"Samarbeidsregjeringen" har lagt fram sitt politiske grunnlag, og ett av punktene handler om å innskrenke kvinners rettigheter til selvbestemt abort.

Det er en sterk nedvurdering av kvinners bestemmelsesrett og kvinners vurderingsevne som ligger i disse forslagene. En kvinne som vurderer sin situasjon sånn at hun kan ta hånd om et barn med Downs syndrom - eller en annen sjukdom eller funksjonshemming som kan avsløres med fostervannsprøve - vil ikke utsette seg for fostervannsprøve. Valget er allerede tatt når prøven tas. Det er derfor etter intensjonene at det tas abort på nesten alle som får diagnostisert avvik på fostervannsprøve. "Samarbeidsregjeringen" sier at noen andre enn den gravide skal bestemme om hennes svangerskap skal fortsette, sjøl om hun har gått til det skritt å gjøre et inngrep i sin egen kropp for å få kunnskap om svangerskapsutfallet.

Høyre og KrF later som om de ikke vil ha et "sorteringssamfunn", men de har ikke lovt noen tiltak som gjør livet lettere for funksjonshemmede voksne og for foreldre med funksjonshemmede barn. Det de mener er at byrdene ved å ikke "sile ut", skal bæres av den enkelte.

Kvinnens dømmekraft er den samme, uansett hvor langt eller kort hun er i svangerskapet. Jeg mener det må være en lettelse for kvinner om utviklingsavvik kan diagnostiseres så tidlig i svangerskapet som mulig. En abort tidligere i svangerskapet medfører mindre helserisiko for kvinnen - og er altså å foretrekke.

Dette er ikke bare et kvinnespørsmål, men også et klassespørsmål. Teknologien finnes. Hvis den blir forbudt i Norge, vil de rike reise utenlands og kjøpe seg den, de fattige må la være. Akkurat på samme måte som med abort før vi fikk lov om selvbestemt abort i 1978.