Forleden deporterte de Hanife. Hentet i morgengryet. Likevel en av de som reiste frivillig. Hentet etter avtale. I kveld sitter hun i Prishtina med venner og nære som ble igjen under krigen. Som var der og delte panikken som rammet alle da de dro i frykt for geværer og bomber, noen sørover, noen vestover. "Pass på leiligheten for meg," sa en albansk pensjonist til sin serbiske nabo. Og alt sto urørt da han kom tilbake. Alle hjem var ikke like intakt som dette da eierne returnerte. Ikke en bok var rørt, ikke en kopp knust. De eneste som hadde invadert denne leiligheten var rottene. Den serbiske naboen var det ingen som visste hvor var blitt av. Men han hadde holdt løftet om å være vaktmester mens det sto på som verst og militære raidet oppgangen. Hanife skal tilbake til vennene som var blitt mer enn10 år eldre i løpet av de tre årene hun var borte. Unge mennesker som så for mye ved grenseoverganger og i flyktningeleire. Unge, sorgfulle mennesker som sa at de var glade de var i livet, som mente de hadde vært heldige i forhold til den ene etter den andre de kunne nevne. I begynnelsen av tjueårene er ungdommer jeg kjenner her hjemme, stort sett sorgløse for om de har råd til å kjøpe noe å spise neste dag. Vennene til Hanife var ikke det. Neste måneds lønn var usikker. Mange var avhengige av den for å kunne forsørge familien. De språkmektige fikk jobb hos NGOene, de tolket og de var sjåfører eller assistenter. Helt til NGOene begynte å si opp folk. Krisen var visst over sist vinter, NGOene var begynt å trekke seg ut av Kosova. Vi reiste rundt i dette en gang så vakre landet sammen, Hanife og jeg. Hun så og hun så, nøyt synet av intakte landsbyer, sørget over hvert telt som var bebodd og hvert hus som var rasert. Hun tolket og sleit for at dette mennesket fra Norge skulle ha mest mulig utbytte av oppholdet. Lette opp gamle kontakter, og etablerte mange nye. Vi stilte oss spørsmål stadig vekk om norske myndigheter hadde vært her. Vi hadde enda håpet og troen på at når de sa de hadde sett alt dette, måtte de stoppe returen i hvert fall til det stedet og det stedet og det. Og ta menneskelige hensyn. De gjorde ikke det. Og forleden var det Hanifes tur. Hun meldte seg - som myndighetene liker at folk gjør. Ville ikke lage bråk. Hun hadde jobb, var under utdanning. Hadde håpet på at det var fornuft i Utlendingsnemda. Hadde sendt inn dokumentasjon på alt. Utdanningen var innen et felt Norges myndigheter anbefaler at Kosova-albanerne lærer mer om. Ja, det er endog særs viktig at de lærer om dette sies det fra ansvarlig hold, særlig når politikere og byråkrater samles. De må bli som oss, forholde seg til å bygge opp landet på basis av de prinsippene vårt samfunn er tuftet på, menneskerettigheter og demokrati. Hvor skal de lære? Universitetet i Prishtina har ikke denne kompetansen, og norske byråkrater så seg ikke bryet verd med å la et ungt menneske fullføre utdanningen for så å reise hjem og bidra med sitt til å lage ringer i vann. Hvorfor? Fordi ett prinsipp er hellig: Vi har innført et institutt som heter midlertidig beskyttelse og da må det være sånn at folk drar når de får beskjed om det. Ruiner og ødelagt industri som medfører at bare 20% av befolkningen kan brødfø seg gjennom lønnsarbeid, skiller ikke oss. Landet må bygges, sies det. At det ikke er fagfolk nok til å bygge hus i den takten som er nødvendig for at alle skal ha tak over hodet til vinteren, er norske myndigheter uvedkommende. Albanerne er et gjestfritt folk, de tar inn familie som mangler tak over hodet. Og alle må delta i gjenoppbyggingen, må vite. Hanifes utdanning blir uinteressant. Ringvirkningene rundt hver ungdom som kan vende tilbake med utdanning som hjemlandet trenger, betyr intet. Norske politikere sier at da er det fare for at de blir her. De har sett det før. Og i kulissene spøker valgkampen og grumsete elementer som vil stramme inn norsk |