|
|
|
Det kan være to grunner til å stille spørsmålet: For det første har det lenge hørt med til repertoaret til motstanderne av Marx å hevde at han var det. (1) For det andre finns det (kanskje i økende grad) antisemitter som påberoper seg støtte fra Marx. I begge tilfeller er det gjerne "Om jødespørsmålet", en Marx-artikkel fra 1843, som brukes som fremste bevis.
I artikkelen "The marxists and the lobby" (2) skriver for eksempel Israel Shamir: "Marxister er imot rasistisk antisemittisme, men heldigvis er denne pesten utryddet. ... Enhver marxist kjenner Marx' negative syn på jødene. Deres gud er pengene, skreiv han. Naturligvis var han ingen rasist, og han trodde at en person av jødisk opphav (som han sjøl) kunne bryte med jødene." (Min oversettelse, HM.) "Deres gud er pengene" er en setning fra "Om jødespørsmålet".
Her vil jeg ta for meg artikkelen til Marx, og vise at den i virkeligheten er et oppgjør med standpunkter som de Shamir forfekter. Det er feil å kreve av religiøse og etniske minoriteter at de skal la seg assimilere for å oppnå fulle borgerrettigheter, og det er usant at kamp mot den jødiske religionen eller religion generelt er et vilkår for politisk eller sosial frigjøringskamp.
Samtidig inneholder artikkelen en mangel. Den blei skrevet i 1843, da Marx var 25 år. Han var akkurat omvendt til kommunismen, men det var en svært abstrakt kommunisme. Marx i 1843 tror fremdeles at det er handel og penger som er ondet i kapitalismen. Han har ikke identifisert utbyttinga som ondets rot. Denne mangelen har konsekvenser, fordi den lett kan føre til konspirasjonsteorier om hvorfor kjøpmennene og bankierene har blitt så rike. Koplet med forestillingen om at jøder = handel og penger har dette historisk utviklet seg til en skummel vrangforestilling om hva sosial frigjøring består i - bekjemp jødene. Marx gikk ikke sjøl den vegen, men folk som vil gå den vegen, vil gjerne søke støtte i Marx' 1843-artikkel, har det vist seg.
Marx' artikkel heter "Om jødespørsmålet" fordi det er en kritikk av Bruno Bauers artikkel med tittelen "Jødespørsmålet". Mens jødene i Frankrike hadde fått samme formelle rettigheter som andre innbyggere i 1790, under den franske revolusjon, var det annerledes i de fleste tyske statene. Det spørsmålet dreide seg om, var om man skulle støtte kravet om at jødene skulle få fulle statsborgerlige rettigheter. Bruno Bauer var imot det. Marx er for det, men framholder at "politisk frigjøring", dvs like borgerlige rettigheter for alle, ikke kan være noe endelig mål.
Marx begynner med å oppsummere Bruno Bauers synspunkter. Bauer mener at å kreve frihet for ens egen gruppe er egoistisk. Hvorfor skal vi støtte dere når dere ikke støtter oss, sier Bauer til jødene. Vi er alle ufrie. Vi må frigjøre oss sjøl før vi kan frigjøre andre. Dere må arbeide som tyskere for frihet i Tyskland, og ikke se deres egne problemer som særegne.
Dette minner jo ikke så lite om Carl I Hagens krav til innvandrerne. Det er religionen som er problemet, mener Bauer. Staten er kristelig, og kan som kristelig ikke gi jødene like rettigheter. Men jødene kan ut fra sitt vesen ikke bli frigjort, heller. Så lenge staten er kristelig og jøden er jødisk er de begge ute av stand til frigjøring. Skal det bli noe framsteg må altså jødene slutte å insistere på å være fremmede og tilhøre en annen religion og nasjon. Religion og frigjøring lar seg ikke forene.
Ifølge Bauer vil det ikke hjelpe om jøden blir statsborger, han vil likevel først og fremst være jøde. (3) Jøden må slutte med å være jøde, og religionen må bli en rein privatsak. For eksempel må vi kunne kreve at jødene går på jobb på lørdager som andre folk. Kort sagt mener Bauer at folk må oppgi religionen sin for å få borgerrettigheter. Når alle først og fremst er medborgere og religionen er blitt en rein privatsak, vil religionen dø ut av seg sjøl.
Denne typen religionskritikk er jo svært utbredt i dag. På høyresida retter den seg mot én religion - islam for Fremskrittspartiet og jødedommen for folk som Shamir og andre som er antisemitter på religiøst og kulturelt grunnlag. På den såkalte "venstresida" retter den seg mot all religion og all nasjonal identitet. Hva sier så Marx til dette?
Marx snur helt på flisa. Han kritiserer ikke religionen for å være et hinder for frigjøring, han kritiserer det begrepet om frigjøring som Bauer har. Fulle og like politiske rettigheter vil ikke gjøre folk like og frie. Et slikt politisk system vil bare videreutvikle og forsterke de sosiale ulikhetene og motsetningene i det borgerlige samfunnet. Han kritiserer ikke den kristelige staten, men staten i seg sjøl, kristelig eller ikke. Han krever ikke politisk frigjøring, men sosial frigjøring. Borgerrettigheter er ikke menneskelig frigjøring.
På dette tidspunktet, i 1843, har Marx som nevnt ennå en veldig grunn kritikk av kapitalismen. Han kritiserer den først og fremst fordi den overlater alle til seg sjøl og gjør dem til egoister som setter egen vinning og pengebegjær i høysetet. La gå med det - det retter han opp seinere, som kjent. Det interessante er at han ser religionen som uttrykk for at det er noe fundamentalt feil eller mangelfullt ved de samfunnsmessige forholdene mellom menneskene. Menneskene trenger religionen fordi de ellers ikke vil kunne finne mening og fornuft i det livet de lever til daglig. Bauer spør jødene om de har rett til å kreve borgerrettigheter når de ikke vil legge av seg sin jødiskhet. Marx spør borgerrettighetsforkjemperne om de har rett til å kreve at jødene legger av seg sin religion, og om de har rett til å frata menneskene religionen, helt generelt?
USA er for Marx det empiriske beviset på at en stat uten statsreligion, og med like borgerrettigheter for alle (han glømmer visst kvinner og slaver?), ikke står i motsetning til religionen, men tvert imot fremmer religiøsitet og religionsutfoldelse. Men ettersom religionen er noe mangelfullt, viser det at det mangler noe ved staten som sådan, ikke bare ved den erklært kristelige staten.
"Vi krever ikke at de (menneskene) må legge av seg sine religiøse bindinger for å kunne fri seg fra sine verdslige lenker. Vi hevder at de vil fri seg fra sine religiøse lenker når de har kastet av seg sine verdslige lenker. ... Vi forvandler ikke verdslige spørsmål til teologiske. Vi forvandler teologiske spørsmål til verdslige."
Er det noe som kjennetegner Shamir, så er det at han forvandler verdslige spørsmål til teologiske. Er det noe han ser som sjølve vilkåret for å komme videre, både i kampen mot sionismen og i andre anti-imperialistiske kamper, så er det kritikk av jødisk religion. Det er så langt nokså ubegripelig at han kan ta denne artikkelen til inntekt for seg.
I del II av "Om jødespørsmålet" prøver Marx å anvende oppskrifta "Vi forvandler teologiske spørsmål til verdslige". La oss ikke drøfte sabbatsjøden, sier han, la oss drøfte hverdagsjøden. Det som opptar hverdagsjøden, er de praktiske behov, egennytten. Hans praksis er sjakring, og hans verdslige gud er pengene.
"Sjakring" er et ord som så godt som har forsvunnet fra det norske språket. Det kan bety tuskhandel eller småhandel, eller kanskje snarere handel med ting som ikke har noen gitt pris, og der hver av partene prøver å prute og lure hverandre så godt som mulig. Men det kan også brukes om kjøpslåing med prinsipper - "hestehandel".
Her forfaller Marx til en stereotypi. "Jøden" er slik og slik. Vi kan naturligvis unnskylde ham med at det var en svært vanlig stereotypi, men vi kan ikke benekte at når han bruker denne stereotypien, har han hoppet bukk over enhver konkret analyse av klasseforskjeller innafor det jødiske samfunnet og av undertrykkinga av jødene, som noen steder ikke ga dem muligheter til å drive med andre ting enn "sjakring". Det har altså ingenting med marxisme å gjøre. Vi kan heller ikke benekte at denne stereotypien 100 år seinere blei grunnlaget for nazistenes framstilling av jødene, for eksempel i filmen Der ewige Jude. (4)
Hvordan bruker så Marx denne stereotypien? "Nåvel," sier Marx, "frigjøring fra sjakring og fra pengene, altså fra den praktiske, virkelige jødedommen, ville være frigjøring ved egne krefter i vår tid ("die Selbstemanzipation unserer Zeit"). En organisering av samfunnet som opphevet forutsetningene for sjakring, altså mulighetene for sjakring, ville gjort jøden umulig. Hans religiøse bevissthet ville forsvinne lik en emmen lukt i samfunnets virkelige livsluft."
Den endringa i samfunnet som Marx tar til orde for her, er avskaffing av privat produksjon for markedet, altså det systemet han seinere skulle beskrive i kapittel 1-3 i Kapitalen. I dette systemet eier hver produsent sine egne produksjonsmidler, men produserer ikke for egne behov, men for markedet. Produktene tar form av varer, og en av varene, gullet, skiller seg ut som det materialet de andre varene måler sine verdier i forhold til. Dermed blir det også den varen som brukes til å formidle varebyttet (sirkulasjonsmiddel), til å hope opp skatter (verdioppbevaringsmiddel) og til å betale gjeld (betalingsmiddel). Dette samfunnssystemet avler egoisme, fordi enhver er overlatt til seg sjøl og må bevise eksistensberettigelsen av det arbeidet han har utført på markedet. Det avler pengebegjær, fordi den griske har utsikt til å samle opp skatter uten måte i pengeform ved å kjøpe mindre enn han selger. Det avler fattige og rike, siden noen bukker under i konkurransen, og det avler gjeldsslaver og kreditorer, siden det åpner for handel på kreditt. Ikke minst omgjør det alle ting til varer og gjør pengene til målestokk for alt.
Nå som den intellektuelle eliten behandler "den gamle Marx" som en død hund, vokser det fram mye kritikk av kapitalismen som likner på denne kritikken til "den unge Marx". Det er en overflatisk kritikk, for sjølve kjerna i kapitalismen er ikke dette, men utbyttinga (merverdiproduksjonen, det at en kapitalist kan ansette arbeidere som produserer større verdier i løpet av en dag enn det de får tilbake som lønn). Dette temaet introduseres i kapittel 4 i Kapitalen, og er hovedtema fra da av. Marx' kritikk av samfunnet i "Om jødespørsmålet" er derfor enda ikke marxisme. Han retter seg mot pengegriskhet, egoisme, alle tings omvandling til varer, kjøpmenn og pengefolk, men han har enda ikke funnet ut hvorfor kapitalistene blir så rike eller identifisert arbeiderklassen som de som skal endre systemet.
Ifølge Marx i "Om jødespørsmålet" har det kristne samfunnet utvikla seg til en rein markedsøkonomi, der alle ting er varer, pengene er gud og egoismen rår grunnen. Slik sett har det kristne samfunnet overtatt guden til den praktiske, virkelige jødedommen. Det borgerlige samfunnet er virkeliggjøringen av det virkelige verdslige vesenet til jødedommen, sier Marx. Denne utviklinga krever og driver fram et omskifte, der produsentene slår seg sammen og produserer for sine felles behov i fellesskap. Ved å arbeide for det, opphever jødene sin særskilte eksistens som jøder, og grunnlaget for både den kristne og den jødiske religionen vil falle bort. "Den sosiale frigjøringa av jødene er frigjøringa av samfunnet fra jødedommen," avslutter Marx.
Den siste setningen og noen få andre setninger i "Om jødespørsmålet", blant annet setningen om at jødenes verdslige gud er pengene, er tolket som antisemittisme av mange motstandere av Marx, og som støtte for egen antisemittisme av de få antisemittene som vil kalle seg marxister. Den kan ikke tolkes slik. Det er overhode ikke snakk om å nekte jøder noen rettigheter, nekte dem retten til fri religionsutøvelse eller retten til egen kultur og sammenslutninger. Det er snakk om å avskaffe pengehandel, bankvesen og markedsøkonomi og erstatte det med produsentenes frie sammenslutning. Slik samfunnet har utvikla seg, ifølge Marx, er det ingen grunn til å skille mellom jøder og kristne i den kampen.
Likevel er det noe skummelt her. La oss prøve å sette fingeren på det. Det er en gåte hvordan noen kan bli så rike av å handle, dvs bytte like verdier mot hverandre. Det ligger nær å forklare det med snyteri, avtalt spill, sammensvergelse. Her ligger det en tanke som går tilbake til Aristoteles: kjøpmannskap er ikke et moralsk aktverdig yrke, handel med penger er unaturlig, og å ta renter er å dra fordel av andres nød. Dette er grunnlaget for en folkelig motstand mot pengeutlånerne og de rike kjøpmennene som ikke sjelden kunne anta en antijødisk form, og som aldri kan komme til bunns i hva som egentlig er feil. Først når Marx seinere løser denne gåten og viser hvordan merverdien oppstår i den kapitalistiske produksjonen, kan motstanden få en fornuftig retning. Derfor kan "Om jødespørsmålet", med sin uferdige analyse, kanskje tjene som grunnlag for de som vil nøye seg med sammensvergelsesteorier om kapitalismen og moralsk fordømmelse, inkludert de som vil se jødene som opphavet til sammensvergelsen og det onde elementet i samfunnet. Marxisme og arbeiderklassekamp har det under enhver omstendighet ikke noe til felles med.
Marx kom aldri tilbake til en systematisk behandling av jødedommen etter 1843. Det er grunn til å tru at han mente at når analysen blei komplettert med et dialektisk materialistisk historiesyn og med Kapitalens analyse av kapitalismen, var saka godt nok utredet i 1843. I alle fall skriver han i brev til Lion Philips 25. juni og 29. november 1864 at jødespørsmålet ikke er noe virkelig spørsmål, det er bare oppkonstruert for å dekke over mer påtrengende problemer. For sin egen del hadde han gjort seg ferdig med spørsmålet en gang for alle i artikkelen fra 1843, sa Marx. (5) Dette gir kanskje en nøkkel til å forstå hvorfor han benytter seg av de aller mest stereotype forestillinger om jødene i artikkelen.
Uansett hvor mye eller lite materialist han måtte ha vært i 1843, så var han i hvert fall dialektiker av den hegelske skolen. Det går ut på å stille opp en motsigelse slik som den ter seg for de som er involvert, og så vise at motsigelsen oppheves når perspektivet blir annerledes eller breiere, så partene kan se saka i en større sammenheng. Om motsigelsen ikke nødvendigvis blir uviktig, så blir den i alle fall bare et aspekt av en større helhet.
Motsigelsen "jøder mot den kristelige staten" tar utgangspunkt i motsigelsen mellom kristendom og jødedom, der begge parter formodentlig har stereotypiske oppfatninger om seg sjøl og den andre. Den utvikler seg med kapitalismen til et punkt hvor begge parter lever sin hverdag som isolerte og egoistiske (og kanskje fortvilte og utarmede) individer i den samme markedsøkonomien. Begge religioner gjenspeiler da den samme virkelighet. Dette skjer i rein form når staten blir konfesjonsløs og religionen en privatsak. Splittelsen mellom det du er "i teorien", som statsborger, og det du er i virkeligheten, til daglig, gjenspeiles da for begge som splittelsen mellom din himmelske og jordiske tilværelse. Denne motsigelsen oppheves når motsigelsen mellom staten og det borgerlige samfunn blir løst, og både jøder og kristne blir produsenter i fellesskap.
Hvilke praktiske konsekvenser trakk Marx av analysen av jødespørsmålet? Han var blitt revolusjonær, og skjønte at han måtte vite mer om økonomien og produksjonsforholdene. Han følte åpenbart ikke noe behov for å studere særtrekkene ved de ulike religionene nøyere enn det han hadde gjort. Men han så betydningen av å framskynde avviklingen av statens kristelige form og innføringen av fulle borgerrettigheter for jødene, som et skritt på vegen. I et brev fra samme år (1843) skriver han: "Nylig kom forstanderen for de herværende israelittene til meg og ba meg om å lage en petisjon til fordel for jødene til Landdagen, og jeg vil gjøre det. Så mye som den israelittiske trua byr meg imot, så syns jeg likevel Bauers syn er for abstrakt. Det gjelder om å slå så mange hull som mulig i den kristelige staten og få smuglet inn litt fornuft, i den grad det står i vår makt." (6) (Min oversettelse, HM.)
Antisemittisme er ideen om at jøder er onde eller mindreverdige av natur, og at de derfor kan besmitte, korrumpere eller ødelegge samfunn og individer som kommer i nærkontakt med dem. Den onde jødiske naturen behøver ikke nødvendigvis være biologisk begrunnet, men kan også stamme fra den jødiske religionen og andre historiske særtrekk. Enten de er biologisk betinget eller ikke, er dette særtrekk som antisemittismen oppfatter som permanente opp gjennom historien og så å si uforanderlige.
For å være antisemitt må en derfor enten ha en biologisk raseteori eller være filosofisk idealist. Marx er ikke antisemitt - ikke i 1843 og i enda mindre grad seinere, da han hadde skaffet seg en teori som la vekt på at alle samfunnsfenomener hadde en historisk forbigående karakter, og at de skiftende ideologiene og samfunnsmessige praksisene gjenspeiler produksjonsforholdene. La oss likevel kort nevne at de som vil gjøre ham til jødehater, også kan vise til løsrevne skjellsord og karakteristikker i brever fra den modne og den gamle Marx. Det gjelder spesielt politiske motstandere, som Lasalle. OK, Marx kunne være raus med skjellsordene. Noen "Marx-vennlige" antisemitter har også ment å finne et par artikler i New York Tribune fra 1856 som er jødefiendtlige. Den ene heter "Jewish Bankers of Europe" og den andre "The Russian Loan". Disse finnes ikke i noen moderne utgave av samlede verker. Jeg ser ikke bort fra at de kan være skrevet av Marx, men er ikke sikker, for artiklene i New York Tribune var ikke signert. Dessuten kan det se ut til at den første ikke er en artikkel i det hele tatt, men et avsnitt fra en større artikkel om bankvirksomheten i Europa. Det stiller vel saka i et annet lys, for ingen skal vente at Marx vil skrive pent om bankierer, uansett religion. Siden jeg ikke har pålitelige opplysninger om disse artiklene, må jeg la være å analysere dem.
Men egentlig er det liten mening i å diskutere Marx' standpunkt til jødene ut fra enkelte brev og brokker. Faktum er at takket være det marxistiske teoretiske grunnlaget, har arbeiderbevegelsen, og spesielt kommunismen, i bemerkelsesverdig grad vært immun for antisemittismen. Objektivt sett er det Marx' store fortjeneste på dette området. Men siden også den påstanden er omstridt, skal vi la det ligge til en annen gang.