De "viktige" tingene

På kvelden 12. desember døde "fredsprosessen" i Midt-Østen. Et taktisk spill fra Hamas, som i sin tid ble startet av den israelske staten for å svekke PLO, og Ariel Sharon satte den endelige spikeren i kisten til Oslo-avtalen. Sharon nekter nå å gå i dialog med Yassir Arafat, i stedet uttaler han at Arafat ikke eksisterer for ham mer. Dette føyer seg inn i en lang rekke der Sharon og hans ministere mer eller mindre skjult har gitt Arafat skylden for selvmordsattentater og andre grusomheter. At Israel har fysisk hindret Arafat og hans menn fra å arrestere terrorister, overser de glatt. Og konsekvensen er at apartheid-politikeren Sharon ytterligere har økt fiendskapet mellom israelere og palestinere som bor i områder okkupert av Israel.

Dagen etter offentliggjør Ari Behn og Märtha Louise sin forlovelse. Hele Norge går inn i en tilstand av ekstase. Nyhetssendingene blir forlenget for å få plass til denne nyheten, og Gud og hvermann går ut og sier hvor lykkelige de er for at disse to unge, håpefulle endelig har funnet hverandre. Dette er nyheten som man ikke må gå glipp av; dette handler om noe som angår oss alle. Kort sagt - hva er vel verden utenfor så lenge et medlem av kongehuset forlover seg?

Ari og Märtha kommer sikkert til å få et godt liv sammen, og det er ingen grunn til ikke å ønske dem lykke til. Kanskje det resulterer i et barn eller tre? Kanskje Ari kan være en fin representant for kongehuset? Hvem vet, det er fullt mulig det.

Men dette skjer altså samtidig som en hel generasjon av palestinere endelig får bekreftet det de lenge har hatt mistanke om; den israelske okkupasjonsmakten ødelegger de mulige utsiktene de kunne ha til en viss grad av velstand og rettferdighet i en fremtidig palestinsk stat. Nå har de få andre utsikter enn undertykking og regelrett apartheid på den ene siden, og væpnet kamp og stadig flere ofre på den andre siden; samtidig med internasjonale fordømmelser. Dette er skjebnen til den nye generasjonen palestinere, som deres foreldre og foreldrene deres før dem.

Det synes imidlertid litt underlig at det er viktigere for norske medier å fokusere på en forlovelse enn den endelige bekreftelsen på nok en generasjon med palestinere som er uønsket av den staten som dominerer dem, som undertrykker dem. Enten man er tilhenger av monarkiet eller ikke, burde vi ha kommet så langt i dag at krig og undertrykking er viktigere enn beskuelse av hverdagslige hendelser blant folk som er så (u)heldige å være født til en bestemt tittel. Eller?