Mange velgere som kunne ha gått til RV stemte SV. Flere har snakket om SV-suget i år. Jeg er enig at vi kan snakke om noe sånt. Og da blir det interessant å diskutere hva som har gjort dette suget mulig.

Slik jeg ser det har SV stått frem med fire politisk ansikter i valgkampen. De som har holdt seg til den reelle politikken som SV har stått for på Stortinget i perioden som gikk, har sett at SV har forlatt sin gamle, mer prinsipielle, antiimperialisme og skapt seg et proimperialistisk ansikt. For noen år siden kom det frem da partiledelsen støttet Nato sin bombing av Serbia. Det kommer nå frem igjen når Kristin Halvorsen i utenrikskomiteen stemmer for at Nato skal bruke artikkel fem og at Norge dermed forplikter seg til å yte hjelp til USA sin hevnaksjon etter terroren i New York og Washington.

Andre har sett SV sitt kapitalistisk-reformistiske ansikt. Det skal jeg forklare nærmere.

Det har utviklet seg en ny politisk retning i løpet av de siste årene. Det er den globaliseringskritiske retningen som har et organisatorisk uttrykk først og fremst i Attac. Dette er en politisk retning som skarpt analyserer og kritiserer det de kaller for globalisering og turbokapitalisme og som lanserer løsninger innenfor det kapitalistiske systemet. De som er toneangivende innen retningen vil ikke oppheve kapitalismen, de vil bare forbedre den (gjennom for eksempel Tobin-skatt osv). Jeg vil derfor kalle dette for en kapitalistisk-reformistisk politisk retning.

Denne retningen minner om de posisjoner som Arbeiderpartiet forlot under sin store frihetskampanje på 80-tallet, da dette partiet grunnleggende sett gikk inn for de nyliberalistiske løsninger, selv om partiet har forsøkt å kamuflere det under en sosial retorikk. Hovedårsaken til APs tilbakegang i dette valget tror jeg er at velgerne nå langt på vei har avslørt dette faktum. Mange kapitalistiske reformister forlot derfor AP og søkte isteden til det partiet som ideologisk sett har steppet inn i APs tidligere rolle, nemlig SV.

Så har SV i løpet av de siste årene skapt seg et radikalt, revolusjonært og sosialistisk ansikt. Dette har partiet gjort ved å styrke den radikale og revolusjonære retorikken sin, særlig gjennom bruk av en del SU-politikere som er blitt kjent for å ha kjempet frem en revolusjonær plattform i sin organisasjon mot mange eldre toneangivende SVere sin vilje. Disse politikerne har blitt tatt inn i varmen av SV som stortingskandidater og de har også i valgkampen kjørt kraftig på mange av RV sine sentrale politiske saker gjennom flere år.

Det fjerde ansiktet er mer populistisk. SV har gjennom valgkampen kjørt kraftig på barn og unge sine kår, på rettferdig fordeling og kamp mot fattigdommen. De har også kjørt RV sitt gamle krav om 6-timersdag.

Det er lederen og ledelsen i partiet som er hovedeksponenter for den proimperialistiske og kapitalistisk-reformistiske retningen i SV. Det er mest de yngre som står for den revolusjonære og sosialistiske retorikken. Jeg vurderer det slik at lederen og ledelsen viser SVs grunnleggende politisk karakter. Dette trer i dag klart frem i utenrikspolitikken og i iveren etter å samarbeide med AP og faktisk også KrF om regjeringsmakten. Men det kommer også frem i tallrike stemmegivninger fra SV rundt omkring i de hundre kommuner i landet.

Fordi det ikke har vært noen store politiske saker der SV har avslørt denne sin grunnleggende karakter som proimperialistisk og kapitalistisk-reformistisk, slik som det var for 2 år siden, så har mange radikale folk blitt dradd til dette alternativet. Nå ser vi at Kristin Halvorsen igjen blir tatt med buksen nede, og vi ser at SVs radikale alibier tar på seg arbeidet med å forklare oss at keiserinnen har klær på likevel.

Jeg tror at borgfreden mellom SV og RV i valget ble drevet for langt og at det medvirket til at RV mistet ekstra mange stemmer til SV. Det hindret RV å fremføre saklig kritikk mot SV. Denne borgfreden ble underbygget av Klassekampen som langt på vei fremstilte SV og RV som to nokså like partier på venstresiden, og som om det som virkelig betydde noe var at disse partiene samlet gikk frem i valget.

Ellers tror jeg en sentral lærdom i valget for kommunistiske, sosialistiske og revolusjonære politikere er følgende: bare de som har bygget seg opp politisk over lang tid med et sterkt nettverk som har fulgt dem gjennom tykt og tynt i en ganske lang periode, har noen sjanse til å stå imot stemmesankingen fra reformister med radikal retorikk og dermed bli stemt inn på Stortinget. Her passer det å si ”Look to Hordaland”.

Til slutt tror jeg at RV hadde vunnet en god del på å ha de sinte gamle sliterne som en av sine viktige målgrupper. Disse er flinkere å stemme enn de sinte unge som kanskje er strategisk viktig på andre måter.