Punkt 1:
Det er en myte at det er tomtemangel i Oslo.
Punkt 2:
Oslo bruker mye plass på få mennesker. (a) Hele Firenze får plass i Groruddalen, - Firenze har 380.000 innbyggere, Groruddalen har 100.000, og gjett hvor det er mest interessant å være. (b) Hele Roma får plass mellom Lillestrøm og Høvik, - Roma har like mange mennesker som hele Norge, og det er nesten ikke høyhus, og det er mange parker og som kjent ikke helt lite kultur.
Punkt 3:
Oslo by stopper egentlig ved Kirkevei-ringen - utenfor der begynner drabantbyen.
Punkt 4:
Det har ikke vært bygd by i Oslo siden 1920-tallet, med ett unntak. Etter det begynte man å bygge drabantbyer.
Punkt 5:
Drabantbyer er byer uten kultur, uten variasjon av arbeidsplasser. Drabantbyer skaper et uløselig transportproblem. Dette forsøker man å løse ved å bygge stadig flere drabantbyer, lenger og lenger fra arbeidsplasser, kultur og opplevelser.
Punkt 6:
Det er en myte, som til og med Natur og ungdom har gått på, at høyhus løser noe boligproblem. Alle skyskraperbyer er bilbaserte. Skyskrapere minsker ikke miljøproblemene, de øker dem. Hvem er det som av egen fri vilje ville velge en promenade langs nedre del av Schweigaards gate, også kalt "Dødens dal"? Postgirobygget og Plaza burde rives. (De som vil bygge skyskrapere i Oslo lider av et provinsielt mindreverdighetskompleks, som får dem til å hente sine byidealer fra Houston, Texas i stedet for fra Firenze, Roma og Paris eller Grünerløkka.)
Punkt 7:
Oslos boligproblem kan løses innenfor det bebygde området. Dette er ikke et tomteproblem, men et politisk problem.
Punkt 8:
De eneste som er enda verre enn Oslos myndigheter er Bærums. Der har Høyre fra tidenes morgen nektet å godta at Bærum er by, og insistert på at det er ei bygd. Resultatet er at du har fått en bebyggelse som snylter på Oslos infrastruktur og ikke har noen sjølstendig kjerne. Man bygger en spredtbygd by der nesten alle familier trenger to biler for å komme på jobb. Mellom Lysaker og Bekkestua kunne det vært plass til hele det indre Oslo fra Carl Berner til Frogner plass, og så snakker man om å bygge i Marka!
Punkt 9:
Dagens utbyggere kan ikke bygge by, de kan bare bygge enkeltbygninger og drabantbyer, derfor får man sånne marerittvisjoner som Sandvika og Karenslyst allé. (Selv midt i byen har de begynt å bygge Ellingsrud-kloner.)
Punkt 10:
Bjørvika-utbygginga er en skandale, alt før den har begynt, fordi man, lenge før man har tenkt på hva området skal brukes til for å gjøre Oslo til en bedre by, lar Thon og NSB bygge to ruvende bygninger som gir dramatiske føringer før det som skal komme etterpå.
Punkt 11:
Dagens arkitekter kan ikke tegne by, men de er veldig opptatt av å sette signaturen sin på byen. Vinnerforslaget for Vestbanen er jo en skandale, og det er dokumentert at denne skandalen skyldes en uhellig allianse mellom griske utbyggere, jålete arkitekter og lettlurte politikere.
Punkt 12:
Oslo er like klassedelt i dag som på 1930-tallet.
Punkt 13:
Miljøproblemene, som for det meste skyldes bilen, dreper mange mennesker hver år, og det rammer fattigfolk hardest.
Punkt 14:
Oslo har ingen næringspolitikk, laissez-faire er hovedprinsippet for utviklinga, derfor har man latt mange gylne sjanser gå fra seg, og Oslo framstår på mange områder som uinteressant i internasjonal sammenheng. Hvis man sammenlikner med en liten provinsby som Karlskrona i Sverige, eller den gamle industribyen Tampere i Finland, virker det som om Oslo mangler en ledelse.
Punkt 15:
Privatisering løser ikke Oslos problemer, men skjerper dem.
Punkt 16:
Det som trengs er samfunnsmessige løsninger, sosial boligbygging, styrt samfunnsmessig utbygging og gode praktiske løsninger innen utbygging av nærmiljø, boligplanlegging og kollektivtransport.
(Disse punktene ble utarbeidet til et debattmøte med Rune Gerhardsen, som Oslo RV arrangerte, om bypolitikk i Oslo.)
