Fleire artiklar om sosialisme | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |
Helt siden Magnus Marsdal og Randi Holmelid hadde en kronikk om dette i Klassekampen tirsdag 20. april, har jeg tenkt på dette spørsmålet. Når en henger oppunder kabelbruer og stillaser, trekker kabler og kobler transmittere, har en god tid til å tenke. Forholdet mellom økonomi og demokrati under sosialismen, hersker-marxisme, frie valg og folkestyre. Alle disse temaene har jeg tenkt lenge og godt på. Faktisk hver dag. Kronikken/leserbrevet har vært tenkt ut flerfoldige ganger.
Men når middagen er fortært, unger og katter har fått sitt, e-posten lest, etter x antall telefonsamtaler, da verker beina som et helvete og rullegardina i hjernen gått ned for den kvelden. Når datamaskinen da blir slått på, er det bare kabal hjernen orker å befatte seg med. Lenin sa at kokkepikene skulle styre staten. Men hva når det eneste kokkepikene og automatikerne orker etter endt arbeidsdag er å legge beina på bordet og glane på dumboksen?
Allerede her er vi ved ett av problemene, nemlig tid og overskudd. Pr definisjon lever vi også idag i et demokrati. Vi går til valgurnene og lar folkevalgte representanter ta seg av styringsspørsmål for oss. Under sosialismen ser jeg for meg at det må være et deltagende demokrati, ikke et representativt. Et deltagende demokrati krever mer av hvert enkelt menneske. Du må følge med, sette deg inn i saker. Det går ikke å la noen andre gjøre jobben for deg. Vi har ingen tradisjon for et slikt demokrati i Norge, eller verden for den del. Det norske sosialdemokratiet og fagbevegelsen er lagt opp slik: "Velg oss, så skal vi ordne opp for deg". Dette er ei linje som pasifiserer folk, og det passer makta bra. Under sosialismen er det kokkepikene og automatikerne som skal styre og da må forholda legges til rette for at det skal være mulig å utøve makt på et lavt nivå.
Men vi har alle sammen sitti på møter som er alvorlig langdryge, med møteplagere og vedtaksvegring. Praktiseringa av demokrati må være effektiv også, slik at ikke alt bare koker bort i kålen og byråkratiet til slutt sitter igjen med makta. Hva IT-revolusjonen kommer til å bety for spredninga av makt blir et viktig spørsmål å finne ut av. Fortsatt er dette bare i sin spede begynnelse, men allerede nå kan vi ane hva internett kan bety for styring, handel og planlegging. Men det er også et problem. Mange folk har sperrer på å lære seg tekniske greier og det å skrive. Å uttrykke seg skriftlig er noe helt annet enn å snakke. Og det tar tid.
Demokratiet kan ikke baseres på elektronisk informasjonsutveksling og debatt, for da er mange mennesker forhindra fra å delta. Vi må fortsatt gå på møter, treffe andre levende mennesker og løse motsigelser ansikt til ansikt.
Men hva har demokrati med økonomi å gjøre? Tid er penger heter det. Det er sant under kapitalismen og vil fortsatt være gyldig under sosialismen. Arbeiderne skal ha styring og kontroll med bedriften de jobber i. På jobben min er vi 50 montører og lærlinger. Hvis vi har et møte i måneden på 3 timer er det 150 timer tapt arbeidsinnsats. Det betyr på årsbasis at ett årsverk går med til å styret bedriften vår. Men vil 3 timer en gang i måneden være nok? Kanskje trenger vi mer, kanskje mindre. Nå vil noen fnyse av slik kapitalistisk regning på det sosialistiske demokratiet. En sånn måte å styre samfunnet på har vi råd til. Akkurat - RÅD til! Ta en bedrift med flere tusen ansatte og gang opp timene. Det blir ganske mange årsverk.
Mitt poeng er at hva slags økonomi vi har kommer til å legge rammer for hva slags demokrati og styringsmekanismer vi kommer til å utvikle. Sosialismen er et overgangssamfunn til det som er mitt mål - kommunismen. Det som preger det samfunnet er at både de gamle og nye produksjonsforholda kommer til å eksistere side om side. Det vil være klassekamp og stadige rivninger. Særlig rett etter revolusjonen, hvor sosialistiske metoder er nye og lite utvikla, kommer det til å bli hardt. Sjølsagt må det taes noen strakstiltak som å nasjonalisere bank- og finansvesenet og viktige bedrifter. Arbeidet med å utvikle en ny grunnlov som beskytter arbeiderklassens rett til produksjonsmidlene og fjerner borgerskapets rett til privat eiendom må starte.
Under hvilke vilkår revolusjonen har blitt gjennomført kommer til å ha mye å si for hva slags start vi får. Er vi det eneste landet som lyktes? Er de andre landa som klarte det i nærheten eller på den andre sida av kloden? Er vi bomba sønder og sammen? Er vi fortsatt utsatt for angrep? Ga borgerskapet bare opp og ga oss alt tilbake, eller tok de med seg penga og stakk til Kaiman Islands? Det er bare å velge og vrake i mulige oppsett. Noen bra, noen dårlige. Men erfaringa hittil tipper vel i retning av de dårlige. Bare tenk på hvor menge år det tok å bygge opp Norge etter annen verdenskrig. Enda Norge, bortsett fra Finnmark, hadde slippi forholdsvis lett fra det. Tyskera hadde jo også utbedra infrastrukturen ved å bygge veier, flyplasser og havner.
Kall det penger eller ressurser, uansett må det skaffes til veie klær, mat, betong, kabler, maling, treverk. Noen må lage alt det som skal til for å holde samfunnet igang. Er vi sterkt skadd, som feks. dagens Jugoslavia, er det ganske mye som skal til. Det betyr harde prioriteringer og mye arbeidskraft. Kanskje må vi kjøpe mye av det vi trenger fra en kapitalistisk omverden. De vil ikke være særlig vennlig innstilt og vil tyne oss så godt de kan økonomisk. I en sånn situasjon kan tapte årsverk bety et halvt års utsettelse på å få ferdig ett elektrisitetsverk, et års utsettelse på å ferdigstille et sykehus.
Sånn jeg ser det må kommunismen være et "overflodssamfunn". Menneskenes grunnleggende behov for mat, klær, hus, helse og vissheten om at det alltid vil være der, må være tilfredsstilt. Først da kan vi bli fri. Sosialismens oppgave blir å avvikle de kapitalistiske produksjons forholda, og legge til rette for at et slikt "overflodssamfunn" kan oppstå. Mange vil si at det er slik i Norge nå. Men det er bare tilfelle så lenge du har jobb. Uansett er usikkerheten der om hva bedriftseiera kan finne på. Sjøl om du står på for jobben kan det hende at den blir lagt ned neste år for å flyttes til Asia.
Som forelder engster du deg for unga dine. Vil de klare å få seg en utdannelse som sikrer dem en jobb? En slik grunnleggende usikkerhet produserer slavesjeler. Ikke krev for mye, kanskje jobben ryker. Ikke si imot sjefen, da får du bare drittjobbene. Altså må sosialismen sørge for at alle er økonomisk trygge fra vugge til grav. Uansett om du er født superdum og supersyk og ikke kommer til å bidra så mye produktivt til samfunnet, eller er superklok og superfrisk og kommer til å gi mye, har du samme rett til økonomisk uavhengighet og trygghet.
Et "overflodssamfunn" fordrer en effektiv produksjon. Automatisering ser i dag ut for mange som en stor fiende. Arbeidsplasser forsvinner og færre deltar i den direkte produksjonen. Men egentlig er dette vår beste venn. Vi blir frigjort fra arbeidets slaveri. Det tar ikke lenger hver dag hele året å skaffe til veie det som trengs til samfunnet. Mye farlig og helseskadelig arbeid forsvinner også. Arbeidet vil få en helt annen betydning under sosialismen. I dag er folks eksistens og plass i samfunnet bygd opp rundt hva slags jobb de har. Om du lager unyttig dataleketøy eller røntgenkontrast er revnende likegyldig. Med en økonomisk trygghet i bånn vil ikke arbeidet ditt være hele livet. Du har rett på at samfunnet skaffer deg arbeid, men samfunnet har også rett til at du gjør din innsats for fellesskapet. Med en effektiv produksjon vil den samfunnsmessige tiden som går med til å opprettholde en trygg økonomisk basis bli betydelig redusert.
Når jeg snakker om et overflodssamfunn mener jeg ikke et som er overfylt med varer, ting og tang som vårt. Det ressursforbruket som de rike landa ligger på er ikke miljømessig forsvarlig å ligge på. På begynnelsen av 80-tallet da jeg var i et arbeidsplasslag i Oslo, diskuterte vi sosialismen og hvordan det ville se ut. Vi snakka også da om at det ville være et overflodssamfunn, men det blei reist tvil om at det skulle være som vi hadde det. Noen av oss mente at det ikke kunne være mulig for alle å ha f.eks to biler. Det kunne hende at vi måtte redusere vår materielle levestandard. Kanskje folka i andre deler av verden heller ville bruke den gode matjorda til å dyrke mat istedet for kaffe og tobakk til oss. Det var ingen populær ide. Under sosialismen skulle alle få det mye bedre og like bra som oss! Men jeg mener at miljøbevegelsen har vist oss at det ikke er mulig å fortsette med den ressurssløsinga vi har idag. Og det er ikke antall ting vi har som avgjør om vi er lykkelige. Det er det bare den kapitalistiske vareproduksjonen som er avhengig av.
Det vi skal ha overflod av er tid. Vi skal ha tid til å være med å bestemme. Utvikle våre kunstneriske og sosiale sider, ha nok tid til barna våre og andre mennesker. Ikke som nå hvor jobben får den beste tida og de beste kreftene. Gutta på jobben sier: "Vi jobber for å leve, ikke omvendt". De er ikke en av oss som ikke hadde slutta på dagen hvis vi hadde vinni 10 millioner på Lotto. Vi ville ha jobba litt, sånn innimellom, men det er så mange andre ting som vi gjerne skulle brukt livet vårt til. Skrive kronikker til KK f.eks.
Sosialismen skal også framelske kollektive løsninger. Bort med privatbilen, fram for busser, kantiner og bofellesskap. Det å bygge om et Norge som nå er lagt opp til at alle har hver sin bil, hvert sitt kjøkken og hus, kommer til å kreve mye kabler, maling, stål og betong. MM og RH snakker om at kvinnene skal få velge fritt. Det "frie valg" mener jeg er en illusjon. Bare se på diskusjonen rundt kontantstøtta. Kvinnene velger fritt sies det, men det er økonomien og tilgangen på barnehageplasser som avgjør hva folk velger. Altså tilbake til økonomi. Økonomien under sosialismen vil legge rammene for hvilke valg det vil være mulig for kvinnene å ta. I tillegg kommer selvfølgelig hvilke ideer som er rådende i samfunnet. Er idealet at mor skal være hjemmet med barna velger naturlig nok mange det. Så lenge kapitalistiske produksjonsforhold kommer til å eksistere sammen med de sosialistiske, kommer ideer som hver sin egen lykkessmed, og helten er den som er rik, stadig til å reproduseres. Det kommer til å bli en ideologisk kamp om de kollektive løsningene mot de private. Hvis ikke sosialismen kan vise for seg en økonomi og et samfunn som gjør det bedre for folk kommer den til å tape.
Begrepet herskermarxisme er blitt lansert som en beskrivelse av et sosialistisk land som utvikla seg til diktatur. Men kan noen forklare meg hvordan det kan være marxistisk/sosialistisk og et diktatur på engang? At borgerskapet skjuler sine handlinger i fine fraser er intet nytt fenomen. Norge er et folkestyre og grunnen til at det ikke er sosialisme her er at folk ikke vil ha det. Da hadde de nemlig stemt på det i valg. Sier borgerskapet. Etter at arbeiderklassen i Sovjet hadde gjort revolusjon og prøvde å lage et samfunn etter sitt eget hode, var borgerskapet nødt til å pakke handlingene sine inn i røde fraser for å komme inn i maktposisjonene igjen. Men det blir jo ikke et sosialistisk diktatur av den grunn. Det er bare borgerskapets diktatur på nytt i en annen frakk. Den historiske og dialektiske materialismen og marxismen er en vitenskapelig metode for å analysere og forstå samfunnet. Det var ved å bruke den at SUF/AKP kunne finne ut at Sovjet hadde blitt en imperialistisk supermakt, og ikke en vennlig sosialistisk storebror. Klassekarakteren til staten Sovjet blei tydelig når den blei analysert.
Snakker vi om herskermarxisme kan vi ta med religiøsmarxisme i samma slengen. Den religiøse båsen passer det borgerskapet godt å putte oss inn i. Dermed blir vi ufarliggjort og redusert til nok en rar sekt som tror på noe. "Kommunismen er jo en fin ide, men den er ikke gjennomførbar i praksis." Mange mennesker har et behov for å tro på noe. Noen av dem tror ikke på gud, men tror på sosialismen istedet. Sosialismen blir en drøm hvor de kan putte inn alt det de synes er fint uten å forholde seg til virkeligheten. Jeg har møtt folk som trodde at det bare var småhus i Kina, for det syntes de var riktig under sosialismen. Når de oppdaga at det ikke var tilfellet blei de skuffa og meldte seg ut. Men er det marxismen eller kommunismen som har skuffa? Eller er det folks forventninger som ikke stemmer med virkeligheta? Vi lever i et samfunn hvor religion er virkelig.
Den måten å tenke på og forholde seg til verden på er poda inn i oss fra vi blei født. Å ha en konsekvent materialistisk tankegang er ikke lett under slike forhold. Den religiøse metoden å løse problemer på gjør seg også gjeldende på venstresida. Siden de første revolusjonene ikke lyktes renser vi oss ved å si at de var ikke sosialistiske i det hele tatt. I det sosialistiske paradiset vi skal lage skal alle få bestemme, og det herskermarxistiske hælvete hvor Stalin er sjef skal vi holde oss langt unna. Det er helt naturlig at det blir sånn, men skal vi lykkes med å lage revolusjon og bygge sosialismen er vi nødt til å forstå de mekanismene som gjorde at de første forsøkene mislyktes. Jeg tror (ooops!) ikke at Lenin og Stalin var borgerskapets lakeier som på snedig vis var utplassert for å lure arbeiderklassen i fella. I høst leste jeg Lenins Hva må gjøres? Jeg syntes han tok litt lett på demokratispørsmålet. Men sånn som hans virkelighet var, var ikke det så rart. Overlevde du som revolusjonær gruppe i 6 måneder var du veteran. Tsarens hemmelige politi pusta dem i nakken hele tida, så da var det ikke mye rom for å utvikle demokratiet.
Vi kan se nå at det var et problem som gjorde at de utvikla feil linjer i styringa av den proletariske staten. Men vi er nødt til å forstå hva det var som gjorde at det blei sånn og hva vi kan gjøre for at vi ikke skal gjøre de samme feila. Vi kommer også til å dra med oss mye reaksjonært og borgerlig grums inn i revolusjonen som sitter i ryggmargen vår og som vi ikke er klar over. Sosialisme er folkestyre - folkestyre er sosialisme sier MM og RH. Det er en skikkelig snedig parole. Ingen kan jo være direkte uenig i det. Problemet er at den tilslører makt forholda i samfunnet. Norge er et folkestyre i dag - på papiret. Borgerskapet har makta over produksjonsmidlene og har dermed den reelle kontrollen. Proletariatets økonomiske diktatur sier mer direkte hva saken dreier seg om. Det betyr at arbeiderklassen skal ha kontroll over produksjonsmidlene. Høres ikke så pent ut, men det er det som er kjerna i sosialismen. Hva er folket? Alle som bor i Norge uansett hvilken klasse de tilhører er en del av det norske folk. Sjøl kongen er det. Dermed tilslører en sånn parole hva det er vi snakker om.
Dessuten er det en snedighet til med den. Den setter de som erklærer at de er for en folkestyrt sosialisme i en positiv bås, og de som måtte være uenig med dem i hva det konkret betyr, i en negativ bås. Ingen er uenig i at makta skal over til folket/arbeiderklassen etter revolusjonen. Det er jo hele poenget! Dermed vil en slik parole bli helt tom og meningsløs. Bare en frase, hvis vi ikke får diskutert oss fram til hvordan vi konkret skal løse de oppgavene og problemene vi kan se konturene av i en framtidig sosialisme.
Fleire artiklar om sosialisme | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |
