AKP-arkivet

Demokrati, økonomi og sosialisme

av Erik Ness Oversikt over e-post-adresser

Artikkelen er trykt i Klassekampen sommeren 1999


Fleire artiklar om sosialisme | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |

Magnus Marsdal og Randi Holmelid skrev for en stund siden en interessant dobbeltkronikk i Klassekampen. Den satte fart i debatten om de langsiktige måla for en revolusjonær bevegelse. Forfatterne har fått motbør på noen sentrale spørsmål. Det er bra. Uten meningsbryting blir standpunktene som regel feil.

AKP er i gang med en stor diskusjon som skal konkludere med et program for hvordan AKP skal se på de virkelig store spørsmåla. Og vi er slettes ikke sikre, det er derfor diskusjon trengs og verken proklameringer eller avkreving av fasitsvar er nyttig. Klima for debatt burde være godt, mange er på leting og vurderer. En kritisk holdning til å forstå virkeligheten og viljen til å forandre i flertallets/de undertryktes interesser oppfatter jeg som å være kjerna i marxismen.

Magnus skriver i KK (25/5-99) at: ""Herskarmarxisme" er meint å dekkja dei delane av "marxismen-leninismen" som best kan bli forstått som overbygnad for den herskande eliten i land som kaller seg sosialistiske."

Jeg er enig med Magnus i at sosialistisk ideologi kan brukes som en måte å herske på, på samme måte som "vi er alle i samme båt"-ideologien er vår tids myte for å forhindre opprør. AKP ville ikke eksistert i dag hvis vi ikke hadde vært enig i det. Nettopp opprøret mot borgerskapet i Kreml - som kalte seg kommunister - var en avgjørende årsak til at vi ikke ble med i NKP, men vendte dem ryggen. Vi og organiserte motstand mot det "sosialistiske" Sovjets okkupasjon av Tsjekkoslovakia, uansett hva de kalte seg. Etter grundige diskusjoner brøt AKP med Albania og til slutt - noen sier vel seint - innså vi at Kina, dessverre, hadde skiftet farge uansett retorikken til lederne.

Utbytting eller ikke?

Magnus og Randi synes det er lurt å innføre et nytt begrep, herskermarxisme. Jeg synes ikke det. For meg tilslører det mer enn det klargjør. Det blander sammen to vidt forskjellige ting: marxismen, som er frigjørende, og maktas tanker. Det er mer klargjørende å si at bevegelser - som før har stått for progressive og sosialistiske standpunkter - kan skifte farge, bli reaksjonære, og lederne kan skifte klasse og stater som ledes av slike "sosialister" kan bli en del av borgerskapet. Det er sånn jeg oppfatter at det faktisk skjedde i flere land med sosialistiske revolusjoner og der borgerskapet ble satt på dør, som en gang i Sovjet og Kina.

Magnus spør (25/5) om "hva dette borgerskapet var" som tok makta i Sovjet, og om det skjedde akkurat i 1956 da Stalin døde. Hovedpoenget tror jeg ikke er å datofeste skiftet, men ta utgangspunkt i at det som er tilsynelatende og blir sagt ikke nødvendigvis er uttrykk for det samme. (Jfr. "alle i samme båt" og Bresjnevs okkupasjonsstyrker i Tsjekkoslovakia.) Jeg tror det er lurt å vurdere ledere og samfunnssystem ut fra om de er ledere av et samfunnssystem som:

Og jeg tror det er lurt å være klar over at ting kan skifte, bli annerledes.

Da jeg var ung, var Sovjet definitivt ikke et land som var et forbilde for unge opprørere. Krustsjov og Bresjnev ledet et samfunn ut fra borgerskapets økonomiske lover, de satt på toppen som borgere ellers - og levde godt av utbyttinga sammen med de andre borgerne som alle hadde partiboka i orden. Det var godt synlig for dem som ville se. NKP ville ikke det, og den radikale ungdommen vendte dem ryggen.

Økonomien setter rammer

Jeg oppfatter ikke Stalin som en stor sosialistisk leder, men en sosialistisk leder med nesten en umulig oppgave i et fattig land - med den kommende krigen mot Hitler i horisonten og Churchills planer om invasjon selv i krigens sluttfase. Dette utvidet ikke mulighetene, men satte i gang en krigsøkonomi for i det hele tatt å forsvare landet mot inntrengere. Jeg oppfatter at Stalin hadde et mekanisk materialistisk menneskesyn/historiesyn. Dette førte til at han undervurderte den viktige rolla folk kan og skal spille under sosialismen. og den produksjonsfaktoren folk er som gis innflytelse. Dette er en stor og vanskelig diskusjon fordi den dreier seg om så mye mer enn om Stalin, om muligheter og umuligheter. Men også om uhyrligheter som blir begått i sosialismens navn, og som det ikke går an å forsvare men må avvises.

Det store spørsmålet er hvordan unngå reaksjon, tilbakevending til det gamle? Tone Beate Windingstad skriver i en dobbeltkronikk (20. og 21. mai) veldig konkret og forståelig om hvordan hun ser på alternativet - "Hva er sosialisme?" - og behandler spesielt forholdet mellom økonomi og demokrati godt og nyansert. Hun viser at et samfunns økonomiske ressurser er avgjørende for mulighetene til utvikling. Økonomi setter rammer for valg.

Ett av Tone Beates viktige poeng er at et sosialistisk samfunn også har sine begrensninger, dvs, sin økonomi som valgene må foretas innenfor. Hun illustrerer det godt ved å fortelle at det faktisk er ganske kostbart å diskutere framfor å produsere. I et samfunn som det norske - rikt på ressurser og kunnskap - er mulighetene betydelige for demokrati og makt til folket. (Hvis da ikke Nato bestemmer seg for å bruke bomber!) I halvføydale land - som Sovjet og Kina var da de gjorde revolusjon - var mulighetene mindre. Valget sto ofte mellom å produsere mat og kraftverk sånn at folk ikke sultet og det ble strøm i husene framfor å diskutere - som de faktisk likevel gjorde i Kina og Sovjet i en tidlig fase ihvertfall i et omfang Norge aldri har sett maken til.

Jeg tror mulighetene var mindre i Sovjet og Kina for et vellykket brudd med kapitalismen - dvs. å bygge et sosialistisk samfunn - enn mulighetene er i Norge i dag. Jeg tror også at forestillingene om demokrati er mer utvikla i den norske arbeiderklassen i dag enn i den helt unge arbeiderklassen eller blant fattigbøndene - og deres ledere. For ikke å snakke om mulighetene til å kommunisere med folk som bor lenger unna enn to mil - med internett og telefon.

Magnus og Randi lanserer parola om "sosialistisk folkestyre". De sier at "Forholdet mellom økonomi, demokrati og sosialisme fortjener en egen debatt". Pål Steigan skriver i et svar at han oppfatter at "det tvert imot er akkurat her (om økonomi, E.N.) debatten bør begynne". Tone Beates konkrete vurdering av konsekvensene er en fortsettelse på denne debatten.

Demokrati og frihet er radikale menneskers mål. Kunsten er å utvikle debatten videre sånn at honnørordene gis et innhold og en mulighet til å virkeliggjøres.


Fleire artiklar om sosialisme | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |

Til AKP si heimeside