Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

Sør-Afrika -
ti frustrerende år med frihet

av Patrick Bond

Røde Fane nr 3, 2004

Patrick Bond underviser ved Universitetet i Witwatersrand i Johannesburg,
er gjesteprofessor ved Institutt for statsvitenskap, York-universitetet i Toronto
og er tilknyttet Center for Economic Justice i Johannesburg og Washington

Artikkelen trykkes med forfatterens tillatelse,
og sto opprinnelig i Monthly Review mars 2004.
Den er oversatt av Birger Thurn-Paulsen.


I følge en undersøkelse fra slutten av 2002, gjennomført av det liberale Instituttet for demokrati i Sør-Afrika, øker antallet svarte som mener livet var bedre under apartheidregimet.

Avviklingen av apartheidregimet var en stor bragd. Men valget i 1994, som sikret flertall for African National Congress (ANC) med Nelson Mandela som president, endret ikke den enorme strukturelle rikdomskløften mellom det svarte flertallet og det hvite mindretallet. Det førte snarere med seg en nyliberal politikk som forsterket ulikhetene, både når det gjelder klasse, rase og kjønn. For å sikre at overgangen ble fredelig, tillot avtalen mellom det hvite rasistregimet og ANC at de hvite fikk beholde den beste jorda, gruvene, fabrikker og finansinstitusjoner. ANC hadde bare to mulige veier å gå. Den ene var å mobilisere folks entusiasme, energi og arbeidsinnsats, å bruke en større del av det økonomiske overskuddet (ved hjelp av statlige investeringer og høyere skatter), og å stoppe strømmen av kapital ut av landet, herunder tilbakebetalingen av illegitim gjeld fra apartheidtida. Den andre veien var den nyliberalistiske, kapitalistiske, med mindre reformer her og der, mens man lot som en kunne se sosialdemokratiet i horisonten.

Noen måneder før det demokratiske valget 27. april 1994 ble det dannet en overgangsregjering med både ANC og Nasjonalistpartiet, som hadde sittet ved makten i 45 år takket være at bare hvite hadde hatt stemmerett. Raselovene sto for fall, og det svarte flertallet opplevde økende verdighet. Likevel ble 1. desember 1993 et vendepunkt hvor de som kjempet for sosioøkonomisk rettferdighet i Sør-Afrika tapte, i alle fall midlertidig. Overgangsregjeringens aller første grep var å ta opp et lån fra Det internasjonale pengefondet (IMF) på 850 millioner dollar, angivelig som hjelp mot tørke, selv om den mest brennende tørken var over atten måneder tidligere. De hemmelige betingelsene for lånet, som ble lekket til en større næringslivsavis i mars 1994, inneholdt vanlige elementer fra den klassiske strukturtilpassingsmenyen: Lavere tollsatser, kutt i statlige utgifter og store lønnsnedslag innen offentlig sektor. I tillegg la Michel Camdessus, daværende IMF-direktør, et uformelt men sterkt press på påtroppende president Mandela for at han skulle beholde to av de viktigste nyliberale støttene fra apartheidtida, finansministeren og sentralbanksjefen, begge fra Nasjonalistpartiet. En viktig milepæl ble nådd i juni 1996, da toppene i ANC innførte en omfattende økonomisk strategi - "uten rom for forhandlinger" - uten å bry seg med å konsultere alliansepartnerne sine i fagbevegelsen og det sør-afrikanske kommunistpartiet (SACP), og slett ikke velgerne. Verdensbanken bidro med to økonomer og en modell som er kjent som Growth, Employment and Redistribution (GEAR - Vekst, arbeid og omfordeling). GEAR ble introdusert for å fremme tillit hos investorer i kjølvannet av et valutasammenbrudd, men ga samtidig regjeringen adgang til psykologisk å distansere seg fra den mer keynesianske modellen Gjenoppbygging og utvikling, som hadde tjent som valgprogram for ANC i 1994. Løftene som fulgte Verdensbankens økonometriske modell var storslåtte: Innen 2000 skulle den sør-afrikanske økonomien ha en vekst på seks prosent, noe som ville innebære 400.000 nye arbeidsplasser årlig.

Sammenfatning - perioden etter apartheid

Skamplettene i overgangsfasen unnskyldes av en del ANC-tilhengere som midlertidige tilbakeslag på en vei som i hovedsak er progressiv, og unik i Afrika. Et nytt dokument, Mot oppsummeringen av et tiår, er tilgjengelig på regjeringens nettside og støtter denne beskrivelsen i blomstrende ordelag. I en utgave av nyhetsbrevet ANC Today fra 7. november, som er lagt ut på regjeringspartiets nettside, brukes denne rapporten som støtte i propaganda for den økonomiske politikken etter apartheid. "Siden valget i 1994 ga ANC regjeringsmakt, har Sør-Afrika nådd et makroøkonomisk stabilitetsnivå som en ikke har sett på minst førti år. ... Etter den massive investeringsflukten fra åtti- og de tidlige nittiårene, har landet opplevd en positiv tendens i form av direkte utenlandske investeringer de siste ti årene. Mellom 1995 og 2002 kom rundt 1,6 millioner flere mennesker i arbeid."

De fleste slike påstander er omskrivninger eller ren bløff. Når ANC skryter av den makroøkonomiske stabiliteten, ignorerer de den enkleste målestokken for slik stabilitet: svingningene i valutakursene. I virkeligheten skjedde det tre sammenbrudd i pengeverdien i løpet av noen få uker i henholdsvis februar-mars 1996, i juni-juli 1998 og i desember 2001, alle med svingninger på mellom tretti og femti prosent. Hvert av dem førte til voldsomme renteøkninger, som i sin tur reduserte veksten og belønnet spekulantene. Disse periodene med makroøkonomisk ustabilitet var like dramatiske som hvilket som helst annet tilfelle gjennom de siste to århundrene, inkludert finanspanikken i 1985, som splittet de store i forretningslivet og apartheidregimet, og åpnet veien for at ANC kunne komme til makten.

Det er på ingen måte noen sunn tendens en ser i den nasjonale investeringstakten, med mindre enn to prosents økning per år i løpet av GEAR-perioden, mot løftene om en økning på sju prosent. Hvis det ikke hadde vært for at telefonselskapet var blitt delprivatisert, ville det knapt vært snakk om utenlandske investeringer. Nasjonale investeringer innen privat sektor var negative i flere år, etter som kapitalen ganske effektivt streiket ved å flytte sine ressurser utenfor landets grenser så fort den kunne. Blant målene i GEAR-programmet, ble bare de oppnådd som var mest avgjørende for de store innen finans- og forretningslivet: Inflasjonen gikk ned fra 9 til 5,5 prosent (mot GEARs anslåtte 7-8 prosent), det ble overskudd på driftsbalansen med utlandet (ikke underskudd som antatt) og et underskudd på statsbudsjettet på mindre enn 2 prosent av BNP (istedenfor det planlagte på 3 prosent).

Virkeligheten er at Sør-Afrika har gjennomgått en overgang fra apartheid basert på rase, til det som i stadig større grad kalles apartheid basert på klasse: systematisk underutvikling og segregering av det undertrykte flertallet, gjennom strukturell økonomisk, juridisk, kulturell og politisk praksis. Selv om planene for 2000 åpnet for noe mer ekspansiv vekst, har det aldri vært særlig tvil om den nyliberale orienteringen til sentralregjeringen i Pretoria. Den sittende presidenten Thabo Mbeki etterfulgte Mandela i mai 1999, men var helt fra starten av overgangsperioden hovedarkitekten for regjeringen, både politisk og administrativt, samtidig som han også var den fremste megleren i de hyppige interne konfliktene i ANC.

Tapet av arbeidsplasser har vært det mest ødeleggende etter som Sør-Afrika har omfavnet den nyliberale økonomiske politikken. I stedet for en sysselsettingsvekst på 3-4 prosent i året, som talsmennene for GEAR lovte, var det et årlig tap av arbeidsplasser på 1-4 prosent på slutten av nittitallet. Sør-Afrikas offisielle arbeidsløshetsstatistikk viste en økning fra 16 prosent i 1995 til 30 prosent i 2002. Hvis vi legger til de mange frustrerte jobbsøkerne, kommer arbeidsløsheten opp i 43 prosent. I mellomtiden økte produktiviteten jevnt og trutt, og antallet streikedager sank. Det siste skyldes delvis demobilisering av fagbevegelsen fra ANCs side og en politisk motivert fiendtlig holdning mot landsomfattende streiker, som f.eks de mot privatisering i 2001 og 2002.

De hvite kapitaleierne ønsket å unnslippe den økonomiske stagnasjonen og profittnedgangen som kommer av klassiske overproduksjonskriser. Ut over sytti- og åttitallet følte de seg beleiret av internasjonale sanksjoner, samtidig som virkningene av den mer militante holdningen blant svarte både på arbeidsplasser og i boligområder ble stadig mer merkbar. Og her blir de sentrale innrømmelsene ANC gjorde i løpet av overgangsforhandlingene tydelige. Avtalen innebar ganske enkelt følgende: Svarte nasjonalister skulle få staten, mens de hvite og selskapene deres skulle få anledning til å eksportere kapital, samtidig som de kunne bli i landet og nyte godt av utvidete privilegier som følge av den økonomiske liberaliseringen. Overskuddet før skatt skjøt i været på slutten av nittitallet, slik at det kom på samme nivå som på sekstitallet, apartheidregimets glansdager. Pretoria kuttet også selskapsskatten dramatisk (fra 48 prosent i 1994 til 30 prosent i 1999), og holdt underskuddet i BNP i underkant av 3 prosent ved å begrense de sosiale utgiftene, på tross av stigende arbeidsløshet.

Resultatet var, også i følge regjeringens egen statistikk, at gjennomsnittsinntekten til en svart familie gikk ned med 19 prosent fra 1995 til 2000 (til 3.714 dollar i året), mens inntekten til hvite familier steg med 15 prosent (til 22.600 dollar i året). Både den relative og den absolutte fattigdommen ble forsterket, med den følge at andelen husholdninger som hadde under 90 dollar i realinntekt, økte fra 20 prosent av befolkningen i 1995 til 28 prosent i 2000. På tvers av rasegrensene fikk den fattigste halvdelen av alle sør-afrikanere 9,7 prosent av nasjonalinntekten i 2000, mot 11,4 prosent i 1995. De rikeste 20 prosent tok 65 prosent av all inntekt. Det er grunn til å tro at ulikhetene bare er blitt forsterket etter 2000.

På tross av den dypere fattigdommen gjennomførte regjeringen en dramatisk prisøkning på vann og elektrisitet, slik at disse utgiftene i 2002 utgjorde 30 prosent av inntekten til dem som hadde mindre enn 70 dollar i måneden å leve for. Anslagsvis 10 millioner mennesker opplevde at vannforsyningen ble stengt, i følge to undersøkelser gjennomført av regjeringen. 10 millioner fikk også strømmen frakoplet. Kommunale statistikker viser at 60 prosent av disse fortsatt ikke hadde fått strømmen igjen etter seks uker, noe som viser at årsaken ligger i den faktiske fattigdommen, og ikke i en"ikke-betal-kultur", som det ble sagt fortsatt hang igjen etter antiapartheid-aktivismen. I tillegg har to millioner mennesker blitt fratatt hjemmene sine eller jorda etter frigjøringen i 1994. Av de 13 millionene som for første gang fikk tilgang til fast telefon, ble 10 millioner frakoplet igjen, fordi de ikke kunne betale regningen. Dette hang sammen med reduserte subsidier som følge av privatiseringene.

I forholdet mellom kjønnene kan man se visse forbedringer, særlig når det gjelder reproduktive rettigheter, selv om fordelingen av disse er særdeles ulik. Men Sør-Afrika opprettholder apartheidregimets patriarkalske modeller for fordeling av overskudd, både gjennom fortsatt seksuell diskriminering og gjennom systemet med arbeidskraftpendling mellom by og land, et system som subsidieres av de kvinnene som blir værende i de gamle bantustanområdene. Disse får ingen betaling for rollen de spiller i den sosiale reproduksjonen, noe som i et normalt arbeidsmarked ville vært statlige oppgaver: utdanning, helse og pensjon. Denne strukturelle utnyttingen forverres ytterligere ved at den seksuelle volden i familiene øker. Dette settes i sammenheng med økende arbeidsløshet blant menn og feminisering av fattigdommen. Kvinnene er de viktigste omsorgspersonene i hjemmene, noe som i sin tur gir dem ekstra byrder når helsetilstanden forverres.

I og med at den offentlige helsetjenesten blir dårligere, på grunn av manglende overføringer og stadig flere private tilbydere, florerer smittsomme sykdommer som tuberkulose, kolera, malaria og aids, og det i større grad enn under apartheid. Diaré tar livet av 43.000 barn hvert år, hovedsakelig på grunn av utilfredsstillende tilførsel av drikkevann. De aller fleste sør-afrikanere med HIV har lite håp om å få medisiner som kan forlenge livene deres (en halv million har per i dag et akutt behov for slike), takket være "fornektelsespolitikken" til Mbeki og helseministeren hans. Dette er en politikk erfarne fagfolk og forskere innen helsesektoren ofte betegner som folkemord. Riktignok kom det endelig et løfte fra regjeringen i september 2003 om omfattende tilgang til medisiner, men Mbeki gned raskt salt i såret. Han benektet i et intervju i New York Times at han kjente noen i det hele tatt som hadde dødd av aids, ikke en gang noen HIV-positive.

Mbeki har lyktes i å slå tilbake opposisjon fra grupper som arbeider for menneskerettigheter og våpenkontroll i forbindelse med kjøp av avanserte våpensystemer for seks milliarder dollar fra europeiske konserner. I Afrika ser en med uro på imperialistisk innblanding fra Pretorias side. Til tross for at det er inngått fredsavtaler i Sentral-Afrika og Liberia, hersker det bekymring over soliditeten i dette byggverket, ettersom en ikke har tatt opp de underliggende strukturelle årsakene til etniske konflikter og sammenbrudd i stater. Pretoria ga et eksempel på bøllediplomati, da de i 1998 invaderte nabolandet Lesotho for å holde oppe et upopulært regime. I tillegg finnes det en rekke potensielle skandalesaker som kan få betydning i kjølvannet av den nevnte våpenhandelen. Seint i 2003 kom det opp en sak som truet visepresident Jacob Zuma. Han skal ha stått bak bestikkelser på en måte som justisministeren karakteriserte som "åpenbar korrupsjon". Saken tvang en rekke ledende ANC-politikere og funksjonærer til å gå av, og den kan tyde på at daværende president Mandela hadde rett, da han sa at dette kunne bli som en kreftbyll for ANC-regjeringen.

Hvis vi beveger oss over til miljøspørsmål, kan vi ikke si annet enn at økologien i Sør-Afrika i dag er i dårligere forfatning på mange viktige områder enn under apartheid. Vi kan nevne dårlig forvaltning av jord- og vannressursene, bidrag til den globale oppvarmingen og områdene fiskeri, giftavfall fra industrien og genmodifisering. Lesotho Highlands Water Project har blitt stående som et kroneksempel på korrupsjon innen utviklingsarbeid i den tredje verden. Dette største damanlegget i Afrika forsyner Johannesburg med vann fra fjellene i Lesotho. Nye damanlegg bygges selv om talspersoner for regjeringen innrømmer at de er unødvendige, og på tross av ødeleggende konsekvenser for miljøet. Selv om det er mangel på vann, er det lite som tyder på at disse utviklingsplanene vil hjelpe særlig på situasjonen. De ekstremt høye kostnadene forbundet med å føre fram vannet, vil føre til at de fattige ikke vil få glede av det. De rikeste familiene i byene (stort sett hvite) nyter godt av svømmebassenger og "engelske hager". I enkelte av de mest livsnyterske forstadsområdene forbrukes daglig tretti ganger mer vann per hode enn i mer fattige strøk, samtidig som mange fra nettopp disse arbeider som gartnere og tjenere hos de hvite. I de uttørkede tidligere bantustanområdene står svarte kvinner i timelange køer ved kommunale vannposter. Vannkildene, både grunnvann og overflatevann, fordeles først og fremst til de hvite landeierne som resultat av apartheidsystemets fordeling av jord. Mindre enn to prosent av dyrkbar jord er fordelt på nytt (mens en femårs målsetting sier tretti prosent), og den nyliberale politikken til Pretoria er totalt forfeilet i forhold til å kunne løse dette.

Det finnes andre eksempler på rester fra apartheidtida på økologiens område. Det dreier seg om en rekke konflikter om naturlige landressurser (forvisningen av urinnvånere fortsetter), industrialiseringens skadelige virkninger på det biologiske mangfoldet, utilstrekkelig vern om truede dyrearter og en politikk som er altfor liberal og favoriserer genmodifisering i matproduksjonen. Når det gjelder reguleringen av havområdene, så motarbeides denne av europeiske og østasiatiske trålere og av lokale mellomstore fiskeribedrifter, som står mot sine svarte konkurrenter som driver småfiske. Ekspansiv planting av gummitrær og barskog, som hovedsakelig er ment for eksport til Øst-Asia, gjør stor skade. Ikke bare fordi det ødelegger beiteområder og skog, men også fordi det forringer jordsmonnet og fører til større flomfare slik det skjedde i Mosambik i 2000-2001, og fordi det øker spredningen av nye, fremmede plantesorter i nedslagsfeltene rundt i landet. Et konstruktivt og mye omtalt statlig program har så langt forsinket denne plantespredningen, men ikke klart å reversere den.

Den statlige politikken gjør at jordbruket i Sør-Afrika er særdeles avhengig av å bruke kunstgjødsel og sprøytemidler, mens organisk gjødsling praktisk talt ikke vektlegges. Myndighetenes manglende inngrep mot dumping og forbrenning av giftavfall har ført til en rekke sivile grupperettssaker. De omfatter både asbestofre og innbyggere som lider under vedvarende forurensing eller bor i sterkt giftinfiserte områder, som sørlige Durban, Sasolburg og Steel Valley. I de aller fleste av disse sakene er det miljøbevegelsen som kjemper, både mot konsernene og mot Pretoria.

Privatiseringen holder ikke hva den lover

Det er viktig å legge til at mens regjeringens utbasunerer "mangel på kapasitet fra statens side" som grunn til at det er vanskelig å løse sosiale og miljømessige problemer, så er i alle fall viljen til å overføre ressurser til privat drift til stede. Om utskilling, konserndrift og privatisering skulle ha muligheter til å bli vellykket noe sted i Afrika, så måtte det være i Sør-Afrika med sine store, rike markeder, forholdsvis profesjonelle bedrifter og avansert infrastruktur. Men beviser på det motsatte finner vi innen de fire viktigste sektorene for kommersialisering av statlige tjenester: Telekommunikasjon, transport, elektrisitet og vann.

Vi kan først se på kaoset innen den lukrative telesektoren, der 30 prosent av det statlige Telkom ble solgt til en amerikansk-malaysisk allianse. Takstene på lokalsamtaler gikk rett til himmels, noe som førte til at det store flertallet av nyopprettede linjer ble stengt igjen. Og 20 000 arbeidere fikk sparken. Forsøk fra myndighetenes side på å forhindre monopolprising på fastlinjer ble blokkert av konsernalliansen, både med rettslige tiltak og med trusler om å selge ut aksjene i 2002. Resultatet ble at da Telkom la ut aksjer på børsen i New York i 2003, innbrakte det skuffende 500 millioner dollar. I denne prosessen forduftet dermed anslagsvis 5 milliarder dollar, kapital Pretoria selv hadde kjørt inn i Telkom under kapitalutvidelsen på slutten av nittitallet. En avtale om priser og tjenester mellom de to store mobiloperatørene og vedvarende anklager om korrupsjon blokkerte mulighetene for at nye operatører kunne komme inn, enten det gjaldt mobiltelefon eller fastlinje.

Så til transportsektoren. Her har det dukket opp en lang rekke dilemmaer knyttet til delprivatiseringen. Privatbygde veier med bomstasjoner blir for dyre for de fattige. Privatisering av flytransport førte til at det første, regionale statseide flyselskapet brøt sammen. South African Airways lider under et fryktelig vanstyre med enorme tap på valutahandel og en uforklarlig utbetaling på 20 millioner dollar til en amerikansk direktør. Privatiseringen av flyplassadministrasjonen har ført til sikkerhetsbrudd og arbeidskonflikter. Stadige kamper med den ANC-allierte fagbevegelsen har satt spørsmålstegn ved privatiseringen av havnene. Økende konserndrift innen jernbanetjenestene har ført til nedleggelse av mange strekninger som, selv om de gikk med underskudd, var avgjørende for økonomien i distriktene.

På det tredje området, elektrisitetsforsyningen, går privatiseringen raskt. 30 prosent av det halvstatlige Eskom, den fjerde største strømprodusenten i verden, skal selges i 2004, noe som vil føre til en rekke problemer. 30 000 arbeidere i denne sektoren mistet arbeidet i løpet av nittiårene. Private selskaper prøver å øke kapasiteten til et nivå som trolig er helt unødvendig. Mens det investeres forsvinnende lite i fornybar energi, virker det som staten har tenkt å utvikle atomenergi, det vil si bygging av reaktorer i samarbeid med amerikanske og engelske selskaper. Strømprisene for boliger har økt kraftig etter at subsidiene ble angrepet på slutten av nittitallet. Som et resultat av at strømprisene gradvis ble altfor høye for folk flest, dempet Eskom utbyggingstakten på strømnettet i distriktene, mens millioner av mennesker gled inn i betalingsproblemer og fikk strømmen koplet fra. Dette førte i sin tur til omfattende motstand, blant annet i form av ulovlige tilkoplinger. Siden tuberkulose og andre luftveissykdommer ligger på epidemisk nivå, er det svært bekymringsfullt når de som mister strømmen tvinges tilbake til parafin og kull til matlaging.

På det fjerde området, vann, fjernet praktisk talt samtlige lokale myndigheter subsidiene og la seg på en politikk som bygde på at regnskapene skulle gå i balanse, det skulle være dekning for utgiftene. Dette var etter påtrykk fra de sentrale myndighetene og Verdensbanken, og skulle berede grunnen for omfattende kommersialisering av vann og avfallsbehandling. Forsøk på å dekke inn kostnadene i fattige kommuner gjør vilkårene verre for de mest sårbare i samfunnet, særlig for kvinner og dem med HIV-positive familiemedlemmer. Disse er sårbare for vannbårne sykdommer og aids-relaterte infeksjoner. Selv om privatiseringen av vann- og sanitærtjenester bare omfatter fem prosent av alle kommunene, har de sør-afrikanske pilotprosjektene som er gjennomført av verdens største selskaper innen vanntilførsel (Biwater, Suez og Saur), ført til at tjenestene overprises, og at folk ikke får tjenestene de har krav på. Kontrakter blir reforhandlet for å kunne heve strømprisene og dermed profitten. Tjenestene blir ikke bygd ut til å dekke de fattigstes behov for vann, mange lavinntektsgrupper blir frakoplet, vann må betales kontant eller på forhand, og sanitærtjenestene er av lav standard. Over hele Sør-Afrika har kravet om full utgiftsdekning ført til kontinentets verste kolerautbrudd noen sinne. Katalysatoren var vannfrakoplinger i masseomfang på landsbygda i august 2000.

Misnøye og protester øker

Denne gjennomførte mangelen på akseptable tjenester øker naturlig nok fremmedgjøringen og misnøyen. I følge en studie fra slutten av 2002, gjennomført av det liberale Instituttet for demokrati i Sør-Afrika, øker antallet svarte som mener livet var bedre under apartheidregimet. Tragisk nok svarte mer enn 60 prosent av alle spurte at landet ble bedre styrt under det hvite mindretallet. Bare én av ti mente at de folkevalgte var interessert i folks behov, og færre enn én av tre mente at den nåværende regjeringen var mer til å stole på enn apartheidregimet. Svarte var bare marginalt mer positive til regjeringen enn hvite og blandingsgrupper: 38 prosent hadde mer tillit til den enn til den tidligere. Bare 24 prosent av de svarte sør-afrikanerne var enige i en påstand om at den nåværende regjeringen er mindre korrupt enn apartheidregimet.

Blant de rundt 10 prosent rikeste hvite og enkelte rike svarte som har gleden av å leve atskilt fra det store flertallet, ligger levestandarden på topp i verdensmålestokk. Dette er tydelig for enhver som besøker en del forsteder til sør-afrikanske byer, forsteder fint lite preget av integrering. Apartheidrasismen var alltid særdeles tydelig i segregeringen av boligområdene. Etter frigjøringen i 1994 fulgte Pretoria et råd fra Verdensbanken om å unngå offentlig boligbygging. Det har praktisk talt ikke blitt bygget noen nye boliger i regi av kommuner eller boligbyggelag. Det ble gitt mindre subsidier enn nødvendig, og folk mer avhengig av banker og private entreprenører. Privatiseringen av bolig er faktisk noe av mest ironiske ved Sør-Afrika etter apartheid, ikke minst fordi mannen som sto for oppfølgingen av rådet fra Verdensbanken, var Joe Slovo, leder i det sør-afrikanske kommunistpartiet SACP. (Slovo døde av kreft kort tid etter. Sjefsbyråkraten under ham i ANC, som var arkitekten bak iverksettelsen av denne politikken, arbeider nå for et av Verdensbankens underkontorer.)

Ni år senere innrømmet den regionale boligministeren med ansvar for det sentrale Johannesburg overfor en avis at boligpolitikken hadde ført til apartheid etter klasse, og at dette var pinlig for regjeringen. "Integrerte boligstrøk, både i økonomisk og rasemessig forstand, krever at vi forlater dagens politikk ...." Han la til: "Vi har alltid ment at lavbudsjetthus bør plasseres vekk fra eksisterende bebyggelse, fordi de ellers vil påvirke eiendomsprisene. "Det som forklarte og begrunnet denne politikken, var i følge en av sjefene for Lew Geffen Estates, en av de største eiendomsmeglerne i Johannesburg: "Lavbudsjett boligbygging bør legges til utkantene, hvor tomtene er billige, slik at selve husene kan bli av bedre kvalitet."

Dessverre er det Geffen og andre som dem, forretningsbankene og deres allierte blant entreprenørfirmaene, som fortsatt står bak boligbyggingen. Det er rimelig å anta at det ikke vil bli noen forandring av bybildet i Johannesburg, med områder som mange svarte innbyggere kaller "kennel". Det er ikke akkurat "kvalitetshus" der. Hundretusener av de boligene som er reist med statssubsidier etter apartheid, er ofte bare halvparten så store som de 40 kvadratmeter store "fyrstikkeskene" som ble bygd under apartheid. Dessuten er de ofte plassert enda lenger unna arbeidsplasser og kommunale kontorer og servicetilbud. I tillegg til den stadige frakoplingen av vann og strøm, lider de nye slumområdene av dårlig kvalitet på statlige tjenester, slik som sjelden søppeltømming, dårlige veier og manglende drenering av flomvann.

Globaliseringen tvang meg til å gjøre det!

Hvordan kunne en én gang så stolt frigjøringsbevegelse degenerere så raskt? Det er fristende å gjenta poenget at nyliberalismen ble diktert av Det internasjonale pengefondet i desember 1993, før det ble befestet gjennom GEAR-programmet. Tre tidligere vedtak var også avgjørende:

Enkelte andre forhold i verdensøkonomien burde også nevnes. Noen uker etter frigjøringen i mai 1994, da Sør-Afrika ble innlemmet i GATT (General Agreement on Tariffs and Trade) på ufordelaktige vilkår, la det grunnlaget for at industrialiseringen av landet ble satt i revers. I januar 1995 begynte privatiseringen for alvor. Liberalisering av finansmarkedet skjedde i mars 1995, ved at kontrollen med valutahandel ble avviklet. Ironisk nok skjedde dette i kjølvannet av kapitalflukten fra Mexico som ødela verdien på pesoen der. Sør-Afrikas forsvar var å heve renten til rekordhøye nivåer (gjerne tosifrete), og høyt har det fortsatt å være. Senere, i perioden 1998-2001, tillot ANC-regjeringen at de største konsernene flyttet sine finansielle hovedkvarterer og børsregistreringer til London.

Under slike omstendigheter var GEAR-programmet bare et luftslott, og feilgrepene i den makroøkonomiske politikken innrømmes til dels også i Pretoria. I april 2002 kom det en artikkel med overskriften "Stort sprang mot stagnasjon, hilsen Verdensbanken". Bloomberg News Service skrev at finansminister Trevor Manuel lojalt propaganderte "kutt i utgiftene, nedbygging av tollmurer og kampen mot inflasjon de siste seks årene, etter retningslinjer fra Verdensbankens økonomer. Han venter fremdeles på gevinsten. Nå sier Manuel, og til og med enkelte i Verdensbanken, at den største nasjonale økonomien i Afrika ikke har oppnådd det en forventet ut fra långiverens råd."

Manuel, som hadde styreplass både i Pengefondet og Verdensbanken, og som nå leder den felles utviklingskomiteen til disse to, innrømmet til Bloomberg: "Vi har iverksatt en politikk som inneholder grunnleggende økonomiske reformer. Men framgangen er liten." Mer generelt sa han at "utviklingslandene har gjennomført mange reformer, men gevinstene er faktisk ikke store".

Ble Manuel dyttet inn i slike "grunnleggende reformer", eller hoppet han selv? Som en veteran blant Afrika-eksperter, John Saul, sier er det en tendens til å ville avlede oppmerksomheten ved å rope "Globaliseringen tvang meg til det!" I en tale i mai 2003, som til en viss grad var selvkritisk, innrømmet Manuel at "økonomisk integrering må styres fordi vi ellers risikerer å ha sterkt begrensete valgmuligheter videre. Det er viktig at vi minner oss selv om at det er en direkte, proporsjonal sammenheng mellom begrensningene i et lands valgmuligheter og landets behov for tilgang på kapital. Nøkkelen ligger først og fremst i de to variablene: finannsieringen av underskudddet på statsbudsjettet og avhengigheten av kapital utenfra for å økonomisk utvikling."

Denne bekreftelsen av politisk impotens overfor den globale kapitalen hadde en god side, overflatisk sett. Manuel gjorde ingen forsøk på å rette opp ubalansen i maktforholdet. De "uformelle" begrensningene var delvis knyttet til valutasvingningene. Som Manuel videre uttrykte det: "Nøkkelspørsmålet er graden av mobilitet for kapitalen, og et land krever/ønsker en større andel av den frie flyten." Men blant mottiltakene er det et avgjørende grep å styrke kontrollen med valutahandelen. Manuel slappet imidlertid ytterligere av på kontrollen i 2003, helt i tråd med det vanlige sikksakk-løpet overfor internasjonal finans.

"Vi skal ta Sandton!"

Retorikken i Sør-Afrika kan være forvirrende. Da Mbeki besøkte Malaysia i september 2003, like før WTO-toppmøtet i Cancun, gikk han inn for at tredjeverden-regjeringer burde gå sammen med de antikapitalistiske sosiale bevegelsene. "De kan ta i bruk metoder som verken du eller jeg liker - vindusknusing, og slikt - men det budskapet de formidler, kan vi forholde oss til." I praksis ble ikke bare mange muligheter til enhet og samarbeid ignorert, men også aktivt sabotert i denne perioden. Pretoria forsøkte å få politisk orden på et samfunn med stadig større sosial uro.

Den undertrykkende siden ved ANC-styret ble tydelig for verden i august 2002 under protestene mot FNs toppmøte om bærekraftig utvikling. Før møtet hadde begynt, arresterte de hundrevis av aktivister fra tre forskjellige bevegelser, fredelige demonstrasjoner ble forbudt, og det ble brukt bedøvelsesgranater mot et fakkeltog på 800 fra en konferanse på det største universitetet i Johannesburg. Uavhengige venstregrupper ville da samle minst 20.000 mennesker fra de fattige bydelene i Alexandra for å gå mot toppmøtet i det borgerlige Sandton. Den militante stemningen, blant annet uttrykt gjennom slagordet "Vi skal ta Sandton", kombinert med stor oppmerksomhet fra internasjonale medier, fikk Pretoria til å snu. Men i følge Yasmin Sooka fra Human Rights Foundation (og tidligere medlem av Sannhets- og forsoningskommisjonen) ble "mange politioffiserer fra apartheidstyrken innkalt for å lede sikkerhetsoperasjonene. ... Det var nesten utrolig å se alle de tungt bevæpnede politifolkene og soldatene som dekket hver tomme av ruten, og med geværene rettet mot demonstrantene." En marsj til støtte for toppmøtet som ANC-alliansen arrangerte to timer senere langs den samme ruten, samlet en snau tidel i antall.

Undertrykkingstiltakene fortsatte ut over i 2003. Ledende aktivister i de svarte bydelene i Johannesburg og Cape Town ble stadig utsatt for trakassering, og de ble arrestert for å ha motsatt seg utkastelser og strøm- og vannutkopling. Arrestasjonene var i hovedsak ulovlige, og resulterte i løslatelser under stor oppmerksomhet. Når det gjaldt den globale kampanjen for å gjøre aids-medisiner mer tilgjengelige, oppnådde Pretoria å hisse på seg lokale helseaktivister. Det skjedde da de trakk tilbake den viktigste medisinen for gravide kvinner, Nevirapine, med begrunnelse at det skulle ha foregått mangelfull utprøving i Uganda mange år tidligere. Dette skjedde før Mbekis uttalelser i Malaysia. Da sør-afrikanske aktivistgrupper reiste krav om erstatninger for profitt tatt ut av apartheidregimet og fremmet dem for amerikansk rett i 2003, la Mbeki og justisminister Penuell Maduna fram formelle krav om at sakene skulle avvises. Det kom senere fram at dette var etter påtrykk fra Colin Powell.

Slike saker har skapt betydelig avstand til store deler av den progressive bevegelsen og til den fattige delen av befolkningen. De viktigste kravene til det uavhengige venstres massekampanjer er medisiner mot aids, fritt rent vann (50 liter per person om dagen), fri elektrisitet (tilsvarende én kilowattime per person om dagen), jordreformer, slutt på husutkastelser, offentlig finansiert minstelønn, sletting av gjeld, erstatninger for profitt tatt ut av utenlandsk og innenlandsk kapital under apartheidregimet og trygghet mot vold i hjemmet. Høyt profilerte nyliberale arrangementer, som Verdens økonomiske forum (WEF), blir i stor grad møtt med protester. Til tider når protestene slike høyder at Pretoria må gjøre innrømmelser. To eksempler:

Mangelen på samarbeid mellom det uavhengige venstre og ANC-alliansen kom til uttrykk da de førstnevnte organiserte i stor skala mot Bush' politikk i 2003. Antikrigsbevegelsen, en koalisjon bestående av over 300 grupperinger, klarte gjentatte ganger å få tusener ut i store demonstrasjoner i Johannesburg, Cape Town, Durban og Pretoria. De mobiliserte langt flere enn protestene arrangert av alliansen mellom ANC, Cosatu, SACP og kirken. Det manglet ikke på høyttravende, antiimperialistisk retorikk når ANC proklamerte sitt antikrigssyn, men antikrigsbevegelsen kalte dette hykleri ved å vise til følgende: Våpenfirmaet Denel solgte høyteknologisk ammunisjon til 250 millioner dollar til Bush og Blair, krigsskip ankret opp i Durban på vei til Persiagolfen, og i juli 2003 ble Bush varmt mottatt av Mbeki for å diskutere framtidig militært og økonomisk samarbeid. Bush svarte i samme ånd ved å kalle Mbeki sin "frontmann" i forhold til Zimbabwe-krisen. Afrikarådgiveren til Bush, Walter Kansteiner, betegnet programmet Nytt partnerskap for Afrikas utvikling som "filosofisk midt i blinken". Samtidig er de progressive elementene i Zimbabwe, sammen med sine internasjonale støttespillere, inkludert den USA-baserte solidaritetsbevegelsen Africa Action, rystet over at Mbekis gjentatte ganger har unnskyldt Mugabes undertrykkende styre.

Under disse forholdene kommer det uavhengige venstre til å fortsette å vokse. Blant organisasjonene som kontinuerlig utfordrer ANC og kapitalen, finnes sosiale bevegelser og lokale aktivistfronter som den nasjonale, sosiale bevegelsen Indaba, Johannesburg antiprivatiseringsforum, eThekwini sosiale forum i Durban og kampanjen mot utkastelser i Western Cape. I tillegg er det en rekke sektorbaserte interessegrupper, som Prosjektet for utdanningsrettigheter, Nettverket for miljørettferd, Jubilee SA, Keep Left, Khulumani (støttegruppe for apartheidofre), De jordløses bevegelse, Solidaritetskomiteen for Palestina, Soweto strømkrisekomite, Treatment Action Campaign, Ungdom for arbeid, og noen ganger den mer inkonsekvente Organisasjonen av NGOer i Sør-Afrika. Informasjon om virksomheten deres er stort sett å finne i de større avisene og mediene, men de mer lokale gruppene bruker mediekanaler som Indymedia, tidsskriftet Debate (med "stemmer fra det sør-afrikanske venstre") og Khanya Journal. Infrastrukturen på venstresiden inkluderer også tenketanker og kurssentre som Senteret for alternativ informasjon og utvikling, groundWork, Den internasjonale gruppen for forskning og informasjon for arbeidere, Khanya College og Nataluniversitetets Senter for det sivile samfunn. De fleste av disse har nyttige nettsteder. I tillegg finnes det militante deler av Cosatu, fortrinnsvis blant de kommuneansatte.

Imidlertid har det oppstått splittende konflikter blant de uavhengige venstrebevegelsene. Det dreier seg særlig om forholdet til SACP og Cosatu. Det er stor uenighet om hvor langt man kan gå i å angripe selve ANC. Det er debatter om (og eventuelt når) det er riktig å gå inn for dannelsen av et politisk parti til venstre, og hvorvidt det er riktig å boikotte valget i 2004, eller gå inn for å stemme blankt. I tillegg fins det tradisjonelle problemer med sekterisme innen småpartier og grupperinger. Et annet viktig skille har dukket opp rundt spørsmålet om hvordan Sør-Afrika burde se på spørsmålet om jordfordeling i Zimbabwe, og til den delen av opposisjonen i Zimbabwe som har tilknytning til imperialistene. Ikke desto mindre er det min mening at mange av disse konfliktene og splittelsene kommer til å løse seg i løpet av det kommende tiåret, og det er sannsynlig at det vil bli en reorganisering av venstresiden under paraplyen til et bredt sammensatt arbeiderparti.

To uttalelser oppsummerer situasjonen i Sør-Afrika. Først denne: "Regjeringen er blitt forført av storkapitalen og er ikke i stand til å se ut over dens nærmeste interesser." Og: "Sekteriske venstregrupper både her og utenlands beskylder bevegelsen vår for å ha forlatt det arbeidende folket, og sier at vi har iverksatt en nyliberal politikk. Disse grupperingene hevder at de følger en sosialistisk dagsorden. De påstår at vi, derimot, handler som agenter for den internasjonale kapitalistklassen og organisasjoner som Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet, mot interessene til arbeiderklassen." Disse sitatene, henholdsvis fra den nyliberale redaktøren i avisa Business Day i juni 2003 og fra Mbekis tale på en ANC-konferanse i september 2002, avslører en elites anerkjennelse av at tiårsjubileet for frihet i Sør-Afrika ikke gir grunn til feiring blant dem som hadde håpet på et grunnleggende brudd med apartheid. Kanskje kan vi komme med en mer oppmuntrende rapport ved tjueårsjubileet.

Nyttig lesning:

For andre analyser og informasjon, anbefaler jeg flere nettsteder: