Stortingsvalget er over. Uten at en kan si at Stortinget er blitt verken blåere eller rødere. Men forskyvningen partiene imellom vil gi en litt annen vektlegging av hvordan innstrammingspolitikken konkret skal utøves.

Etter all sannsynlighet går det mot ei regjering der Høyre er deltaker. Det vil etter trolig føre med seg mer åpne angrep på viktige velferdsordninger som sjukelønnsordningen og den avtalefesta pensjonen.

Høyre er mest offensiv, men også Fremskrittspartiet, KrF og Venstre har gått til valg på å redusere sjukelønnsordningen i ulike former. Dette som skulle være Arbeiderpartiets fanesak i valgkampen, fikk betydelig mindre gjennomslag etter at det var klart at man til tross for landsmøtevedtak hadde drevet sonderinger for å finne måter å kutte ordningen på.

Kanskje kan fagbevegelsen få en avtale om å beholde ordningen mot å redusere sjukefraværet. Å redusere sjukefraværet er sjølvsagt bra, men nesten umulig med dagens stadig sterkere fokusering på økonomi alene. I alle fall i en slik grad at de politiske partiene og arbeidsgiversida blir fornøyd. Ingen av disse er villige til å gå løs på de viktigste årsakene til at folk skvises ut av arbeidslivet: tempo, krav til effektivitet, krav til lønnsomhet. Med den økte konkurransen har ikke kapitalen råd til å ha ineffektiv arbeidskraft.

Samtidig mangler den arbeidskraft og tenker på å fylle på norsk arbeidsliv med høyt kvalifisert, gratis (for oss) utdanna, ung og frisk arbeidskraft fra utlandet. Det er ikke innvandringspolitikken som er lagt om. Først og fremst er behovet for frisk arbeidskraft stort etter at man nå gjennom en vanvittig fokusering på kostnadseffektivitet har slitt ut store deler av norsk arbeidskraft. Det er faktisk slik at 1/10 av alle mellom 16 og 66 år er støtt ut og går på trygd. Dette sier mer om arbeidslivet enn det gjør om folks sykdomsbilde.

Ingen vil tru at kapitalen plutselig blir snill og tar hensyn til at folk skal kunne bli i en jobb livet gjennom. Ikke så lenge det finnes frisk 110%-arbeidskraft å hente inn. Problemet blir heller for kapitalen å redusere kostnadene til å ta vare på "avfallet" etter sin produksjon: de utstøtte på trygd og sykelønn. Derfor kommer forslagene om å bruke mindre penger på dem.

Når dette skrives drives regjeringssonderinger. Jeg tror, uansett resultat, så vil vi se angrep både på lovfesta og avtalefesta ordninger. Dessverre tror jeg et svært klart flertall på Stortinget vil gå inn for å redusere betingelsene knytta til sjukelønn. Dersom Høyre skulle få gjennomslag for sine forslag, vil det bety at man tar fra folk resultatet av to-tre-fire lønnsoppgjør. Kanskje blir det en mellomløsning, med litt snillere kutt til å begynne med. Men målet ligger fast: å redusere prisen på å slite ut folk.

Og kanskje Stortinget i tillegg strammer inn vilkårene for å inngå avtaler om sjukelønn og pensjon.

Hva vil fagbevegelsen da gjøre? Hvordan skal fagbevegelsen svare? Det er ingen annen vei enn å kjempe tilbake det som måtte tapes i Stortinget i tariffoppgjøret til neste år. Et hovedoppgjør hvor man tradisjonelt kan slåss for litt større ting.

Her skal fagbevegelsen være enig og sterk. Her skal det ikke være rom for råtne kompromiss, f.eks med litt kutt til de høytlønte - som så blir et prinsipp og med tid og stunder forplanter seg nedover i inntektsrekkene. Når det gjelder sjukelønn og pensjon er det virkelig grunn til å aksjonere, og det er fullt mulig å få medlemmene med seg. Dette er et inngrep i sjølve kjerna på velferdsstaten og velferdsordningene - med en klasse- og kjønnsinnretning som skal kunne utløse store krefter.

Parolen for 2002 må være: Rører dere sykelønnsordningen, blir det generalstreik. Dette er en selvfølgelig parole som alle forbund vil kunne få oppslutning om, uansett sektor, uansett hovedsammenslutning. Men den kommer ikke til å vinne fram om det ikke allerede nå begynner å komme et press fra grunnplanet. Å gå ut i en generalstreik med mål å vinne en stor prinsipiell og økonomisk viktig seier, krever mot. Det krever vilje til å streike for å vinne, og ikke bare markere.

Spørsmålet vi må stille oss: ønsker vi å slåss for ordningene? Virkelig slåss? Dersom svaret er ja, er konsekvensen mobilisering NÅ. Da må debatten reises, og vi må forberede folk på en stor konflikt. Vi må kjempe opp forpliktelser som binder fagbevegelsens ledende organer til å gjennomføre kampen. Tariffoppgjøret er egentlig starta allerede, med debattopplegg og tariffkonferanser.

Situasjonen ligger svært godt til rette for å berede grunnen for en skikkelig kamp og for å bygge breie allianser. Og alle som betrakter seg som radikale, som er pådrivere i den daglige kampen i fagforeningene, kan her gjøre en innsats.

Dessuten: Vi må ikke la oss kaste blår i øya, om ikke kuttene er gjennomført før tariffoppgjøret. Da må parolen være å innarbeide garantier i alle tariffavtalene om at rettighetene skal beholdes om de tapes politisk.

En slik stor kamp for å bevare viktige ordninger, ville også kunne få flere til å innse hvor viktig det er å være fagorganisert. Dette sjøl om jeg i utgangspunktet ikke synes at sjukelønn og pensjon skal være medlemsfordeler i de organiserte bedriftene.

Uansett: Vi har mye å gjøre i fagbevegelsen fra dags dato og fram til slaget står. Vi må starte nå.