9. mai 2003

Arnljot Ask
er internasjonal sekretær i AKP

Seierherrenes skjødehunder

I Irak er kampen om "freden" i full gang. I første omgang dreier dette seg nå om hvem som skal styre landet og utnytte ressursene der. Det er snakk om svære økonomiske prosjekter med stor profitt for de som blir invitert inn. USAid, USAs kontor for utviklingshjelp, gjennomførte nettopp en konferanse hvor USAs planer for gjenoppbyggingen av Irak ble presentert. Her ble det snakket om nødvendige investeringer på mellom 25 til 100 milliarder dollar, et økonomisk prosjekt som langt overgår Marshall-planen til Vest Europa etter den andre verdenskrigen.

Statskassa i USA har foreløpig avsatt en enslig knapp milliard dollar til formålet. Meningen er at selskapene som inviteres inn, skal betale gebyrer for kontraktene. Men den feiteste kapitalkilden er tenkt å være Irak sjøl! Når USA nå går inn for å heve sanksjonene mot Irak (noe som bør være en selvfølge, men ikke på USAs premisser), er det ikke av omsorg for det irakiske folket. Det er for å få hand om de ca 12 milliarder dollar som allerede står på Iraks "olje for mat"-konto. Og deretter kunne vegetere på oljeinntektene som vil komme framover, når produksjonen tar seg opp igjen. USA planlegger å ha bukta og begge endene i denne "operasjon anneksjon" av kapital og profitt som Iraks naturressurser og arbeidskraft skal skape.

Norge vil med

Makta i Norge har allerede signalisert at det nå er viktig for dem å bli med på USAs lag igjen. Sårene som krigen skapte på forholdet mellom gamle allierte, bekymret folk som Jan Petersen og Kristin Krohn Devold mer enn krigens sår på den irakiske sivilbefolkninga. Det var bare den massive krigsmotstanden som holdt dem fra å bli med på krigslaget. Nå skal hindringene ryddes av veien for at Norge skal kunne delta med soldater til de såkalte "stabiliseringsstyrkene" i Irak. Det jobbes på spreng for at Bondevik skal kunne ha med seg et tilsagn om norske tropper til Irak, når han skal besøke Bush i Washington 16. mai. Norge har allerede vært med på to møter som har diskutert oppsettet av "stabiliseringsstyrkene", sjøl om det ikke eksisterer offisielle forslag eller forespørsler om norske bidrag ennå. Men disse kommer nok. USA, som i dag har 135.000 soldater i landet, ser at andre skal ta over noe av ansvaret og byrdene, sjøl om de legger opp til å ha sterkt militært nærvær der framover. England har nå 23.000 soldater inne i Irak, mens Polen skal inn med 1.500 og Danmark med 380. Pluss over 12 land til iflg USA. Det ligger både kostnadsreduksjonsmål og ønske om politisk alliansebygging bak USAs ønsker om å få flest mulig med på dette - under ledelse av både en amerikansk general og en sivil administrator.

Folkerettsstridig

For å kunne forsvare norske okkupasjonsstyrker må regjeringen komme seg "rundt" det folkerettslige hinderet som satte en stopper for den åpne krigsdeltakelsen. Den ene veien er gjennom et FN-vedtak. Men det sitter foreløpig langt "inne". Derfor satser nå USA hardt på å få stabla på beina et quisling-regime som kan invitere utenlandske tropper inn i landet. Vi håper irakerne setter en stopper for dette sporet. Men, uansett må vi her på berget nå spikre en allianse som blokkerer en slik norsk okkupasjonsdeltakelse. Derfor gjelder det å holde fast på at krigen ikke bare var folkerettsstridig, men også et skjendig overgrep mot det irakiske folket, med skadelige ringvirkninger i lang tid framover. Og at en okkupasjon etter en slik krig ikke er mindre folkerettsstridig. At USA vant det militære slaget i mars, endrer ikke en tøddel på dette!

Ettermælet

Kampen om krigens ettermæle er viktig for hvem som skal vinne opinionen ved de kommende korsveiene. Og når det gjelder denne sporten, så har som kjent alltid "seierherrenes" framstillinger mange fordeler. Makta sjøl bruker alle knep og alle sine ressurser på å male sitt bilde av krigen og på å få oppslutning om sin linje for hva som bør skje nå. Dette skaper også et klima hvor alle slags opportunister, som ikke turte tone flagg når krigen pågikk og motstanden blant folk var sterk, nå kan stå fram på banen og by seg fram for makta. Disse er viktige for makta i den opinionskampen som nå pågår.

Skjødehundene

Disse seierherrenes skjødehunder bagatelliserer nå krigens skadevirkninger og bruker fjerninga av diktatoren Saddam Hussein som moralsk argument for å rettferdiggjøre USA sine handlinger. Et ferskt eksempel fra Klassekampens spalter er statsviter Asle Toje (7. mai), som kritiserer krigsmotstanderne for at de motsatte seg at "en av verdens verste despoter ble styrtet". Han hopper dermed på Bush sitt regimeskifte-motiv som et legitimt instrument i internasjonal politikk. Videre neglisjerer han at minst 2.500 sivile irakere foreløpig er rapportert døde under krigen, i tillegg til sannsynligvis et femsifret antall irakiske soldater. Eller han mener dette var verdt prisen i det kyniske maktpolitiske regnestykket som blir det utslagsgivende kriteriet, når de umiddelbare målsettingene til krigens seierherrer skal erstatte hevdvunne internasjonale rettsregler for når krig kan føres.

At ganske sikkert det mangedobbelte antall liv går tapt som følge av ettervirkningene av krigen, slik sanksjonene etter 1991-krigen tok livet av ca 1,7 millioner iflg FN-overslaga høsten 2002, teller da sjølsagt ikke med i regnskapet.

Når irakeres glede over at Saddam er fjerna, blir brukt til å rettferdiggjøre krigen, hoppes det også glatt over at dette langt i fra er det samme som støtte til USAs krig, og i alle fall ikke til okkupasjonen. Toje underslår også at seansen hvor en jublende folkemasse applauderte diktatorbystens fall var et velregissert amerikansk medieshow, medbrakt ca hundre quisling-irakere fra Chalabis milits og heisekraner og amerikanske tanks som vokta plassen dette skjedde på. Merkevaren fra dette jippoet har etterpå blitt okkupantmaktens emblem, og pryda også etterpå logoen på NRKs Irak-oppslag. Når Toje med slike argumentrekker harselerer over Petter Nomes og andre mediakjendisers engasjement mot krigen, og framstiller dem nærmest som ignorante, er det vanskelig å finne ord for hans egen seriøsitet. Men hvem sitt lag han spiller på, er det ikke vanskelig å se. Ting burde imidlertid være like klare, nå som under krigen. Uansett om flere nå går maktas ærend og prøver å fortegne virkeligheten.

Forrige mening | Flere meninger | AKP si heimeside

Til AKP si hjemmeside