18. oktober 2002

Arne Byrkjeflot
er nestleder i LO i Trondheim og med i AKP

Ja, vi streiker mot budsjettet



(Appell ved LOs politiske streik
mot statsbudsjettet 17. oktober)

For tre år siden sto vi her på samme sted. Statsministeren var den samme, saken var at de ville ta fra oss en feriedag. Vi var ganske sikre på å vinne.

I dag står vi her på nytt. Det dreier seg ikke lengre om en feriedag, det dreier seg om i det hele tatt ha arbeid, det dreier seg om hvor dypt du skal synke som arbeidsledig, det dreier seg om lik rett til utdanning, det dreier seg om å få forhold på jobben vi kan leve med, det dreier seg om velferd. Og vi er slett ikke sikre på å vinne.

Adresseavisa sier i dagens leder at folk flest knapt kommer til å merke forskjell fra år til neste år. I sommer sto Smelteverket i 9 uker. Vi hadde 3 ukers ferie og ble permittert i 6 uker. Bedriften dekket de første 3 dager av permitteringa, den enkelte de neste 3. Nå skal bedriften dekke de første 20 dager, den enkelte de neste 5. På 9 ukers stans så får vi altså arbeidsledighetstrygd i ei uke. Når smelteverket står, så er det jo fordi bedriften mangler ordrer eller prisene er så lave at det produseres med tap. I en slik situasjon er det overhodet ikke noe alternativ å betale folk full lønn uten produksjon. Resultatet blir oppsigelser, alle blir sagt opp og så får vi se om noen blir tatt inn igjen etter 9 uker. For arbeidsfolk og deres familier er det faktisk en stor forskjell på oppsigelse og permittering, men jeg tror ikke det er mulig å forklare en redaktør i Adresseavisa denne forskjellen.

Og når vi blir rammet av arbeidsledighet, som flere av oss middelaldrende industriarbeidere blir, så skal de sende oss på sosialkontoret etter 2 år, da mister vi trygda. Og er du lavtlønt - tjener under 1,5 G (81.300 kroner), så får du ikke trygd i det hele tatt. Økonomiprofessor Norman sier at a-trygda aldri var ment som trygd og at den iallfall aldri var ment å gi noe til de som har en løs tilknytning til arbeidslivet. Vet denne mannen noe som helst om dagens arbeidsliv, vet han at 1/3 av alle arbeidstakere jobber deltid, har han aldri lest en stillingsannonse med stillingsbrøk fra 8 til 14%?

I dag hørte vi at Trondheim kommune manglet 250 millioner, en kvart milliard. De fryktet 90 millioner, det ble 243 millioner. Det varsles om stengte skoler og sykehjem. Dette skjer samme dag som Adresseavisa sier at folk flest ikke vil merke noen forskjell.

Regjeringa foreslår å fjerne overtidsreglene for arbeid i ei uke og fire uker, og erstatte dagens 200 timers regel på årsbasis med en avtale mellom arbeidsgiver og den enkelte arbeidstaker om å jobbe 400 timer overtid i året. Hvor frivillig blir dette, når du får den forelagt ved ansettelse? Hvordan blir det for andre å si nei og bli stemplet som B-arbeidere. Hvor lenge greier vi å beholde overtidstillegget, når dette systemet begynner å bre om seg.

I Frankrike domineres samfunnet totalt av folk fra privatskoler. De er sjefer, politikere, de setter dagsorden. I Norge har vi vært stolte av enhetsskolen, at alle får samme utgangspunkt. Nå innfører regjeringa prinsippet om at pengene følger eleven, ja privatskoler får faktisk mer offentlig støtte enn de offentlige. Så kan de velstående betale for å gi sine et best mulig utgangspunkt i livet, mens det offentlige skoleverket fraranes ressursene. Dette er kanskje det verste forslaget i hele budsjettet, sjøl om folk flest ikke vil merke mye fram til neste år. Men det forandrer hele vårt samfunn.

Slik all privatisering forandrer samfunnet. I første omgang er det arbeiderne i renholdsverket som må betale prisen for konkurranseutsetting med sykdom og uførhet, det er arbeiderne i Telenor-systemet som må betale med oppsigelser og en brutal hverdag. I neste omgang er det vi som må betale dyrt, når det som før var samvirketjenester uten profittmotiv, erstattes med monopol med milliardfortjenester i blikket. Slik ser vi en kynisk og planlagt kraftmangel med skyhøye strømpriser, og økende telefonutgifter i en verden der dette nesten ikke koster noe som helst. Snart er frimerkeprinsippet borte, det er ikke lenge til det koster mer å sende et kort til tante på Senja enn til onkel i Oslo. De grunnleggende tjenestene i samfunnet skal fordeles etter lommebok og bosted. Dette bestemmer EU gjennom EØS-avtalen, mens norske politikere mer enn villig utfører ordre.

Men alt dette må til, vi må ha et stramt budsjett for å få ned renta og kronekursen og berge industrien. Velferden må ned for at jeg skal berge jobben min - eller motsatt, industrien må bort for å skaffe arbeidskraft til en voksende offentlig sektor. Og det er ramme alvor. Mitt konsern, Fesil, omsetter for 1,2 milliarder. På 10 % kursendring tapes 120 millioner. Vi får igjen 48 av disse fordi vi kjøper mye råvarer i utlandet. Netto tap 72 millioner eller 6 % av brutto omsetning. De fleste bedrifter ligger omkring 5% fortjeneste og forvandles fra overskuddsbedrifter til underskuddsbedrifter. Fesil tjente 25 millioner første halvår i fjor, tapte 20 første halvår i år. Til sammenligning betyr 1% større lønnsøkning enn forventet, 2 millioner. Dette går ikke lenge.

Men berges vi av et stramt statsbudsjett? Jeg vil ikke sette min arbeidsplass i pant på det. Hvorfor skulle egentlig statsbudsjettet senke kronekursen? Tvert i mot, så vil jo et stramt statsbudsjett styrke tilliten til norsk økonomi, gjøre Norge til en enda tryggere havn for internasjonal kapital som søker sikker avkastning i en vanskelig verden. Det finner de her. Vi så da også at markedsrenta faktisk steg da statsbudsjettet ble lagt fram.

Men sjølsagt får politikerne sin belønning for å ødelegge permitteringsordningene, ramme langtidsledige og gi private muligheten til å komme inn på de enorme marked de offentlige velferdstjenestene representerer. Belønningen blir vel en halv prosent rentenedgang. Men denne rentenedgangen er allerede tatt inn i pengemarkedet og vil ikke bringe kronekursen nedover. Bare ved å vende tilbake til den gamle pengepolitikken, der en styrte ut fra kurs og sysselsetting, kan kronekursen senkes og industrien berges.

Men dette vil ikke skje under forhandlingene mellom regjering og Frp, snarere tvert i mot. Gjedrem styrer i dag etter et inflasjonsmål som bare Frp gikk inn for for 2,5 år siden. Det er Frps skolepolitikk, det er deres fleksible samfunn som vokser fram, og det er deres visjon om å erstatte arbeidsmiljøloven med individuelle avtaler.

Vi har bare oss sjøl å stole på. Slik det var arbeiderbevegelsen som kjempet fram velferdssamfunnet, så er det vi som må forsvare det. LO i Trondheim arrangerer folkemøte om stats- og trondheimsbudsjettet 27. november. Før LO vedtok sin streik ble det arbeidet med en annen politisk markering. Dette arbeidet fortsetter. Det fins bare en kraft som kan stagge de grådige, det er arbeiderbevegelsen. Vi har den nødvendige tyngden til å samle alle de forskjellige gruppene som nå reagerer. Dette ansvaret må vi ta.

Forrige mening | Flere meninger | AKP si heimeside

Til AKP si hjemmeside