13. september 2003

Asgeir Bell
er førstekandidat for Rogaland RV - og nestleder i AKP

Politikerprivilegier og ordførerlønn

"Vi må passe på å få til et lønnsnivå for våre topp-politikere slik at vi kan få de beste politikerne til vervene." Disse ordene falt i bystyret i Sandnes 2. september fra Høyres tidligere gruppeleder, Henning Løland. Og det han foreslo var å gi en lønnsøkning til ordføreren slik at han "i prinsippet lønnes som rådmannen". Det ville betydd en lønnsøkning i størrelsesorden 150.000 kroner (til tett oppunder 700.000 kroner utenom tilleggene for bil og telefon (45.000). Dette var forslaget til AP-, Høyre- og KrF-partirepresentanten i adhoc-utvalget som innstilte på nytt reglement for politikernes arbeidsvilkår. Det hører med til historien at ingen turde nevne dette tallet på 150.000 i bystyresalen. Tross gjentatte oppfordringer.

Vi har her å gjøre med en tenking som gjør politisk folkevalgtes aktivitet til et yrke i direktør-klassen. Kommunal og fylkeskommunal virksomhet blir mer og mer omtalt og tenkt på som en bedrift og ikke som offentlig forvaltning som jobber mot politisk bestemte mål. Særlig har dette gjennomslag i toppskiktet av politikere og administrasjon. Den praktiske omdanningen skjer jo også rett foran øynene våre. Nå er det tjenesteproduksjon, ikke velferdstilbud.

Spørmålet blir vel slik: Skal vi ha en "politikeradel" som erstatter det i hovedsak frivillige politiske arbeidet i de lokale folkevalgte organene? Styrker eller svekker dette folks innflytelse? Helt konkret er det ikke noe problem å velge en ordfører - vi vil få 49 personer å velge mellom - 9 av dem er i tillegg innstilt på det og går for det!

Lønnskrav på toppen smitter nedover. Det oppstår en motsetning mellom de som har betalte verv og de som møter på møtene, de vanlige bystyrerepresentantene. Lange møter er det jo av og til, og i tillegg må en lese papirer og kanskje drøfte saker med folk, noe som jo også kan ta tid. Når dette er definert som "arbeid" er prosessen i gang og såvel bystyret som fylkestinget blir et lett offer for denne "vi lønner oss sjøl bedre og bedre"-spiralen. I Sandnes er godtgjørelsen 900 kroner for et bystyremøte (doblet i 1999).

La oss se på saken fra befolkningens ståsted. Det finnes et omfattende organisasjonsliv i byen vår der folk går i møter, går på dugnad, kjører unger, vasker og ordner, ja, kort sagt driver kultur-, sports- og organisasjonslivet i samfunnet. Det finnes nok sikkert godtgjørelser her og der, men det er gratisinnsatsen som preger denne innsatsen. Dette er den folkelige målestokken på hvordan dette skal være. Folk merker seg når politikere skjærer i velferdstilbud i ei tid der det flyter over av penger i det offentlige (i statssektoren), men likevel finner midler til økning av politikerlønningene.

Det utvikler seg i dag et politisk jetset på flere nivåer som først og fremst forholder seg til hverandre og som etterhvert spleises inn mot næringslivet. Næringslivets folk er blitt ettertrakta når kommunal virksomhet omdannes til foretak. De inviteres inn til styrene fordi de antas å ha kompetanse. I dag er det lett å se at dette er meningsdannere med autoritet blant mange politikere. Svært mange saker unndras den politiske behandlingen og offentlige debatten de har krav på fordi de avgjøres på kammerset eller fram og tilbake mellom uformelle fora og presseutspill. (En beskrivelse så langt er svært ufullstendig uten å trekke inn media og hvordan media er vevd inn i dette miljøet. Men det er ikke tema for dette innlegget.) Et godt eksempel på slike prosesser er vedtaket om Ryfast-forbindelsen som gjorde Fylkestinget til sandpåstrøer. Et annet er vedtaket i Sandnes om å flytte havna til Lura.

Høyre-representanten i Sandnes bystyre som frykter at vi ikke får de beste til verva, bør likevel få et svar, et alternativ. Jeg mener at politikere som tar vervet, skal ha trygghet for å kunne fylle det. Derfor bør tapt arbeidsfortjeneste først og fremst legges til grunn. Ikke uspesifiserte godtgjørelser. Frikjøp i arbeidstida blir da hovedmetoden, og møter bør i større grad kunne holdes i arbeidstida. Representanter som har omsorgsoppgaver, bør få vederlag og hjelp til tilsyn (barn og andre). Kvinner vil lettere få innflytelse i bystyrer og utvalg om dette legges til grunn. Dette vil også koste penger, men det vil bli billigere. Vi trenger flere som kan utføre praktiske oppgaver i verv og i arbeidstida slik at kontaktflata ut mot folk kan vokse. Slik hindrer vi at det skapes behov for heldagspolitikere, la oppgavene gå på deling.

Politikerfesten i Sandnes bør vurderes på denne bakgrunnen. I stedet for å ta hansken om å lage en billigere fest, en fest som kunne forstås bedre i den situasjonen kommunen er i, gikk bystyret i forsvar og ba om full pakke. Et klokt trekk?

Forrige mening | Flere meninger | AKP si heimeside

Til AKP si hjemmeside