværende universallegemidler var og gjøre hodene deres mottakelige for en grundig innsikt i de virkelige betingelsene for arbeidernes frigjøring. Og Marx hadde rett. Arbeiderklassen var en ganske annen i 1874, da Internasjonalen ble oppløst, enn den hadde vært i 1864 da Internasjonalen ble grunnlagt. Proudhonismen i de romanske landene og den spesielle lassalleanismen i Tyskland var i ferd med å dø ut, og til og med de dengang stokk konservative engelske Trade Unions gikk gradvis mot det punktet, da presidenten for deres kongress i Swansea i 1887 på deres vegne kunne si: "Den kontinentale sosialismen har for oss mistet sin avskrekkende virkning." Men den kontinentale sosialismen var allerede i 1887 nesten bare den teorien som blir forkynt i Manifestet. Og slik gjenspeiler Manifestets historie til en viss grad historien til den moderne arbeiderbevegelsen etter 1848. Samtidig er Manifestet utvilsomt det mest utbredte, mest internasjonale produktet av hele den sosialistiske litteraturen, det felles programmet for mange millioner arbeidere i alle land fra Sibir til California.

Men da det kom, kunne vi ikke ha kalt det et sosialistisk manifest. Med sosialister forsto man i 1847 to slags folk. På den ene sida tilhengerne av de forskjellige utopiske systemene, spesielt owenittene i England og fourieristene i Frankrike, som allerede den gangen var skrumpet inn til gradvis utdøende reine sekter. På den andre sida de mangfoldigste sosiale kvakksalvere, som med sine forskjellige universallegemidler og alle slags kannestøperier ville avskaffe de samfunnsmessige misforhold, uten å gjøre kapitalen og profitten det minste vondt. I begge tilfeller: Folk som sto utenfor arbeiderbevegelsen og desto mer søkte støtte hos de "dannede" klasser. Enhver del av arbeiderne, derimot, som overbevist om utilstrekkeligheten i en rein politisk omveltning krevde en grundig omvandling av samfunnet, den delen kalte seg dengang kommunistisk. Det var en bare grovt bearbeidet, bare instinktiv, mange ganger noe rå kommunisme, men den var mektig nok til å skape to systemer av utopisk kommunisme - Cabets "ikariske" i Frankrike, Weitlings i Tyskland. Sosialisme betydde i 1847 en borgerbevegelse, kommunisme en arbeiderbevegelse. Sosialismen var i det minste på kontinentet stuerein, kommunismen var det stikk motsatte. Og da vi allerede dengang helt avgjort var av den oppfatning at "Arbeiderklassens frigjøring må være arbeiderklassens eget verk" [15], så kunne vi ikke et øyeblikk være i tvil om hvilket av de to navnene vi skulle velge. Siden har det heller aldri falt oss inn å avvise det.

"Proletarer i alle land, foren dere!" Bare få stemmer svarte da vi ropte disse ordene ut over verden for 42 år siden, på terskelen til den første revolusjonen i Paris hvor proletariatet sto fram med egne krav. Men den 28. september 1864 forente proletarer fra de fleste vesteuropeiske land seg i Den internasjonale arbeiderassosiasjon, som huskes med ære. Internasjonalen sjøl levde riktignok bare i ni år. Men at det evige forbund den grunnla av proletarer fra alle land fortsatt lever, og lever sterkere enn før, for det finnes det ikke noe bedre vitne en selve dagen i dag. For i dag, da jeg skriver disse linjene, mønstrer det europeiske og amerikanske proletariatet sine for første gang mobiliserte stridskrefter, mobilisert som en hær, under en fane og for ett umiddelbart mål: Lovfestet åttetimers normalarbeidsdag, som allerede Internasjonalens kongress proklamerte i Geneve i 1866 og igjen arbeiderkongressen i Paris i 1889. Dagens skuespill vil åpne øynene på kapitalistene og jordeierne i alle land for at i dag er proletarene i alle land forent i handling.

Om bare Marx sto ved siden av meg for å se dette med egne øyne!

London, på den 1. mai 1890

F. Engels

Først trykt i Das Kommunistische Manifest, vierte autorisierte deutsche Ausgabe, mit einem neuen Vorwort von Friedrich Engels, London 1890.


Forord til den polske utgaven fra 1892

Den kjensgjerning at en ny polsk utgave av Det kommunistiske manifest er blitt nødvendig, gir anledning til forskjellige betraktninger.

For det første er det bemerkelsesverdig at Manifestet i det siste i en viss grad er bitt en gradmåler for utviklinga av storindustrien på det europeiske kontinentet. I den grad storindustrien brer seg i et land, i den grad vokser også blant arbeiderne i det samme landet kravet om opplysning om deres stilling som arbeiderklasse overfor de besittende klassene. I samme grad sprer den sosialistiske bevegelsen seg blant dem og stiger etterspørselen etter Manifestet, slik at ikke bare arbeiderbevegelsens nivå, men også storindustriens utviklingsgrad i hvert land temmelig nøyaktig kan måles med antallet eksemplarer av Manifestet som er utbredt på landets språk.

Etter dette betegner den nye polske utgaven et avgjørende framskritt for den polske industrien. Og at dette framskrittet siden den forrige utgaven kom for ti år siden har funnet sted i virkeligheten, kan det ikke være noen tvil om. Det russiske Polen, Kongress-Polen, har blitt det store industriområdet i det russiske riket. Mens den russiske storindustrien er sporadisk spredt - en del ved Finskebukta, en del i sentrum (Moskva og Vladimir), en tredje ved Svartehavet og Asovhavet, og noen til spredt på andre steder - er den polske trengt sammen på et forholdsvis lite område og nyter de fordeler og ulemper som springer ut av denne konsentrasjonen. Fordelene erkjente de konkurrerende russiske fabrikantene da de forlangte vernetoll mot Polen, tross sitt brennende ønske om å forvandle polakkene til russere. Ulempene - for de polske fabrikantene og for den russiske regjeringa - viser seg i den raske utbredelsen av sosialistiske idéer blant de polske arbeiderne og i den stigende etterspørselen etter Manifestet.

Men den raske utviklinga av den polske industrien, som har vokst den russiske over hodet, er på sin side et nytt bevis for det polske folkets uutslettelige livskraft og en ny garanti for dets forestående nasjonale gjenreisning. Gjenopprettelsen av et uavhengig, sterkt Polen er imidlertid en sak som ikke bare angår polakkene, men oss alle sammen. Et oppriktig internasjonalt samvirke av europeiske nasjoner er bare mulig når hver av disse nasjonene er fullstendig autonom i eget hus. Revolusjonen i 1848, som når det kommer til stykket bare lot de proletariske kjemperne gjøre borgerskapets arbeid under proletariske faner, gjennomførte ved sine testamentsfullbyrdere Louis Bonaparte og Bismarck også Italias, Tysklands og Ungarns uavhengiget. Men Polen, som siden 1792 har gjort mer for revolusjonen enn alle disse tre tilsammen, Polen overlot man til seg sjøl, da det i 1863 lå under for en tidobbel russisk overmakt. Polens uavhengighet har adelen verken kunnet opprettholde eller gjenerobre, for borgerskapet er den i dag i det minste likegyldig. Og allikevel er den en nødvendighet for de europeiske nasjonenes harmoniske samvirke. [16] Den kan bare kjempes igjennom av det unge polske proletariatet, og i dets hender er den trygg. For arbeiderne i hele det øvrige Europa har like stort behov for Polens uavhengighet som de polske arbeiderne sjøl.

London, 10. februar 1892

F. Engels

Først trykt i Przedswit nr. 35, 27. februar 1892, og i K. Marx i F. Engels: Manifest Komunistyczny, Londyn 1892


Til den italienske leseren

(Forord til den italienske utgaven fra 1893)

Man kan si at offentliggjøringa av Det kommunistiske partis manifest falt sammen med 18. mars 1848, dagen for revolusjonene i Milano og Berlin, som var det væpnede opprøret til de to nasjonene som lå i sentrum, den ene i sentrum av det europeiske kontinentet, den andre i sentrum av Middelhavet; to nasjoner som inntil da hadde vært svekket av oppsplitting og indre strid og på det vis kommet under fremmed herredømme. Mens Italia var underkastet keiseren av Østerrike, måtte Tyskland mindre åpenlyst, men ikke mindre tungt, bære åket til Tsaren over alle russere. Ettervirkningene etter 18. mars 1848 befridde Italia og Tyskland fra denne forsmedelsen. Når disse to store nasjonene i tida fra 1848 til 1871 ble gjenopprettet og i en viss grad gitt tilbake til seg sjøl, så skjedde det, som Karl Marx sa, fordi de samme personene som undertrykte revolusjonen i 1848 ikke desto mindre mot sin vilje ble til dens testamentsfullbyrdere.

Den revolusjonen var overalt arbeiderklassens verk, det var arbeiderklassen som bygde barrikadene og satte livet på spill. Bare arbeiderne i Paris hadde den uttrykkelige hensikt å styrte borgerherredømmet da de styrtet regjeringa. Men enda så mye de var seg bevisst den uforsonlige antagonismen som besto mellom deres egen klasse og borgerskapet, hadde verken landets økonomiske framgang eller den åndelige utviklinga av de franske arbeidermassene nådd det nivået som ville gjort en samfunnsomdanning mulig. Revolusjonens frukter ble derfor når det kommer til stykket høstet av kapitalistklassen. I de andre landene, i Italia, Tyskland, Østerrike, Ungarn [17], gjorde arbeiderne fra begynnelsen av ikke annet enn å bringe borgerskapet til makta. Men ikke i noe land er borgerskapets herredømme mulig uten nasjonal uavhengighet. Revolusjonen i 1848 måtte dermed føre med seg enhet og uavhengighet for de nasjonene som hadde manglet det til da: Italia, Tyskland, Ungarn. Polen vil følge til sin tid.

Om revolusjonen i 1848 ikke var noen sosialistisk revolusjon, så har den banet vei og forberedt grunnen for den. Med utviklinga av storindustrien i alle land har borgerregimet på de siste 45 år overalt skapt et tallrikt, konsentrert og sterkt proletariat. Det har, for å bruke et uttrykk fra Manifestet, skapt sine egne banemenn. Uten å gjenopprette enhver europeisk [18] nasjons enhet og uavhengighet hadde verken proletariatets internasjonale forening eller et fredelig, forstandig samvirke av disse nasjonene for å nå felles mål latt seg fullføre. Man kan bare forestille seg en felles internasjonal opptreden av de italienske, ungarske, tyske, polske og russiske arbeiderne under de politiske forholda fra tida før 1848!

Slagene som ble utkjempet i 1848 var altså ikke forgjeves. Det har heller ikke de 45 åra som skiller oss fra den revolusjonære epoken vært. Fruktene modnes, og jeg vil bare ønske at utgivelsen av denne italienske oversettelsen av Manifestet vil bli et godt varsel for det italienske proletariatets seier, slik utgivelsen av originalen var det for den internasjonale revolusjonen.

Manifestet yter full rettferdighet til den revolusjonære rollen borgerskapet har spilt i fortida. Den første kapitalistiske nasjonen var Italia. Slutten på den føydale middelalderen og frambruddet av den moderne kapitalistiske epoken kjennetegnes av en stor skikkelse - italieneren Dante, som samtidig er middelalderens siste dikter og den nye tids første dikter. I dag, som på 1300-tallet, bryter en ny historisk epoke fram. Vil Italia skjenke oss den nye Dante, som forkynner den proletariske tidsalderens fødselsøyeblikk?

London, 1. februar 1893

Friedrich Engels

Først trykt i Carlo Marx e Federico Engels: Il Manifesto del Partito Comunista, Milano, 1893

(Forordet til den italienske utgaven fra 1893 er skrevet på fransk. Her er det oversatt etter den tyske teksten i utgaven fra Dietz Verlag, Berlin 1970, som er oversatt fra originalmanuskriptet. Fotnotene til dette forordet er hentet fra denne utgaven.)