I Dagsavisen 10. april forteller LOs nestleder Gerd-Liv Valla at individuelle løsninger når det gjelder arbeidstid ikke er egoistisk. Om lag halvparten av de yrkesaktive kvinnene i Norge jobber deltid, og har helt uten lønnskompensasjon "valgt" individuelle løsninger på konflikten mellom omsorgsoppgaver og arbeidslivets krav. Kvinners inntekt er 58% av menns i dagen Norge, en del av dette lønnsgapet skyldes nettopp deltid. Kvinnene betaler altså for at det ikke er politisk vilje til å innføre 6 timers normalarbeidsdag. Kvinner i deltidsarbeid taper pensjonspoeng også, hvem er det som tror at dette er egoistiske løsninger?
Fleksitidsordningene i staten har fungert godt for Valla, og det er fint! For oss som arbeider på sengeposter på sjukehusene krever arbeidet at vi følger oppsatte turnusplaner, og ingen kan "flekse" uten at neste skift er på plass. Sånn er det i barnehagene og på bussene, og for alle som gjør viktige jobber uten egen kontorplass. Om vi fikk fleksible ordninger som bygger på at 6 timer er det normale, så ville det bli enda bedre for dem som kan være fleksible og for oss andre. Mange har glede av å samle opp ferie, men hvis Valla virkelig tenker nytt så står da ikke det i motsetning til kortere daglig arbeidstid? Mange har behov for å hvile etter den daglige slitasjen og få større plass i den daglige tidsklemma. Det går ikke å samle daglig tilsyn av familiens eldste til annenhver onsdag, eller gjøre unna kjøringene til håndball og ballett en gang i uka. Det økte arbeidspresset i dagens arbeidsliv gjør at sykefraværet øker og flere blir uføretrygdet. Særlig i helsevesenet er arbeidet og belastningene med turnusarbeid så slitsomt at de færreste arbeider i full stilling hele sitt yrkesaktive liv. 6 timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon vil styrke kvinners økonomi, både som yrkesaktive og pensjonister. Etter min mening er det verken gammeldags eller egoistisk. Kollektive løsninger er fortsatt de beste løsningene for alle som ikke har fagforeninger som er sterke nok til å lage gode individuelle avtaler på arbeidstakers premisser. I arbeidet mitt som jordmor møter jeg av og til kvinner som ikke orker å velge sjøl i en abortsituasjon, disse erfaringene rokker ikke ved standpunktet om sjølbestemt abort som en særdeles viktig rettighet for alle kvinner. Gerd Liv Valla orker ikke at andre skal fortelle henne at sekstimersdagen er mer "riktig" enn hennes eget valg. Argumentene for sekstimersdagen er så mange og så overbevisende at om hun ikke personlig vil ta dem innover seg, så må hun gjøre det som LO-leder. |