Attac håpløst utdatert?

Lederen i Østlands-Posten fredag 24. mai slår seg virkelig løs og raljerer med Attac som vil at folk på demokratisk vis skal styre et samfunns økonomi, og ikke markedet (les: kapitalistene). Sjelden kost i lederspalta som over en lengre tid nå har vært seriøs, prinsippiell og der tema ofte har vært relatert til demokratiets vilkår.

Den starter sånn: "En bunke utgåtte venstre-sosialister har fått det for seg at de ved hjelp av handelshindringer som en hel verden nå forsøker å kvitte seg med, skal få orden på fattigdomsproblemene og ellers all urettferdighet i verden." Og like etter: "Ikke en eneste munn vil bli mettet takket være Attac, ..."

Jeg regner med at jeg vil bli kategorisert som en del av "bunken med utgåtte venstre-sosialister" - eller det som verre er - av den anonyme (?) lederskribenten. Hvis jeg skal karakterisere innholdet i lederen og la meg inspirere av den aktuelle lederens luftige ordbruk, vil jeg si: Makan til tull er det lenge siden jeg har lest.

I motsetning til ØP-lederen tenker jeg at verdens folk har et problem når verdens økonomi i stor grad blir styrt av internasjonale pengesammenslutninger som Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet (IMF), Verdens handelsorganisasjon (WTO), EU, EØS-avtaler osv.

Dette er pengemaktas organisasjoner der profitt er motivet og ikke det ØP-lederen nærmest fnysende kaller folks "sosiale behov". Verdensbanken er den største långiveren land, dvs. stater og regjeringer. Den er satt sammen i forhold til innskyternes økonomiske styrke akkurat som en hvilken som helst vanlig bank. Man kunne tenkt seg at en bank med denne betydning for folks liv, hadde vært styrt av FN. Det kunne ha åpnet for en debatt med et sosialt perspektiv - i en verden som sulter.

Ett eksempel: Bolivia og byen Cochamba våren 2000. Presset av Verdensbanken har den colombianske regjeringa akkurat solgt byens offentlige vannverk til et amerikansk firma fordi - med ØP-lederens formulering - "tilgang til markedene er noe av det viktigste den tredje verden trenger for å skaffe seg inntekter, ...". Vannverket ble altså solgt, ikke for å bygge ut skoler og helsevesen, men for å betale ned på gjelda til Verdensbanken.

Kort tid etter privatiseringa av vannverket skrudde firmaet vannprisene kraftig opp, enda mer enn Skagerak Kraft gjorde etter at Larvik privatiserte LLE. Bondefamiliene i Cochahamba måtte betale opp til en tredel av lønna si på å skaffe seg vann - mer enn de bruker på mat.

Så tok befolkninga opp kampen mot "markedet" (les: kapitalistene), gikk ut på gatene i tusenvis, de streiket, demonstrerte, politiet brukte tåregass, lederne ble tatt i razziaer osv, osv. Til slutt ble en 17 år gammel gutt ble skutt i ansiktet av politiet. Da ga regjeringa seg. Byens vannforsyning ble tilbakeført til det offentlige.

I følge ØP-lederen kan ikke beboerne i Cochahamba ha skjønt at folks behov "ikke kan sikres ved å regulere markedet". Ikke det? Hva med Norge etter krigen som faktisk utviklet et ganske omfattende element av planøkonomi. Tenk på:

- Jordbruket der det ble gitt subsidier planmessig for å fremme produksjonen av spesielle jordbuksprodukter for å mette landets mager. Dette i motsetning til EØS-avtalen som ikke tenker på å mette mager, men å fylle markedsledernes pengepunger.

- Jernverket i Mo i Rana som staten bygde opp fordi alternativet var arbeidsløshet og fattigdom. Eller konsesjonsvilkårene knyttet til tillatelse til å bruke krafta på Vestlandet. Det sikret også arbeidsplasser og bosetting i distriktene og ikke bare profitt til internasjonale aluminiumskonsern.

- Reguleringer av tilgangen til byggematerialer til nybygging av hus etter krigen som skulle sikre en sosial fordeling. Tildelinga av byggematerialer var ut fra en plan om at det å bygge hus var noe som man gjorde for å skaffe folk tak over hodet. Brukseier Treschow bygde huset på Langestrand av Siporex fordi han ikke fikk lov til å benytte mer enn vanlig kvote med treplank. Selv om han eide halvparten av Norges skoger, og hadde penger nok.

På et vis kan man si at Norge etter krigen utviklet en form for planøkonomi, i hvertfall var det et kraftig element av styring av markedet. Det er ikke vanskelig å foreslå andre deler av økonomien som ut fra et demokratisk og sosialistisk syn burde ha vært sosialisert: Bankene, storindustrien, rederiene og Treschow her i Larvik.

Den styringa av økonomien som faktisk foregikk, og som var til folks beste, hadde ikke vært mulig i dag. Norge er en del av det internasjonale finanssystemet med Verdensbanken, Pengefondet og WTO - og ikke minst EØS-avtalen. Profitten (les: kapitalistene) bestemmer.

ØP-lederen sier vi som er for demokratisk styring av økonomien er utgått på dato og tenker "eldgamle tanker". Mon tro om ikke lederen er uttrykk for en enda eldre tankegang, den gang ført i pennen av Adam Smith (1723-1790). "Håpløst utdatert", for å bruke lederens egne ord.