Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Argentina 2002

av Olaf Svorstøl Sierraalta

Røde Fane nr 2, 2002

Olaf Svorstøl Sierraalta er medlem av AKPs internasjonale utvalg,
leder av Oslo RV, og har i mange år drevet
solidaritetsarbeid for folkene i Latin-Amerika


Om peronismen

3. desember 2001 vedtok den argentinske regjeringa den såkalte Plan Freezer. Den innebar å fryse alle bankkontoer og banktjenester. På denne måten kunne ikke folk ta ut lønna si, ta ut penger av lønnskontoen eller heve pensjonen. Dette rammet 93 % av befolkninga og var gunstig for 7 %.

Argentinas utenlandsgjeld beregnes å være om lag 150 milliarder dollar dvs. ca. 1.400 milliarder norske kroner. Med en befolkning på ca 37,5 millioner innbyggere, tilsvarer dette ei gjeld til utlandet på over 37.000 kr. pr. innbygger. Til sammenlikning: Norges nettofordringer på utlandet var ved utgangen av 2001 anslått til om lag 485 milliarder kroner, dvs. tilgodehavende på ca. 107.000 kr. pr. innbygger .

Argentina er i dag et land med en arbeidsløshet på om lag 20-25 % av arbeidskrafta. Staten skulle i 2001 ha betalt 26,5 milliarder dollar i utenlandsgjeld: 15 milliarder i avdrag og 11,5 milliarder i renter. Statens ressurser holdt i 2001 til å betale 5 milliarder, de resterende 16,5 milliardene måtte finansieres via nye lån, til tross for en sterk innstramming av offentlige budsjettene:

Den første gjelda i Latin-Amerika

I 1532 tok 100 spanske conquistadores, væpnet med kruttvåpen og beskyttet av rustninger, inkakongen Athahualpa til fange. Kongen ble tilbudt sin frihet mot en løsesum: inkaene skulle fylle et stort rom med gull, sølv og juveler.

Dette ble gjort, men hva skjedde så:

Den dagen tvang den spanske kolonialismen en bilateral forhandling på inkaene, og Athahualpa aksepterte den første eksterne gjelda da han avtalte en løsesum. Etter dette har samme situasjon gjentatt seg i det uendelige i Latin-Amerika - med andre aktører, andre personer og i andre former.

Den britiske forbindelsen

Argentina løsrev seg fra den spanske kolonialismen i begynnelse av 1800-tallet. Lederen for denne kampen var frihetshelten general San Martin som også leda frigjøringskampen i Chile. Britene støtta en del av frigjøringskampen mot spanjolene, delvis for å kunne overta deres økonomiske rolle etter hvert.

Fra 1860- til 1950-årene var Argentina økonomisk svært knytta til britenes økonomi. Den argentinske økonomien var såkalt komplementær (utfyllende) med britenes. Det ble etter hvert en stor produksjonen av korn, storfe og sauekjøtt. I 1920-årene var Argentina verdens nest største eksportør av kjøtt og hvete.

I 1942 var 60 % av alle utenlandske investeringer i Argentina britiske og 20 % fra USA. Argentina var for øvrig, etter USA, det landet i Amerika som hadde størst immigrasjon fra Europa: 1 million flere europeiske enn til Canada og dobbelt så mange som til Australia.

I 1910 var over 30 % av befolkninga i Argentina født i utlandet mot over 14 % i USA.

Den økonomiske utviklingen i Argentina fram mot 1930-40-årene var mer lik Australia og New Zealand, enn resten av Latin-Amerika.

Midt i 1920 årene var Argentinas økonomiske produksjon like stor som resten av Latin-Amerikas, med bare 1/5 av befolkninga til resten av Latin-Amerika.

Industrialiseringen av Argentina var verken britene eller amerikanerne interessert i. Britene fikk solgt britiske industrivarer til Argentina. Dessuten kontrollerte engelsk kapital argentinsk transport. Landet prøvde å utvikle noe konserveringsmiddelindustri for kjøttprodukter. De hadde fram til midt i 1920-årene en forholdsvis stor eksport til Cuba og Brasil. USA gikk inn og stengte markedet på Cuba til fordel for Uruguay, og det samme skjedde i Brasil mot at brasiliansk kjøtt ble sikret markeder i Italia. Dette var mulig fordi USA kontrollerte over 60 % av Argentinas kjøtteksportmarkeder, mot Storbritannias 26 %.

USAs rolle

I hele perioden var det en sterk rivalisering mellom Storbritannia og USA om Latin-Amerika. Selv om USA økte sin tilstedeværelse i Argentina i alle disse årene, var landet ikke så sterkt innblandet i Argentina som britene fram til 1950-årene. I de to verdenskrigene var britene interessert i å holde Argentina nøytralt, nettopp for å få dekket kjøttforbruket og kornbehovet. USA ønsket fra 1942 at Argentina skulle bli med i krigen, etter at de tidligere hadde bedt landet om ikke å gå med på de alliertes side etter Pearl Harbor. Dette ønsket imidlertid ikke Storbritannia, og Churchill sendte brev om dette til Roosevelt.

Under og særlig etter krigen utsatte USA Argentina for restriksjoner i handelen, restriksjoner som etter krigen var hardere mot Argentina enn mot de tidligere fascistfiendene. Etter krigen satt Argentina med tilgodehavender i Storbritannia på 150 millioner pund. Med USAs medvirkning, tvang Storbritannia Argentina til å kjøpe de britiske jernbanene i landet til samme pris som argentinernes tilgodehavende. Dette skjedde på et tidspunkt da den argentinske regjeringa slett ikke ønsket å nasjonalisere det dårlige vedlikeholdte jernbaneanlegget, men ønsket å bruke disse 150 millionene pund til en industrialisering

Perón gjennomførte en helt nødvendig industrialisering for å erstatte frafallet av importmuligheter som boikotten førte til. Perón var med i et militærkupp i 1943, og bygde seg opp som arbeidsminister. Der støttet han de fagorganiserte og fikk vedtatt ferielov, pensjonsordninger og ulykkesforsikring osv. Perón vant valget i 1946 og ble gjenvalgt i 1951 med 65 % av stemmene. Det er fra denne tiden at peronismen som argentinsk bevegelse etablerer seg og har hatt sin kraft fram til våre dager.

Perón ble kastet av proamerikanske militære i 1955 og måtte dra i eksil, etterfulgt av flere sivile og militære regjeringer som ikke ga rom på den politiske scenen til peronistene. I den urolige tida i begynnelsen av 1970-årene fikk han komme tilbake og ble valgt som president i 1972. Den argentinske utenlandsgjelda lå i 1972 på 4,890 milliarder dollar. Den viktigste årsaken til at gjelda økte med i underkant av 3 milliarder dollar i peronist-presidentperioden fra 1973-76 (Perón dødde i 1974 og hans ektefelle Isabel som var visepresident overtok), var det store fallet i Argentinas eksport til Europa på grunn av oljekrisa og at oljeprisene gikk høyt opp.

Militærjuntaene 1976-83

I 1976 fant det sted et militærkupp ledet av General Videla, og denne sektoren av det militære apparatet holdt makta til 1983. Dette diktaturet er kjent for å ha drept 8.000 mennesker og er mistenkt for forsvinninger (drap) av 30.000 mennesker. Pinochet i Chile var en smågutt i forhold til dette regimet.

Denne juntaen hadde støtten fra Sovjet, og ga russerne større rom i den argentinske økonomien via stråmenn og firmaer som tok seg av handelen med Sovjet, østblokklandene og Cuba. Samtidig var USA interessert i å gjøre business med landet, og å delta i handelen med Sovjet og de andre landene for å tjene penger.

Ved siden av at det var en del korrupsjon, tilpasset regimet seg en begynnende nyliberalistisk modell. Mange private firmaer tok opp store lån med staten som garantist. Mange av disse erklærte seg konkurs, etter å ha ført selskapets midler ut av landet. Staten tok over gjelda. Med nye penger i utlandet kunne disse private ta opp nye lån osv. I tillegg til alt dette kjøpte militæret for 10 milliarder dollar i våpen i utlandet.

Oppsummeringsvis: i tillegg til all død og forfølgelse som militærjuntaene førte med seg, så var de årsaken til at Argentinas utenlandsgjeld økte fra 7,8 milliarder dollar i 1976 til 45,1 milliarder dollar i 1983 dvs. en økning på 364 % i løpet av 7 år.

Det har vært diskusjon i Argentina angående denne gjelda. Det ble også ført en rettssak der en fant alvorlige uregelmessigheter ved statens opptak av lån, den statlige overtakelsen av den private gjelda og ved den måten de private bedriftenes opptak av lån i utenlandske banker skjedde på. Særlig påtakelig var mangelen på dokumentasjon på hvor statens lån hadde tatt veien eller hva de var brukt til.

Domstolens konklusjon ble at gjelda ikke var legal, og at kreditorene burde visst det. Saken ble oversendt Kongressen i 2000 til politisk behandling, og der ligger den. Mange av folka bak denne økonomiske politikken, som også hadde stor egennytte av den, er fortsatt blant aktørene i argentinsk politikk, uansett regjering. Mange av disse står bak den nåværende regjering.

Alfonsin

Raúl Alfonsin fra Det Radikale parti (UCR) vant valget etter at militæret måtte trekke seg i 1983, og det rådde en stor optimisme for landets nye demokratiske framtid. Arbeidsledighet og fattigdom skulle bekjempes, og landets tapte velstand skulle gjenvinnes. Men Alfonsins regjeringstid ble i stor grad betinget av den arvede gjelda og av at den økonomiske makten var samlet hos noen få innflytelsesrike grupper. Den nye demokratiske regjeringen disponerte ikke store nok finansielle ressurser til å betjene renter og avdrag, og Alfonsin ble tvunget til å søke IMF om refinansiering av gjelda. Det la sterke føringer på regjeringens handlefrihet. Alfonsin bekjempet fagbevegelsen hardt for å kunne følge IMFs pålegg. I løpet av hans seks år ved makta økte gjelda fra 45 til 65 milliarder. Han ble mot slutten av sin periode tvunget til å gå av, etter en hyperinflasjon som ved utgangen av 1989 lå på 3.000 prosent.

Høyreperonisten Carlos Menem

Inn kom Peronistpartiet og den nyvalgte president Carlos Menem. Den nyutnevnte økonomiministeren Domingo Cavallo, (for øvrig sentralbanksjef i 1981, da staten overtok den private gjelda, og som dukker opp med De La Rua, og etter dennes fall!!!) med sin stab av ultraliberale økonomer, greide etter hvert å begrense inflasjonen og snu den økonomiske nedgangen til en periode med vekst. Mirakelkuren innebar blant annet å binde pesoen til US-dollaren, i forholdet 1 dollar for 1 peso, samt massesalg av alle store statlige selskaper.

Samtidig fulgte en total liberalisering, alle reguleringer og restriksjoner når det gjaldt import, kapitaltransaksjoner og investeringer ble fjernet i løpet av de fem første årene på 90-tallet. De utenlandske multinasjonale selskapers oppkjøp av statlige og private bedrifter ga Argentina tilførsel av utenlandsk kapital.

Dette ga rentenedgang i lånemarkedet i årene 1991-95, noe som genererte en vekst også i innenlandsk økonomisk aktivitet.

Men veksten i BNP fikk sin motsats i en ustoppelige vekst i så vel offentlig som privat gjeld. Til tross for den økonomiske veksten eksporterte nemlig ikke Argentina nok til å få et handelsoverskudd og på denne måten skaffe staten valuta. I tillegg produserte de utenlandske multinasjonale selskapene i Argentina stort sett bare for det innenlandske markedet, og skaffet i liten grad valutainntekter. I tillegg ble omkring 70 prosent av inntektene deres og kapital overført i form av royalties for bruk av teknologi til moderselskapene i utlandet.

Offisielle tall fra det argentinske statistiske sentralbyrået viser at de multinasjonale selskapene importerer mesteparten av innsatsfaktorene sine fra moderselskapets hjemland. Den industrien av betydning som Argentina fortsatt hadde så sent som på 1970-tallet, ble borte. Den tidligere importerstatningstrategien blant annet under Perón, hadde skaffet landet en relativt variert industri. Til tross for problemer med konkurransedyktigheten internasjonalt dekket denne industrien etterspørselen i hjemmemarkedet og eksporterte noe til det latinamerikanske markedet. Militærdiktaturets omlegging av økonomien (1976-83) og de etterfølgende regjeringenes manglende industrialiseringspolitikk har forvandlet Argentina til en i hovedsak eksportør av råvarer og enkelte lite, bearbeidede industriprodukter. Landet er i virkeligheten tilbake til tida med ensidig råvareeksport til utlandet, og fullstendig avhengig av situasjonen i utlandet. Dette er en viktig forklaring for hvorfor en har fått det store underskuddet på handelsbalansen med utlandet. Bindingen av peso til dollar gjorde at den argentinske sentralbanken var avhengig av å alltid ha en stor tilgjengelig valutareserve, slik at alle til enhver tid kunne veksle inn pesos mot dollar. På grunn av handelsunderskuddet, og dermed mangel på ny valuta, måtte regjeringen fylle valutareservene ved hjelp av nye lån fra utenlandske banker.

I utviklingen på 1990-tallet ligger altså mye av forklaringen på hvordan Argentina kunne gå fra å være «best i IMF-klassen», til å synke ned i et katastrofalt økonomisk uføre. Veksten de første årene på 90-tallet ble hovedsakelig skapt gjennom salg av statlige bedrifter og var dermed ikke resultat av en reell økning i produktivitet eller i investeringer i ny teknologi og produktive bedrifter. Mot slutten av 1995, da det var slutt på kapitaltilførselen som salget av statlige og private bedrifter genererte, måtte den argentinske staten dekke de offentlige budsjettunderskuddene med opptak av nye lån.

Resultatet var katastrofalt. Gjelda økte med 123 prosent og var i 1999 oppe i ufattelige 150 milliarder dollar. De nye lånene tatt opp under Menems regjeringstid gikk for det første til å dekke budsjettunderskuddet, for det andre til å skaffe sentralbanken valutareserver, for det tredje til betale renter og avdrag på lån og for det fjerde til å finansiere korrupsjonen.

Slik situasjonen er i dag er den argentinske utenlandsgjelda i praksis ubetalelig. Som nevnt i begynnelsen måtte altså landet betale totalt 26,5 milliarder dollar i 2001, 15 milliarder i avdrag og 11,5 i renter. Statens ressurser holdt kun til å betale deler av rentene på gjelda og resten, det vil si 15 milliarder i avdrag og 6,5 milliarder i renter, må overføres inn i framtida og refinansieres med nye lån.

Hvis ikke Argentina er i stand til å betale rentene og avdragene i tide, vil Argentina i praksis bli erklært konkurs. Det samme skjedde i Mexico i 1982 og 95, Thailand i 1997 og Russland i 1998. For Argentinas store antall fattige og marginaliserte gjør det liten forskjell. Landets myndigheter, enten de har vært militære eller demokratisk valgt, har sammen med de internasjonale finansinstitusjonene ruinert landet økonomisk i løpet av de siste 30 år.

Den største feilen Argentina har gjort, har vært å følge diktatene (kalles råd) fra USA via IMF.

Makta: borgerskapet og imperialismen

Borgerskapet i Argentina har kontakter med forskjellige imperialistiske land - noen har samarbeid med USA, andre med diverse europeiske land og atter andre med Russland (tidligere med Sovjet). Disse delene av det argentinske borgerskapet er representert ved forskjellige politiske personer og delvis partier og utenlandske økonomiske interesser.

På den ene sida står borgerskapet samlet om å få massene til å betale den økonomiske krisa og gjelda. Men måten dette skal gjøres på, er viktig for hvilke av disse sektorene i borgerskapet og imperialismen skal komme gunstigst ut. Den kastede valgte presidenten De La Rua hadde en regjering som gjorde det som USA og IMF forlangte, nemlig å prøve å betale gjelda og at dette må gjøres med edruelige budsjett med store kutt på offentlig forbruk og derved offentlig sektor. Dette har den nåværende etterfølgeren Duhalde også gjort.

Hovedskillet i borgerskapet i dag går mellom på den ene sida de som er tilknytta finanssektoren og apparatet for nedbetaling av gjelda, importsektoren, de privatiserte bedriftene som tok seg betalt i dollar og ikke ønsket å tape på sine investeringer, de som har stor gjeld i utlandet, de store jord/godseierne. Alle disse ønsket å gå i dybden langs linja med fortsatt dollarisering samt balansert budsjett (dvs. null underskudd). Denne sektoren har gjort kjempeforretninger med president Menem fra 1989-99 og De La Rua fra 2000-01. De har tømt landets internasjonale valutareserver, 30 milliarder dollar bare fra den nye økonomiministeren Cavallo overtok i midten av 2001.

På den andre sida finns en annen sektor tilknytta eksportnæringene, den nasjonale industrien, som nesten er konkurs på grunn av ukontrollert import (fri markedsøkonomi!!) og smuglings-"industrien", små/mellomstore jordeiere som er blitt fattige fordi MERCOSUR har falt sammen og fordi det var umulig å eksportere til 1 peso = 1 dollar. Denne sektoren foreslo forskjellige former for devaluering (enten direkte devaluering, eller en tredje mynt).

Politiske og faglige organisasjoner

Det finnes flere politiske partier i Argentina og flere fagorganisasjoner. Peronismen har som nevnt vært en viktig kraft i Argentina fra slutten av 40-årene og fram til i dag.

Fagbevegelsen fikk en stor rolle under Perón, og det ble bygd opp en slags velferdsstat. Perón stod i sin periode 1972-74 for kamp mot både USA og Sovjet. Peronismen har forblitt et sterkt parti, og selv om Menem og de andre av dagens peronister står for en helt markedsliberalistisk politikk, er fortsatt en stor del av massene knyttet til peronistpartiet Partido Justicialista.

UCR (Union Civica Radical) er et sosialdemokratisk der Alfonsin var president etter diktaturet. UCR har ført en ettergivende politikk overfor det internasjonale pengefondet, ført en hard politikk mot fagbevegelsen og var under Alfonsin økonomisk/politisk tilknyttet europeisk imperialisme i land styrt av sosialdemokrati samt Sovjet.

FREPASO (Frente del Pais Solidario) gruppe av peronister i allianse med andre fra definert venstreside som går mer mot markedsliberalisme. Frepaso ble danna i 1994 som en allianse av den venstredefinerte breifronten med diverse venstrepartier, Kristelige Demokratiske partier og andre grupper.

UCD (Union del Centro Democratico) som er et mer tradisjonelt liberalt parti, har vært utenfor allianser og ikke hatt parlamentarisk maktposisjoner.

I 1997 dannet FREPASO en allianse med UCR og De la Rua ble alliansens kandidat til presidentvalget i 1999 og vant valget. Under De la Rua har Argentina fulgte en tilknytting til særlig spanske monopoler som under hans (og Menems) regjering har gjennomført den andre spanske erobringen av Argentina, og via Spanias statsminister Aznar ført press overfor USA så en kunne gi en henstand eller bedre sagt nye milliarder i lån til Argentina.

I det siste valget til parlamentet i oktober 2001 stemte under halvparten av de stemmeberettigede, etter en kampanje som en del av massebevegelsen førte for at folk ikke skulle stemme. Begge de store blokkene mistet millioner av stemmer, også den parlamentariske venstresida.

Fagbevegelsen

Fagbevegelsen har i prinsippet vært omkring peronistenes hovedsammenslutning CGT som under Perón tiden hadde 2 millioner medlemmer. I realiteten er det blitt mange splittelser, og mange som ønsker å være ledere.

Den andre store hovedsammenslutningen oppstår i slutten av 1990-årene som en splitt fra CGT av folk som ønsker en fri og partiuavhengig fagbevegelse. I tillegg er det en del lokale, provinsielle fagforeninger med eller uten et slags nasjonalt tilsnitt.

Massebevegelsen

Viktigere de siste ti årene har vært oppblomstringen av diverse massebevegelser. Kampen som genererte i desember, var ikke en anarkistisk kamp som er oppstått av det store intet. Det ble først forsøkt malt et bilde av latinske brushoder som uten mål og mening gikk ut i gatene, eller at det bare er mellomklassene som slåss.

Det har i lang tid vært organisering av de arbeidsløse, av aktivister som stenger veier/gater (piqueteros), kvinner i kamp (for å sloss mot at folk mistet sine boliger ved personlige konkurser av vanlige folk), av pensjonister som sloss for å beholde sine pensjoner, arbeideres okkupasjon av fabrikker, befolkningens okkupasjon av myndighetenes bygninger. En av Menems guvernører ble for eksempel kastet i begynnelsen av 1998, lenge før perioden var slutt, av store massemobiliseringer.

En pådriver i alt dette har vært den såkalte Corriente Clasista y Combativa, CCC, den kjempende klassestrømningen, som har organisert arbeidet blant pensjonister, fagorganiserte og arbeidsløse. Med sin karismatiske leder, Santillan, i spissen sluttet mange seg til en organisering som folk har oppfatta, har stått i spissen for kampene mot korrupsjon, for ærlighet og for økonomisk rettferdighet.

Hva skjedde i desember?

Den 3. desember 2001 lanserte De La Rua-regjeringa, valgt i desember 1999, den såkalte Plan Freezer. Planen innebar en frysing av alle bankkontoer og banktjenester. På denne måten fikk ikke folk ta ut sin lønn (de som hadde lønn), ta ut penger av lønnskontoen (de som hadde bankkonto) eller sine pensjoner (de som hadde pensjoner).

Denne planen gikk ut over 93 % av befolkninga og var gunstig for 7 % av befolkninga (utenlandske kreditorer kom i tillegg til finanssektoren som låna som staten og provinsene hadde, de privatiserte bedriftene og store jordeierne på landsbygda).

Samtidig med at dette skjedde, startet skoleferien, og derved mistet hundretusener av skolelever det ene eller begge måltidene de vanligvis får der fra mandag til fredag. Regjeringa reduserte tiltaksarbeidets omfang, mange som var i tiltaksarbeid ble ikke betalt, og den sluttet å gi mat til organisasjonene for arbeidsløse. Mange bedrifter stengte: tekstil-, metallurgisk-, sko-, nærings og nytelsesindustri, byggebransjen osv. Dermed ble tusenvis av nye arbeidsløse satt på gata.

De internasjonale organenes (som IMF) krav om å stramme befolkningas livreim gjorde at situasjonen rett og slett ble desperat for store deler av den argentinske befolkninga. Dette rammet de over 100.000 familiene som bor i slummen i Stor Buenos Aires, mest.

Den nasjonale "piquetera"-forsamlingen (aktivistene som stopper trafikken i vitale veier og gater) kalte til kampdag den 12. desember. Dette ble starten på 10 kampdager med to heroiske kampdager 19. og 20. desember. Massene ble møtt av hard undertrykking og mange flere enn det offisielle tallet på 31 ble drept. Den 13. desember var det nasjonal streikedag fra de tre største landsorganisasjonene, streik som ble styrket og garantert av mobiliseringa til "trafikkstopp-aktivistene" og masseorganisasjonen, CCT, sammen med andre kampinnstilte organisasjoner. Disse stoppet trafikken, gater og jernbanelinjer samt okkuperte offentlige bygninger over hele landet. Denne nasjonale streiken omfatta industriarbeidere, også de som var arbeidsløse og pensjonistene, stats- og kommuneansatte, bønder og landarbeidere, håndverkere, små og mellomstore sjølstendige næringsdrivende, ungdom, lærere og studenter. Dette skjedde over hele landet - fra Ildlandet i sør til Jujuy i Nord, fra vindistriktet Mendoza i vest til østkysten.

Etter 13. desember 2001 gikk president De la Rua inn for unntakstilstand, og ble støttet av peronistene Duhalde (som tapte presidentvalget da De La Rua vant) og Menem samt representantene for de andre delene av borgerskapet. Svaret fra massene var klart: Den 20. desember gikk hundretusener av mennesker igjen ut i gatene. Politiet ble innkalt for å rydde opp. (De militære nektet i denne omgangen å delta i undertrykkinga.) Undertrykkinga fra politiet i slumområdene i La Matanza var nærmest fascistisk. Men befolkninga der, i en bydel på Oslos størrelse, nektet politiet adgang og organiserte kvartalsvis sjølforsvar med alle de våpnene de kunne finne. Opprøret var så sterkt at De la Rua gikk av som president den 21. desember.

Da De la Rua gikk av, ble Ramon Puerta innsatt. Han la ikke skjul på å være en kontinuitet for den forrige presidenten og hadde i sin regjering diverse korrupte figurer fra forskjellige peronistretninger. Nok en oppstand den 28. desember gjorde at deler av denne regjeringa gikk av, og Rodriguez Saa kom som ny president.

For å roe ned massene erklærer den nye Rodriguez-regjeringa at den ville stoppe betalingen av gjelda, starte mange nye arbeidsplasser, gi en lønnsøkning og innføre minimumspensjoner samt endre De la Ruas reaksjonære arbeidslovgivning. Dette medførte et sterkt angrep fra bankene, privatiserte selskap, media og de pro amerikanske og proeuropeiske gruppene i borgerskapet. Borgerskapet trakk tilbake sin politiske støtte til Rodriguez som måtte gå av og Camaño, den nye presidenten i deputerkammeret, ble valgt som president, mens en ventet på å sette inn Duhalde.

Camaño var tidligere tiltalt for å ha vært korrupt og for å forårsake en stor gjeldsøkning for det statlige oljeselskapet YPF. Uansett ble han kun en overgangsfigur.

Duhalde er som peronistpartiets presidentkandidat til valgene i 1999, helt enig med den politikken Menem har ført: fri markedsøkonomi. Duhaldes regjering bygger på parlamentsflertallet, et parlament som har mindre enn 50 % av stemmene bak seg ettersom over 50 % enten ikke deltok, annullerte sin egen stemme eller stemte blankt. Duhaldes regjering har tenkt å føre samme politikk som den De la Rua førte, og som resulterte i de store massedemonstrasjonene som gjorde at han måtte gå av. Samtidig er situasjonen i Argentina slik i dag at en ikke kan løse krisa bare ved å straffe vanlige folk, det må også gå ut over deler av borgerskapet.

Duhaldes regjering har fått støtte av flesteparten av lederne i partiene, både innenfor peronistene (PJ), sosialdemokratene i UCR og noen venstre i FREPASO. Duhaldes regjering representerer også deler av borgerskapet (monopoler og mellommenn) som er pro russiske, monopoler og jordeiere som er pro europeiske og kontrollerer banker, industri og bygningsnæringen og finansherrer i hovedstadsområdet. Disse gruppene har ikke hatt så gode venner i regjeringsposisjon siden Videlas militærdiktatur og den første delen av Alfonsins regjering.

De som står bak Duhalde mener at dette er en politisk enhetlig (homogen) regjering. Det skal kun være små uenigheter om hvordan de kan styre den økonomiske og finansielle krisa til sitt eget beste. Dette innebærer imidlertid mer arbeidsløshet og sult for folket, mer ettergivenhet overfor utlandet (imperialismen) i tillegg til at deler av borgerskapet blir nødt til å tape noe framover.

Samtidig er det et problem overfor USA imperialismen: Duhalde har en linje med å akkumulere krefter og manøvrere for å forhandle. Noe en kunne se ved utnevnelsen av Mario Blejer som president i Sentralbanken – en mann som har 20 år bak seg i Det internasjonale pengefondet. USA har understreket at istedenfor å gi konkret støtte til kontinentets nasjoner, er det nødvendig at de fortsetter å støtte reformene for fri markedsøkonomi og advarer mot konsekvensene av proteksjonisme.

Hvordan føre kampen framover?

Organiseringa på grunnplanet har ytterligere skutt fart etter hendingene i desember. CCC som var den store forløperen for klasseorganisering innenfor arbeiderklassen både i fagbevegelsen, blant de arbeidsløse, blant kvinner, blant aktivistene som slåss, er i tråd med strategien som blant annet maoistpartiet, PCR, har fulgt siden 1996. De har arbeidet for organisering av grunnplanet, av arbeiderklassen med henblikk på en Argentinazo (1) som kan være et slag mot borgerskapet og begynnelsen på folkets kamp for å overta statsmakta.

Denne linja har blitt latterliggjort av andre krefter på venstresida som reformister, tidligere prosovjetiske revisjonister og trotskister av forskjellig slag. Når Argentinazoen har skjedd i desember 2001, går disse reformister av alle slag forskjellige veier. Noen krever at det innkalles til en nasjonal konstituerende forsamling for folket, som om borgerskapet skulle være slått og revolusjonen gjennomført. Andre stiller krav om valg, og noen til og med krav om valg nå.

Felles er at de prøver å bruke massebevegelsen til å forberede nye valgallianser. De har også prøvd å overta massebevegelsen og så splid i den ved å prøve å ha "progressive" piqueteros forsamlinger, eller arbeide for at folkeforsamlingene kun skal være diskusjonsarenaer eller for bygging av valgfronter. Det største splittelsesforsøket i pensjonistforbundet, MIJP, er nå slått tilbake, de har avholdt sin ekstraordinære kongress og besluttet å fortsette kampen for pensjonistenes rettigheter.

Massebevegelsen CCTs arbeid blant de arbeidsløse har ført til en mer enn tredobling av organisasjonen fra desember til nå. Arbeidet i fagbevegelsen går nå på å styrke de kampvillige elementene i CTA og fagbevegelsen ellers, og gjøre fagbevegelsen om til en kamporganisasjon.

Trotskistene mener det har vært revolusjon, og ønsker at en konstituerende forsamling skal innkalles av borgerskapets president. De går inn for parlamentariske valg, og unnlater å diskutere spørsmålet om makt. Men de allierer seg med gamle prosovjetiske PC i angrep mot CCC ved å påstå at disse arbeider for en løsning sammen med Duhalde regjeringen. Typisk trotskisme: venstre i ord, for revolusjon, men vil ikke diskutere spørsmålet om makt. Samtidig ønsker de ikke at en skal drive interessekamp for de arbeidsløse, for pensjonistene og for arbeiderklassen.

Revisjonistene i PC arbeider for en fredelig overgang til sosialismen etter det vellykkede resultatet i Chile og Argentina under Perón. Derfor ser de det som viktigst å arbeide for en valgfront raskt. Det spørs om det er det viktigste i dag, uten at en derved tar prinsipielt avstand fra å delta i valg i Argentina.

Det viktigste er at denne skjulte diskusjonen er kommet i overflaten i venstresida i Argentina.

Note

Argentinazo: Utrykk brukt om en oppstand eller opprørstilstand som skjer over hele Argentina i motsetning til for eksempel Cordobazo som henspeiler på oppstanden i byen Cordoba.


Peronismen

Den 4. juni 1943 gjennomførte en gruppe militære i Argentina et kupp mot den valgte presidenten Castillo som hadde styrt landet med støtte fra militære ledere. Castillos krigsminister sto i spissen for kuppet. Oberst Juan Domingo Perón tilhørte nasjonalistfløyen i militærjuntaen som også hadde pro-tyske og pro-engelske elementer.

Perón fikk en mindre stilling som leder for arbeidsdepartementet. Etter å ha støttet fagbevegelsen med gode lønnsavtaler og arbeidet for et velferdsprogram som innebar betalt ferie, alderspensjon og sykelønn, fikk han en politisk plattform i arbeiderklassen. I 1945 ble han visevisepresident og krigsminister. Han førte en politikk for sjølstendighet for universitetene, legalisering av politiske partier (inkludert kommunistpartiet som var forbudt iden 1936 og erklæring av krig mot Tyskland).

Opposisjonen mot Perón vokste i 1945, og han ble avsatt 9. oktober samme år og løslatt den 17. oktober etter en omfattende nasjonal streik fra den største landsomfattende fagorganisasjonen, Confederación General del Trabajo (CGT). Han deltok i presidentvalget i 1946 med eget parti og fikk over 50 % av stemmene.

Perón fortsatte sin skattefordelingspolitikk til fordel for arbeidere og lønnstakere, bygde opp offentlig sektor til å omfatte offentlige tjenestetilbud. Fram til 1949 hadde Argentina stor økning i sin eksport av matvarer. Den økonomiske veksten stoppet da opp delvis på grunn av amerikanske tiltak mot Argentina og konjunkturutviklingen i landene som importerte fra Argentina.

Dessuten ble argentinske tilgodehavende i Storbritannia på til sammen 150 millioner pund i realiteten konfiskert da britene beholdt denne summen og ga argentinerne det gamle, nedslitte jernbaneverket for dette beløpet, dvs. at britene nasjonaliserte Argentinas britiskeide jernbaner. Perón ønsket å bruke denne kapitalen til ytterligere industrialisering.

I 1951 ble Perón valgt med 65 % av stemmene etter at grunnloven var endret for å gi han muligheten til en tredje periode fra 1952-58. Hans berømte ektefelle visepresident Eva Perón, Evita, døde i juli 1952, og med dette mistet han noe av sin folkelige støtte. Han ble styrtet av militære; CGT ble plassert under administrasjon og Perónistpartiet ble forbudt.

Perón dro i eksil til Spania der han forble til november 1972. I mars 1973 vant Peronistkoalisjonen valget med president Campora som gikk av i juli samme år. Det ble holdt nytt valg med Perón som president og den nye ektefellen Maria Estela (Isabel) Martinez de Perón. Hans regjering var preget av en kamp mellom Perón og de prosovjetiske elementene som koalisjonen bestod av, i tillegg til voldsomme angrep fra bygeriljaen som også i essensen var kontrollert av pro sovjetiske elementer. Peróns regjering førte igjen en politikk som var gunstig for fagbevegelsen og en politikk retta mot begge supermaktene. I 1974 følte landet konsekvensen av oljekrisa året før og landet fikk økonomiske problemer.

Perón dør i juli 1974 og fru Peróns regjering ble styrtet i mars 1976, etter å ha ført en økonomisk politikk som førte til kamp fra fagbevegelsen.

Peronistbevegelsen fortsatte å eksistere, men mer splittet. Peronisten Menem styrte Argentina fra 1990 til 1999, men med en nyliberalistisk politikk som privatiserte nesten all offentlig virksomhet og førte en politikk mot fagbevegelsens interesser.

I dag er peronistledelsen delvis splittet og grunnplanet ser ut til å forlate partiet.