|
|
|
Erling Folkvord og Veronica Melå utga seinhøstes boka om Kurdistan på Tapir Forlag. Det er et praktverk med historie, politikk og skildringer av mennesker og deres liv. Når vi nå trykker kapittel 8 fra boka, har det bare en hensikt: Overbevise Røde Fanes lesere om at de må skaffe seg hele boka. Red. [Les ellers omtale av boka her.]
Hun ble født i Erzincan, en by langt øst i Tyrkia, det året Norge hadde sin første folkeavstemning om medlemsskap i Europaunionen. Da generalene gjorde militærkupp i 1980, var hun åtte år gammel. Faren arbeidet i tekstilindustrien. Familien flytta vestover til Istanbul da han ble pensjonist. Da var Diren ferdig med det andre året i barneskolen.
26 år gamle Diren Can, er en erfaren geriljasoldat når vi førjulsvinteren 1998 møter henne i en vinterforlegning som enda ikke er ferdigbygd. Hun er gruppeleder, eller "manga commander", som er det ordet den engelsktalende tolken vår bruker. Uttrykket "commander" kan gi feil assosiasjoner til en tradisjonell hær. De mellommenneskelige forholdene i geriljahæren er helt annerledes enn det en møter i en norsk militæravdeling. "Manga" (note 1) er både namnet på grunnenheten i kurdernes frigjøringshær og namnet på den jordhytta som hver gruppe bygger for den 2-3 måneders perioden de ligger i vinterforlegning. Det er sju, ni eller elleve soldatar i hver manga. Antallet er viktig. Det skal være ulikt tall slik at stemmelikhet ikke hindrer eller forsinker avgjørelser.
To eller tre mangaer utgjør til sammen et "takim" som kan bestå av inntil 33 soldater. Hvert takim består enten av menn eller kvinner. Vanligvis ville to-tre takim til sammen utgjøre en "bölük". Vinterleiren der vi møtte Diren var en bölük som bestod av et takim med kvinner og et takim med menn. Sammen med andre bölüker i regionen, utgjorde de et "tabur". Et tabur kunne på denne tida bestå av 2-300 soldater.
Vi møter Diren og de seks andre jentene i mangaen i et fjellområde i Sør-Kurdistan. Avstanden fra vinterleiren deres og til de nærmeste landsbyene er så kort at vi hører både hanegal og andre av dagliglivets lyder derfra. Saueflokkene beiter like ved leiren. Statsgrensa mellom Irak og Iran er en dagsmarsj unna, om vi følger den tollfrie muldyrstien som lokalkjente handelsmenn har brukt til alle tider.
Vanligvis oppholder geriljasoldatene seg ikke mer enn et døgn eller to på samme sted. De hviler om dagen og forflytter seg om natta. Men nå har de vært på dette stedet i et par uker og er nesten ferdig med å rigge opp vinterleiren som består av fem mangaer.
Kvinnene som i denne leiren utgjør to mangaer, er organisert i YAJK, "Unionen av frie kurdiske kvinner". Dette var i 1998 navnet både på en egen kvinnehær innafor hæren og på den sivile kvinneorganiseringa som har tilknytning til PKK: "Vi kvinner må også føre vår egen frihetskamp innenfor PKK, sier Diren. Vi må sjøl bygge opp vår egen makt. Viss kvinnene ikke gjør det, kan vi heller ikke frigjøre oss fra det nåværende systemets mannsdominans. Vi kvinner må finne igjen vår egen identitet. Vi skal ta tilbake den friheten og viljestyrken som er fratatt oss. Dette er både kjønnskamp og klassekamp."
Hun framhever hvor viktig det er at kvinnene er organisert i egne kampenheter og dermed fra første dag også skaffer seg sine egne krigserfaringer. "Når en mann er der, blir kvinnen annerledes, sier Diren. Det skyldes svakheter som stammer fra kvinnens sjel, svakheter forårsaket av det sosiale systemet kvinner lever i. Ved å binde seg til mannen mister kvinnen sin egen identitet. For å frigjøre seg må kvinnen også kunne "krige" med sin egen makt.
Her lærer hver enkelt noe om krigens detaljer hver eneste dag. Det er ikke bare våpenbruk. Den viktigste siden av krigføringa er planlegging og samordning. Vi lærer det også. Vi får det til. Dette har gitt oss veldig styrke og sjøltillit, og dermed kan hver enkelt av oss uttrykke seg lettere om alt mulig, både om politiske og militære spørsmål. Når vi har sjøltillit, ser vi også vår egen styrke. Hun legger vekt på at soldatene utvikler personlig kjennskap, vennskap og tillit til hverandre når de lever og arbeider så tett og i så små enheter. Vi må kunne forstå hverandre lynraskt og med få ord. I en trefning må jeg stole helt på henne som slåss ved siden av meg. En uklar beskjed eller en misforståelse kan være skillet mellom liv og død."
På vinteren bruker frigjøringshæren tida til undervisning. Det er nødvendig for å fremme den enkeltes personlige og ideologiske utvikling. I desember 1998 var de i starten på en slik periode: Åtte timer undervisning hver dag. De skulle fortsette slik i drøyt to måneder. Diren forklarer at de driver særskilt undervisning av og for kvinner:
"Et av YAJKs viktigste formål er å lære kvinnene deres egen historie. Et samfunn som ikke kjenner historien er glemsk. I en slik sammenheng er kurdiske kvinner svært glemsk, fordi de ikke kan sin egen historie. Å spre slik kunnskap er en viktig del av kampen mot det mannsdominerte systemet."
Mange av geriljasoldatene fortalte om en oppvekst der det bare var heime de hadde lov å snakke kurdisk. Jeg ble derfor forvirra da Diren Can fortalte at foreldrene hennes alltid snakka tyrkisk heime. Til forskjell fra de andre soldatene, hadde hun jo heller ikke sagt et ord om kulturell eller språklig diskriminering verken i Erzincan eller i Istanbul. Goran, tolken vår måtte gripe inn for å forklare: "Sjølsagt snakka de tyrkisk heime. Diren er jo tyrker!"
Den erfarne kommandanten i den kurdiske frigjøringshæren har altså tyrkiske foreldre, har gått på tyrkisk skole i Istanbul og har tyrkisk morsmål. Likevel møter vi henne her i ei jordhytte i de sørkurdiske fjella etter sju års innsats i frigjøringskrigen. Mens vi snakker videre, minnes jeg mitt første møte PKK-lederen Abdullah Öcalan i august 1995. Han understreka at PKK ser på tyrkere og kurdere som brødre og søstre. Da trodde jeg ikke at det fikk så handfaste utslag.
"Jeg vokste opp med både tyrkiske og kurdiske venner i Istanbul og så statens forfølgelse av kurderne på nært hold. Noen av vennene mine sympatiserte med PKK mens andre var med i tyrkiske venstregrupper. Diren mener at selve grunnholdningene hos det meste av tyrkisk venstre er så påvirket av kemalismen (note 2) at organisasjonene er verdiløse for folket.
Det er så mange grupper og partier som kaller seg marxist-leninistiske at jeg ikke kan huske antallet. Hun sier de fleste av disse gruppene er blitt grunnleggende prega av den tyrkiske statens ideologi og politikk. Opprøret eller nytenkinga deres går ikke dypt nok. Selve grunnlaget er dermed ødelagt, selv om det er mange i disse organisasjonene som ønsker å gjøre noe for revolusjonen."
Hun nevner særskilt at noen ser på den tyrkiske revolusjonen som en slags storebror og revolusjonen i Kurdistan som en lillebror. "Ut fra dette skulle jo våre store brødre, de tyrkiske revolusjonære, gi oss støtte i kampen i Kurdistan. Men fram til nå er det lillebroren som har gitt hjelp og støtte. Fordi vi har et felles formål og en felles fiende er all aktivitet mot den tyrkiske staten i Kurdistan med på å gi styrke til de tyrkiske revolusjonære. PKKs ideologi skiller ikke dette fra hverandre. Men lillebror må hjelpe den store broren, ettersom storebror er nesten død. Vår ideologi omfatter ikke bare kurdernes frihet. Det handler også om de tyrkiske folkenes frihet (note 3)."
Diren Can tok sin beslutning da hun var 18 år og ferdig med videregående. Hun ba om å få bli soldat i den kurdiske frigjøringshæren og forteller at PKK-organisasjonen i Istanbul vurderte henne grundig før de sa ja. Men da hun først var godtatt, gikk det strake vegen østover. Etter en høst og vinter med skolering og trening, fikk hun ansvar som leder av en manga, geriljahærens grunnenhet.
Siden har hun hatt oppgaver i ulike avdelinger. Våren 1995 deltok hun i en større trefning. Gruppa hennes skulle forsvare et høydedrag mot soldater fra Kurdistans demokratiske parti (KDP) (note 4) som er alliert med Tyrkia. Kampene utvikla seg slik at Diren kom vekk fra gruppa si uten å få gitt beskjed. Hun ble sittende fast, litt for høyt oppe i skråninga, alene ved en stor steinblokk. Derfra fikk hun bare løst noen få skudd mot KDP-styrkene, før de satte i gang en voldsom beskytning mot henne med grovt artilleri fra flere kanter.
"Jeg kasta meg ned bak steinblokken og kunne ikke reise meg. Da sa jeg til meg selv: Diren Can, enten blir du nå tatt av KDP-ere eller så må du regne med ei kule. Jeg foretrakk kula. Ingenting kan være verre enn å bli tatt av KDP-ere, særlig når man er kvinne."
Hun ville ta med seg flest mulig fiender i døden. Med en handgranat i neven og fingrene på sikringsmekanismen rulla hun seg nedover skråningen mot en av de fiendtlige stillingene. Hun var klar til utløse eksplosjonen i det riktige øyeblikket. 23-åringen forteller at hun havna rett foran fire tjukke og gamle KDP-soldater.
"De ble helt forfjamsa da de så meg og ropte: PKK-kvinne! PKK-kvinne! De var visst helt uforberedt på å møte en kvinne. Jeg øyna en mulighet til å stikke av før de fikk summa seg. KDP-kommandantene sier til sine soldater at den som fanger en PKK-kvinne, kan gjøre akkurat hva han vil med henne. Derfor skjøt de ikke etter meg. Hver enkelt av dem ville ta meg levende. De kom løpende og pesende etter meg, fire motbydelige, feite mannfolk. Heldigvis oppdaga noen av vennene mine hva som skjedde og åpna ild mot de fire. Dermed kom jeg unna."
Jentene i mangaen ler godt av skildringa av de fire KDP-mennene som fortapte seg i innbyrdes konkurranse om hvem som skulle fange henne.
Frigjøringshæren omorganiserer ofte. En god geriljasoldat skal være lommekjent i området der hun slåss. Detaljert kunnskap om landskapet, god kontakt med befolkninga og grundig kartlegging av fiendens styrker og ressurser, er nødvendig for at en hvilken som helst aksjon kan lykkes. Men hun skal ikke bli så husvarm noe sted at hun stivner i tilvante tenkemåter. Nye omgivelser og nye utfordringer må til for hele tiden å utvikle hver persons kreativitet og evne til å tenke nytt. Diren Can og de fleste andre i leiren har kjempet både i Nord- og Sør-Kurdistan.
Noen år tidligere var hun i et kvinne-takim av bare tyrkere. Siden er de drøyt 30 kvinnene blitt omgruppert flere ganger. Disse tyrkiske kvinnene fortsetter kampen sammen med kurdiske brødre og søstre.
1) Manga, takim, bölük og tabur er tyrkiske ord for militære enheter. ARGK har lånt flere betegnelser fra den tyrkiske hæren. [Tilbake]
2) Nærmere forklart i kapittel 6. [Tilbake]
3) Her kan oversettelsen være uklar. Kanskje mer riktig å si frihet for folkene i Tyrkia. Hun presiserte at Tyrkias befolkning består av flere folk med hver sine likestilte språklige og kulturelle rettigheter. [Tilbake]
4) KDPs allianser er omtalt i kapittel 16 og 18. [Tilbake]