Det kan se ut som om en del av venstreopposisjonen i fagbevegelsen vakler på oppgjørsformen for neste års tariffoppgjør. Tradisjonelt har opposisjonen alltid gått inn for forbundsvise oppgjør. Det som kan se ut til å være årsaken til at en del vakler, er pensjonsspørsmålet. Jeg for min del mener at opposisjonen bør prioritere 7-timersdagen og reallønnsøking. Men om det nå er krefter som vil prioritere tjenestepensjon, mangler jeg likevel argumentene for hvorfor man vil lettere vinne fram gjennom et samordna oppgjør.

Før jeg går videre vil jeg sitere NHOs syn på oppgjørsformen:

"Det forsterkede samarbeidet mellom partene i arbeidslivet og myndighetene ble etablert i forbindelse med Kleppe-utvalget i 1992 ('Sysselsettingskommisjonen'). Den gang vurderte NHO det slik at alternativet til dette opplegget ikke ville være en mer desentralisert lønnsdannelse med den enkelte bedrift som hovedaktør, men økt bruk av frie forbundsvise oppgjør i privat sektor, og dermed langt høyere lønnsvekst enn ønskelig." (Administrerende direktør Finn Bergesen jr. 23. januar 2001)

Det kan derfor ikke herske tvil om hva NHO anser for å være den oppgjørsformen som gir størst uttelling for arbeidsfolk - frie forbundsvise oppgjør. Sist vi hadde forbundsvist oppgjør var i 1998. Da oppnådde arbeiderne i gjennomsnitt over 6,3% lønnsøkning.

Men man kan argumentere med at vi må samordne oss dersom vi skal oppnå en arbeidstidsforkorting som gjelder de fleste, eller en tjenestepensjonsordning som gjelder de fleste.

Jo det er sant. Men at fagforeningene samarbeider seg i mellom om hvilke krav de vil prioritere ved tariffoppgjøret er ikke det samme som at forhandlingene skal foregå samordnet mellom LO/YS/UHO/A-toppene og NHO/KS/HSH/NAVO-toppene.

Vi kjempa fram vår siste tariffavtalte arbeidstidsforkorting i 1986. Da vant vi fram med en halvtimes arbeidstidsforkorting fra 8 til 7,5 timers normalarbeidsdag for de fleste. Disse forhandlingene ble gjennomført som et forbundsvist oppgjør. Jern & metall gikk ut først med kravet, men ikke aleine. Kravet ble reist av de fleste.

Ved tariffoppgjøret er NHO forberedt på et forbundsvist oppgjør. De møter dette ved å styrke sin indre koordinering. I følge Dagens Næringsliv 19. november, side 11 vil nå NHO-ledelsen plassere sine folk i forhandlingsutvalgene til viktige medlemsorganisasjoner i NHO for å hindre unødige ettergifter.

På samme måte kan fagforeningene samarbeide om krav innafor rammene av et forbundsvist oppgjør. Men fagforeningene har en svakhet - i motsetning til arbeidsgiverne som er enige om moderasjonslinja og økt fleksibilisering - er ikke fagforeningene samla om store nominelle tillegg, forsvar av normalarbeidsdagen og arbeidstidsforkorting. Tvert imot, toppledelsen i fagforeningsbyråkratiet har støtta moderasjonslinja, seinest i Holdenutvalget og Stabelutvalget. Det er presset nedenfra som vil tvinge fram et bedre oppgjør.

Men nettopp den manglende enigheten innad i fagbevegelsen om linja er et tilleggsargument mot samordna oppgjør.

I Stabelutvalget gikk arbeidsgiverne og LOs to representanter inn for tvungen kopling. Det vil si at riksmeklingsmannen skal gis myndighet til å kople avstemninger over forslag til tariffavtaler under tariffoppgjøret. En slik lovendring vil langt på vei undergrave retten til frie forbundsvise oppgjør. Stabelutvalgets flertallet anbefaler at lovendringene gjennomføres innen tariffoppgjøret. Det er ennå deler av grasrota i fagbevegelsen som ikke har uttalt seg mot Stabelutvalgets forslag. Det er ikke for seint.